Av alle de myter som er spunnet rundt dette dyret er kanskje den mest misforståtte ulvens agressivitet og trussel mot mennesker.

Det finnes svært få verifiserte historier, fra Europa og fra Nord Amerika hvor friske ville ulver har gått til angrep på mennesker.

I de tilfeller hvor det har vært sammenstøt, har det oftest dreid seg om rabies syke individer, hybrider (dvs krysninger mellom hund og ulv) eller semi-sosialiserte dyr (halvtamme). Hybrid eller rabiesangrep er de oftest omtalte type angrep.

Graden av "angrep" er ofte et et definisjonsspørsmål - et angrep kan være en klar trussel, uten at det er snakk om liv og død. Den som utsettes for en slik trussel vil lett kunne klassifisere hendelsen som et angrep - selv om dyret ikke anså den forulempede som sitt "bytte". Men ulven er et rovdyr og den kan angripe, selv om det er svært sjelden at dette skjer.

I eldre tider mente man at det var et lykketegn å se ulv. Eskimoer og skogsindianere i Nord Amerika hadde (og har) gjennom sin lange naturtradisjon et svært avslappet forhold til ulven. Den er derimot meget ettertraktet for sitt pelsverk, og har av denne grunn vært et byttedyr for disse folkegruppene.

Ulvepels er fortsatt vanlig som kant-pels på anorakker her i landet. Denne pelsen stammer i all hovedsak fra Sibir hvor ulvestammen forsatt er svært stor og jakten er dermed i større grad forsvarlig.Vanligst pelstype til dette bruk er derimot coyote-pels, som er lang billigere og enklere å anskaffe. Om da det ikke er tamhund du har rundt halsen i påskefjellet.

I Norge er ulvestammen i vekst. Vi går spennende tider i møte. For første gang på 100 år finnes det igjen etablerte familie-flokker i Norge. Forvaltningsapparatet vårt vil nå for første gang ta stilling til forvaltning av vår ulvestamme - ikke bare vern av den. Og dette går ikke upåaktet hen.