|
Margit Sandemo "Folkeforfatteren" "Jeg er bare en bonde i litteraturens utmark," sa Margit Sandemo en gang. Forfatterforeningen slipper henne ikke inn, men hva gjør det. Der sitter jo i hovedsak bare gamle gubber som ikke skriver mer. Men det gjør Margit. Så blekket spruter. Til glede for alle oss som kjenner igjen en god historie når vi ser den. Margit Sandemo ble født med fosterhinnen over hodet; såkalt seierslue, noe som etter gammel overtro skulle bringe framgang og lykke. Selv insisterer også Margit på at hun må være ett av verdens mest lykkelige og privilegerte mennesker. Og vi tror henne så gjerne der hun sitter triumferende i den dype skinnstolen i det digre tyrolerhuset i lia ovenfor Fagernes. Men hun er langtfra blasert eller hovmodig. Den slags ligger ikke til Margit Sandemo. Nei, Nordens romandronning framfor noen er det minst jålete menneske som går i to sko. Nå har hun passert et opplag på 30 millioner bøker, og bankkontoen strutter deretter. - Jeg tar det som et stort kompliment at jeg blir lest av så mange, sier Margit. Jeg skriver enkelt og framfor alt spennende. Hver side skal fenge. Iblant blir jeg nesten forskrekket over meg selv; at jeg virkelig har en så voldsom fantasi, ja, det hender jeg rødmer når jeg skriver de heteste sex-scenene. Kan slikt skrives av en gammel dame på 73 år!? Joda... Det kan det. Misbrukt som barn Margit Sandemo viste allerede som småbarn at hun var et helt spesielt barn med kunstneriske anlegg. Hun utviklet sine evner både innen tegning, maling og skulpering, foruten at hun tidlig la for dagen et musikalsk talent. Margit bærer da også i seg en særegen familieær arv. Hun er halvt svensk og halvt norsk. Moren var den svenske adelskvinnen Elsa Reuterskild, som kom fra en meget innflytelsesrik og begavet slekt. Faren var valdresskalden Anders Underdal, en original av en mann, uekte sønn av ingen ringere enn dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson. Margit vokste opp både i Norge og Sverige. Hun minnes med særdeles stor glede somrene på besteforeldrenes herregård i Blekinge. Morfaren var häradshövding og mormoren grevinne. Margit ble tidlig en selvstendig og bestemt ung dame, kvikk i hodet og full av energi. På skolen tok hun imidlertid ikke alt like alvorlig. Hun leste ikke en eneste lekse i løpet av de ni årene hun gikk på skole. Likevel fikk hun meget gode karakterer, noe som skyldtes at elevene hadde lov til å velge vekk de fag de ikke ville ha. Margit konsentrerte seg om det hun interesserte seg for. - En annen årsak til de gode karakterene, var at jeg snakket lærerne i senk, trill rundt og rundt emnet, inntil de trodde jeg visste mer enn jeg gjorde. Og jeg rakte alltid opp hånden, uansett om jeg kunne svare eller ikke, humrer hun. Når Margit Sandemo tenker tilbake på barndoms- og ungdomstiden, stømmer det på mange gode og morsomme minner. Men oppveksten fikk også sin mørke og dystre skyggesiden - vonde opplevelser som skulle merke henne for livet. Gang på gang har hun forsøkt å legge det bak seg, men det er umulig å fortrenge de seksuelle overgrepene hun var utsatt for som barn. Tre ganger ble Margit voldtatt; åtte, ni og tolv år gammel. Voldtektene førte til at hun ble innesluttet og hadde det vondt. Hunden Terry ble hennes beste venn i tenårene. Margit er heller ikke i tvil om at hennes frodige fantasiverden var henne til stor hjelp. Men de forferdelige overgrepene var en enorm psykisk belastning, og Margit var flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus. Hun var rent ut sagt igjennom et helvete i mange år. Tre halvgamle menn ødela barndommen og ungdommen hennes, både fysisk og psykisk. Telefonskrekk Da Margit var 21 år gammel møtte hun en høyreist og vakker haldeneser i Vestre Slidre vestfjell i Valdres. Han het Asbjørn Sandemo og skulle bety et dramatisk og lykkelig vendepunkt i Margits liv. Siden den dagen har de knapt vært fra hverandre. I fjor feiret de gullbryllup med tre barn og syv barnebarn. - Ingen har betydd så mye for meg som Asbjørn. Han er det enestående snilt og forståelsesfullt menneske. Med han som livsledsager har jeg alltid følt meg trygg. Til sommeren fyller han 80 år - helt ufattelig. Jeg synes han fortsatt er en like flott kar. Vi har enda til gode å krangle eller være uvenner. - Stemmer det at du aldri har brydd deg om småbarn, og aldri hatt morsfølelse? - Ja, det er riktig. Noen kvinner er født uten morsfølelse, deriblant jeg. Men jeg er forferdelig stolt av barna våre, og utrolig glad i deg, men jeg har ingen følelse av at det er jeg som har fått dem. De var som små vergeløse venner som jeg ville ta hånd om. Og så ventet jeg bare på at de skulle bli så store at man kunne snakke med dem. Jeg har neppe vært noen god mor - men vi har et godt forhold, og alle har skikket seg vel. Det samme gjelder barnebarna. Heller ikke de har sitte på fanget og blitt kost med. Derimot har jeg lest mye både for barn og barnebarn, men det har aldri vært noe dikke-dikk. Da har jeg i stedet tatt dem med på villmarksturer og rafting på Island og andre steder. - Du virker så harmonisk og trygg på deg selv. Er det ingenting du er redd for? - Jo, jeg har telefonskrekk. Det verste jeg vet er når telefonen ringer. Spør meg ikke om hvorfor. - Etter en eksepsjonell suksess som forfatter har du tjent millioner av kroner på bøkene dine - hva betyr penger for deg? - Ingenting! Penger betyr noe bare når du ikke har dem. - Det er lett for deg å si!? - Jo, men jeg har et veldig avslappet forhold til dette med penger, og jeg har en revisor som tar seg av alt som kommer inne og som går ut. - Får du mange tiggerbrev? - Før gjorde jeg det, men ikke nå lenger. Men jeg får svært mange hyggelige brev fra leserne, og det setter jeg stor pris på! Jeg har imidlertid måttet slutte å svare. Det tar alt for mye av min dyrebare tid. - Har du møtt mye misunnelse? - Nei, det har jeg ikke merket noe til. Overnaturlige evner Helt siden tenårene har Margit vært bevisst at hun har overnaturlige evner. Hun ser ting som andre ikke ser, samtidig som hun kan lese folks aura. Også hennes far, valdresskalden Andrers Underdal, hadde kontakt med de underjordiske. Han påsto sågar at han hadde danset med huldre inne i Grunke i Vestre Slidre hvor Margit og Asbjørn Sandemo har hytte. Så heter da også stedet Huldrrehaugen! - Jeg er ikke synsk, men har overnaturlige evner, noe som blant annet gir seg utslag i at jeg ser vesener fra andre dimensjoner; som gjenferd, småfolk - de underjordiske. Jeg har også et nært forhold til min og andres hjelpere, som du gjerne kan kalle skytsengler; gode krefter som står ved din og min side. - Hva er du aller mest glad for ved livet ditt? - At jeg har Asbjørn og at vi får være friske. Jeg lever stort sett på vegetarmat, helsekost og vitaminpiller - men det hender vi skeier ut. Ikke redd døden - Har du gjort noen store fadeser noen gang? - He, he, hva skulle det være da? Jeg hadde en forferdelig opplevelse for noen år siden da jeg skulle fly fra Fagernes til Bergen. Til vanlig stortrives jeg i fly, men etter overgrepene i barndommen er jeg avhengig av å gå på toalettet hver halvtime. I dette flyet fantes det ikke noe toalett, og da vi på grunn av dårlig vær måtte utsette landingen med over en halvtime, gikk det galt; jeg ble kliss våt! - Asbjørn har i alle år vært din privatsjåfør. Har du aldri vært inne på tanken å ta førerkort selv? - Nei, fri og bevare meg! Hvordan skulle det gått!? Jeg er nemlig teknisk idiot. Dessuten kan jeg ikke forskjell på høyre og venstre. Jeg ville vært livsfarlig i trafikken. Margit Sandemo tror ikke på Gud. Straks etter konfirmasjonene meldte hun seg ut av Kirken, og hun har et anstrengt forhold til den kristne tro. Hun ser på seg selv som agnostiker, og både hun selv og gemalen er medlem av Humanetisk forbund. - Hva med døden, er du redd for å dø? - Overhode ikke. To ganger har jeg hatt såkalt "nær dødenopplevelser", og det var bare vakkert. Jeg så et stort lys; kjærlighetens lys, og jeg møtte hvitkledde skikkelser som det strålte varme og godhet ut av. Vi skal derfor ikke frykte døden. - Men du tror også på sjelevandring - at du har levd før? - Jeg vet at jeg har levd fjorten tidligere liv. Og jeg har vært alt fra tigger til adelsdame. Jeg er overbevist om at vi lever videre i en ny kropp den dagen vi forlater jorden. - Du er et mangfoldig og sammensatt menneske, men hvis du skulle forsøke å gi en karakteristikk av deg selv, hva vil du si da? Margit Sandemo blir taus for en stakket stund, så kommer det: - Jeg er et meget jordnært menneske. Skjønner ikke at folk synes jeg er så rar... Ellers er jeg snill - dumsnill - har gitt bort alt for mye! For øvrig er jeg idealist og eskapist - altså en person som flykter fra hverdagslivets problemer. Med årene er jeg blitt en eremitt, jeg var adskillig mer sosial før. På grunn av skrivingen har jeg vært nødt til å nedprioritere sosialt samvær med venner. Det er litt av prisen jeg har måttet betalte for all bokskrivingen. Tja, hva annet er typisk for meg? Jeg er et følelsesmenneske, gråter bare jeg ser en litt trist og sentimental film på fjernsynet. Men generelt er jeg et fornøyd og positivt menneske som har et utrolig morsomt og fascinerende liv. Hva mer kan man ønske seg? Kilde: Allers 16/97 Tekst: Terje Eklund |