PÅ TUR I ENGLAND del III. Liverpool er en stor by, ca. 4 mill. innbyggere. Like mange som i hele Norge. Vi skulle til 65 B Falcon Hey, men hvor var det? Vi stoppa i ei gate med mange små butikker og en kirkegård, vi måtte prøve å spørre noen. Den tredje vi snakka med ba oss vente, han skulle spørre seg for. Etter en stund kom han tilbake, lettere andpusten. Han hadde vært hjemme for å hente et bykart. Forklaringen hans var god og vi takket så mye for all hjelp, og han ønsket oss god tur videre. Det var faktisk ikke så mange kvartaler unna, vi fant en parkeringsplass i boområdet. Det var et blokkområde som på avstand så ganske så trivelig ut, men da vi åpnet døra til 65 B, var inntrykket at her var det litt av hvert ja. Det var skittent, lukta mindre godt og det bar preg av herverk.Å, jeg var så spendt på å møte Irene og ungene kunne knapt vente. Irene er fra Liverpool, hun var gift med Asbjørn som var min svigermors søskenbarn. Han døde for mange år siden. De fikk en sønn, Joie, Haralds tremening. Han er gift med Alice og de har to barn, Albinos og Josef. Vi ringte på døra, venta. Så gikk den opp og der sto hun, henne vi hadde lengta etter å få treffe igjen, det var 10-11 år siden sist. En etter en forsvant vi inn i hennes armer, hun hadde venta sånn at hun knapt trodde at vi endelig var her. Hun bodde i en liten koselig leilighet, typisk engelsk, men med noe norsk. Hun hadde bl.a. salongbord, og det er ikke typisk engelsk. Irene lurte på hvor vi hadde parkert, og ganske fort fikk vi beskjed om å flytte måtte settes så vi så den, for det er så mye kriminalitet der. Irene stekte pizza og ringte til Joie, som skulle komme over. Vi skulle bo hos han og familien, så etter å ha spist kjørte Harald, Paul, Nils og han avgårde. Etter å ha fylt luft i dekkene på bilen. Selv om vi hadde fulgt med, hadde noen unger klart å tappe dekkene våre. Joie ble helt oppgitt. Dekkene var helt flate, og selv om vi fant igjen ventilhettene hadde vi jo ikke luft. Da åpna Harald motorrommet og kobla kompressoren. Dekkene ble fylt og Joie ble kjempeimponert. Ingun, jeg og Irene, vi rydda etter maten, prata litt og ordna oss for å dra etter. Da Irene låste døra, dro hun en stor jerngitterdør utenpå den andre døra.Forklaringen var enkel, her var det så mye innbrudd. Irene hadde en liten Fiesta, og den var selfølgelig utstyrt med klave over rattet, med ekstra lås. Igjennom Liverpool gikk det fort, Irene kjørte fort og jeg trodde min siste time var kommet flere ganger. Så var vi i 58 Springwell Road, en trivelig gate med små hager foran små tomannsboliger. Campingvogna og bilen var på plass i gården, grinda gikk akkurat igjen. Det norske flagget var oppe. Ungene skulle ligge inne, mens Harald og jeg skulle bo i campingvogna.Josef lånte bort rommet sitt til Paul og Nils, han selv ble med Irene hjem.På kvelden gikk vi til den lokale puben, og da vi kom hjem henta vi fram fenalår og øl.Joie lo, han huska den der maten og ville gjerne smake. De andre takka nei, det var for salt. Vi sto opp i rett tid. Først ble det cornflakes, så pølser, egg og bacon.Det ble plutselig vilter stemning. Alison og hennes 2 år gamle tvillinger kom.Det var ekstra artig for meg å treffe igjen henne, for nå var det min tur til å «uffe» meg over urolige tvillinger, slik hun gjorde da hun var i Norge. Hun beklaget seg over Paul og Nils som var over alt. Hun lo, og syntes det var artig at jeg husket det. Hun dro på jobb, en formiddagsjobb på et legekontor, mens vi damene passet unger og jeg fikk vaska klær. Guttene dro på taxi tur med Joies taxi. Da de kom tilbake og Alison var ferdig på jobb dro vi til byen. Vi handla litt, men mest gikk vi bare å så. Paul og Nils var på noen HI-FI butikker og Ingun kjøpte platåsko. Lunch spiste vi på McDonald`s. Da kvelden kom ble vi henta i taxi og kjørt til en kina restaurant.Det ble en kjempekoselig kveld. Mimring om familien i Norge og artige gamle historier. Det var vår siste kveld i Liverpool. Neste dag var det bare å pakke, ta farvell og dra. Det var trist, men vi treffes nok snart. Det ble vi enige om. Så var neste stopp Newcastle. Truls og fam. Hadde funnet en fin camping og vi innstallerte oss der. Utpå kvelden kom resten av gjengen, og det ble øl, vin og masse moro utover fredagskvelden. Vi gleda oss til å komme ombord på Color Viking. Etter å ha venta en evighet, fått kontrolert gassflasker, bensinkanner og tollvarer og annet tull fikk vi endelig kjøre ombord. Vel innstallert på lugaren, gikk jeg i dusjen. Det var godt. Etter en velsmakende middag bestående av kjøttkaker og tyttebær, benka vi oss i puben. Det var samme mannskapet om bord som da vi dro over, og vi ble møtt med hei, hei. Så runga det ut av høytalerne : DET DET E. Skal si hjemlengselen ble stor. Det ble også stemningen etterhvert. Det var pinseaften og det var full skute. Peanisten ønska oss Land Rovere velkommen ombord og sang en sang spesielt til Robert. Han hadde nok ikke glemt at Robert styra sånn ang. pianomusikken hans sist. Stemningen ble etter hvert meget lik en god gammel trønderfæst på lokalet og de fleste viste nok hvem vi var da kvelden gikk over til natt.Harald laga treff t-skjorte og flere signerte, også pianisten. Kl. 08.00 la vi til kai i Stavanger. Været var helt nydelig og jeg tok plass på dekk med kaffekoppen min. Endelig var vi i Norge. Frokosten var nydelig, selv om jeg satt lenge alene. De andre sov av seg forskjellig. Innseilingen til Bergen var bare helt super, med blå himmel og grønblå sjø. Kl. 14.00. la vi til kai. Det var på tide å ta farvell med våre vestlandsvenner og ønske dem velkommen til Trondheim i august 2000. Turen hjem gikk over Stryn og der overnatta vi. Vi ankom Heimdal og bursdagsfeiring utpå ettermiddagen den 1. Juni. Vi hadde en uforglemmelig ferie, og aller høyest setter vi nok Liverpool besøket. Dette ble forsterket da vi den 12. August fikk telefon om at Joie var død. Hilde Bjørnerud