PÅ TUR I ENGLAND.                        Av Hilde Bjørnerud   18.mai 1998 var Range Roveren og campingvogna pakket og klar for en lang, lang tur. Vi skulle møtes på Bilby'n, Fam. Bjørnerud, Lise Wohlen og Svein Mosand. Litt over kl.11.00. var vi på tur.   I Soknedal møtte vi Arvid Høgsteggen og Lise, og på Oppdal plukka vi opp siste trønder på turen, Robert Dørum. Vi var endelig på tur til England. Anledningen var 50 års jubileet til Land Rover. Dette skulle feires i Ledburry, nærmere bestemt på Fastnor Castle, sør for Birmingham.   Vi skulle med Color Line fra Bergen i 17.tiden den 19.mai, så vi hadde god tid. Vi skulle kjøre Sognefjellet, og oppstigningen til  topps var  både  svingete  og  bratt. Brøytekantene ble bare høyere og høyere. På toppen hadde både vi og bilene en lengre  pause.  Ungene  klatra opp  på brøytekantene,  ca.3,5m  høye,  og  kasta snøballer ned på oss. Turen ned ble tøff, her var det mye smalere og hadde enda flere svinger.   Midt i mai er jo blomstringstid, og aldri før hadde jeg sett så mye blomster på frukt og bærtrær. Vi ble Enige i at her var alle hobbygartnere. Det var et utrolig syn.   Så var vi fremme på Hella. Her skulle vi ta ferga over Sognefjorden. Været var dårlig, sterk vind og regn. I nærheten av Vik hadde vi tenkt å finne en campingplass. Da vi endelig fant en åpen plass, var formen min elendig. Jeg frøs og svetta, ondt i halsen hadde jeg også. Svein var snar med å få koka vann til te/kaffe, og etter et kjapt måltid var alle i seng.   Da vi våkna var været mye bedre, og vi kunne ta fatt på den siste etappen til Bergen. Men, vi fikk ikke start på bilen. Tom for strøm, ja, ja, med litt hjelp kom vi oss av gårde. Over Vikafjell snødde det, og kaffepausen der ble kort. Harald hadde nå funnet ut at det var dynamoen som var kaputt. Vi kjørte delvis uten lys, men på Vestlandet er det mange tunneler, så noe lys måtte vi jo ha..   I 14.00. tiden var vi i Bergen, og vi stoppa på Eik landbrukssenter for å få i nye deler. Vi ble sendt videre inn til sentrum, inn i en trang gate, i et enda trangere smug, var et verksted, de hadde deler. På kaia var det fullt med Land/Range Rovere, og alle eierne hadde hørt om våre problemer. Verktøy og gode hjelpere sto klare.   Inn fjorden kom nå Color Viking, og for ei som aldri har vært noe glad i å være i båt var det nesten et skummelt syn. Jeg så for meg både Scandinavian Star og Estonia, magen var noe urolig. lnnsjekkingen gikk fort, og vi kjørte bilen fram, men det ble mer tid til å grue seg. Ungene Skjønte hva mamma strevde med, og var som noen engler.   Da vi kom ombord traff vi en hyggelig mann som viste oss lugaren vår. Endelig kunne vi slappe av. Det var et lite krypinn, men vi hadde en glugge i veggen og utsikten var bra fra 5.dekk. Alle ville dusje, og utseilingen fra Bergen gikk meg hus forbi, da sto jeg og nøt det varme vannet.   Så var det tid for middag. Resten av gjengen var på plass i Seeside Kafe, klare til å bestille. Det var nydelig å få sitte godt og å tenke på at noen andre førte ferden videre for en stund. Vi hadde nå 25 timer til fri utnyttelse. Tyne Pub ble fort okkupert av Land Rover turister, og betjening og pianist peila oss fort inn. Det ble etter hvert ganske livat. Men, det kommer bestandig en ny dag, og det var bare å køye. Neste dag våknet vi til et : Se, det er tre plattformer utenfor!! Det var Ingun som var våknet. Vi sto opp for å se. Det var et mektig syn. Frokosten ble spist i restaurant Stavangerfjord. Nydelig mat og rimelig, 60 kr. Pr. Pers.. da spiste og drakk vi så mye vi ønsket. Vi rakk flere runder i butikken før vi pakka og rydda lugaren. Bildekket var åpent i en time for de som ønsket å bære ned bagasjen sin. Været var kjempefint, vindstille og sol. På dekk var uteserveringen startet, der slo vi oss ned, spente på om vi så land snart. Vi sto ved rekka da innseilingen til Newcastle startet. Det var rart. Vi registrerte at sjøen var gørre skitat og det lukta stygt.   Så var vi i England. P - plassen utenfor tollen var første stopp. Nå var det om å gjøre at alle kart var klare og at radiosambandet virket. Ruta var klar og vi var klar. Alle vet at engelskmennene elsker øl og fotball, vi fant ut en tredje ting: RUNDKJØRINGER. Vi hadde alt så klart, men plutselig hørte vi over radioen at nå er vi på tur! Vi må stoppe! Ved en ldrettsbane samla vi oss. Så på kartet og klødde oss I hodet. Nå fikk vi besøk, POLITIET. Stakkars mann, han ble nesten overfalt. Han var kjempegrei, skjønte problemet og skulle føre oss ut av Newcastle. Så med blålyseskorte kom vi oss ut av heksegryta. Det var uvant å kjøre på venstre side, verre var det å kjøre i rundkjøringene. De hadde 3-4 felt, de som var litt avanserte hadde lysregulering. Antall utkjøringer varierte fra 4-8, og midt inne var der hele skoger, så det var ikke mulig å se hvor de andre kjørte ut. Vi kjørte alle feil. En gang tror jeg vi alle kjørte hver vår vei. Da var det kjekt med radiokontakt og at neste rundkjøring var nær så vi fikk snudd.   Vi tok av fra motorveien, vi måtte finne en campingplass. Det er ikke tett med dem, men i nærheten av nasjonalparkene er der noen.  På kvelden var vi fremme på Lowther holiday park, i Penrith. Da hadde vi kjørt noen mil i Postman Pat land.. Postman Pat er dokumentarfilm!! Det vi viste om England var at det var store byer, grått og fattigslig. Virkeligheten   var  en   annen. Motorveiene var omgitt av store gressletter hvor kyr, okser, sauer og griser beitet. Det var veldig grønt, trærne var fulle av blomster. I landsbyene var det små steinhus og noen hadde halmtak. Vi passerte også storbyer hvor industrien var dominerende. Høye piper som spydde ut masse røyk, det var skittent og grått. Alle har vel hørt om og sett bilder av steingjerdene som de har på åkrene og rundt husene sine i England. Det er på milevis med stein, stabel på stabel. Etter hvert oppdaget vi at gjerdene forandret seg, og vi begynte å se litt nærmere på dette. På landet, rundt husene og over åkrene/beitene, var steinene stablet opp til en viss høyde. Når vi så nærmet oss tettbygde strøk eller mindre byer, forandret utseende på gjerdene seg. De fikk nå en pent avrundet kant øverst. Det var en snedig sak.   22. mai. Tidlig på ettermiddagen er vi framme i Ledburry, og vi kjører inn til slottsparken på Eastnor Castle. I innsjekkingen er vi ventet og våre papirer ligger klare. I 6 døgn skal vi være her.     Følg med i neste nr.