Tenkeboksen

Denne siden er viet til filosofi, men også til vitenskap. Etter min mening er det slik i dag at de grunnleggende spørsmålene omkring språk, bevissthet, erkjennelse; men også hva angår "dypere" temaer som "livets vesen", "moral", "det gode liv" - hvis disse skal diskuteres fruktbart i dag, må den darwinistiske revolusjon og alle dens implikasjoner taes med i sammenhengen.

Derfor blir dette en side for spesielt interesserte, folk for hvem navn som Hume, Nietzsche (den første moderne naturalist?), Darwin, Dawkins og Dennett klinger gjenkjennende. Eller for å vinkle det begrepsmessig: Hvis du er fortrolig med hypoteser om bevissthet som "Multiple drafts"/darwin-machine; eller med evolusjonspsykologiske vurderinger (hvorfor er hjernen som den er?), i supplement til de psykologiske (hvorfor vi handler som vi gjør, gitt at hjernen er som den er) - så er dette kanskje stedet for deg.

Jeg tror vi er mange som har sett oss leie på at de plumpe begrepsparene "moral"/"umoral", "arv"/"miljø", "fornuft"/"følelser"(det fins mange slags følelser!), "frihet"/"ufrihet", "viljesstyrt"/"instinktstyrt" (og den verste av de alle(?): "godt"/"ondt") etc. fremdeles skal få lov å danne utgangspunktet for, og trivialisere, så mye av debatten omkring mennesket og naturen. Joda, det virker faktisk som om mange fremdeles tror at disse begrepene refererer nærmest til noe platonisk reelt, og at de ikke er overforenklede konvensjoner et uartikulert behov for sort/hvitt-tenkning har klistret på verden.

Som sagt, på denne siden håper jeg at man kan diskutere filosofi etter den naturalistiske/empiriske arven fra Hume og Nietzsche, utviklet og forsterket gjennom den darwinistiske revolusjon.

Men Nietzsche sier det bedre enn meg, la ham sette motto for siden:

"The new fundamental feeling: Our conclusive transitoriness. - Formerly one sought the feeling of the grandeur of man by pointing to his divine origin: this has now become a forbidden way, for at its portal stands the ape, together with other gruesome beasts, grinning knowingly as if to say: no further in this direction! One therefore now tries the opposite direction: the way mankind is going shall serve as proof of his grandeur and kinship with God. Alas this, too, is vain! At the end of this way stands the funeral urn of the last man and gravedigger (with the inscription ´nihil humani a me alienum puto´(intet menneskelig er meg fremmed)). However high mankind may have evolved - and perhaps at the end it will stand even lower than at the beginning! - it cannot pass over into a higher order, as little as the ant and the earwig can at the end of its ´earthly course´ rise up to kinship with God and eternal life. The becoming drags the has-been along behind it: why should an exception to this eternal spectacle be made on behalf of some little star or for any little species upon it! Away with such sentimentalities!"

 Her er en artikkel jeg skrev i september 2000, om Nietzsche og moderne evolusjonsteori:

Nietzsche – fremdeles aktuell

I år er det 100 år siden den tyske filosofen Friedrich Nietzsche døde. Allikevel føles hans bøker moderne, ikke bare fordi vi med gjenkjennelse følger hans fremstøt uti menneskepsykens irrganger, slik vi gjør det hos Shakespeare, Ibsen eller Kierkegaard, men også fordi Nietzsche foregriper den biologiske, evolusjonære vinkling på verden og mennesket som etter min mening representerer det viktigste fremskritt i det 20. århundres tenkning omkring disse spørsmålene.

Nærværende essay vil i beste fall bare gi en smakebit fra Nietzsches mangfoldige filosofi. Men det jeg her vil forsøke å antyde, er på hvilken måte Nietzsches tenkning fremdeles fremstår som duggfrisk og innsiktsfull, og faktisk kan bidra til å komplettere det bildet av verden som dagens biologisk inspirerte filosofer og psykologer arbeider med. Resonnementet har tre ledd, først en kort presentasjon av Nietzsches tenkning, deretter av hans metode, og tilsist et omriss av statusen i dagens evolusjonsinspirerte tenkning om mennesket, og Nietzsches relevans m.h.t. denne.

1) Om man skal forsøke seg på å definere hva som kjennetegner Nietzsches tenkning, må det bli noe sånt som dette: Nietzsche er historiker og anti-platonist. Det vil si at det som i stor grad fremsto for tidligere filosofer som veien til sannheten, motsetningsparene ”orden/kaos”, ”godt/ondt”, ”fri vilje/instinkt”, ”sannhet/usannhet” er for Nietzsche forenklinger og illusjoner. For Platon, Aristoteles (og vestens filosofi i to tusen år) betegnet disse begrepene i stor grad noe håndfast virkelig som man kunne se spor av i erfaringen, men som bare den rene tenkning eller kontemplasjon kunne nå fullstendig kunnskap om. Verden var i sin dypeste grunn harmonisk, hel, oppbygd rundt en del enkle motsetningspar og prinsipper som sanseerfaringen tilslørte, og filosofien avdekket.

For Nietzsche er dette plumpt og banalt, det å søke sannheten i disse store ordene er å gå i feil retning. Nietzsche prøver hele tiden å vise hvordan disse begrepene alle har en historie, både psykologisk, i den forstand at de appellerer særlig til en viss type mennesker, spesielt innadvendte, filosofiske typer,  filologisk, i den forstand at de har blitt innbakt i vår intellektuelle arv til det punktet hvor de virker selvfølgelige, ennskjønt deres konkrete mening forblir uutgrunnelig, og biologisk, i den forstand at menneskeslektens naturhistoriske utvikling har inngitt oss med nedarvede tendenser i retning sort/hvitt – tenkning og idealisme. Et stikkord i så måte er vårt sosiale vesen. Det vi for eksempel kaller moral er ifølge Nietzsche naturhistorisk sprunget ut av samme kilde som andre sosiale dyrs behov for å underkaste seg gruppens normer. I kjølvannet av denne tankegangen angrep Nietzsche sine samtidige darwinister som han mente i alt for stor grad så livets utvikling i lys av individers kamp mot individer. Om det var noe som sprang Nietzsche i øynene, så var det sosiale dyrs – inkludert menneskets – tilbøyelighet til konformisme. Uselvstendighetens diktater – det å vente og se, gjøre som andre, underkaste seg autoritet og følge massen – dette foresvevet Nietzsche å være et overlevelsesbefordrende prinsipp i naturen i langt større grad enn ”individualdarwinistene” hevdet. Vårt århundre har gitt Nietzsche rett på dette punktet, men i sin samtid var han ganske alene i dette synet. Mer om dette i punkt 3.

2) Nietzsches ”historiserende” tenkning reflekteres i hans litterære stil. Her foregrep han modernister og dekonstruksjonister (og støttet seg til greske sofister), ennskjønt han aldri gikk så langt som dekonstruksjonistene m.h.t. intellektuell relativisme. At ”sannheten” var som Peer Gynts løk, lag på lag uten kjerne, og at dermed den absolutte sannhet ikke kunne formuleres uttrykkelig, betød ikke for Nietzsche filosofiens død. En filosof måtte istedet erkjenne at innimellom var han like mye en slags komponist. For mens den dårlige komponist bare får oss til å sitte og måpe, får den gode komponist oss til å oppleve og forstå krefter i oss og rundt oss som vi i glimt og bølger skjønner er virkelige. Det er ikke dermed sagt at Nietzsche oppfordrer til skjødesløshet med empiri (erfaring) og logikk, og gir seg den rene poesien i vold. Men med poetiske vendinger gjør han oss hele tiden oppmerksom på følelsens makt, på menneskene bak ordene, på språkets tvetydige natur, på det faktum at den tilsynelatende ”rene fornuft” kan være den som tilslører mest av alt.
”Langsomt har det gått opp for meg hva enhver stor filosofi hittil har vært: Nemlig opphavsmanens selvbekjennelse og en slags ufrivillige og ubemerkede mémoires.” (Hinsides godt og ondt, § 6)

Så som Ibsens Bergmand må vi nedover, innover, i historie, naturhistorie og psykologi. Nietzsche fremstår her som fullblods empiriker, fordi innsikt om verden og mennesket bare kan nåes gjennom oppnøstingen av de myriader av enkeltheter som har ført oss dit vi er i dag. Men innsikten vi når på denne måten kan aldri restløst formuleres i ord. Da mister vi nemlig den dynamikk og fleksibilitet som kjennetegner de prosessene vi studerer.

Derfor er Nietzsches stil innsiktet på å få leserens følelser til å resonnere og vibrere, i motsetning til tradisjonell filosofi, som ved å kutte forbindelsen med følelser og det levende liv og forherlige den ”rene kontemplasjon” forfaller til idealisme og banalisering av erfaringen. Innsikt i Nietzsches forstand må på ny og på ny skapes i mottakerens sinn. Skulle man forsøke seg på en definering av Nietzsches kunnskapslære, måtte det bli noe sånt som ”dynamisk empirisme”. Men igjen, ordet fanger, og innsikten dør.

3) La oss prøve å sammenfatte denne dessverre altfor korte utlegningen av Nietzsches naturalistisk funderte tenkning, og koble den opp mot dagens naturalister: evolusjonsbiologer og –psykologer.

For en naturalist som Nietzsche er begrepet ”fri vilje” en forfalskning, likesom begrepet ”sjel” eller ”ånd” er det. Istedet sees menneskepsyken mere i bilde av en skueplass der forskjellige drifter og tilbøyeligheter driver sitt spill og sin drakamp, med språk og fantasi som en av denne kampens manifestasjoner. Det vesentlige her er at vår tradisjonelle prinsipielle sondring mellom lavere ”drifter” (sex, aggresjon) og høyere ”verdier” (moral, selvbeherskelse, idealisme) i denne sammenhengen blir meningsløs. Når et menneske snakker om sin selvkontroll, sin moral eller sin ”idéelle fordring” er det likefullt drifter som setter seg igjennom – og det som er sentralt for Nietzsche er at disse driftene for en stor grad kan sees som vårt biologisk nedarvede behov for trygghet innenfor de sosiale sammenhenger vi beveger oss. Med et forbløffende ”moderne” blikk ser Nietzsche moralens og idealismens røtter i naturen:
”Dyr og moral. Adferden som høflig selskap krever: At man omhyggelig unngår det latterlige, det støtende, det overmodige, undertrykkelsen av ens dyder såvel som ens sterkeste tilbøyeligheter, selvtilpassing, selvnedvurdering, innordning under rangorden – alt dette er å finne som en sosial moral i rå form overalt, selv i dypet av dyreverdenen – og bare i denne dybden ser vi vitsen med alle disse vennlige forholdsregler: man ønsker å unnslippe sine forfølgere og gjøre jakten på sitt bytte lettere. (...) Selv sansen for sannhet, som egentlig er sansen for trygghet, har mennesket felles med dyrene. (...) Dyret vurderer adferden til sine fiender og venner, lærer deres egenheter utenat, forbereder seg på dem(...)Opprinnelsen til rettferdighet, dyd, moderasjon, mot – kort sagt, alt som vi betegner som sokratiske verdier, er dyrisk.” (Morgenröte, §26)

Et slikt kortfattet sitat skummer selvfølgelig bare toppen av Nietzsches resonnementer, men essensen skulle være klar: Oppfattelsen av kulturen/sivilisasjonen som noe som ”ut av det blå” tøyler og former mennesket, er feilaktig.

Her er det fristende å trekke inn den amerikasnke språk- og hjerneforskeren Terrence Deacon, som i sin bok ”The symbolic species: The co-evolution of language and the brain”, foreslår å se språket i bilde av en symbiotisk parasitt. Språket er kultur i den forstand at ingen av oss er født med vårt morsmål, men det er natur i den forstand at våre hjerner, som annammer språk med slik frapperende sikkerhet i barndommen, evolusjonært har utviklet seg sammen med språket. All verdens språk deler visse grunntrekk, og i forlengelsen av dette hevder Deacon at vår hjernes ”hardware” leser all verdens språklige ”software” (alle barn kan lære alle språk) fordi softwaren overalt er skrevet i samme kode, en kode som hjernen vår kan lese på grunn av årmillioners sam-evolusjon. I siste instans er det våre barn som hovedsakelig bestemmer rammene for språkutviklingen. Om vi hadde forsøkt å konstruere et nytt, kanskje mer logisk, men for småbarns hjerner kontra-intuitivt språk, ville språket aldri blitt lært, og aldri bragt videre.

Dette resonnementet kan med hell anvendes på andre områder i menneskelivet, for eksempel hva angår adferd og moral. Her er det jeg vil trekke inn Nietzsche. ”Grunnbetingelsen for alt liv”, sier han (Hinsides godt og ondt, forordet), ”er det perspektiviske.” Språkets forsøk på å definere verden fungerer fordi språket passer til vårt perspektiv, til våre drivkrefter, til hva som det er tjenlig for arten menneske å holde for sant og relevant. Vårt språk, det vil si vår symboliserende evne (jfr. Deacons tittel), sikrer ikke ”sannhet”, men funksjonsdyktighet. På samme måte med ”verdier”. De er alle uløselig bundet sammen med et driftsmangfold som de, evolusjonært og historisk, er satt til å betjene, som de er underordnet. Husk at drifter i denne sammenheng inkluderer alle menneskelige impulser, også impulsen til å trekke seg tilbake, vurdere, ”søke sannhet”, jfr. avsnittet om dyr og moral ovenfor.

I forlengelsen av denne tankegangen ser vi at når mennesker abstraherer ”verdier” ut fra deres sammenheng og tillegger dem en betydning som mer virkelig og opprinnelig enn ens eget følelsesliv, så er det egentlig fraksjoner i det samme følelsesliv som setter seg igjennom, med ”verdier” som buffer. Kanskje var det noe sånt Olav H Hauge tenkte på når han skrev:

”Når det kjem til stykket, er det so lite som kal til,
 og det vesle har hjarta alltid visst
 I Egypt hadde guden for lærdom hovud som ei ape.”

Det pussige derimot, er at evolusjonsbiologene selv sjelden prinsipielt stiller spørsmål ved vår tradisjonelle, platonisk-inspirerte moraltenkning. Etter å ha påpekt ”biologisk funderte drivkrefter i menneskesinnet” (allerede her merker man at det hakker, jfr. neste avsnitt), avslutter de som oftest sine utlegninger med å si at håndteringen av disse drivkreftene er vårt ansvar, basert på de verdier vi skulle velge å knesette.
 
Dermed innser de ikke at hva de gjør er igjen å spalte menneskepsyken i en ”lavereliggende” biologisk del, underlagt en ”høyere” sivilisatorisk del, som ”velger verdier”. Men hva er verdier, psykologisk sett? Hva er valg, psykologisk sett? Hvis man stopper å tenke her, blokkerer man for innsikt.

Dette er Nietzsches store verdi som filosof. Han stoppet ikke, han gjennomtenkte det naturalistiske perspektivet i alle sine konsekvenser, på en innsiktsfull måte som etter min mening går utenpå de fleste av dagens filosofer som foregir å gjøre det samme. I en kronikk som denne er det dessverre umulig å gå i detaljer (og detaljene er de mest spennende!), men en bok som ”Morgenröte” (på engelsk ”Daybreak”, eller ”Dawn”) er et godt utgangspunkt for interesserte.

Og, bare så det er sagt: Tross vidgjetne rykter om det motsatte, var Nietzsche eksplisitt motstander av antisemittisme og nasjonalisme. Han visste nok bare så alt for godt hvilke feige følelser som lot seg lokke av ”verdiene” som ligger innbakt i slike ideologier.

Etter en prat med en av mine filosofiske bekjentskaper, Helge Pettersen, gikk han inn på siden og leste ovenstående artikkel, hvorpå han anbefalte meg å se nærmere på Nietzsches kritikk av Darwin. Dette avfødte følgende svar:

Heisan Helge. Takk for hilsen på hjemmesiden. Når det gjelder Nietzsches kritikk av Darwin har jeg ikke noe utfyllende kjennskap, jeg har jo ikke lest alt av Nietzsche, og de avsnittene hvor han rent spesifikt henvender seg til Darwin(istene) ligger sikkert strødd rundtomkring mange steder. Men ett i lys av det vell av teori som har blomstret i Darwins fotspor, er det ofte også - synes jeg - mer instruktivt å lese Nietzsche som sådan, og se hvordan han henger sammen med dagens langt mer utviklede darwinistiske tenkning.

Denne tenkningen bygger jo i stor grad på forutsetninger (f.eks. konstruksjonen, først av begrepet gen, deretter oppdagelsen av DNA) som, ennskjønt de ikke motsier Darwins grunnleggende formulering av evolusjon gjennom "naturlig utvalg" (ja, jeg vet begrepet ikke er uproblematisk...) - tar evolusjonstenkningen inn i nye baner som for 1800tallets Darwinister ville vært forbløffende. Mye av Nietzsches storhet synes jeg å se nettopp her; hans fingerspissfølelse for problemet som var heftet til 1800tallets utbrodering av Darwins aksiomer, har ettertiden gitt ham rett i. Og hvorfor? Jo, fordi mange av Darwins samtidige talerør konstruerte høyst spekulative teorier rundt Darwins langt mer empirisk belagte, beskjedne grunntanke om det naturlige utvalg. Det var i stor grad disse spekulative teoriene Nietzsche med rette reagerte på. Nedenstående Nietzschesitat (som jeg fant på http://stu.beloit.edu/~dudeka/nietzsche.html) kan illustrere:

I always see before me the opposite of that which Darwin and his school see or want to see today: selection in favor of the stronger, better constituted, and the progress of the species. Precisely the opposite is palpable; the elimination of lucky strokes, the uselessness of the more highly developed types, inevitable dominion of the average, even the subaverage types.
Dette hadde Nietzsche helt rett i, og dagens darwinister vil si seg enig med ham. Vi snakker her underforstått om sosiale dyr, med en flokk/stamme å forholde seg til i tillegg til verdens andre tilskikkelser.

(Fotnote: Når dyr tøyler sitt ego gis dette to hovedforklaringer i darwinistisk teori.
1) Kin-selection. Det er ikke individet i og for seg som er elementet evolusjonen virker på, men individets arvemateriale. At mødre ofrer livet for sine barn forklares ved at gener som koder for altrusime vis-a-vis avkom gjerne i større grad tilsiver neste generasjon enn gener som ber moren redde seg selv og drite i barna (hvem vet om hun får barn igjen? Ups. Der var de genene ute av artens gen-pool.) Omvendt kan morsinstinktet slås av når omstendighetene tydelig forteller at enten dør vi begge, eller så overlever jeg-moren- hvis jeg ofrer deg, mitt barn. I matknappe tider forlater bavianmødre sine barn, som de ellers ville gjort alt for. Igjen: Gener som underbygger adferd som gjør moren morskjærlig inntil det fullstendig selvødeleggende, selv når barnet ikke kan reddes uansett, har også vanskeligheter med å tilsive neste generasjon. I alle disse spørsmålene må vi selvfølgelig også i tillegg ha for øye at et "gen" er som en note i et partitur, en direkte banal en-til-en-referanse mellom gen og adferd kan ikke eksistere. Men det er tilstrekkelig at statistiske sammenhenger finnes. Alt i livet er tross alt sannsynligheter veid mot hverandre, er det ikke?
2) Det noe svevende konseptet reciprocal altruism (gjensidig altruisme). Enkelt formulert: La oss trekke sammen til felles gavn, men det har mye mer dynamiske implikasjoner enn som så. Det er dette jeg skal prøve å utbrodere - som vanlig så altfor knapt - i det nedenstående).

Maskepi, forstillelse, og å identifisere seg med en felles norm, er noe alle sosiale dyr driver med, jfr. Nietzschesitatet om dyr og moral i min artikkel. Dette er kompatibelt med dagens evolusjonstenkning. Gitt at et dyr er et flokkdyr; sebra, sjimpanse, bavian, surikatter, u name it, så er flokkens sammhandlingsmønstre - det felles gavn som alle nyter m.h.t varsling og kamp mot rovdyr, gjensidig ettersyn av avkom, lysking, deling av mat så alle alltid har litt og ingen sulter ihjel hvis noen har for mye (i morgen er det de som ikke finner mat!), disse er så viktige for hver og én at evolusjonen vil favorisere individer (ikke arter! (se nedenfor)) som i imperativet "gjør som de andre" har en stor del av motivasjonen for sine handlinger. Men andre motivasjoner eksisterer selvfølgelig også. For det første har individene - gitt at de ikke er genetiske kloninger (som i en bikube, hvor selvoppofrelsen er nærmest total) - private interesser som de prøver å tilfredsstille på bekostning av de andre. Men et kort blikk på enhver sosial dyreart viser at disse interessene utspilles i en stadig brytning med det sosiale imperativ; å gi det siste totalt på båten for å bli flokkleder, tilrane seg mat etc. vil møte motsanksjoner som ikke samsvarer med den mulige gevinst.

Viktig er det også å huske på at dette er mekanismer som fungerer, ikke i utgangspunktet på det bevisste, men på det naturlige utvalgs plan, og deres resultater er internalisert hos dyrene (og menneskene!). Den unge pubertetsbavianen er geniuint interessert i å ha seg med så mange hunner han kan(og det liker ikke flokklederen!), men samtidig genuint opptatt av nærhet og vennskap, samtidig som hans - i følelse- og persepsjonsapparat - internaliserte sosiale tendenser gjør at aggressive, egoistiske eksesser ikke engang slår ham som et mulig alternativ. Her ligger veien åpen for det store drama av forstillelse, gå-bak-ryggen-adferd etc. som slike flokker også oppviser i mangfold.

Et siste moment er selvfølgelig at "gjør som de andre"-imperativet alene ikke er tilstrekkelig til å sikre overlevelse. En årvåken, dynamisk livsholdning, med plass for utforskning, er også sentral, gitt at dyret har et omskiftelig miljø (hvilket de fleste dyr har, unntatt vegeterende bakterier o.l. Men også de er mye mer dynamiske enn man ofte tror. Men det blir for mye å gå inn på her.).

Så altså: Balansen, eller skal man si tvekampen, mellom det ekspansive, nyskapende, og det konserverende, avventende, mellom det årvåkne, viljesterke, og det feige, utspekulerte, fordekte; er en balanse som dagens evolusjonister i prinsippet har teorier som forklarer. (Flere av de mange enkelthetene får stå hen til en annen gang). Et artig apropos er at i de siste tiårene har man blitt mer og mer oppmerksom på hvordan Nietzsches distinksjon mellom sterke og svake individer, og den fordelen de svake (d.v.s. de avventende, fordekte) kan ha ved å anvende maskepi for egen vinnings skyld, er sentral hos sosiale dyr, og faktisk er medbestemmende for hvilke personlighetsnisjer som til en gitt tid er fordelaktige å forfølge. La meg sitere fra Bateson og Martin, "Design for a life" (Vintage, 1999):

The sexual behaviour of some primates can also develop along two or more distinctly different tracks. An adult male gelada baboon, for example, will typically defend and breed with a harem of females. After a relatively brief but active reproductive life, he is displaced by another male and never breeds again. To position himself so that he can aquire and defend a harem, the male must grow rapidly at puberty. He develops the distinctive golden mane of a male in his prime and becomes almost twice the size of the females. However, when many such males are present in the social group, an adolescent male may adopt a distinctly different style of reproductive behaviour. He does not develop a mane or undergo a growth spurt. Instead, he remains similar in appearance and size to the females. These small males hang around the big males´ harems, sneakingly mating with a female when the harem-holder is not paying attention. Since the small, sneaky male never has to fight for females, he is likely to have a longer, if less intense, reproductive life.

Hadde disse små hannene kunnet snakke, ville de ikke da kanskje ha sagt noe sånn som at de store hannene var brautende, "onde", egenrådige; at de truet "stabiliteten" i et samfunn der saktmodighet var en dyd etc.etc.? Poenget mitt er at sosialdarwinistenes vulgære "den sterkeste overlever" (Darwin sa aldri det), er forlengst kastet på sjøen av et mye mer dynamisk standpunkt m.h.t. evolusjonens mange mekanismer, et standpunkt som jeg synes harmonerer meget vel med de intuisjonene Nietzsche hadde omkring den evige kampen mellom aktivt og reaktitvt liv. Min artikkel var et forsøk på å påpeke at dagens darwinister i for liten grad har innsett at de i tillegg til å drive evolusjonstenkning også med nødvendighet river ned bærebjelker i vår foreldede moraltenkning. Når de ser på bavianene er den forslagne, reaktive en utspekulert liten snik; ser de på mennesker er han en snill og saktmodig mann.

La meg avrunde med et annet Nietzschesitat fra samme websted:
Something, for example, that possessed obvious value in relation to the longest possible survival of a race (or to the enhancement of its power of adaptation to a particular climate or to the preservation of the greatest number) would by no means possess the same value if it were a question, for instance, of producing a stronger type. The well-being of the majority and the well-being of the few are opposite viewpoints of value: to consider the former a priori of higher value may be left to the naivete of English biologists.

Det skulle vel fremgå ut i fra det jeg har vært inne på ovenfor, at idéen om det naturlige utvalg som noe som jobber på artens overlevelse som sådan, er vrakgods fra 1800tallet, og ingen del av dagens darwinisme. Nietzsche var i sin fulle rett når han slaktet dette synet, og historien kan ikke annet enn å nikke og bukke.
Velvel. Dette var et spedt, nattlig forsøk på å utbrodere litt av mine tanker omkring temaet; som en siste avrunding vil jeg si at jeg fremdeles ser dagens evolusjonstenkning, med alle dens forgreninger, som et av de sentrale veikryss for utviklingen av forståelsen av oss selv. Nietzsches tanker er også et slikt veikryss, og etterhvert som misforståelsene av Nietzsche blir rensket vekk, og evolusjonsteoretikerne kvitter seg med barnesykdommene, så tror jeg jammen de likner ganske så mye på hverandre, m.h.t. viktige spørsmål.
Håper du finner mine små funderinger interessante.
Hilsen Tarjei

A devious baboon said: "They tease me
but their pompous ways doesn´t please me
It´s no problem at all
I´ll stay fickle and small
and fuck them when nobody sees me."

Etter å ha gjennomlest dette svaret, en måned etter det ble skrevet, slår det meg at trangen til å rekke over mange felter på en gang til en viss grad kan ha gått på bekostning av klarheten. La meg derfor forsøke å presisere hovedpoengene:

Trangen til å adlyde har fått fotfeste i sosiale dyr (evt. : premissene for sosialt liv uviklet seg hånd i hånd med nevnte trang/evne). Dette skyldes reciprocal altruism og muligens andre evolusjonære mekanismer.

En av disse er gruppeseleksjon: Empirien forteller oss at seleksjon virker på gruppenivå; forskjellige arter/underarter, ja endog forskjellige grupperinger av samme art (sjimpanser, f.eks.) besitter forskjellige sosiale mønstre, forskjellig strategi m.h.t. jakt, migrasjon etc. Disse forskjellene vil med nødvendighet ha betydning for deres forplantning/utbredelse, enten i stor eller liten skala. Spørsmålet er: I hvilken grad kan den positive effekt dette har (for "vinnergruppen") motvirke den åpenbart negative effekt (vi snakker hele tiden fra "genperspektivet") det har for de enkelte gruppemedlemmer at man som god samarbeidsfelle risikerer å fø gratispassasjerer i egen stamme. Det er enkeltmedlemmene som (to og to) formerer seg, dette er seleksjonens fokus. Jeg tenker meg at rudimentær sosial adferd, initiert av kin-selection, går via reciprocal altruism (der et viktig aspekt er forpliktelsen, ikke mot "gruppen", men mot "ham som hjalp deg i går"). Via reciprocal altruism utvikles teknikker for sosialt veto, for å avdekke og utfryse gratispassasjerer. På skuldrene av dette kan kanskje gevinsten for enkeltindividene når det gjelder å begynne å adlyde loven i gruppen som sådan begynne å gjøre seg gjeldende, faren for å tape ved at man må fø allehånde gratispassasjerer er minimert gjennom kryssende bånd av reciprocal altruism, og om reciprocal altrusim har initiert en viss klikkdannelse innad i den tidligere anarkistiske gruppen (eller initiert overgang fra meget små til litt større grupper), kan dette kanskje sette igang en spiraleffekt der lojaliteten gjennom evolusjonens gang går fra lojalitet-mot-en, via lojalitet-mot-to, til lojalitet-mot-mange. En slik gradvis utvikling vil kunne omgå det problemet som all naiv gruppeseleksjonstenkning støter på, nemlig dette: Individet er seleksjonens fokus, og selv om det i prinsippet er lurt for en gruppe å utvikle forpliktende samarbeid, vil den som begynner med det alltid komme dårligst ut med det samme han begynner, fordi han bruker tid og krefter på å enslig nøre et fellesskap som alle nyter godt av. Han vil minske sin genetiske fitness, forsøket vil kollapse, og anarkiet gjeninntre.

Poenget er at empirien forteller oss at sosialdarwinistene tar feil, logikken forteller oss at ekstrem gruppeseleksjon (definert som gener med motto "gruppen først, meg siden") tar feil. Den trinnvise modellen som fra reciprocal altruism ser for seg små klikker som over generasjonene utvikler alle de kompliserte sosiale vetokoder samtidig som at størrelsen på gruppen langsomt blir større og dynamikken mer komplisert, er en mulig bro mellom de naive ytterpunktene ekstremindividualisme (sosialdarwinisme) og naiv gruppeseleksjon.

Resultatet av denne dynamikken er dermed, som nevnt ovenfor, at forpliktelsen overfor loven som sådan begynner å beherske deler av dyrets reaksjoner. Det positive er muligheten for samhandling på alle livets fronter, med de fordeler dette gir. Matdeling, jaktteknikker, beskyttelse mot rovdyr (varselsystemer), etc.etc. Gruppen melder seg som en kandidat til "den store mor" i dyrets bevissthet; uten den er jeg ingenting, den skylder jeg alt. Vi føler vedmod ved synet av en utstøtt, ensom ulv traskende over steppene.

Men så skjer det noe. Nå vil gruppens lov også begynne å bli en kappe man kan skjule seg bak som individ, for nettopp å tilrive seg fordeler. De mange, late, feige, benytter seg av det faktum at sosialt press og sosiale veto er blitt en viktig del av gruppemedlemmenes mentale make-up. De surfer på gruppeidentifikasjon og adlydningstrang i seg selv, drevet av en murrende angst, og under skrik og leven rotter de seg sammen og får ut sine oppdemmede feighets/adlydningsfølelser gjennom å uten videre slå ned på avvik. Mange baviangrupper er eksempler her, unge geskjeftige individer søker for eksempel ut nye mattilgangsmetoder, blir møtt med veto i flokken, bryter ut, og faktisk: Utbryterne klarer seg bedre, de sosiale konformitetsmønstre har i moderflokken vist seg å vende seg mot seg selv, normtendensen er blitt passiviserende og livsfornektende. Man kan kanskje se det slik at individets selvhevdelsestrang, som alltid har vært den drivende kraft, har i den evolusjonære prosessen som fra kin-selction, via reciprocal altruism og til en viss grad gruppeseleksjon har utviklet sosial mental make-up hos individende; selvhevdelsestrangen har i resultatet av denne prosessen fått et nytt og mer subtilt register å spille på. Livets drama har fått større dybde, og den paradoksale mulighet at de beste skal begynne å gå til grunne under trykket fra de nest-beste (til umiddelbar ulykke for de beste, og umiddelbar følelsesmessig fordel, men langsiktig ulykke, for de nest-beste) er blitt en realitet.

Dette er i dag belagt med empiri og utesket i biologisk teori i en helt annen grad enn på Darwins (og Nietzsches) tid. Nietzsche foregrep denne utviklingen, fordi han klart så at slike tendenser (som han (synes jeg, for en stor del med rette) så som i mange tilfeller meget betenkelige i den grad mennesker knesatte dem som kulturidéal) - at slike tendenser regjerte og dominerte livet på jorden. De naive samfunnstenkere i Darwins samtid så ikke dette, ville ikke se det. Det mer nyanserte biologiske synet på livet og menneskene har vist seg å sammenfalle med Nietzsches observasjoner. Mitt poeng er at Nietzsche fremdeles har mye å lære biologer og (biologisk inspirerte) samfunnstenkere, jfr. min artikkel.