Kor mange ganger de der tre rotehodene har sotte igjen etter siste forestilling med bøyd hode og bleke, fattede miner, må fuglene vite. Tormod (som é den mest økonomiske av de) har netthinnen full av røde tall og en svak angst i mellomgulvet. Tarjei (det é altså han sosekoppen så liksom driver denne siden) sitter og plukker på en gitar og tenker vel med seg sjøl at det va no hyggelig at jaffal mor kom og kjek på. Inn døren kommer Steinar. Han nynner på en sang av Cornelis Vreeswijk .
”Steinar”, sier Tormod, og fikler med noen kvitteringer. ”Inkasso”, står det gjerne på den ene. "Namsmann", på den andre.
”Ja”, sier Steinar, drømmende.
”Blir itj no lønnsutbetaling den her gangen heller”, sier Tormod.
”Hm?” sier Steinar. ”Vel vel. Vi er vel...” begynner han, og Tarjei og Tormod stålsetter seg for fortsettelsen.
”Vi er vel idealister”, sier Steinar. I pausen fikk han skryt av Helge Jordal og i forgårs va han i BT.
Tarjei og Tormod ser på enann. Det slår de vel kor likt ordet idealist é på ordet idiot. Nei, folkens, når skuespillere kaller seg idealister så é det ett eneste motiv som e det egentlige:
En skuespiller é en pr-kåt unge som gjerne pantsetter sin siste skjorte for å få lov til å stå på en scene, komme i avisen og bli sett (fortrinnsvis av andre skuespillere)

Tro aldri at skuespillere bryr seg fillen om kaslags stykker folk flest egentlig er nysjerrige på å se. Det er bare nokke de sier. ” Dette stykket”,  sier de kanskje, og drar frem manuset til ”En vinternatt med kokain i Sarajevo”, av Zlako Fucijk, den armenske transvestittpoeten. ”Dette stykket tar vår tid på kornet, det er intelligent samtidsdrama med direkte relevans til vår egen hverdag”. Dette er selvfølgelig tull, men BT kjøper´an; BA kjøper´an; TVHordaland, Klassekampen og kanskje til og med NRKP2 (NRK!) kjøper´an. Og på kafé Henrik sprer ryktet seg, man merker kordan medlem etter medlem av byens bredere teatermiljø kjøper´an. Plutselig er alle veldig opptatt av Zlako Fucijk, hans verker diskuteres høyt og lavt, det er klart at dette er stort, dette er viktig! Nokken hadde hørt et rykte om at Helge Jordal kunne tenkt seg hovedrollen, men ikkje hadde tid. Uansett é visst folkene på Den Nationale Scene misunnelige men later så de ikkje bryr seg. I alle fall é enhver som ikkje skjønner stykkets umåtelige betydning for det moderne menneskets selvforståelse enten idiot eller sitter på fotballpuben.

Sånn går praten, folkens. Det é gresselig å høre på. Men lat meg fortelle resten.

Premiéren opprinner, og her viser det seg (igjen) at publikum ikke har kjøpt nokke som helst, allerminst billetter. Alle i salen é gamle kjente, innvidde i Zlako Fucijks umåtelige betydning. Det hilses og klappes på skuldre, hovedrolleinnehaverne har hylt på scenen i tre samfulle timer (ekte teater tar minst tre timer), slik det é når man formidler et sterkt budskap. På premiérefesten holdes mange varme taler, og på nachspielet surmules det over det jevne kulturelle forfall som gjør at folk sitter heme og ser på Mot i Brøstet (ifølge en skuespillers logikk sitter folk som ikkje går på teater automatisk heme og ser på Mot i Brøstet) istedenfor å hengi seg te Zlako Fucijk og hans umåtelige betydning. Underskuddet é så godt som allerede sikret, men det vanker gjerne nokken kroner fra fylkeskommunen. Søknaden ligger inne, kommunen pleier å kjøpe´an.

Så dermed kan de fortsette å styre på, disse "skuespillerne", og "teatermenneskene". Med hardt tilkjempede skattekroner så vi vanlige folk gir de via kommunale instanser, drikker de seg full og preiker piss og setter opp ennå større piss. De sku´ hatt i ræven, skulle de. Og en spade i hånden og et klaps bak øret og komt seg i arbeid. Fy Faen. Skuespillere!