Og senere blir vi jo bare mer og mer besatt og betatt av deres magi - og former. Inntil vi en dag blir fanget i et eller annet skap.
Noen av oss fanges i ekteskapet, andre fanges i samboerskapet. De heldigste av oss fanges inn i særboerskapet. Men uansett får vi fort vite hvor skapet skal stå. ……….
Det er sagt at ekteskapet er den eneste dom på livstid som ikke blir forkortet på grunn av god oppførsel.

Og mange som sitter inne i skapet lengter til utsiden, og mange som sitter på utsiden vil så veldig gjerne inn. Man kan kanskje si som Samuel Johnson; "Ekteskapet har mange plager, men sølibatet ingen gleder"!
Men hva kommer det så av at noen av oss som sitter inne i skapet noen ganger ønsker oss en tur på utsiden?

Det er jo nemlig ikke alltid slik, til tross for de gode forutsetningene, at vi menn føler denne intense begeistringen. Og skulle vi begi oss inn på noen analyse av årsaken til denne naturstridighet, så vil vel jeg personlig skjele til John Gray som frimodig hevder at kvinnen er fra Venus, og mannen er fra Mars. Og det er jo et håpløst utgangspunkt for en god kommunikasjon. For når dere kvinner sier en ting, så mener dere ofte noe helt annet, og vi menn forstår noe tredje. Og skulle vi falle i den fristelse å tro at vi kunne lære noe av dette, oppdager vi fort at når vi innbiller oss at vi har oppfattet codex'en og triumferende tror vi har skjønt budskapet til tross for dets diffuse innhold, så oppdager vi bare at den har endret seg, og gjelder ikke lenger.