Koko. Kul dato i dag. Har i mellomtiden gjort to forsøk på å lappe slangen i forhjulet. Første forsøk forløp omtrent slik; lapper hull. Pumper opp slangen. OK. Setter slangen tilbake i felgen og sånn. Jau. Pumper opp på nytt. Og tror du ikke lufta bare suser ut? Jepp. Og av med slangen igjen, og jeg oppdager et nytt hull, typisk hele ventilen er løs. Ingen enkel sak. Titter i et skap, finner en ny slange. Og denne er jo helt ny, så det er ingen grunn til å lappe den. Pumper opp og smiler i vei. Dagen etter, lufta forstsatt i dekket, men,. selvsagt, låsen er fastfrosset. Får tint opp låsen, og etterhvert; Sykler på kontoret. Sykler hjem. Våkner opp dagen etter, skal sykle til kontoret igjen (jepp, det er interessante dager...) og hva skjer? Joa, totalt flatt dekk. Igjen. Lar saken bero. I dag; gjør et nytt forsøk. Oppdaget en liten glassbit i selve dekket. Slikt går jo sterkt inn på tynne sykkelslanger. Lappet sammen restene av den nesten nye slangen, og venter spent på neste punktering.

Ojojoj. Mandag, igjen. Mye har skjedd. Men, som seg hør og bør, er den nære fortid det vi kan si noe om med størst sikkerhet, og den nære fortid er hva oppmerksomheten skal rettes mot nu.
Mandag morgen. Våkner opp 0732. Står opp like etterpå. Det viser seg da at klokken er 0840. Du verden som tiden går på morgenkvisten. Gjør en rekke morgenrelaterte aktiviteter, som f.eks. skreller en gulrot. Lager espresso. Sjekker epost fra folk som enten er lengre oppe enn meg, eller tidligere i gang med dagen. Drikker espresso, røyker sigarett, konstaterer at en barnehage leker 17. maitog rett på utsiden av vinduet. Kl 0915, på høy tid å gå på kontoret, finner passende ytterjakke, finner derimot ikke lue, eller vanter. Går rundt og leter. Kl 0918, lue og vanter funnet. Oj, penger. Kjekt å ha. Hvor? Ikke i jakka jeg brukte sist gang jeg brukte kort. Hm, ah, 0920 en pen bunke kredittkort i ditto futural funnet. Dermed er det klart for avgang. Som sist nevnt 13. november, sykkelen er vrien å få start på, men det har vært så mildt, så sannsynligheten var stor for at det ville lykkes å låse den opp. Kl 0921, finner sykkel, låser opp (hurra) og triller ut av bakgården. Men du store all verden; ved porten viser det seg at forhjulet er punktert! Nuvel. Ingen sak, triller sykkel tilbake. Kl 0922, sykkel er behørig låst. Går inn, finner høretelefoner, (kl 0924) plugger til iPod, spasserer fornøyd og forsinket til kontoret.

Det har vært en del debatt om prisen på strøm. Og mye generell bekymring om hva i all verden regningen vil komme på. Hva blir det neste? Hva med tellerskrittene? Altså, prisen for å ringe? Burde ikke det også være flytende? Så ble det liksom litt spennende å få den regningen også. Fordelen med sånne markedsprinsipper er at prisen på et eller annet produkt skal speile forholdet mellom grådigheten til selger og behovet til kjøper. Dersom selger har skikkelig mye av en vare, og kjøper ikke er spesielt interessert, så er prisen lav, og om det forholder seg slik at selger har skikkelig lite av en vare som en kjøper er ordentlig interessert i, så blir prisen høy. Ulempen for selger skal i dette tilfellet være at det jo er begrenset tilgang til varen han selger for en dyr penge, så alt er igrunnen vel og bra. Problemet kommer til sånne ting som hva denne varen nå en gang faktisk er. Dersom f.eks. prisen på epler er litt høy, så kjøper jeg heller poteter. Dersom jeg skulle være så avhengig av epler, f.eks. fordi jeg skal lage en eplekake, så kjøper jeg kanskje litt færre epler enn normalt, og lager kanskje en sjokoladekake i tillegg. Det samme med strøm. Dersom det er bittelitt kaldt ute, kanskje -24°C, så kan jeg ikke i stedet kjøpe poteter. Dersom jeg har en vedovn, så går jeg kanskje ut i parken og hugger et tre. Men, det er ikke godt nok, for tre må jo ligge og tørke et lite år først, og innen den tid så er jeg død av kulde. Hm. Det er mange andre ting man kunne klaget over, men til syvende og sist, elektrisiteten er kommet for å bli. Omtrent som asfalt og mobiltelefon.
Eller innlagt vann. Vann er jo noe man har i springen, og som stort sett går rett i avløpet. Noe av det drikkes, eller berører såvidt kroppen, før det går ut i avløpet. Slikt tar en for gitt.
Uansett, hvilke alternativer har jeg til å drive mine dingser og duppeditter, samt varmeovner og vekkerklokker? Eh, ingen? Ettersom vannet er så godt som gratis, kunne jeg kanskje laget et lite vannkraftverk i bakgården?
Tenk f.eks. på alle kommunene som for noen år siden ble rådet til å selge sine kraftverk. Hehe. Noen reiser stemmen i dag, og sier sånne ting som at det er så og så mye å tjene på salg av strømmen og sånn. Men, vi vet jo alle at kraftverkene ble solgt, og at pengene i stor grad ble plassert i aksjer. Det forholdt seg jo slik at de samme som fortalte at kommunene skulle selge kraftverk, også hadde ett og annet å fortelle om aksjer også. Det var jo skikkelig fint, fordi, det er jo bare dumt å sette pengene i banken til noen skarve 6-7% rente. Så, ehm, nå da. Nå, nå er pengene nesten helt borte, fordi, ja. Stygg sak. Nuvel.

Jaja. Det er en artig tid vi lever i. Jeg tror det bare vil bli enda artigere sånn utover. Rekken av blåruss er skikkelig lang, og tilsvarende lang er listen over ting som mange har sett på som fellesgoder. Det eneste som mangler på "markedsplassen" er en bevisst kjøper. Såh, inntil det kommer en bevisst kjøper, vil nok moroa vare til krampa tar oss:-)

Det er fler ting som burde bekymret meg nå, men jeg er alt for opptatt av å ha det hemningsløst bra, så jeg sparer de bekymringene til en annen gang jeg virkelig trenger noe enkelt å bekymre meg over. Jeg tror likevel det er på sin plass (og den plassen er jo foråvidt denne siden, og i så måte også en glimrende anledning) å liste opp hovedpunktene, så har jeg de til en den nevnte senere anledning.

• Powerbook (brøt sammen, ble sendt inn til reparasjon, kom tilbake, jeg konstaterer at den har fått noen skrammer som følge av verkstedbesøket, sender den inn igjen, det oppstår forsinkelser, og hun som vil kjøpe den av meg vil ha den med én gang, det viser seg at Powerboka ikke en gang har blitt sendt inn til verkstedet (for annen gangs overhaling, etter skadene som oppstod ved første besøk. Heh, og så videre...).
• Økonomi (5-sifret beløp i restskatt i samme måned som den kvartalsvise avlaten til Lånekassa).
• Har én mobiltelefon til overs (kjøpte ny, fordi den bare var såå kul, den gamle bærer mitt navn (liten plastbit som ser ut som om den er av metall, med noe som i så fall ikke kan være akkurat inngravert, men likevel, det står Christian på den), finner ikke den lille plastbiten som det ikke står mitt navn på, om noen skal gidde å kjøpe den, må det i så fall være noen som heter det samme som meg).
• Musikksamlingen (begynner å bli alvorlig stor, her har man allerede begynt å iverksette tiltak som kategorisering i sjangre og sånn, men det tar noen timer hver dag for tiden. Ytterligere tiltak må utredes så fort som mulig).

Forrige helg gikk med til å lese til eksamen, i mellom det obligatoriske utelivs-livet. Jepp; eksamen. Hæ? sier du kanskje, men jeg sier "Javisst". Og hva værre var, jeg har nå i noen år gått og gruet meg til den siste eksamenen, altså den siste eksamenen som hang igjen fra tidligere år. Men, ved nærmere undersøkelser så viste det seg at jeg hadde stått på nettopp den eksamenen, og denne her hadde jeg bare vage erindringer om... Såhh, der stod jeg:-) Lettere forvirret, men likevel, opplyst. Uansett, magefølelsen sier at dette gikk rett hjem, og det er altså bare opp til sensor å sende meg inn i studentenes himmel, eller helvete, vet ikke. Det går stort sett ut på det samme; masse arbeid, og faste avdrag til lånekassa.

For øvrig er det glimrende sommervær fortsatt, og for første gang på mange år har jeg fått være tilstrekkelig lenge i solen til nå å få oppleve skikkelig avflassing på ryggen. Jepp. Det, det er sommerfølelse etter gammel godt oppskrift.

Jepp. Etter noen uker med dundrende hodepine, begynner ting å klarne. Ikke fordi hodepinen var forårsaket av vill og hemningsløs livsførsel, og at denne eventuelle livsførsel nå har opphørt, hvorpå ogsåvidere. Neidu, det er sommern serru. Her. Man blir lett forkjølet av sommern nord for Dovre. Og om man ikke passer seg, unngår trekk fra kontorets robuste ventilasjonsanlegg mm. så begynner altså hodet å bli fullt av snørr, hvorpå det altså blir vanskelig å konsentrere seg om annet. Heldigvis har jeg da en mor som ofte beroliger meg i slike situasjoner med at dette ikke er symtomer på noe dødelig. Hvilket selvsagt beroliger meg, og så blir jeg gjerne frisk noen dager etter. Enten fordi jeg sjelden kommer med disse spørsmålene om snarlig bortgang før jeg merker at dette neppe kan bli værre, eller fordi kanskje jeg blir så beroliget av å bli fortalt at det ikke er annet enn alderdom som vil avslutte denne ferden.
Nuvel. Og hva så? Hva skjer så i denne underlige verden, annet enn observasjoner av dens skjeve gang? Ah, disse store spørsmålene. En helt annen ting som slår meg er hvorvidt jeg skal skifte farge på denne nettsiden. Burde den hatt en hvit bakgrunn? Mer farger og hvitere bakgrunn? Er ikke det oppsummmeringen av designprofilen for resten av nettstedet? Mange spørsmål. Hvorvidt verden går skjevt, kan det ha noe med observatørens vinkel i forhold til den? Og i så fall hva går verden på? Og observatøren, hva står observatøren på? Samme grunn som verden går sin skjeve gang på? Altså, er så og si grunnen til at verden går skjevt at observatøren står på den? Altså ikke på verden, men på grunnen? Der ser du. De fleste problemer oppstår som følge av hvor du ser problemet fra. Eller av og til står rett oppi problemet, evt. er problemet selv. Så, la oss heller putte observatøren inn i verden, f.eks. plassere ham på menneskenes verden, jorden, og spørre, høh, øy, hvordan går verden nå? Etter en stund, og kanskje en drink senere, vil observatøren si at; joda, verden den går rundt. Jeg blir svimmel, slipp meg av. Javel, og han om det.
Selv løste jeg problemene denne uken med nesedråper, og fin gjennomsiktig tape på friskluftsventilene på kontoret.

Utdrag fra den private dagboken:

Jepp. Det er på tide å oppleve noe fint. Og uansett, her sitter man jo med et "vinnerlodd i livets lotteri" [se nedenfor, 13/05], så det er jo en fortløpende prosess å finne ut hva man vil gevinsten skal være [som min mor sa det, klok dame]. Jepp. I morgen er også i dag, den bør være en god en. Det er forresten 17. mai, hvilket skal være en god dag å vifte med flagg og høre korpsmusikk på. Slikt skjer jo ikke hver dag.

På den annen side har det vært glitrende sommervær, noe som i henhold til årstiden er like sikkert som at en hel rekke studenter har en drøss med eksamener de er mer eller mindre skikket til å ta. Sommer 2002, del 1 er gjennomført (faktisk både en og to ganger, men her ble det i alle fall grillet).

Jeg for min del nyter hver eneste dag. Hver dag er en eksamen. Titter jeg ett år tilbake (se under) var jeg om to dager i full sving med å pusse vinduer. Mulig det er på tide med en ny vask.

Og, jo, jeg hørte på radio i dag (det var den lokale NRK-stasjonen jeg var utsatt for) en liten sang som hadde noe sånt som "i livets lotteri har alle et lodd", men altså, jeg vil si at det er betydelig pessimisme i et slikt utsagn. Jeg vil umiddelbart påstå at:
"I livets lotteri, er vi alle vinnere!"

:-) Jepp. La det være ukens mantra.

Dessuten har jeg kjøpt epler i dag. Og da jeg stod i butikken og kontemplerte over hvilke epler som skulle bli med hjem, slo det meg, og merk deg at disse eplene var så til de grader glansbehandlet, men altså det som slo meg var at slike epler, eller kanskje det ene derrr, til forveksling lignet et eple som den onde heksa pleide å g til snehvit i en eventyrbok jeg hadde hjemme da jeg var liten. Eh, nei jo snehvit var det ja, eller nei-nei, det var vel kanskje tornerose. Det var det kanskje, eller kanskje jeg blander sammen, uansett, du tar poenget?

Det er visst blitt vår. Selv om det vanligvis er påske på denne tiden, har folk nå virkelig tatt det for gitt at det så godt som er sommer, ettersom påsken jo allerede har vært. Ingenting galt i det, forsåvidt. Men det er viktig å huske at selv om ja det finnes sol, så er det ikke helt varmt. Slett ikke.
Uansett, her i Trønderhovedstaden har aldri noen kuldegrader, eller varmegrader for den sakens skyld, satt noen grenser for adspredelse utendørs, når påsken er tilbakelagt, og solen skinner. Så, for å gjøre en lang historie kort; man har foretatt årets første grilloperasjon.

Det var selvsagt slett ikke værst med varm sjokolade og krem (håndpisket) da man kom inn igjen...

Sykkelen har hatt et punktert bakdekk siden i vinter en gang, men i dag tror jeg siste lapp ble satt på slangen. Ettersom bakdekket har lekket luft støtt og stadig, hara jeg vært nødt til å utstyre den med sykkelpumpe. Men altså, her en dag hadde noen rett og slett rappa pumpa. Nuvel. Kapp av dem hendene, sier nu jeg. Men uansett, nå tror jeg dekket skal være i stand til å holde luften. Men hvor lenge? Følg med i denne utrolig dramatiske virkeligheten.

Hurra!

Bredbåndssagaen har nådd sitt klimaks. Hittil. I det minste en milepel. Fordi, nå, rett etter påskeferien, når jeg kommer tilbake til Trondheim, vil det stå et bud på døren, evt. foran den, med en pakke, og inne i den pakken ligger ADSL-modemet. Som etter alt å dømme kun skal plugges i telefonkontakten. Feiende flott. Dette har man ventet på i snart 3 år. Fint. Så kom endelig fremtiden til et sted like i nærheten.

Nuvel. Påsken ruller videre, med alt det innebærer.

14/03-02

Man har vært i Bergen og bryllup og sånn. Fint. Glemte trippel-flashingen på blitzen, så alle bildene ble stort sett preget av mennesker med røde øyne. Og det er jo helt feil beskrivelse av tilstanden. Røde øyne hadde ikke folket før dagen derpå. Men hvilken dag:-)

26/02-02

Det ble vinter. Den kom, og kom igjen, og enda en gang. Nærmest til tross for at byens torg var omgjort til åsted for en rekke vinterlige aktiviteter. Og dette var selvsagt midt i blinken for min lille fetter som var på besøk i helgen, og vi gjorde vårt beste for å dokumentere lørdag i lyd og bilde: film (stor og liten).

18/02-02

Det snør enda mer. Var en kort tur ute for å levere noen filmer, og vips snøstorm. Visuell sikt var omkring 100 meter, og ca 2 cm, dersom jeg forsøkte å se gjennom brillene.

Min venn Carl Christian (som har en egen nettside han kanskje heller burde bekymre seg for, ettersom den ikke har vært oppdatert siden 1999, og noe av det siste som står på den nettsiden, er at han skulle en tur til Paris. Nuvel, han er da kommet tilbake derfra for lengst...) har bekymret seg litt for meg, ettersom jeg ikke hadde oppdatert bekymringssiden siden 29. januar. Og det er slett ikke fordi livet er _helt_ bekymringsløst, men heller ikke pga. det motsatte.

Nei, serru, en skikkelig bekymring er noe ganske annet enn dyp sorg, eller lettsindig sutring. Ei heller tungsinnet melankoli eller oppgitt klaging. [f.eks. så krasjet dette programmet akkurat før denne kommentaren om at det krasjet, hva jeg egentlig hadde skrevet etter den setningen før denne kommentaren vil i og for seg bli gjengitt, om enn i en annen ordlyd rett etter at denne kommentaren er gitt]. Det kunne forresten være på tide med en slags definisjon av bekymring, (i seg en grunn til bekymring, ettersom denne nettsiden har holdt det gående i snart presis 3 år (!)) og den kommer nuh:

Definisjonen vil bli gitt ved å avgrense "bekymring" mot begrepene "melankoli", "klaging", "sutring" og "sorg".

• Melankoli er en mer eller mindre kronisk tilstand, en slags innfallsvinkel, om man vil, til hva man opplever i verden.
• Sorg er en temporær tilstand, forårsaket av en tidligere hendelse som i og for seg også gir grunn til bekymring, men nuvel, alt til sin tid...
• Klaging er også forårsaket av en tidligere hendelse man ikke satte pris på, men om man skal klage, og ikke sutre, så forutsetter klaging at man henvender sin sak til den som kan gjøre noe konkret med problemets løsning, hvilket forutsettes bli løst i nær fremtid.
• Sutring er noe man kan gjøre om en hendelse det er verdt å klage på, men sutring er det altså når man påfører andre sine sørgelige opplevelser, fra fortiden, uten tanke på at disse vil kunne løses i fremtiden.

Så hvor bringer dette oss? Jo, en bekymring er basert på en slags analyse av nær fortid, med andre ord; det som for mange oppfattes som nåtid. Nuvel, vi som følger litt med vet at "nuet" aldri kommer tilbake, fordi det er her hele tiden, og ut i fra det kan vi slutte at vi har veldig mye fortid på den ene siden av "nuet", og en uoverskuelig mengde fremtid på den annen side. Men hva vil fremtiden bringe? Se, det, det er dette som gir bekymringene innhold. Dersom jeg setter meg ned og kontemplerer over hva siste uke har medbragt av gleder og sorger, så vil jeg ut i fra dette ha grunn til å ha en eller annen oppfatning om fremtiden, i hvilken grad disse positive og negative hendelsene vil påvirke min egen fremtid. Skjønner?? Ingen bekymring _kan_ være for liten, for dersom du bare fokuserer på de små bekymringene, så skal det ikke så mye til for å overfalles fullstendig av en liten glede. Nettopp. Noe slikt. Så, en bekymring trenger i og for seg ikke være spesielt tungsinnet, men den er noe mer enn klaging. Ettersom man tar utgangspunkt i fortiden, og projiserer denne på den annen side av "nuet", så kan man forestille seg hvordan dette livet vil fortsette, dersom denne bekymringens årsak fortsetter å være tilstede. Altså kan man også si at en skikkelig fin bekymring er et tidlig stadie av "sutring", men med det unntak at det ikke har skjedd noe som det egentlig er verdt å "klage" over.

Jepp. Ser man det. Så var det definert. På et vis.

For å toppe det hele, er det kanskje nå på sin plass å sutre litt over at jeg der jeg er ansatt for tiden er nødt til å omgåes en hel rekke forskjellige faggrupper fra de mer hardtslående yrkesgrupper. Altså håndtverkere. Ikke det at jeg har noe i mot tverrfaglig samarbeid, dersom det finnes noe slikt, jeg er i mitt yrke ofte utsatt for tverrfaglig motarbeid, så selve tverrfagligheten er jeg kjent med, men altså det er helt utenfor poenget her. Eh, hva var nå egentlig poenget her. Ja nettopp. Typisk eksempel på sutring.

Men altså, for å ta en lynrask oppsummering over bekymringene siste år, og hvordan det går:

• Frakken: min gode farfars enda godere sorte ullvinterfrakk er fortsatt søkk borte, og vedkommende som rappa'n (ikke bestefar, men frakken) har trolig, klokelig nok, gått under jorden (og der møter han bestefar, og da blir det like greit).
• ADSL: Sukk, her er det virkelig grunn til bekymring. Det viste seg jo at selv om sentralen i nærheten for et år siden ble utbygd til å støtte ADSL, så var det ikke nok kobberledninger inn til huset der jeg bor. Deretter ble det å vente på at Telenor kom til sans og samling (hvilket ennå ikke har skjedd, til tross for diverse opplivingsforsøk fra forskjellige tilsyn og statlige foretak), pluss at nye oppfinnelser ble gjort og produsert slik at det gikk an å dele telefonlinja her mellom telefoni og ADSL. Så nå forskyves stadig datoen for installasjon videre bakover, ettersom Nextgentel har problemer med å skaffe utstyr å plassere i sentralene. Nuvel.
• Sykkelen: Punktert.
• Været: med såpass psykotiske klimatiske forhold er det ingen grunn til å være bekymret, desto større grunn til å være vettaskremt(!).
• Lighter: på lighterfronten har det ikke skjedd stort. Det meste av mitt tidligere brede utvalg av smakløse og blinkende fyrtøy har blitt utsatt for forskjellige tekniske havari, og jeg tror det er best å se fremover på dette feltet; ny zippo er bestilt.
• Studier: så vidt jeg har forstått er jeg nå ferdig og veldig utdannet. Lånekassa får sin avlat, men jeg er av en eller annen grunn litt urolig for om jeg kanskje kan ha glemt et lite, et svært lite og unnværlig (vil jeg håpe) fag. Pga overgang til et feiende flott nytt karaktersystem venter NTNU i det lengste på å utgi vitnemål og sånn, så det gjenstår bare å se.
• Jenter: når det gjelder bekymringer på dette området, vil jeg bare si det slik at så lenge jeg fortsetter å bli spart for de store sorgene, så vil bekymringene som kommer i den anledning være ubetydelige i forhold til den gleden som muligens en gang vil komme.

Sånn. Se det. Da tenker jeg de aller flestes behov for innsikt skulle være dekket. Vips.

29/01-02

21/01-02

02/01-02