Reisebrevene er sendt på mail til Webmaster som sørger for å legge de ut her etter hvert. De er sortert etter dato og du kan klikke på linken i toppen her for å komme rett til et avsnitt. På forsiden finner dere alltid det siste reisebrevet.
|
|
Falmouth, England fredag 28.juli
Hei, takk for sist ! Det var kjempehyggelig å se så mange venner på brygga ved avreise. Vi er nå i Falmouth i syd-vest England og forbereder oss på å krysse Biskaya. Terje Torjul kommer hit på lørdag og seiler mot Spania og La Coruña på søndag. Turen over Nordsjøen var både og - første døgnet med lite vind så vi gikk for motor. Deretter to døgn med kuling skrått forfra (seiling på kryss). Reidar og jeg ble sjuke, ett bitt av kapteinkjeks varte i to døgn. Vi gikk to-timers vakter og hadde 6-timer "fri" og klarte pliktene våre om bord. Men en blir litt betenkt etter å ha spydd i to dager og har ett år foran seg…… Svein og Ole klarte seg derimot bra. Fjerde dagen var ble vi friskmeldt og været letnet og vi kom etter 4 dager og 4 timer til Dover - en rask overfart. Etter to-tre dager der seilte vi til Weymouth, en ett-døgns seilas til ca. midt i Eng. kanal. Kom i går hit etter nok en et-døgns seilas. Det beste er kanskje at alle har vært friske siden Nordsjøen ! Været er mest grått med noen regnbyger av og til. Sniker oss til litt shorts innimellom. I kveld har "Sveis og Plate"- gruppen bedt oss ut på japansk aften, vi gleder oss, ha det bra og mail oss gjerne til visaya@c2i.net .Ha det bra og hils kjente -
hilsninger fra Ole,Reidar,Svein og Stram.
La Coruña, Spania søndag 13.08.2000
11.08.00 kl. 1900 landet Anneba og h+h+m i Santiago de Compostela (ja, det er hit pilegrimene går - vi så noen vandre med stav i hånden). De hadde stått opp kl.0430 og var veldig slitne når de endelig kom til Visaya kl.2200 på kvelden, en liten reaksjon kom da også dagen etter - det er slitsomt å planlegge tur i måneder og rydde og "pakke ned" et helt hus før avreise.
Sitter nå på båten. Det er gått en uke siden vi ankom La Coruña og møtte Strammern.Det er fint å ha hele familien samlet igjen.Vi var i La Coruña fra fredag til mandag. Vi var ganske slitne etter lang reise (16 timer), utpakking, avskjeder osv.så det tok sin tid å komme seg til hektene igjen. Søndag kveld hadde vi et par fra Lysaker til middag (Tonje og Ole Petter Hindrum fra "Medusa"). Utpå kvelden hadde byen en eller annen feiring. Vi fikk ikke helt med oss hva det var. De hadde i den anledning et kjempe fyrverkeri rett ved havna der vi lå.Vi følte at vi hadde orkesterplass.Litt av en opplevelse!!!
Mandag tuslet vi oss videre nedover kysten til en by som heter Laxe. Det var fint å komme seg litt videre. Vi nyankomne fikk mer følelsen av at vi var på langtur.I Laxe lå vi på svai (for anker) i to dager. Det er mange skandinaviske båter her. Det var tre norske båter, to danske og en svensk båt sammen med oss der. Det er lett å bli kjent. Vi kommer som regel fort i kontakt med de andre skandinaviske, men særlig de norske.
Det har vært mye fint vær, og vi har blitt litt solbrente. Det er mange fine sandstrender, men litt kaldt i vannet.
Onsdag dro vi grytidlig til Muros. Ungene lå å sov da vi dro, så ble ikke turen så langvarig for dem. Der møtte vi familien Rune og Janne Øygard fra Stavanger med 4 døtre på 5, 9, 11 og 13 år. Disse hadde Strammern og de andre gutta møtt i Falmouth og holdt kontakten med siden.
Det ble kontakt med en gang. Jentene der og Helle og Mette sover hos hverandre, vi går i byen, drar på stranda osv. hele gjengen på 11 stykker. Mor i familien er sykepleier(og da er hun jo kjekk!), far spiller piano i et kor, synger og er ellers en praktisk kar som Strammern har masse å prate mekking osv. med.
Muros er en sjarmerende by, med gamle bygninger og trange smug. Vi tenker å bli her noen dager. Vi er jo ikke på tur for å stresse!!!
I dag har det vært dårlig vær, men det er litt greit også, så får vi gjort andre ting som å sende mail, skrive kort osv. Jentene i Bona Fida (den andre båten) har allerede begynt med skolearbeidet. Vi tenkte å starte på mandag. Har i dag hørt på norske nyheter på kortbølgemottaker, det går veldig greit.
Dette var en liten oppdatering fra Visaya. Vi tenker på dere hjemme !!!
Hilsen Anne Ba og gjengen på Visaya
I dag er det søndag, har akkurat snakket med Terje T. på tlf . De andre ligger og sover - det er stille i bukta vi ligger ankret opp i, noen steinkast fra fiskerhavna . Noen fiskere har vært ute i småbåtene sine, men har nå reist inn igjen. Muros (Spania) er en koselig og intim liten landsby med ca. 4000 innbyggere. Her er trange og intime gater, marked med et yrende liv, en gammel romersk kirke, sandstrand, barer, restauranter og de nødvendigste butikker. Det er billig her. Skulle proviantere til middag for et par dager siden, og det var sjømat på menyen. Hans, Helle og Mette er ikke så overbegeistret. En stor bærepose full med calamares (blekksprut), innbakt friterfisk, fiskepinner osv. , det er ikke så lett å huske all rare navn på de forskjellige fiskeslag, mat nok til flere enn oss 5 kostet tilsvarende kr.35,-. Og faktisk så syntes vi alle det var ganske godt !
Familien har nå vært samlet i 9 dager og alle begynner å bli vant med livet om bord. Vi har bare noen få m2 å bevege oss på, det blir fort rotete om ting ikke legges på plass, det på spares på strøm og vann, "fløtt deg a, du står alltid i veien", på wc må kraner åpnes, lukkes og pumper betjenes, jolla m.4hk er eneste transportmiddel med land, men vi har det bra og ingen savner tv`n.
Hører nå stemmer i nabobåten, "Bona Fida". Vi har ankret opp ved siden av hverandre. Janne og Rune Øygard er fra Stavanger og har med barna sine Anne 5, Katrine 9, Loise 11 og Marie 13. Det har vært topp å bli kjent med de, spesielt er barna sammen nesten hele tiden og allerede første kvelden var det bytting av gensere og overnatting hos hverandre. I går kveld hadde vi pizza sammen på Visaya og avsluttet med bading med innlagt slengtau fra mastetoppen på Bona Fide. De voksne, dvs Rune og Strammern måtte også til pers - og da kom også gutta fra "Fredag" (med innebygget nødblink i badehetta!). Fredag er fra Tønsberg , med 4 gutter og en jente. 19 grader i vannet er ikke så veldig varmt og ca. kl.23.30 var det på tide å legge seg. Ja, vi har det bra, men i morgen mandag 21/8 begynner skolen for HHM. Det blir nok tøffe tak - vi får se.
Planene videre er og besøke tilsvarende små steder i område her like sør for Cap Finisterre, Spanias vestligste punkt. Her er flere "Rias" dvs. fjorder mye likt det vi er vant med fra Norge. Fjordene er omkranset av mange små landsbyer. Lenger syd ligger kysten av Portugal, men der er kysten "flatere" uten så mange småsteder passende for seilere, så vi vil gjerne bruke en del tid i område vi er i nå. Neste større seilas er over til Madeira, normalt en strekning som bør tilbakelegges på ca. 5 dager. Den er planlagt til i slutten av september.
Nå er klokka blitt 10.20, jentene har våknet og har allerede hoppet i vannet. Det er rart å sitte her og vite at livet på Borger går sin gang med full intensitet og det er midt i skuren - men vi nyter det ! Strammern.
STRØM OM BORD - og litt om strømforbrukere
I vårt lille samfunn på Visaya er vi avhengig av strøm. Når vi ligger i ro er viktigst av strømbrukerne kjøleboksen, da går det også litt til vannpumpe, lamper, lade mob.tlf. og PC. Er vi underveis står VHF- sender og mottaker på hele tiden. Det er påbudt å ha denne på og det er også nyttig for oss, for vi kan bla. få inn enkle værmeldinger. Vindinstrumenter for måling av vindhastighet og vindretning. GPS`n viser koordinatene hvor vi befinner oss, fart, utseilt distanse og masse mer. Navtex er en liten skjerm hvor vi får opp navigasjonsvarsler, men viktigst for oss er værmeldinger - dette som rein tekst. Radar brukes i tåke og også ved nattseilas i dårlig sikt og det er mye annen skipstrafikk.
Batterikapasiteten er på i alt ca. 800 aH, da er ett batteri (100 aH) beregnet kun for start av motor, ett batteri (80 aH) kun for ankervinsj og resten til forbruk. Alle batteriene kan også kobles sammen. For å lade batteriene så sørger motorens dynamo for mye av dette. Det er greit så lenge det er lite vind og vi må bruke motoren for å komme oss frem. Men slik er det jo heldigvis ikke alltid og uten motor er det vindgeneratoren som lader. Denne fungerer som en vindmølle og gir ca. 4 aH ved 8 m/s relativ vind. Ligger vi ved kaj kan vi lade med landstrøm og batterilader (60w), men kajligge i marinaer koster ca. kr.150-300,- pr. døgn så dette gjør vi ikke så ofte. Ved seilas over større havstrekninger så vil ikke vingeneratoren gi oss nok, så da brukes en slepegenerator. Dette er en dynamo som festes bak på rekka og et tau med propell i enden henger etter båten. Denne gir virkelig god effekt. Skulle vi ha problemer så ringer vi Knut (Kristiansen), nei det er ikke så enkelt. Skulle det store skje at alt ble "mørkt" om bord så er det to muligheter, starte motoren med sveiv eller lade ved hjelp av en liten 12v bensindrevet generator. Det som er viktig mht. el. om bord er å tilpasse forbruket etter lademulighetene til enhver tid, så vedlikehold av batterier og måling av spenning er viktig.
Nå er det mandag og vi har startet med skole igjen. Vi prøver ut litt forskjellige måter å drive skole på. I starten hadde vi tre fag pr.dag. Matte, norsk og engelsk etter hverandre, ca. en time til hvert fag. Strammer`n har matte og jeg de andre fagene. Jentene på Bona Fide har hatt en hel dag bare med matte. Det har ungene her også lyst til å prøve, så i dag er det bare matte det dreier seg om. Mor får fri til å skrive brev.
Vi er nå i en by som ligger ved fjorden Ria de Arosa. Det står litt forskjellige navn på byen, noen steder står det Santa Eugenia og andre steder Riveira og på sjøkartet står det S.Eugenia de Riveira. Det er vel bare litt forskjellig oppdeling av navnet. Dette er den største byen vi har vært i siden La Coruña. Vi ligger ved kai, med landstrøm og vann. Det er et lite marina-anlegg, men de driver og bygger et større. Det er mulighet for dusj her og det var kjempedeilig!!!Vi er ikke bortskjemt med det om bord. Eneste mulighet foreløpig er å dusje på Helle og Mette sitt "bad". Men det blir vått overalt siden det ikke er adskilt dusjkabinett. Det er ikke alltid vi har nok vann til det heller. Det blir å bade i sjøen og dusje i land når sjansen byr seg.
I forrige brev skrev vi at vi var i Muros. Der ble vi ganske lenge, fra 16-24.8. Været var ikke det aller beste, vind og regn de siste dagene. Av den grunn ble vi der litt lengre enn beregnet.
Torsdag 24.8 gikk seilasen til Corrobedo. Vi hadde lite ferskvann og mye skittentøy, så nå måtte vi gå for motor et stykke, for å kjøre Water-makeren og for å få ladet opp batteriene. Det var motvind og stampe-sjø. Mette hadde vært syk noen dager i Muros og var nok heller ikke helt i form denne dagen. Da føles turen lang.
Vi har fortsatt følge med Bona Fide fra Stavanger. De har hatt besøk hjemmefra av Janne. Hun fikk seg en skikkelig husketur denne dagen. Hadde ikke tatt sjøsyketablett, noe hun fikk angre på! Vi hadde tenkt å ankre opp i byen Corrobedo, men der blåste det så mye at vi la oss i den andre enden av den store bukta som byen lå i. Det var ganske huskete å ligge der pga. store dønninger. Det blir mye lyder i båten når den vugger kraftig fra side til side. Dører som slår, ting som velter osv. Nattesøvnen blir deretter.
Gutta tok med seg alle ungene i gummibåt inn til land om kvelden. På grunn av de store dønningene eller swell som de kalles, var det vanskelig å komme tørre inn til land. Rune ble tatt av en bølge inne ved stranda, så båten veltet og ungene ble klissvåte. De hadde vandret av gårde i flere kilometer til de kom til noen barer, der hadde de fått seg litt å spise. Da de skulle tilbake tok de taxi. Dette var ikke enkelt, 4 spanjoler skulle alle hjelpe til for å finne ut hvor de skulle. Vi lå for anker ved stranda, og dette var nok ikke lett for drosjesjåførene å forstå. De hadde kjørt i sju lange og sju breie før de endelig kom på rette sted (de visste heller ikke hva det het der de kom fra). Jeg begynte å lure når klokka nærmet seg ett om natta og de ikke var kommet tilbake. Men heldigvis hadde de med mobiltelefon, så jeg fikk greie på at de var rett rundt hjørnet. Det var en meget fornøyd gjeng som kom tilbake. De hadde opplevd en masse!
Vi har stadig vanskeligheter pga. språket. Få spaniere snakker engelsk, og vi snakker svært lite spansk. Dagen etter reiste vi inn til landsbyen Corrobedo, en liten sjarmerende by.Der la vi oss for anker utenfor stranda.
Hver by vi har hvert i har hatt sitt særpreg.Denne byen hadde mange hus som var dekket med fliser som ga et renslig utseende. Janne på besøk fra Stavanger skulle snart hjem igjen, så vi bestemte oss for å reise til et mer sentralt sted. Valget falt på S.Eugenia. Vi hadde en kjempe seilas fra Corrobedo. Først to timer på slør i 4-5knop og flatt vann, så en og en halv time på skarp kryss,20° (!) på vinden, 7,2 knop med fullt storseil og litt innrullet genoa. Alle koste seg og var i stor form, også om bord i Bona Fide. Hyggelig for Janne med en fin seilas og nydelig vær!
Nå er ungene ferdig med skolearbeidet, og vi skal ut å handle. Takk for alle hyggelige mailer!! Når man er så langt hjemmefra og vet det er lenge til vi kommer hjem, er alle hilsner meget hjertlig velkomne!
Små episoder ........
Gummijolla kommer som et skudd ! Det var da utrolig til fart det var på den lille dingyen, den er ikke mer enn 2,6 m lang men må ha en skikkelig kraftig motor. Jeg blir nysgjerrig. Det er gutta på "Fredag" fra Tønsberg som har ankret opp noen ti-talls meter bortenfor oss og er ute for å teste jolla. Vår jolle er 2,85 m og er med 4hk Evinrude ikke noen reser, men alene om bord går den i plan og får opp en ganske bra fart. Det yppes til race mot Fredags-gjengen, og race blir det.
Det skulle egentlig vært Davids kamp mot Goliat, men når det viser seg at motstanderens jolle også har 4hk (Yamaha) så skulle det teoretisk være mulig å holde følge. Goliat vinner naturligvis. Hva som befinner seg inne motorens deres er "ummuli å si", men de kan fortelle at de på GPS`n logget den i 17,2 knop i Irskesjøen!
"Nirvana" har problemer. Den ligger her i marinaen og har vært noen dager. Nirvana er en seilbåt fra Stavanger, far og sønn på vei til Madeira og Karibien mm. Skipper (han må da være halvbror til Per Inge Torkildsen!!) har vært på langtur før i samme båt, en noe eldre dame av ikke den største og mest påkostede typen, har opplevd mye på sjøen. Tropisk orkan nord for Madeira med 25m høye bølger kunne ikke måle seg med 18 m/s vind på store Fiskerbank i Nordsjøen. De har konstant motorproblemer (Volvo-motor) og er innom Isle of Wight i Eng. kanal for rep. Deretter var planen å seile direkte til Madeira. På havstrekninger er detaljkart overflødig, er teorien, så det seiles med norsk skoleatlas som hjelpemiddel. Det går bra helt til de 20 nm vest av Portugal kaller opp Rescuecenteret i Cap Finisterre. Motoren har stoppet igjen og de ønsker bare å få en oppdatering på riktig kurs til Madeira. Spanjoler er ikke gode i Engelsk, det blir misforståelser og redningsbåt blir sendt ut. Nirvana får trosse om bord og tabben er gjort. Det hele ender med at de taues inn hit til Eugenia og det private redningsselskapet som etter hvert har overtatt "bergingen" forlanger 100.000 NOK i bergingslønn. Båten tas i arrrest og her sitter de ! Det er liten trøst i at det to plasser bortenfor ligger en tysk seiler som har lidd samme sjebne - deres båt er også i arrest og har ligget her ett år.
Mange hilsner fra alle oss på Visaya!
Flere små episoder .........:
Islas Cies 310800. Race II.
"Visaya" ligger for anker uten for Islas Cies, en liten øygrupe i fjordmunningen uten for byene Vigo og Bayona. Dette er en perle, med rent vann, flott sandstrand og ikke så mange mennesker. Før vi ankrer opp ser vi langs kysten del grotter som bør sjekkes nærmere. Bonafidene og vi tar hver vår jolle med barna om bord og legger i vei. Dette ser "Fredag", som også er her på Islas Cies - det ligger ca. 8-10 seilbåter her i alt, og når det er snakk om jollekjøring så klarer de ikke å holde seg unna. Det er ca. en time å kjøre med jolle og sjøen står midt i mot og vi er alle våte etter 10 min.
Grottene var ikke så spennende som vi hadde håpet, selv om den ene skremte litt med kakkerlakker og en veldig vind som blåste ut av en sprekk i fjellet inne i grotta - akkurat som en sint okse. Etter hvert så skal alle tre jollene tilbake, og i den friske sjøen så er det naturligvis viktigst å komme først ! Det går friskt for seg, vi surfer på bølgene og blir enda våtere. Jolla til "Fredag" derimot er uslåelig, den kommer opp i en utrolig fart, hvis 6-7 knop er så utrolig, og uten at noen av kommer i plan så drar de altså ifra. Selv om de har rask båt så skorter det på rutinen. Vi satser på å tanke bensin i fart, imotsetning til "Fredag" som like etter kjører tom !
Det tar tid å fylle og når de kommer i gang igjen er de langt bak. De gir derfor alt og tar sakte innpå oss. Like før de skal til å passere har de tre om bord lagt seg helt foran i jolla og surfer i vill fart ned en bølge, det uungåelige skjer; i bølgedalen kjører de bauen inn i neste bølge, jolla vender i løpet av et sekund 90° , holder på å velte og blir halvfull av vann. De får en stri tørn med å tømme båten og få opp farten igjen. Dessverre for oss så klarer de det utrolige nok engang, å hente inn forspranget og slår oss med et par båtlengder.
Hva i all verden er den 4.hesteren laget av ?
Bayona
020900.
Det STORE RACET, del III.
Vi blir mobba. Ingen tvil om det. I Bayona er 5 norske båter ankret opp, det er "Fredag", "Vallhall", "Anna Marthine", "Bona Fide"og "Visaya". De tre førstnevnte er alle fra Tønsberg og spesielt "Anna Marthine" er det morsomt å treffe. Båten har nylig skiftet eier og den var kjøpt av Arnstein Bugge som er Anneba`s tremenning. Arnstein har bygget den selv i ferrocement og har siden reist på langtur med familien.
Are og Gustav på "Fredag" er svære i kjeften, nå skal det ultimate racet kjøres på bane. Det er først "pole position" og deretter rundbanerace over en runde. Banen blir merket med bøyer og det hele er svært seriøst. Rune fra "Bona Fide" og Visaya har gått i kompaniskap og benytter det meste av dagen til forberedelser. I planleggingen har fredagsgutta glemt å gi restriksjoner på antall motorer om bord, så vi tester ut ulike alternativer på våre to joller.
Det ender med at vi bruker "Visaya"`s Zodiac på 2,85 m med twin-montert Mercury 2,5 hk og Evinrude 4 hk. Vi kjører et utall av tester for å finne riktig plassering av motorene og for å bli kjent med styringen. Farten logges med GPS (Global Positioning System) til max. 12,3 knop. Fredagsgutta blir bleke når de ser hvilken redskap vi stiller med ! "Anna Marthine" faller fra og til start er det tre båter. Det viser raskt at Vallhall er sjanseløs og at kampen nok engang står mellom nydøpte "Bonasaya" og "Fredag". Starten går i Pole Position, men "Bonasaya" er uheldig. Motorene er vanskelige å koordinere, fordi vi kjører med fast gir på Mercuryen og gir bare på Evinruden. I tillegg så styres det bare med Evinruden mens Mercuryen skal stå stiv. Her blir det skjæring for Rune, som er pilot på "Bonasaya", den formelig steiler i det den skjærer ut i starten og nesten krabber opp på konkurenten foran. Det hele går bra, men vi klarer ikke helt å ta igjen forspranget. Selv med dobbelmontasje klarer vi ikke å matche "Fredag" - de har nok enda 1-2 knop høyere toppfart ! Mye kan skje i racing og mye skjer da også. Rundbaneracet, "The Grand Finale", går overaskende bra for "Bonasaya" og det blir dødt løp.
Det må omkjøring til. Rune er dyktig og klarer å "finte" ut motstanderen, samtidig som "Fredag" får en ufrivillig tilt på maskinen og dermed er kampen tapt for dem. "Bonasaya" vinner til slutt !
Hei alle sammen!
Nå er det lenge siden sist. Det er utrolig hvor fort tiden går. Når vi kommer til nye havner går det fort en dag eller to bare til å finne en bank og et supermarked. Så er det jo skolearbeidet som skal gjøres unna (det går ennå litt trått!!), lage mat (vi er jo godt vant med Borger-kost) vaske opp, få vasket noe tøy, rydde opp etter seilasen osv.
Etter at vi forlot Sta.Eugenia de Riveira den 30.8 reiste vi til noen idylliske øyer som heter Isla de Cies, en 3- 4 timers tur. Vi lå på svai i bukta foran øya Faro. Det var en del andre båter der, deriblant "Fredag" fra Nøtterøy med Nina ,Are og Gustav om bord. De møtte vi første gang i Muros(Det var de med den raske gummibåten).
Det var en kjempefin badestrand rett innenfor oss. Denne ble flittig brukt disse dagene til bading, dykking, fotball, badmington osv. Det ble et skikkelig fotball-lag, når vi til sammen var 14stk. Hans fant en med samme interesse for dykking, Lovise fra Bona Fide, så de tilbrakte det meste av tiden i vannet. Janne og jeg gikk en tur opp til et gammelt fyr med utsikt langt utover havet. Deilig å røre på seg litt.
En ettermiddag var det tid for gummibåttur til noen grotter, se eget brev.
Det var små muligheter for matinnkjøp her, så nå gikk ferden til Bayona. Vi fikk en flott seilas, med bare genoaen gjorde vi 8-9 knop. Turen var kort og grei, en time og et kvarter.
Her la vi oss for anker festet sammen med "Bona Fide". "Fredag" hadde kommet noen timer før oss. I havna møtte vi "Anna Marthine" en Hardangerjakt som tremenningen min Arnstein Bugge har bygget. Han var på langtur i noen år med den, sammen med kone og to barn. Nå var det et ektepar fra Tønsberg som hadde kjøpt båten. De skulle til Middelhavet og kanskje senere til Azorene. "Valhall" fra Norge med fire gutter om bord lå også rett ved siden av oss.
Med så mange lekelystne store og små, var det ikke lenge før båtracet var planlagt. Se referat fra Strammern.
Vi blir lagt merke til når det blir så mange samlet. Syv barn gir lyd fra seg! De lekte sisten rundt på dekk, red "hest"på bommen, hoppet fra båten, ropte og skrek, så det av og til ble nesten litt for mye!
Bayona er en flott by, men mer turistifisert, kan vel kalles Spanias svar på St.Tropez.
Helle og Mette oppdaget at Nina fra "Fredag" har hest hjemme, og at hun hadde ridd i mange år. De fikk da masse å snakke om. De har nå avtalt at de skal gi beskjed med en gang de har funnet et heste senter, så skal de ri sammen.
Etter 12 dager sammen med "Bona Fide" gjengen fant vi ut at det kanskje var lurt å skille lag, så vi ikke ble lei av hverandre. 4.9 dro vi i "Visaya" derfor videre til Portugal, til Leixoes, en havneby like ved Porto. Dette tok oss 11,5 timer. Vi hadde en fin seilas og alle var fornøyde.
Leixoes havn var ok, men ikke så spennede. Vi var der en dag, etter mye tråkking i varmen fant vi tilslutt en bank og fikk tatt ut escudos, portugisisk valuta. Så var det å lete etter et supermarked, men det fant vi ikke. Her var det små gammeldagse, sjarmerende dagligvarebutikker hvor vi måtte handle over disk, i små lokaler og hvor de ikke brukte lys, men de er sjarmfulle og rimelige. Betalte ca. kr. 45,- for en 5liters kagge med ok rødvin, og det er ikke så verst ! Heldigvis er de flinkere til å forstå engelsk i Portugal, så det gjør det mye lettere. I Spania hadde vi stadig problemer med å gjøre oss forstått.
Vi forlot Leixoes 6.9 kl.08.00 og fant ut at vi like godt kunne ta et langt strekke og reise helt til Cascais som ligger like ved Lisboa. Vi kom frem dagen etter kl.11.00. Vi gikk for motor fra vi startet. Prøvde å sløre i 15 knops vind, men bølger og dønninger gjorde at seilene blafret for mye. Motorseilte derfor hele veien, bortsettfra de to siste timene. Båten gynget mye fra side til side, så det var ikke lett å få sove. Strammern tok en kjempe økt frem til kl.0500. Da overtok jeg og tok min første nattevakt. Det var bekmørkt, og rundt meg så jeg flere små lys fra andre båter. Kom de imot? Hadde de trål hengende etter seg?Jeg hadde hørt flere skrekkhistorier om andre båter som i mørket hadde kjørt seg fast i fiskegarn utenfor Portugal kysten. Heldigvis gikk det greit. Et par av båtene gikk ganske tett innpå, men spenningen gjorde at tiden gikk fort.
Det var masse morild, og i kjølevannet av båten og på bølgetoppene lyste det opp. Fint å se på. Da er det også artig å gå på do, når du pumper inn sjøvann for å spyle skålen så er det rene fyrverkeriet og det ser nesten ut som det skal ta fyr. Det er mye å finne glede i.
Ca. en gang i timen sjekker vi GPS`n og krysser av på kartet hvor vi er, dvs føre bestikk. Er vi ikke helt etter ruta er det å justere litt på autopiloten.
Underveis er det en som roper:"Se delfiner!!". Alle stormet på dekk og vi fikk en kjempeopplevelse. Vi greide å telle til 14 stk, men en periode virket det som det var flere. Alle ungene satte seg i baugen og subbet tærne i vannskorpa. Delfinene svømte på kryss og tvers rundt oss og Helle og Mette var begge nær hver sin delfin.
Vi var ganske slitne når vi kom frem. Hans var blitt forkjølet og sjøsyk underveis og syntes det var godt å komme i havn.
Cascais er et eksklusivt sted. Ny marina i -99 med plass til 660 båter. Siden vi skal være med i ARC-regattaen får vi 50% rabatt. Det er masse butikker, restauranter, barer,vaskeri, bank og supermarked her. Dusjanlegget er ikke så bra. Det er ikke noe sted å legge fra seg klærne, vasken er tatt ned og bare murgulv i dusjen, men likevel er det godt å få vasket seg ordentlig.
Vi er fire norske båter. "Medusa", "Valhall"og "Evita" ligger her også. Alle båter vi har truffet underveis. I dag har Tonje på "Medusa" bursdag og Helle og Mette har vært med kaffe-på-sengen, bursdagssang og gaver der kl.08.00. Etterpå er det "åpen båt" og ut å spise i kveld.
Strammern har bursdag i morgen, så da er det ny feiring!
Helle, Mette og Strammern har oppsøkt et ridesenter like ved, så nå blir det heldigvis ridetime.
Hans har fått låne TV`n til Tonje. The Simpsons går to ganger i uka, så da ble han fornøyd.
Vi regner med avreise herfra ca.15.09.til Madeira. Da går vi antageligvis flere båter i følge. Turen over kan ta fra 4-6 døgn. Det blir en prøve for hele familien med seiling så lenge!!
Vi hilser til alle der hjemme!! Hilsen Anne Ba og gjengen i "Visaya"
Hadde egentlig ikke tenkt å skrive mer fra Cascais, men må skrive et referat fra Strammern`s store bursdagsfeiring!
Han har egentlig aldri likt noe særlig oppstyr rundt sin person, så invitasjon til bursdagsfeiring ble ikke gitt før klokka var 4-5 om ettermiddagen på selve dagen.
"Audacious" fra Asker med Anne Katrine og Petter Hagelund og deres to tvillinggutter på 10 år, Morten og Mikkel +Ross som er matros om bord, var ankommet kvelden i forveien. De ville gjerne komme samt våre venner som var her fra før. Vi hadde akkurat satt oss med kaffe og kaker, da Bona Fide dukket opp. Kjempekoselig!
Vi ble da 16 voksne og 9 barn, alle norske!!! "Dette er jo større feiring enn du hadde på 40 års dagen din det jo pappa"uttalte Hans.
Det ble en meget velykket kveld, med hjemmelaget sjokoladekake som var nesten som den vi får til hjemme (bare litt brent og litt sjeiv).
Porto Santo, 28.09.2000 (mer om vær og vind til slutt)
Nå er vi kommet til Porto Santo, en liten øy med bare 5000 innbyggere. Den ligger 30-40 km NØ for Madeira. Her er det også mange nordmenn, så mange i forhold til andre nasjonaliteter at de kaller oss "little Norway".
En liten oppsummering over hva som har skjedd siden sist, reisebrev av 1109:
Vi var da fortsatt i Cascais. Vi var flere som gjerne ville se oss omkring, så vi leide bil i tre dager og hadde bilen hver vår dag. Vi reiste ut til Cabo da Roca som er det europeiske fastlands vestligste punkt og deretter til Sintra, en by oppe i fjellene hvor de portugisiske konger har hatt sin sommerresidens. Vi kom dit samtidig med kong Juan Carlos av Spania, så det var mye oppstyr - trolig pga han og ikke oss. Det var mange severdigheter her, men etter å ha vært en tur i ruinene av en maurisk festning fra 700-tallet, var ungene lei og vi dro videre. Så kom vi forbi formel -1 banen i Estoril og da var ikke Strammern til å stoppe! De drev akkurat og testet en F1 (BMW-Williams) bil da vi kom og han ble helt i ekstase.
Vi tok toget inn til Lisboa flere ganger. Mye tid gikk med til shopping av utstyr til folk og båt. Sammen med "Bona Fide" og "Fredag" var vi i "Oceanarium", et kjempeakvarium som ble bygget til Expo utstillingen i Lisboa i -98. Alle ungene syntes det var moro, særlig haiene og oterene vekket interesse.
"Skårungen" fra Oslo med Terje, Tone, Gina(16),og Lene(10) var nå også ankommet havna, så nå var det 11 norske barn. Det ble leika sisten, "boksen går", gjemsel og spilt "games" til seine kvelden. Det var ikke lett å få noen i seng, og skolearbeidet gikk ennå tregere.
Avreise fra Cascais var opprinnelig planlagt til den 15.09 mot Madeira/Porto Santo, men "Bona Fide" hadde fått ødelagt ovnen sin på turen og ventet på en ny fra Frankrike. Vi ville vente litt å se om det gikk i orden, men det tok sin tid og vi begynte å bli lei etter over en uke på et sted, så vi avtalte med "Evita", "Skårungen", og "Dreamcatcher" at vi skulle reise i følge mandag den 18.09. Avreise var satt til kl 14.00, men like før kom Tony fra "Dreamcatcher" bort til oss og fortalte at han nettopp hadde fått telefon fra en båt som hadde seilt tidligere på dagen. Meldingen var at det blåste så mye at de hadde snudd og reist tilbake mot fastland. Vi bestemte oss for å utsette aveisen til dagen etter kl 06.00. "Dreamcatcher" syntes dette ble for tidlig og ville vente."Skårungen" måtte fylle disel før avreise, så de dro tre timer etter oss. Det viste seg at det blåste ganske kraftig, fortsatt 20-30 knop og 40 i kastene. På skarp kryss og med bølger slående over båten blir det fuktig og anstrengende. Strammern hadde hatt magetrøbbel noen dager og var den første til "å mate fiskene". Helle var den eneste som ikke var litt sjøsyk. Det ble en slitsom seilas første døgnet . Værmeldingene sa imidlertid at vinden skulle avta. Et lyspunkt ble en Dorado(gullmakrell) på 4 kilo og 90cm. Det var ikke bare bare å få renset den i store bølger og med sjøsyke. Etter å ha filetert en side gikk resten tilbake til havet. Utpå morgenkvisten stilnet det av og alle synes det var deilig! Vi hadde hatt følge med "Evita" helt til nå, men de forsvant etter hvert i horisonten. Nå var vi alene på havet, ikke land og ingen båter å se. Motoren ble startet og vi gikk for motor resten av turen, dvs de neste 3 døgn. På formiddagen på fredag stoppet vi motoren og alle hoppet nakne til vanns (25grader og "endelig" ordentlig badetemperatur). Vi festet et langt tau etter båten og holdt oss i det. Under oss var det 5000 meter til bunn. Litt av en opplevelse!
Ellers gikk tiden med til lesing, gameboy-spill, fletting av armbånd og annet. Hver kveld var det høytlesing av SVK(Roald Dahl) i solnedgangen på dekk. Kl.02.30 la vi oss på svai i havna på Porto Santo, etter å ha vært på rekognosering både i og utenfor havneområdet for å se etter kjente. Vi observerte "Medusa" ved kai. Kl.08.00 på morgenen ringte telefonen. Det var Tonje som kunne fortelle at nå burde vi komme inn til kai, for den beste plassen var blitt ledig.
Når vi kom inn var også "Skårungen" og "Evita" ankommet.
Strammern hadde fått Dorado nummer to på fredagen, så nå inviterte vi alle på fiskemiddag. Ungene fikk servert pizza og hamburgere på "Skårungen". Vi ble 9 voksne. Det er greit å be gjester når man slipper å vaske og rydde et helt hus først!
Vi har etter hvert blitt godt kjent med engelske Tony og Lisa på "Dreamcatcher". Det er kjempefint for både store og små å øve seg i engelsk. Lisa er opprinnelig dansk, men flyttet til England for 30 år siden og foretrekker at vi snakker engelsk med henne. Står vi fast for ord, sier vi de på norsk og får de oversatt, kjekt! I forgårs var hele familien bedt til dem på middag (pasta og amerikansk ostekake).
Tony har påtatt seg å ha engelsk undervisning med Helle,Mette og Lene. Foreløpig går det på uttale.De kan ikke så mye ennå, men det kommer seg nå! De er imponert over at Hans er så flink. Han har jo hatt noen flere år med engelsk på skolen. Sier dessuten at han lærer mye fra "the Simpsons".
Det er en go-kart bane rett ved havna, og en kveld dro vi dit en hel gjeng. "Evviva" og"Utopia" fra Norge var kommet samme dag og ville gjerne være med. 18 stk dro av gårde. Vi hadde et heat for de store gutta og ett for ungene + for Tonje og Lisa. Bilene kjørte i opp til 50 km i timen. Det ble noen brukne ribbein og jentene kjørte gjennom et gjerde, men alle syntes det var moro!
Porto Santo er en liten øy med et karrig landskap. Det har ikke regnet på 3-4 år. Jeg har gått noen turer, så en tredjedel av øya har jeg nok fått med. Ellers skal vi leie bil en dag for å få med resten. Vi har ikke bestemt når vi reiser videre, synes det er ganske ålreit her. I havna på Madeira er det visstnok vanskelig å få plass, så vi regner med et par dager for anker der, før vi reiser videre til Kanariøyene.
Takk for oppmerksomheten, og ha det bra!
Hilsen fra Anne Ba og "Gjengen på Visaya"
Vær og vind
Naturkreftene nytter det ikke å bekjempe, ikke at vi ønsker det heller, men det er viktig å spille på lag. Enten vi seiler eller ligger i ro så bestemmer været hvordan vi skal ha det. Ligger vi for anker så er det dønninger (swell) som setter sitt preg på tilværelsen. Båten vugger hele tiden fra side til side og du må hele tiden sette sjøbein. Dette blir en vant til, men alle rare lyder som forstyrrer nattesøvnen er mer kinkig. Derfor er det viktig å ta en runde før en legger seg, skapdører tapes fast, andre dører låses på forskjellige måter, fall festes osv. da er det håp om at klakkelyder ikke forstyrrer for mye. Men når vi seiler er det vanligvis så mye bevegelse og lyder at man må ta det som det er, for har du først lagt fra kai så har du også sagt ja til det været og den sjøen som måtte komme. Det går selvsagt an å snu, men da må det være virkelig ille. Det kan også være situasjoner hvor det er farligere å være nær kysten enn utpå havet. Vi har heldigvis ikke opplevd skikkelig dårlig vær ennå. Det er nok fordi vi har hatt god tid og har kunnet vente til været har bedret seg, eller ganske enkelt vært heldige.
Å få tak i gode værmeldinger er en viktig beskjeftigelse. Det finnes mange måter å gjøre dette på. Før en seilas kan du sjekke på internett. De fleste steder har en internettkafe, eller vi kan også gjøre dette om bord i båten fra PC. I større marinaer er det oppslag som viser værutsikter. Om bord har vi også Navtex, dvs. et lite apparat som mottar tekstmeldinger fra forskjellige landstasjoner. Værraportene her er enkle, men gir ok informasjon og er det beste vi kan bruke når vi er underveis. Før vi starter på seilas over lengre avstander, som over Nordsjøen til England, Biscaya og overfarten fra Lisboa til Porto Santo har DNMI ved Norvald Bjergene sendt oss utførlige værprognoser med vindkart for dagene seilasen er ventet å ta. Her har vi fått kjempeservice og det er veldig betryggende for oss. Det som alltid lurer i bakgrunn er naturligvis om det er fare for større værforandringer i løpet av seilasen.
Ettersom alle seilere er opptatt av været så snakker vi sammen og utveksler informasjon. Noen har værfax om bord og kan ta ned værkart uansett posisjon eller de mottar meldinger som tekst via sattelit. På overfarten til karibien så vil trolig vårt beste kommunikasjonsmiddel være kortbølgeradio. Her har vi lite erfaring foreløpig, men regner med at dette skal funke greit.
Det er faktisk annerledes å seile her i varmere strøk. Vinden har forskjellig effekt ved forskjellige temperatur. Seilene har i prinsippet samme funksjon som vingene på et fly og luften som danner undertrykk på framsiden av seilet bestemmer hvor stor fart du kan oppnå og evt. krengning. Luftens tetthet eller densitet er høyere ved lavere temperatur og gir derfor økt effekt på seilene. Det betyr at seiler vi i for eksempel 12 sekundmeter vind (liten kuling) i Oslofjorden og temperaturen er 15° kan fart og krenging bli stor og vi må reve seil (minske seilføringen). Med samme vindforhold men med temp. på 35° så blir fartspotensialet betydelig lavere og du vil ikke behøve å reve seil så tidlig. Så det vi opplever er ofte at det blåser ganske mye, men det er vanskelig å oppnå den farten du hadde forventet.
28.09.2000
Skipper Strammern
Hei alle sammen!
Vi har nå akkurat reist fra Madeira med neste reisemål Graciosa, en liten øy rett ved Lanzarote. Vi reiste fra Porto Santo til Madeira den 3 oktober, etter 10 deilige dager. Når vi skulle pakke sammen og gjøre oss klare for avreise, hadde Strammern plassert begge syklene våre(sammenleggbare) på flytebrygga for å pakke dem ned i veskene. Det ble litt mye bevegelse i brygga og plutselig datt den ene sykkelen til vanns!! Stor ståhei. Strammern og naboen vår Wally, heiv seg rundt for å få tak i den. Men det resulterte kun i et skrubbsår. Sykkelen endte på havets bunn. Alle rundt oss ble delaktige i "aksjon sykkelredning". Lisa hadde vært borti noe tilsvarende, så med en bitteliten dregg, ble sykkelen fisket opp igjen fra 5 meters dyp. Gummibåten ble fyllt med ferskvann og sykkelen badet. I mens ble redningsaksjonen feiret på Dreamcatcher.Siste natt før avreise la vi oss på anker utenfor moloen. Det var store dønninger og mens jeg skulle lage middag, ble jeg mer og mer uvel. Det ble ikke noen middag på meg den dagen. Så nå heter det seg at Anne Ba ikke bare blir sjøsyk, men også "svaisjuk"
I følge med oss fra Porto Santo var "Skårungen" og "Fredag". "Bona Fide"skulle tanke vann og kom noen timer senere. Vi i " Visaya" måtte lage vann underveis (water-maker) og av den grunn gå for motor, men vi hadde seilene oppe for det. "Skårungen" kunne ikke skjønne at vi greide å seile så fort, og trimmet seilene så mye de kunne, enda fosset vi forbi dem. De ble lettet da de skjønte at det ikke var de som seilte sakte, men vi i "Visaya" som "jukset". Helle og Mette hadde stor moro av å kalle opp de andre på VHF`n. Først var det "Bona Fide" de skulle kalle opp, så "Fredag". Til slutt ble det " Fredag, Fredag, dette er Bona Fide, Bona Fide, …nei Visaya!"
Vi var innom en liten by øst på Madeira på veien ( Machico), men der var det for mye dønninger til at det så trivelig ut.
Vi bestemte oss for å reise videre til Funchal, som ifølge forståsegpåere skulle være nærmest utilgjengelig. Marinaen altfor trang med plass kun for 10-15 båter og utenfor altfor mye swell til å ligge for anker. Vi tre båtene seilte inn i havna samtidig. De to andre la seg i indre havn ved brygge, mens vi valgte å ligge i ytre havn på anker. Bona Fide valgte det samme når de kom noen timer senere. Så her var det likevel ikke noe problem. Dvs. noen hadde vanskeligheter med å få ankeret til å sitte; "Evita" til Svein og Åselill mistet feste og ble reddet av de på nabobåten, 5m fra steinmoloen, der kunne lett 3-5 års jordomseiling også strandet. S og Å ble riktig skjelvende når de kom tilbake fra land og fikk høre om hendelsen og seilte raskt videre til Kanariøyene.
Den 4.oktober feiret Strammern og jeg 14års bryllupsdag! Jeg fikk kaffe på sengen, noe jeg forresten får nesten hver dag !!!Ellers ble dagen feiret med hårklipp av Strammern på Skårungens frisørsalong v/Gina. Dagen etter viste det seg at ytre havn var full av olje. Båtene og gummibåtene var blitt skikkelig grisete! Så nå begynte "saken mot Shell".Dette kan dere lese mer om i Strammerns "fortellinger".
Vi leide bil en dag. Kjørte i følge med "Skårungen". Jeg var så heldig å få forært en "reisebok" for hvert sted vi skal til, fra faren min før vi reiste fra Norge. Dette har vi hatt kjempe glede av, særlig når vi har reist litt rundt med bil. Vi reiste rundt på vest-Madeira, så levadaer(håndstøpte vannings-renner som kommer ned fra fjellene), naturbasseng, banan-,drue-,og sukkerrørsplantasjer samt masse flott natur. I Sao Vicente var vi innom en lavagrotte som vi ble guidet rundt i.Et fint anlegg åpnet i 1996.
I dagene som fulgte gikk tiden mye med til møte med Shell for gutta. En av dagene kom vi ikke til land en gang, for pga. oljesølet var indre havn stengt og gjorde landing med gummibåt umulig. Janne , ungene og jeg dro til to offentlige badeanlegg, det ene på vestsiden og det andre på østsiden av Funchal. Her var det mulig å bade i basseng med saltvann, eller bade fra badetrapp ut i havet. På det største stedet, Lido, slo bølgene fra havet opp i bassenget!
Vi som hadde tenkt å være på Madeira bare et par dager, fikk nå vært der i 14 dager!
"Skårungen" og "Fredag" hadde tenkt å reise den 10. De kom et lite stykke på vei, men møtte så " Hakuna Matata", en finsk båt. De hadde to rev i seilet (dvs.redusert størrelsen på seilet ganske mye), men likevel fått revnet storseilet. Så de snudde og kom inn igjen. Dagen etter var det meldt ok vær, så de dro av gårde. Vi fikk melding fra dem etter at de var ankommet Kanariøyene at de hadde hatt en tøff seilas,med opp til 40 knop i kastene(liten storm begynner på 41).
Først var Bona Fide på land og ble vasket for oljesøl, så lørdag den 14. var det vår tur. Vi fikk nå to dager på hotell!! Deilig å kunne dusje med masse varmt vann, bade i badekar og breie seg i senga! På dagen lå vi ved bassenget og koste oss. Vi byttet på og besøke hverandre på hotellet, Bona Fide og vi.
Mandag 16.10 kom mommo og Vebjørn til Madeira. Mommo hadde med brunost, salami pølse, aviser, blader og brev til ungene fra venner. Det ble reine julekvelden. Etter å ha besøkt de i leiligheten til Vebjørn, dro vi på byen og spiste middag. Kjempekoselig å se mommo igjen! Samme kveld ble det avreise til Kanari øyene. Det kommer det mer om i neste reisebrev!
Vi hilser til alle hjemme og takker for alle mailer.
Tenker på dere!!
Hilsen Anne Ba og kompani på Viasya.
"De er observert liggende i havn uten at Tunar flagget var heist. M.V.H Tunar Styret"
Denne beskjeden var festet til båten kvelden 25.09, vi hadde natten før lagt til bryggen i Porto Santo. Det er krise !
Som en av regattaens store støttespiller og tilhenger, påmeldt som båt nr. 1 ved den høytidelig åpningen i Cascais, er det nesten utilgivelig å ikke ha den gule Tunar-vimpelen heist under babord salingshorn. Det måtte adskillig bestikkelser til før styret igjen hadde tillit til Visaya, men det skulle vise seg at all møje betalte seg etter hvert og jeg ble da også senere valgt til organisasjonens første PR-sjef! Hva er TUNAR sier du ? Her er et lite resyme sakset fra første pressemelding:
"The Ultimate Norwegian Atlantic Race 2000" slår alle rekorder ! TUNAR er i ferd med å bli den største regattaen noensinne for norske båter over Atlanteren ! TUNAR er trolig også den norske regattaen med lengst utseilt distanse, og med flere norske deltagere enn selveste ARC`en ! Med tilsvarende økning i deltagere fra tidligere år som vi nå har sett vil TUNAR neste år også bli den totalt største regattaen for Atlanterhavskryss noensinne !
Regattaen ble i sin tid planlagt av de kjente norkse seilere Gustav Kamfjord, Are Haug og Nina Landsrød, men organisasjonen ble først grunnlagt i Muros, Spania i sept. 2000. Rune Øygard ble samtidig valgt inn i organisasjonkomiteen og har siden vært et viktig aktivum for at regattaen har nådd dit den er i dag.
Hva er TUNAR ?
Grunntanken var en regatta med Atlanterhavskryss
kun for norske båter. Lite var uttenkt med hensyn til reglement og den
første planen var faktisk å gå rett på premieutdeling
den 24.desember i Bequia,
St. Vincent & the Grenadines og hvor deltagerne skulle være ukjente
med at de faktisk hadde vært med i regattaen. Siden den gang har mye
skjedd og tiltaket er i dag en velsmurt organisasjon som pt. befinner seg
ufrivillig i Funchal. Smøring gjelder forsåvidt også bestikkelser
av organisasjonskomiteen - som det oppfordres til, men naturligvis i all offentlighet
og slik at andre kan følge dette eksempel. Kanskje var det dette Shell
Oil forsøkte da de slapp ut et støre antall tonn råolje
ved Funchal havn og tilsmurte ikke bare komitemedlemmennes båter men
også de fleste andre. Det hele er imidlertid basert på non profit
og det er da naturligvis ingen påmeldingsavgift.
Konkuransereglementet
Mye er her untatt offentligheten, men vi kan røpe at starten går ved passering 30° W evt 0° N med målgang 59° W. Viktig for plassering er også antall flyvefisk ombord, antall rekkestøtter og antall døgn i masten - for å nevne noe - og selvsagt er seilingshastigheten og fiskestørrelsen spesielt viktig.
Nå ca. en måned før start, som forøvrig må skje i november, er det stor aktivitet i de forskjellige havner. La Coruna, Muros, Sta Eugenia de Riveira, Porto, Lisboa, Porto Santo - overalt er det forberedelser og samtalene går høyt og vidt deltagere imellom. Den gule TUNAR-vimpelen vaier i vinden fra et stadig økende antall båter og vi kan anspore en lettere nervøs tone hvor også den psykiske belastningen før start begynner å melde seg.
Interesserte som ønsker ytterligere informasjon kan henvende seg til Regattasjef Gustav Kamfjord på tlf. +47 924 29 337 evt. mail: seilgustav@hotmail.com eller PR-sjef på tlf. +47-924 53 170. Vi gjør samtidig næringslivet oppmerksom på at hovedsponsor ikke er på plass.
Litt historikk:
"THE ULTIMATE NORWEGIAN ATLANTIC RACE" er en av verdens mest berømte regattaer og kanskje også den mest krevende av dem alle. Det stilles derfor nesten umenneskelige store krav til både båtene og deltakerne.
"This is the most exiting race I ever seen" kommentator Joseph Croe BBC
" Hwwwwwwwooooooo what a race" overskrift i "The Times" 24 desember
" Dette er det største jeg har opplevd igjennom hele min karriere som komentator...det er helt utrolig..... dette er større en Kuppern`s 21..43 i 1958 ....... kan jeg kysse deg Jon ?? " Arne Scheie kommentator i NRK TV .
SHELL
Ikke alt går som planlagt og vårt i utgangspunktet korte stopp i Funchal på Madeira ble tilslutt på 14 dager. Vi hadde i det siste ligget mye i marinaer og ankret derfor opp i ytre havnebasseng. Her er en del swell, men det går greit nok. Etter 2-3 dager skjer det altså; Shell Oil har et tankanlegg ved kysten et par km. unna. De er iferd med å losse en båt da hovedtanken på land spirnger lekk og dette resulterer i et større utslipp av drivstoff. De flyktige bestandeler fordamper etter hvert og tilbake er tykk og seig råoljelignende flak. De kommer selvsagt inn i havnebassenget der vi ligger og både gummijolle og seilbåt blir tilgriset. Enda to ganger de påfølgende dager kommer olje drivende inn og båtene blir etter hvert skikkelig svarte. Et problem er også at vi er avhengig av jolla for å komme i land, men når alt er griset til er det vanskelig å ikke få det på klærne og dra det med seg over alt. Indre havn blir også raskt stengt med lense, for å holde oljen ute, men indre havn er også der vi kan kjøre inn med jolla så dette skaper ytterligere problemer. Bona Fide og en rekke andre seilere lider samme skjebne. Noen heiser seil og drar umidelbart videre og andre avventer.
Sammen med BonaFide er vi de første som tar kontakt med Shell. Tålmodigheten blir i løpet av den påfølgende uke satt på mange prøver, fordi den sydlanske "mañana" mentaliteten er nesten umulig å komme utenom. Vi starter med henvendelse til Customs i marinaen, sendes videre til Marina Police som igjen ber oss kontakte Vasco Abreu som er sjef for Shellanlegget. Mr.Abreu er ok og sier de skal vaske båtene og gjøre det som er nødvendig. Tiden i dagene som kommer, går med til telefonsamtaler og møter. Etter hvert kommer Mr.Clegg ned fra England for å lede oppryddingen, han er engasjert fra et frittstående konsulentselskap, og neste mann som får ansvar for oss er spanjolen Mr.Vasco. Han er altså spanjol og har veeeldig god tid. Vi står hardnakket på vårt. Skrogene har vært på land før avreise i Norge og ble da polert og vokset. Nå frykter vi at dette beskyttende belegget er skadet og vil ha oljen fjernet + ny polish og voks. Gummien på jolla kan vise seg å ha blitt skadet og dette må også kompenseres. Videre har 1uke av turen delvis blitt ødelagt. Etter hvert går Shell med på kravene og båtene blir tatt opp på land. Der står 8 mann klare til å gyve på. Tror vi. Først måtte vi vente på høyvann. Så er det siesta. Så skal det prates og planlegges litt. Så skal det ventes på spesialrensevæske som skal komme med fly. Området rundt travelliften pakkes inn med oljesugende lenser og dekkes i plastikk. Når de endelig begynner med rengjøringen er det en mann som arbeider og 7 mann som ser på. På spørsmål til sjefen om de ikke kan la flere arbeide samtidig så er svaret at "det går ikke noe raskere". Men den ene stakkaren som arbeider bestikkes med litt øl og 2000 escudos (80,-NOK). Da går arbeidet unna i en fei og resultatet blir kjempebra. Visaya blir stående på land fra lørdag til mandag og vi må ha et sted å bo. Hele tiden har det vært sagt at vi skulle få hotellopphold. Vi leier en suite og har det kjempefint. Rart å ligge i seng igjen etter 3 mndr. I sjøen. Så kommer Mr.Vasco med det avtalte beløp i kontanter som skal dekke varig skade på jolla, hotell osv. Nå vil han ikke lenger dekke hotellutgifter og det blir krangel, ikke den første! Vi ringer sjefen hans på ny og dagen etter går det til slutt i orden. Da er imidlertid Mr. Vasco ferdig med oppdraget på Madeira og ny mann blir vår kontakt. Denne karen har også med seg en person som som skal overta etter han igjen etter et par dager ! Vi får etter hvert våre $1400 og er tross alt veldig fornøyd, Rune fra BonaFide og jeg har brukt hver dag i over en uke på alt dette. Nå er jo også skroget rengjort og klar for Atlanterhavskryss!
Strammern.
Dagen før start
Klokken er 06.31 lørdag den 18.nov. Seilasen over Atlanterhavet starter i morgen kl.13.00. Ute er det mørkt. Vinden som feier inn over havnen uler i mastene og kodeflaggene som vaier fra alle de 225 ARC deltagerne lyder som et øsende regnvær. Etter å ha ligget her og forberedt kryssingen i to og en halv uke skulle alt være klappet og klart. Slik er det selvsagt ikke. Riktignok er vi stor sett ferdig men en del småting gjenstår. I dag skal vi laste inn grønnsaker, det er en litt omstendelig prosess. Det er masse kakkerlakker her så alt som skal om bord hvor det er fare for rakkerfanter eller egg må vaskes godt først. Motoren skal ha en sjekk og en spilepose i storseilet skal lappes litt. Dekket skal skures og Svein skal være vaskebas. Gummijolla ("Jolle Roger") skal surres til rekka. Ellers er det utsjekk for mannskapet kl.0930 og siste briefing før start kl.1200. Åsså skal vi på konditori med Svein ! Vi skal spise oss gode og mette sier Svein, vi bestiller en masse kaker og er det en kake vi ikke liker skyver vi bare den til side og tar en ny - det er veil slik det gjøres på Narum !
Rutevalg
Alt skal være klart nå og båten er godt rustet for nærmere 3 uker til sjøs. Det er en strekning på ca. 2700 nm over til St. Lucia, dvs. omtrent like lang strekning som vi har seilt fra Oslo og hit ned. Med fornuftige vinder (og det er de jo ?!) så regner vi med å bruke 19 dager med snitt fart på 6 knop, dvs 11 km/t. Mentalt er vi forberedt på 21 dager og vi har proviant for å klare 50 dager. Skulle vi være riktig heldig med vind, strøm, bølger og rutevalg så skulle det imidlertid la seg gjøre å komme over på 17 dager. Det er ikke til å nekte for at det er litt hemmelighets-kremeri i havnen nå. Mange har virkelig tenkt å ta konkurransen høytidlig, det gjelder de rene regattabåter så vel som turbåtene. Det ligger en katamaran her som sier de kan komme over på 10 dager, mens norske Milene, en 80 fot Maxirater beregnet for Withbreadseilas, snakker om 11-14 dager. Normalt for oss familiecruisere er det vanlig å seile en sydligere rute. NØ-passaten starter omtrent på denne tiden av året og størst sjanse på å finne den er å seile sydover til 25°N/25°W og deretter vestover. Passaten gir stabile vinder på 15-20 knop og 0,5 knop medstrøm. Bare medstrømmen kan altså gjøre et par dager på overfarten. De som har vunnet regattaen har imidlertid stort sett seilt en nordligere rute, dvs. storsirkelen rett på målet. Her er det ofte ustabile vinder og en mer ubehagelig værtype. Vi skulle ha seilt 25/25. Norvald Bjergene fra DNMI i Oslo har gitt oss værprognoser for de lengre seilaser tidligere på turen. Nå har han sendt oss en fax som gjør at vi trolig tar en mer direkte kurs. Norvald sier passaten allerede har etablert seg og at det ikke er noen vits i å lete etter den lengre syd. Selv om vi ikke prioriterer regattaen så høyt så gjør det ingenting om vi skulle komme tidlig fram, gjerne før vennene våre ! Så Norvalds værprognoser nevner vi ikke så høyt.
Tre uker på havet
Det er 225 båter som starter samtidig fra Las Palmas. Skulle tro en slik armada gir følelsen av å seile i flokk, men det sies at slik er det ikke. De 2-3 første dagene vil vi kunne se andre båter og sansynligvis ikke se andre igjen før vi nærmer oss Karibien. Det blir spennende å se hvordan det er å seile kontinuerlig så lenge. Erfarne langturseilere sier det er det sosiale samhold som er den største trussel. Ubehageligheter med vær og tekniske problemer kan også skape problemer, men dette er sjelden årsak til at en seilas blir fiasko. Vi er en familie som kjenner hverandre godt og har lang erfaring med å leve tett innpå hverandre, i tilleg har vi med Svein som vi har seilt mye med før. Han var jo med fra Oslo til Spania og jeg har seilt med han til Skagen en del ganger. Det sies altså at det er familer/ektefeller som har størst sjanse for å lykkes på lengre seilaser. Det er ikke alltid slik, men jeg tror ikke noe lignende skal skje med oss som denne historien forteller:
Et par norske båter, bl.a. "Vallhall" som vi kjenner godt, var på vei sørover fra Gibraltar. Det kommer inn "mayday" melding på radion og det viser seg at om bord i en svensk seilbåt har kona falt over bord. Mannen sier han kom opp i cockpit og ikke finner kona noen steder. De norske båtene begynner å søke og leter lenge uten å finne noen og må til slutt gi opp. Tre dager senere blir kona fanget opp i en trål av en spansk fisker, på 300 m. dyp. Hun har kjetting rundt beinet - så mannen kan nok vente seg noen år på vann og brød.
Vi har hatt en del forespørsler om å ta med gaster. Bl.a. har norske Vanja mailet oss en rekke ganger uten at det har resultert i plass verken hos oss eller andre kjente båter. For en tid siden mailet hun at nå hadde det gått i orden, hun skulle seile med engelske "Creighton" fra England og over til Karibien. "Creighton" er som "Milene" en maxi-rater på 80 fot og skal normalt tåle mye vær. Storm i Biscaya er ikke å spøke med og de fikk store problemer. Vanja mailet for få dager siden at hun søkte hyre igjen. Båten hadde gått rundt og alle ble reddet med helikopter.
Slike historier er ikke ment til å skape bekymringer for oss, men de viser at det er viktig med god planlegging og sålangt har områdene vi har seilt i, og ikke minst tiden på året, gitt oss mange fine seilaser uten alt for mye vind og sjø. Og ankerkjettingen skal få bli der den er.
Nødnavigasjon
Det arrangeres en rekke seminarer her nå dagene før start og jeg har lyst til å nevne "Stokey" Woodall`s foredrag om nødnavigasjon. Hvordan kan du finne fram på havet dersom alt teknisk utsyr ombord har streiket og du ikke kan bruke sextant ? Det du trenger er ei klokke og hånda di ! Det høres litt sprøtt ut men nøyaktigheten skal være innenfor 20 nm. Du ser på klokka når solen står opp og når den går ned igjen, midt imellom for eksempel. kl. 1300 UTC. Solen står over Greenwhich kl.1200 så her har vi en differanse på 1 time. Solen bruker 1 døgn rundt jorda, dvs. 360° på 24 timer. Da blir 1 time 15°, så vi befinner oss 15° Vest.
Å finne breddegraden er nesten like enkelt: Polarstjerna står alltid i nord. Ved ekvator står den akkurat i horisonten. Måler du vinkelen, dvs. høyden den står over horisonten får du din posisjon Nord. En vinkel på 30° = 30°N. Vinkelen finnes ved å bruke hånda, sprik med fingerne og tommel og lillefinger gir en 90° vinkel.
Osman
Vi var bedt om bord i Milene på cocktailparty forrige dagen (mannskapet sier tilstelningen ver et ledd i smøringen og bestikkelsene for å få delta i TUNAR). Petter Noreng (han som falt i vannet under ARC`en i fjor) demonstrerte nytt sikkerhetsutstyr som han hadde utviklet. Petter ble funnet av den norske båten "Hildring", og noen dager tidligere hadde "Hildring" funnet en annen som lå å fløt i vannet. Vi fikk hilse på Osman, han kommer fra Senegal og hadde aldri hørt om verken tannlege eller dusj. Forholden er ikke så bra i Senegal så han gjemte seg som blindpassasjer om bord i en fraktebåt. Dessverre, eller kanskje lykkeligvis, ble han oppdaget og som uønsket om bord ble han kastet til havs sammen med et tomt oljefat. Mot alle odds ble han altså funnet og er nå adoptert av Norske hr.Lyng (Anfi del Mar) og har nok fått et mye bedre liv enn han kunne forestille seg.
Følg oss på internett
Ta en titt på worldcruising.net , der skal
det være mulig å se posisjonen vår over Atlenterhavet, oppdateres
hver dag.
Kjære alle sammen!
Ja nå nærmer det seg med stormskritt den største utfordringen på turen så langt, tre uker over atlanteren!!!Vi grue-gleder oss er vi enige om. På onsdag kom julenissen, Svein i Svingen kom med sekken full av julepakker, førjulspakker, 4 kilo brunost, lydbøker lånt av mossa på tre måneders utlån,cd`r osv. Kjempestas å se Svein igjen og stas med alt han hadde med seg! Det var meningen han skulle ligge i loskøya i salongen, men den er trang for store gutter, så vi bytta litt om, nå er det jentelugar i forpiggen og guttelugar akter.Grei ordning tror vi.Svein bor foreløpig på hotell for å hvile seg ut etter en arbeidsom periode hjemme, men flytter inn i dag.
Siden siste reisebrev fra Papagayo på Lanzarote dro vi videre til Fuerteventura. Vi fikk overtalt Tonje og Ole Petter til å slå følge med oss. Helle og Mette fikk lov til å være med på "Medusa". Dagen startet med vindstille og sol, men før vi fikk lettet anker hadde det blåst opp. Vi hadde trøbbel med å få ankeret opp. Det hadde kilt seg fast under en svær stein. Heldigvis var vannet så klart at vi kunne se hva som var skjedd og fikk, etter kjøring hit og dit, lirket det ut igjen. Vi fikk en frisk seilas, til tider litt vel frisk med nesten 40 knop i kastene, men det gikk fort. 48 nautiske mil ble unnagjort på litt over 6 timer, 7,7 knop i snitt. Vi var oppe i 12,6 knop på det meste, så fort har vi aldri seilt før! Helle og Mette i "Medusa" seilte omtrent like fort, selv om de tok seg en lang tur rett til havs. Vi måtte til slutt kalle de opp på VHF`n og spørre om de skulle ta med seg jentene til Afrika!
Neste havn er Grand Tarajal. Når vi seiler inn i havna ser vi noen mastetopper som stikker opp over moloen" Men er ikke det en TUNAR-vimpel???"uttaler kapteinen. Joda, "Fredag" har akkurat ankommet de også. Vi legger til utenpå en engelsk båt, men da kommer en uniformert mann og jager oss bort. Ingen får ligge der! Vi må alle legge oss for anker i bukten utenfor. Det er store dønninger og det er ikke akkurat behagelig. Vi tar gummi båtene inn til land. Alle tar klærene sine i en vanntett sekk eller bag. Vi har dårlig erfaring med disse bølgene som plutselig slår opp i båten og gjør alt kliss vått.Det blir en urolig natt, så tidlig neste dag setter vi kursen mot Moro Jable på sydenden av Fuerteventura.Her er det en liten, men grei gjestebrygge. Byen er full av tyske turister.Vi blir her i to dager før vi kaster loss med kurs mot Las Palmas. Vi seiler i følge med "Medusa" og "Bora",en båt som seiler med fransk flagg, har italiensk eier med brasiliansk kone. Vi får testet vindroret for første gang. Mette har ved en misforståelse satt navn på det :"Arnes svinelår". Arne oppførte seg ganske bra på turen over, men utprøvingen gjorde at vi ble hengende litt etter de andre. Når vi kom frem lå Medusa og ventet ved bensinkaja og Bora hadde lagt seg ved brygge. Vi la oss etter Medusa. Don Pedro som er sjef på Texaco stasjonen og ansvarlig for å fordele bryggeplass, hadde gått for dagen, men vi fikk lov av havnepolitiet til å ligge der til dagen etter.Vi får bryggeplass dagen etter, men flytter oss derfra for å komme ved siden av hverandre. Dette har vi hatt veldig stor glede av disse 18 dagene i Las Palmas. Vi kan rusle over og ta en prat når frustrasjonen tar overhånd over alt vi skulle ha ordnet før avreise, eller bare for å låne litt mel til muffinsbaksten. Gode naboer er kjekt å ha!!
Den 2.november ser vi en kakkerlakk om bord. Vi kaster oss over den, men har hørt at de ikke bør knuses, for da kan eggene ligge igjen, så vi spyler den ned i vasken. Vi har etterpå fyllt båten med kakkerlakkfeller, også på trossene har vi satt opp stengsler. Vi har heldigvis ikke sett andre, men de sier at har du sett en kakkerlakk så er det flere! Håper ikke det er tilfelle hos oss!
Vi bestilte leiebil en dag. Ville ha en 9-seter for å kunne reise sammen med Medusa. Dagen vi skulle hente den stilte de opp med en 5-seter. Ole Petter og Tonje hadde reist rundt på øya i fjor, så de ble igjen. Vi reiste ned til Puerto Rico og solen. Her i Las Palmas har det vært kjølig og mye vind. Når vi kjørte sydover la vi skylaget bak oss og vi kom frem til kjempe varme. Det var mange kjente i havna her, så mye av dagen gikk til å hilse på våre venner. Ungene fikk badet innimellom grill-turistene. Vi var også en tur innom Puerto Mogan.Dagen etter ankom Dreamcatcher og vi ble bedt på forsinket bursdagsfeiring for Tony ; Curry-middag.Det var deilig,så over atlanteren skal vi prøve oss på egenhånd.
7.november var det ARC-åpning. Siden har det gått slag i slag med arrangementer både for voksne og barn.Søndag den 12.hadde Don Pedro arrangert Dinghy(gummibåt)-race. Dette er noe han gjør hvert år for ARC-deltakerne.Racet går ut på å gjøre mest mulig kvalm for de andre deltakerne. Jolla vår er døpt "Jolle-Roger", så antrekket måtte jo bli sjørøvere. Strammer`n,Helle og Mette fikk med seg Ole Petter og Alexander fra Medusa. (Medusa har også fått matroser om bord. Det er Rune og Alexander) Med et stort sjørøverflagg rodde de av sted(ikke lov med motor i dette racet)Starten var varslet til kl.13.30, men det hadde også stått at de skulle møte kl.13.00. Dette hadde de ikke fått med seg, så når de ankom var starten allerede gått. Det var ikke lett å skjønne hvor racet gikk. Alle var opptatt med å skyte vannbomber, peanøttsmør, bruke vannpistol eller vannbøtte + div. andre våpen. Mannskapet om bord i Jolle Roger, med Ole Petter og Alexander som meget ivrige deltakere, greide å velte tre andre båter. Det var et slitent og lettere skadet(blåmerker og skrubbsår)mannskap som etter racet kom opp på kai der presse-folket(AB og Tonje) sto og filmet begivenhetene.Ole Petter tok sånn i at han dagen etter hadde stiv nakke og måtte ta det med ro. Onsdag var det bursdagsselskap til Mikkel og Morten som ble 11år.Etterpå var det Fancy dress party med tema 1001-natt eller pirat.Helle,Mette og Lene hadde laget seg fine slør og hodeplagg, vide bukser og topper. Vi andre valgte sjørøverkostymer. Hans hadde kledd ut pingvinen sin som papegøye, sydd seg stripete t-skjorte og gikk med armkrykke. Det var premie for fineste kostyme og Hans vant!!! Skikkelig moro.
Torsdag var det sikkerhetsdag. Først demonstrasjon av helikopter, så nødraketter og til slutt redningsflåte. Den siste demonstrasjonen skulle foregå i et basseng. Alexander tullet med at han skulle ta en av jentene og hoppe til vanns, og jammen gjorde han det ikke og!! Det blir Mette som får gjennomgå, lettere sjokkert! Hennes nyfargede hår blir en anelse blekere etter opplevelsen.
Det er mye som skal ordnes til en atlanterhavskryss, provianteringen er en ting. Vi var en gjeng norske jenter som fikk komme til amerikanske Claire for å få gode råd. Claire og mannen Dick har vært ute og seilt i 13 år, så det var mye å hente der. Det blir gjerne litt lett hysterisk stemning. Vi hører et sted at man skal ha med det, et annet sted noe annet. Til slutt vet man ikke helt hva som er rett, men handlelisten ble da ferdig. Stram og jeg dro på det store kjøpesenteret her i Las Palmas, El corte Ingles. Der fikk vi hjelp av engelsk talende Mathilde. Vi bestilte vakumpakket frossent kjøtt, mineralvann og øl. Det tok lang tid, vi var vel inne i butikken i 6 timer. Kl.21.00 om kvelden kom varene. 16 kasser med varer, 25 kg mel, 28 kasser drikke (mye billigere her enn i Karibien), 10l vann og 12l melk. Det ble litt av en jobb å stue det vekk i en allerede ganske full båt.Helle og Mette var heldigvis om bord i Skårungen og Hans flyktet til Tonje.
Frukt og grønt, samt egg var anbefalt å kjøpe på markedet. Har ikke varene vært kjølt ned holder de mye lenger.Varene fikk vi i går kveld kl.21.50. Vi er uheldige som ikke kan få varene våre når det er lyst ute!!Nå driver Helle,Mette og Lene og dypper alt sammen i et vannbad tilsatt noe som skal drepe bakterier og kakkerlakkegg.Så får vi håpe vi får plassert det når de er ferdige!!De har hatt besøk av en journalist fra Seilas som tok bilde av dem når de holdt på. Båten har også fått en film som vi skal bruke underveis. Beste bilde skulle visst bli premiert ved ankomst St.Lucia.
Ungene har kost seg her i Las Palmas. Det er mange å være sammen med og mange spennende butikker. Også får de mange venner blant de voksne. De har vært så heldige å få undervisning i kunst- og håndverk av en ordentlig billedkunstner,Signy fra Grimstad, og undervisning i spansk av Alexander. Vi får håpe de kanskje kan få enda mer når vi kommer til Karibien! Vi har også kommet i kontakt med en journalist som heter Erle og skal være med i Evita. Hun vil gjerne lage en reportasje om barn om bord på langtur. Ungene var litt skeptiske, men synes nå det er kjempe spennende. Hun har snakket med dem en time i dag, de har fått utdelt hver sin kladdebok og fått to engangskameraer. Vi har også fått en bok vi skal notere litt i.I morgen skal de være med henne til gotteri-butikken!
Det har i de siste dagene vært så masete at vi ikke egentlig har fått tenkt så mye på selve turen. Tror kanskje ikke det går opp for oss før vi står på startstreken i morgen kl.13.00.
Det blir en stund til neste reisebrev, men for spesielt interesserte kan dere følge oss på internett: www.worldcruising.net evt. gå via http://www.worldcruising.com
Det blir nok ikke mulig for oss å skrive julekort som kommer frem i tide, det blir nok heller en julemail men er det noen som ønsker å skrive til oss? Addressen er i hvert fall:
S/Y
Visaya,
Frangipani Yacht Service,
PO box 1 Bequia,
St.Vincent & The Grenadines.
Det er noen som har meldt at de har mistet hjemmeside addressen vår. Den er http://home.c2i.net/borger/
Vi synes det er kjempekos med de som melder fra at nå må vi se til å oppdatere sidene våre, det er for lenge mellom hver gang. Det viser at reisebrevene ikke er skrevet for gjeves!
Vi hilser til alle der hjemme. Vi tenker på dere!
Hilsen Anne Ba og gjengen
Hei igjen alle sammen!
Vi er nå ankommet Bequia, hvor vi skal tilbringe julen. Det regner og blåser, Strammern er og spiser lunsj med Svein i Svingen, ungene er på land med jentene på Bona Fide og vår gjest for noen dager, Erle, slapper av med en bok.
For å ta litt referat fra hva som har skjedd siden Las Palmas:
19.november gikk starten på ARC-regattaen. Skipperen ønsket å være tidlig ute til start, så 11.30 la vi fra kai(start kl.13.00) Litt stress blir det jo sånn på slutten, så etter å blitt hengende etter moring-festet, fått opp badetrapp og lignende.kom vi oss av sted. Vi ble liggende langt fremme i startfeltet med storseilet oppe og motoren på. Plutselig var det fullt av båter på alle kanter med fulle seil. Det ble nesten litt skummelt, så vi tok det med ro og slapp de andre frem før vi fikk opp genoaen. Det var nordmenn på VHF`n i lange tider etter start. Alle ønsket hverandre god tur, det kom inn meldinger til TUNAR- styret om antall døgn i masten, flyvefisk på dekk osv. allerede etter noen minutter. Så var vi på tur. Alle synes det var fint å ha kommet seg av gårde, Svein hadde ordnet med winerbrød hos bakeren, så nå kunne vi kose oss!!!Vi hadde 2676 nautiske mil foran oss.Det gikk fort unna nedover kysten av Gran Canaria, men det var noe rotete sjø. Vi hadde noen mindre uhell allerede første kvelden, det ene spristake-festet røk, et spilefeste røk og det kom vann ned i køyene foran, men dette blir lite i forhold til "Skårungen" som vi hører over VHF`n har brukket hele bommen! De må gå inn til Puerto Rico og blir forsinket i fem døgn.
Før avreise fikk vi råd av metrologen i Norge at det i år ikke skulle være nødvendig å gå sørlig rute fordi passaten hadde allerede etablert seg. Vi gikk derfor nordlig rute. Dette viste seg etter hvert å være et dårlig valg. Det var lite vind og vi hørte på kortbølgen at de andre som seilte lengre syd, seilte mye fortere.Etter 11,5 døgn bestemmer skipperen seg for å sette kursen sydover. Vi så ikke mange andre båter på turen. Det var de tre første dagene og siden en seilbåt og noen større båter. Helle var førstemann til å se hval. 27.11 så vi 4 - 6 spekkhoggere. Vi fikk også følge med delfiner en gang, ellers var det mindre dyreliv å se enn vi hadde trodd. Det som forundret oss var at det var fugler å se hver eneste dag over!!!Ellers ble det fanget fisk, noen havnet på dekk av seg selv. 6 flyvefisk havarete hos oss. Strammern har under hele turen samlet fiskeutstyr til overfarten. Det er ikke den butikk han ikke har vært innom for å skaffe utstyr. Det ga full uttelling. En Blue Marlin(sverdfisk) på 17 kg og 2 meter ble fanget en lørdagskveld, midt i kosetimen. Det nappet noen ganger og så satt den. Svein minsket seilføringen og alle var med å hjalp til.
Strammern jobbet som bare det med å sveive den inn. Når den kom inntil skutesiden heiv Svein seg over med kleppen(et aluminiumsrør med en "Kaptein Krok" i enden). Han fikk tak i siden på den og skulle skulle ta den om bord, men fisken var tung og kleppen brekker!Så han tar tak i "nebbet" på den og hekter resten av kleppen i fisken og får den om bord under vill jubel. Dette var spennende! I solnedgangen får vi tatt fiskebildene og tatt vare på hodet og halen. Nå henger begge deler bak på hekken til tørk og til beundrende blikk fra alle som "bare" fikk gullmakrell.
Vi hadde før avreise bestemt at vi måtte feire noen ganger underveis for å ha noe å glede oss til. Svein hadde fått med pakke av Trine/Annika og Christine så disse ble bestemt å ta lørdagene. Etter hvert fant vi noe å feire hver dag. En dag feiret vi at vi ikke hadde noe å feire! Noe av det vi feiret var: 1 måned igjen til jul, 2 måneder igjen til ungenes bursdager, fiskefangst, kommet halvveis, 1/4 igjen osv. Til feiringen hadde vi brus, kaffe og noe godt å spise. Helle og Mette bakte boller noen ganger, ellers hadde vi med en del kosemat. Svein hadde med 4 kilo brunost som vi hadde stor glede av. Smaker ekstra godt på sjøen! Alle om bord hadde kjøpt med noen gaver hver til julekalender. Vi hadde 27 pakker, så vi kunne starte litt før advent. Under kosetimen helte vi ut alle pakkene og så kunne dagens heldige få velge pakke.Dette var dagens høydepunkt! Alle var like spente. En dag hadde Svein overraskelse. Han hadde med flotte bøker fra Finn Ove og Else Karine. Det var stor stas! Fint med ekstra lesestoff.
Vi byttet på å ha vakt. Alle deltok. Kl.20.00 - 24.00 hadde jeg og Hans ,Helle eller Mette vakt. De tok hver sin kveld.kl.24.00 - 04.00 hadde Svein sin tørn. Under vakt bytte var det servering av Hob-nob med brunost og te med sukker til nestemann.kl.04.00 - 08.00 hadde Strammern sin vakt. På dagen byttet kara på, mens ungene og jeg gjorde unna litt skole og matlaging. Vi var alle fornøyde med denne ordningen. På vakta fra 20.00, lå vi på "fly-bridgen" med puter og tepper, så på stjernene, hadde konkurranser og småpratet. Veldig koselig. Av og til ville ungene bli vekket på Strammern sin vakt for å lære om hvordan finne kursen ved hjelp av stjernene.
Strammern hadde det ekstra travelt. Hver dag kl.15.00 var det opprop på kortbølgen (SSB) hvor alle båtene i vår gruppe skulle oppgi posisjoner. Etterpå var det mulig for båtene og konversere litt seg i mellom. Kl.15.45 var det norsk nett. Her hadde han avtale med Serenade og Bona Fide om kontakt. Bona Fide og Fredag var ikke med i ARC`n. De seilte via Cap Verde øyene. Kl.18.00 hadde vi kontakt med Avanti.Det føltes trygt og greit å høre fra andre båter hver dag. Strammern fikk det ekstra travelt da jeg tok av sjøsykeplasteret. Hadde hørt at sjøsyken avtok etter noen dager, men det var ikke riktig! Ble satt ute av spill noen dager, så far måtte til med matlaging og brødbakst i tillegg til alt annet. Da går dagene fort. Endelig etter 20 dager og 15 timer ankom vi St.Lucia.
Det var deilig å komme til land og se andre mennesker igjen(Se rapport fra St.Lucia) Dagene i havna der har gått som en røyk. Vi har vært på reggae-aften, vært i en liten landsby og hørt på steel-band osv. Noe har foregått hver dag. Det er bra samhold mellom de norske båtene og vi går på besøk til hverandre.Totalt kom vi inn som båt 157 av 225 båter. Mannskapet på Skårungen hadde gått av i Puerto Rico, de var derefor bare to voksne om bord og to barn. Båten er en 34 fot Swan. To dager etter avreise (de hadde jo allerede røket bommen) røk selvstyringen. Vindroret virket dårlig. De måtte da stå og styre selv 24 timer i døgnet. Etter 22 dager i sjøen ankom de St.Lucia. 20 timer etter at ARC`n hadde sluttet stengt mållinja. Vi hadde våkenatt for å høre når de skulle ankomme. Kl.05.00 kom mannskapet på Medusa bort til oss. De var trøtte de! Ved 06.30 tiden hørte vi de på radioen. Så var vi rundt og vekket de andre norske båtene. De ble møtt i innløpet av havna av fem gummi båter, Serenade som kom fra Martinique og jammen møtte ikke ARC`n opp med målbåt også. Det ble vinket med norske flagg, tutet i horn og sprettet champagne. Svein hadde vært hos bakeren og kunne servere ferske winerbrød! Det ble et flott opptog inn til havn. Der ble de møtt av en norsk gjeng på kaja og av ARC`n med fruktkurv og rom-punsj. Det var mange av oss som måtte tørke en tåre. Mannskapet om bord var slitne, men fornøyde!
Vi forlot St.Lucia den 18.12. Godt å komme i sjøen igjen. Erle hadde vært med en annen båt under overfarten, men trengte skyss til Bequia. Nå var vi 7 ombord. Erle skulle få ligge på sofaen i salongen. Vi hadde ett stopp i Marigot Bay. En nydelig lagune på St.Lucia.Etter å ha hatt Avanti på ost og kjeks dro vi videre kl.21.00 om kvelden. Vi hadde en silkeseilas til å begynne med. Jeg gikk og la meg, etter å ha sovet en times tid ble det mer huskete og så ble vi våte, skikkelig våte. Luka sto oppe en centimeter og det var nok til at det bøtta inn. Jentene og jeg måtte legge oss i sofaene. Erle hadde vakt med Strammern en stund, men når hun skulle legge seg var det trangt, så hun la seg ute på dekk. Det ble nok en våt fornøyelse. Vi kom fram ved 9-tiden om morgenen. Det er veldig koselig her. Mariann "Why knot?" en svensk/norsk dame som bor her nede, inviterer alle skandinaver på gløgg julaften på formiddagen. Dette gjør hun hvert år. Hun er kjent blant norske langturseilere. Hun har hjulpet oss med å dra i gang arrangement julekvelden, med 60 innbudte, helstekte griser, surkål med riskrem til dessert. Referat fra dette kommer med neste brev.
VI ØNSKER ALLE EN GOD JUL OG ETT GODT NYTT ÅR!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
(Det er ikke lett å få julestemning her, men vi spiller litt Putti Plutti Pott og pynter litt så blir det nok jul i stua!) Klemmer fra oss alle 6 i Visaya. Svein ,Helle, Mette, Hans, Strammern og AnneBa
E-post mottas gjerne paa: strammern@hotmail.com
Hei igjen alle sammen !
Godt
nytt år! Det går litt tregt med reisebrev skrivingen. Alt er mer
tungvint her enn det var innen Europa.Vi må på internett kafe
for å sende og motta mailer, og her på Tobago må vi inn
til byen Scarborough for å komme på internettkafe.
Siden
siste reisebrev 20.12.00, har vi feiret jul og nyttår på Bequia.
De siste dagene mot jul gikk med til planlegging av avslutnings arrangement
for TUNAR og feiring av julaften. Strammern fikk jo være med for fullt
i TUNAR-styret etter endt ARC-deltagelse, så nå måtte han
være med rundt til alle de norske båtene som lå i Admirality-bay
for "å bli smurt" og å samle inn informasjon fra alle
deltagende båter. Siden TUNAR ikke hadde noen limmit for påmelding,
fikk de også nå påmeldinger om å være med. Lille
julaften var en hektisk dag. Kl.14.00 var det fremmøte på Elisabeth
Beach. Det var først jolle race. Det
var to startende klasser. En klasse for de med motorer på max fire hk,
og en klasse for de med større motorer. Bona Saya (Bona Fide og Visaya
sammen) stilte i minste klasse med to fire-hester motorer, det sto nemmelig
ikke noe i reglene hvor mange fire-hesters motorer man kunne ha! Litt problemer
med riggingen var det og på første test før start reiv
babord motor seg av akterspeilet. Selv etter fintuning gikk det ikke raskt
nok, vi måtte se oss slått ut av "lynet" om bord i gummi`en
(Medusa) i første runde. Andre runde ble vunnet av 16 -årige
Raymond fra Sea Breeze og her mistet Strammern
styringen i første sving og forsvant nesten opp på land. Klasse
to ble vunnet av Audacious med Petter som fører. Det var kjempe stemning
og alle lot seg rive med, med heiarop og jubling!
Før hvert heat og for å avslutte, blåste Hans på
konkylien sin. Etter noe øving, får han nå til en trompetaktig
lyd som ljomer langt utover havet!
Etterpå var det underholdning. Alle deltagende båter (25 til sammen)
måtte ha eget underholningsbidrag. Her var det virkelig gjort en kjempe
innsats. Mange hadde diktet egne sanger, noen fremførte rollespill,
og egne instrumenter var laget for anledningen. Båten "Milene"
gikk av med seieren for beste underholdning, bl.a.med eget blåseinstrument
(alla Australia/Aborigine) laget av en tykk bambus-stamme. Når de at
på til hadde: "takk til TUNAR" i refrenget var seieren sikret.
Til slutt var det premieutdeling. Det ble utdelt priser for alt mulig bla.
pris for beste premie som Helle og Mette vant. De hadde strikket rosa tanga-truse
med G-streng! Denne ble vunnet av Ole-Petter, som straks tok den på,
til vill jubel blant publikum.
Medusa gikk også hen og vant hele TUNAR-regattaen. Ole-Petter
hadde vært litt deprimert pga. tap i avsluttende runde i
jolleracet, men dette ble nå snudd etter å ha vunnet både
tanga truse og racet! Det ble i det hele tatt en meget vellykket dag. Svein
hadde fått jobb i baren og sjøttet sine plikter til fulle. Han
måtte stramme opp noen sjødesløse rampe gutter som kastet
søpla på bakken, men det gjorde de ikke mer etter at Svingen
hadde tatt dem en skole!
Dagen
etter var det julaften. Alle Nordiske båter var innbudt til Mariann
"Why knot?" på gløgg kl.13.00. Mariann er svensk/norsk
og har bodd på Bequia mange år. Først om bord i båten
"Fredag" som hun hadde seilt fra Norge sammen med mannen sin, og
siden i et koselig hus oppe på åsen med utsikt over havet. Mariann
ber hvert år alle nordiske båter opp til seg på julaften.
Dette har hun holdt på med i over 10 år. Denne julen ble vi ca.240
stykker! Etter å ha drukket gløgg, spist knekk og pepperkaker,
tok vi drosje ned igjen. Like ved der vi hadde gummibåten lå det
en kirke. Vi hørte julesang og ruslet bort for å se. Der var
åpne dører og vinduer og inne var det barn som sang. Vi satte
oss ned og julefølelsen slapp til. Det var ganske rart. Sitte i en
kirke i Karibien, med lyspærene hengende ned i ledninger fra taket og
ellers lite gull og glitter, langt, langt hjemmefra. Nå hadde vi egentlig
tenkt å pakke opp pakker, men tiden strakk ikke til. Vi pyntet og ordnet
oss og så var det å møte opp på Colombo`s place.
Dette var et arrangement dratt i gang av Fredag, Bona Fide og Visaya, med
Mariann som viktig støttespiller. Vi ble nesten 60 norske mennesker,
samt Tony og Lisa fra "Dreamcatcher". Vi fikk servert deilig helstekt
gris med surkål, laget etter Marianns oppskrift og riskrem til dessert.
Etterpå hadde Bona Fide sitt underholdningsbidrag som var juleevangeliet.
Jentene der er kjempeflinke til å synge og tårene sto nok i øynene
på flere underveis. Kl.02.00 om natten kom vi tilbake til båten
og nå ble det åpnet julepakker! Ganske ålreit i grunnen,
for nå var roen senket seg.
I
romjulen reiste Alexander på Medusa. Vi har alle satt stor pris på
han, og Helle og Mette sto opp kl.07.00 for å være med å
følge han til fergen.
Ellers i romjulen hadde vi Mariann på besøk på båten
en dag, en kveld spiste vi deilig hummer middag, spandert av Sveis og plate-gruppen,
vi var på stranda med alle de andre, Strammern fikk prøvd dykkerutstyret
sitt osv. Vi hadde også en tur til en skilpadde farm. Det er en som
har sett det som sin livsoppgave å redde en truet havskilpadde art som
heter
Hawksbill-skilpadder. Helle og Mette hadde vært der en tur allerede
med "Avanti". Da hadde de sett en landskilpadde som la og gravet
ned eggene sine. Dette hadde aldri skjedd med publikum til stede før!
Ellers fikk vi lov å holde skilpaddene,Spennende!
Arrangementet på Nyttårsaften er det jentene som sto for. Vi hadde
et langt planleggingsmøte på Gingerbread kafeen. Det ble bestemt
at vi skulle bestille bord på pizzarestauranten til ca.50 personer,
derav 13 barn. Etterpå dra ut til båtene. Visaya, Bona Fide, Utopia
og Serenade skulle legge seg sammen, så de voksne kunne campere der,
og ungene skulle få lov å herje på Audacious. Det ble en
kjempekoselig kveld og natt. Kl.24.00 hentet vi ungene så alle skulle
være samlet. Jeg tror vi var ca.40 stk på Visaya på en gang!
Det var ikke så mange raketter, men noen hadde noen gamle nødraketter
som vi skjøt opp.
Dagen
etter var Visaya og Audacious invitert på middag til Mariann. Vi tok
en drosje opp til henne. Der ble vi møtt med et nydelig dekket langbord
med røde duker og det fineste krystall og porselen. Ikke hverdagskost
for en langturseiler. Vi fikk servert deilig lammelår med fløtegratinerte
poteter og tyttebærsyltetøy og sjokoladekake til dessert. Ungene
var litt trøtte etter nyttårsfeiringen og sovnet delvis på
sofaen og i sengen til Mariann. Etterpå ble vi kjørt hjem av
Mariann i hennes jeep. I denne har hun hengt masse bjeller, og nå fikk
vi beskjed om å synge "jinglebell" hele veien ned til havna.Ungene
har nå avtale om å ligge ute på Audacious sammen med Lovise
og Hilde fra Avanti.
Den
2.januar får vi telefon at onkel Roald, eller Mes som ungene kaller
ham døde kvelden før. Nå er det ikke godt å være
så langt hjemmenifra. Vi vurderte om Strammern skulle reise hjem til
begravelsen, men det er ikke så lett å overlate båten til
meg og ungene når det ikke er ordentlig havn. Vi fant ut at vi heller
ville ha en minnestund sammen vi på båten, samtidig med bisettelsen
hjemme. Vi hadde en fin stund med opplesing av brev vi hadde fått av
Mes og brev vi hadde sendt hjem til begravelsen. Så sang vi "Deilig
er jorden" og avsluttet med å høre Oslo Gospel Choir mens
vi tenkte på fine stunder vi har fått dele med Roald.
Den
3.januar reiste vi fra Bequia. Vi likte oss godt der, men etter en fjorten
dagers tid lengter man videre. Nå gikk turen til Mustique. Der lå
"Fredag" og "Milene". Mustique er en øy for de
rike. Det var ny striglet og pent alle steder. Det var kjempe dyrt, så
vi ble der bare en natt. Før vi dro, tok vi en runde rundt øya
sammen med Fredagsfolket. Vi så blant annet
huset til Mike Jagger. Vi fikk ikke sett ham selv, men Fredag hadde møtt
ham på butikken dagen før vi kom. Det var en nydelig øy
med flotte strender. Moro å ha vært der. Så gikk turen til
Tobago Cays.
Med
på turen fikk vi danske Christina som hadde vært om bord på
Fredag og feiret nyttår. Søsteren hennes om bord på Afrodite,
ventet der. Det er mange rev rundt, så innfarten var litt klundrete.
10 norske båter lå der til sammen. Det at det er mange nordmenn
samlet går igjen, men vi regner vel med at vi nå blir mer spredt
i tiden fremover. Tobago
Cays er virkelig Karibien-drømmen, med palmer og klart blågrønnt
vann. Vi tok Jolle-Roger ut til revene og snorklet. Det var lagt ut bøyer
til fortøying av jollene. Noen hadde sett hai på yttersiden av
revet, men vi holdt oss på innsiden. Masse fisk i fine farger og koraller
å se på. En av kveldene tok noen av båtene med seg kaffe
og nogo attåt med seg inn på stranda. Der storkoste vi oss. Stjernehimmel
og måneskinn var å se mellom palmebladene. Sven fra Medusa spilte
gitar og munnspill. Oppe i en skråning hadde noen rasta-karer, Free
Willy, Bushman m.fl., laget til bar inne i buskene. De bodde der i telt, røyka
ganja og solgte drikke og hummer til seilturistene. Hans, Svein, Strammern
og jeg var og fikk nygrillet hummer der. Det smakte deilig. Servert uten tallerken
og bestikk, bare med loff ved siden av. Litt mye småfluer. Men ellers
ok.
Den
6. dro vi videre til Tobago. Tobago og Tobago Cays har ikke noe med hverandre
å gjøre, og ligger ca 90 nautiske mil fra hverandre. Tobago er
en øy som hører sammen med Trinidad. De ligger begge rett utenfor
Venezuela kysten. Det er bare 11km fra Trinidad over til fastlandet. Når
vi skulle ut fra Tobago Cays gikk vi på en sandbanke. Kartet viste 2,7m
og Visaya stikker 2.35, men der sto vi! De lokale rastagutta kjørte
om kapp for å hjelpe oss. Vi prutet tauehjelpen ned fra 200 EC dollar
til 50 EC (ca.170 norske kroner)og var løs 10-15min etter at vi gikk
på. Nattseilasen til Tobago ble litt slitsom, seilte på kryss
og vannet slo over båten, og en del av dette havnet ned. Ikke så
festlig å få køya full av vann!
Kl.09.00
om morgenen den 7.kommer vi frem til det vi tror er Buccoo Bay, men som viser
seg er Mt.Irvine Bay. Vi tar bussen inn til byen Scarborough dagen etter og
sjekker inn. Strammern får kjeft av customs for at han ikke har seilt
båten dit.
Etter noen dager kommer Skårungen. Gina skal gå på dykkerkurs
og Strammern vil gjerne bli med. De melder seg på en dykkerskole drevet
av Gøran fra Sverige og får tatt sertifikat i løpet av
fire dager!
Vi får endelig åpnet alle mailer som ligger og venter, og der
får vi beskjed at Maie,Olav,Magne og Maren kommer på besøk
den 8.februar på Margarita. Gleden var stor om bord! Vi ser frem til
vårt første besøk på turen.
Tiden
Svein hadde satt av for turen begynte nå å gå mot slutten.
Han måtte hjem en tur før neste prosjekt skulle gå av stabelen!
Han fikk flybillett lørdag den 13.februar, på dagen 8 uker etter
at han kom om bord. Han har satt spor etter seg over hele Karibien, så
nå sier alle "Det var Grådig fint da!!!" Det har vært
et hyggelig medlem å ha med på båten. Som han er på
land har han vært en trygg "klippe" om bord. Takk Svein !!
(ps-du må komme å skrive i båtboka!)
Natt til den 18. reiser vi videre til Trinidad. Der skal vi ha båten på land for skraping og nytt bunnstoff,samt reperasjon av tettingen rundt propellaksling - dersom alt går etter planen.
Håper
det ikke går så tregt neste gang, før det kommer nytt brev!!
Ha det bra alle sammen.
Hilsen fra Visaya.
PS-det
er mulig aa ringe oss paa tlfnr: 00-874-761871996 mellom kl. 1400
og
1430 norsk tid hver dag, det koster kr. 24,- pr min.
Hei alle sammen!
Prøver
igjen! I går satt jeg tre timer og skrev reisebrev, så greide
jeg og slette alt sammen i dag. Kjempelurt!!! Lite strøm på PC`n,
ligger på svai og vi har ikke all verden av strøm til å
lade opp batteriene, men.samler opp litt friskt mot og prøver igjen.
Siden sist reisebrev fra Tobago har det skjedd masse. Deler derfor opp i to
deler:
Del
1 Tobago-Trinidad-Chacachacare
Del 2 Venezuela: Margarita-Orinoco/Canaima-LosTestigos
OBS! OBS!
PS-Vi seiler hjemover ca. 1. mai fra St.Martin og søker mannskap !
Vi ønsker en eller to personer på hele eller deler av seilasen.
Første etappe blir på ca. 3 uker med stopp på Azorene.
Her er det mulig å mønstre av/på og neste stopp blir enten
England eller Skottland etter 8-10 dagers seilas. Derfra er det en ukes tur
til Norge. Er du nysgjerrig så send en mail.
Del1
Tobago-Trinidad-Chacachacare
Vi ble på Tobago fra den 7.januar til 18.januar. Det er absolutt en
øy vi anbefaler andre å reise til. Hyggelige mennesker, fin natur
og nydelige strender. Vi holdt oss i Mt.Irvine Bay, men tok lokalbussen inn
til Scharbourogh flere ganger. Det var artig bare å rusle rundt å
se på markedet, alle barna i sine skoleuniformer, hønene som
vandret rundt i gatene og inn der vi satt på kafè. Vi har aldri
sett så mange skolebarn som vi gjorde på Tobago. Vi leide jeep
en dag sammen med Skårungen og tok en runde rundt øya. Besøkte
regnskogen og Robinson Crusoes hule.
Lene, Helle, Mette og Hans har bursdager i løpet av den siste uka i
januar. Vi hadde derfor bestemt oss for å feire de sammen i et kjempelag
på Trinidad. Vi reiste i følge med Skårungen og Sea Breeze
på kveldstid. Utenfor Mt.Irvine Bay ligger Bucoo Reef. Vi tok en stor
runde for å unngå revet i mørket, men plutselig så
vi en lysende stripe i vannet, akkurat som bølgene slo over et rev.
Strammern kastet seg over rattet for å styre klar.
Han var for sent ute og vi raste rett i det, men ingen ting skjedde!!! Det
viste seg å være noen kjempestore morildlignende selvlysende klumper
i vannet. De hadde lagt seg i en stripe på 50- 100meter. Vi fikk oss
et skikkelig adrenalin-kikk, så Strammern og jeg fikk ikke sove og tok
nattevakta sammen. Vi hadde en flott seilas i måneskinn. Vi seilte spridd
en periode og økte farten fra 4,5 knop til 7 knop med en gang og etter
hvert til 8-9 knop. Vi tok nesten igjen de to andre båtene som med motor
hadde et stort forsprang.
Vi ankom Chaguaramas, Trinidad på morgenkvisten. Medusa hadde kommet
noen dager før og hadde fått båten på land. Trinidad
er stedet alle tar og fikser ting på båten. Det er mange fine
marinaer og bra muligheter for polering, nytt bunnstoff, få tak i nye
deler osv.
Med alle båtene som ligger for anker er det plass til over 3000 båter.
Vi fikk plass i Coral Cove Marina. De hadde også hotell som Medusa hadde
tatt inn på(ikke Sven da, gasten måtte bo på båten!)Ungene
fikk lov å se på TV med masse kanaler og det var populært!
Vi inviterte meduserne på middag og med Skårungen til kaffe ble
det et lystig lag. Sven spilte gitar og etter hvert dukket den ene etter den
andre opp for å delta i visekveld som varte ut i de små timer.
24.januar var det bursdagsfeiring. Vi startet med fellesbading og leker ved
bassenget kl.16.00. Kl.18.00 var det bestillt pizza og vi avsluttet med kaffe
og hjemmebakte kaker. Ole-Petter hadde bakt deilig sjokoladekake ,Tone skillingsboller
og vi muffins. Disse ble nesten spist opp da vår lokale drosjesjåfør
Michael kom innom for å avtale nærmere for sightseeingturen vår
for neste dag. Han påsto og skulle ta med noen hjem til kona, men hun
fikk nok ikke mange! I løpet av bursdagskvelden hadde Medusa bestemt
seg for å reise videre gjennom Panamakanalen til Stillehavet! Dvs. full
runde og 3 år i sjøen !!
Dagen etter stilte vi opp, Medusa, Skårungen og Visaya. Først
reiste vi innom to "mas-camp" Hvert år arrangereres det karneval
på Trinidad, i år 26. og 27. februar Dette er blitt storindustri
og karnevalskostymer blir planlagt, bestilt og laget lang tid i forveien.
Hver camp har eget band og egne kosymer laget over et tema. Vi var innom "Heart"
og "Poison" som hadde valgt "the unknown" og flerkultur
som temaer. Kostymene var kjempefine og kostet fra 1500-2000kr pr.stk alt
inkludert. Karnevalet samler ca. 40.000 kostymekledde og "Poison"
alene har ca. 4500 i sin stall. Under selve karnevalet er det full pakke med
calypso, jump up og whining. Etterpå så vi på et hindutempel
som var plassert langt ute i vannet. De hadde ikke fått lov å
bygge på land. Slavehandelen startet sent på Trinidad og da den
ble forbudt begynte de å importere arbeidskraft fra India. Det er derfor
mange indere her og vi kunne se at folkene her var mer mix av forskjellige
folkeslag. Tilslutt var vi innom sumpene. Vi tok båt ut til et vann
hvor røde ibis hadde samling i solnedgangen. Av en bestand på
10 000, så vi ca 2000.Et flott skue. Vi så også to slanger
som lå og "slanget" seg oppe i mangrovetrærne rett over
oss.
Fredag den 26. tok Hans og jeg oss en tur til Norge. Morfar hadde ikke vært
i form i jula, så vi ville hjem og sjekke opp forholdene. Etter en lang
flytur med mellomlanding på Antigua og 6 timer i London, kom vi til
Asker kl.22 dagen etter. Vi prioriterte dagene der, så ingen må
bli fornærmet for at vi ikke tok kontakt! Heldigvis hadde morfar fått
noen nye medisiner og hadde kviknet til (I går ringte han jammen og
skulle til Nederland for å feire 70-års dagen til fetteren sin.
Flott pappa!!!) Hans hadde en overnatting hos mommo og møte med guttegjengen,
mens jeg hadde en aftentur til Borger for å hilse på og hente
noen småting. Rar følelse å komme hjem for bare noen dager.
Etter fem hyggelige dager reiste vi tilbake til varmen. Ble møtt av
Strammern,Helle, Mette og Lene på flyplassen.
Mens vi hadde vært av gårde hadde Bona Fide dukket opp. De reiste
videre til en øy som heter Chacachacare og vi bestemte og reise innom
der vi også på vei til Margarita.
Dette ble en spennende opplevelse! Til Chacachacare sendte Tobago og Trinidad
sine spedalske i en årrekke. Når det kom medisiner mot spedalskhet
ble øya fraflyttet og alle hus,sykehus,kirker osv. sto igjen med masse
utstyr. På sykehuset lå det medisinampuller,tabletter, røntgenbilder
og journaler slengt rundt. Rustne senger og røntgenapperater fikk oss
til å føle hvordan det kanskje hadde vært. Husene var overgrodd
med trær og vekster og teremittmaurene hadde jobbet flittig. Det var
vanskelig å finne frem fra hus til hus.Over det hele svevet det flere
hundre gribber ("vultures") som gjorde det hel ganske makabert,
men ungene synes likevel dette er noe av det mest spennende vi har opplevd.
Etter en kveld og overnatting fortøyd i Bona Fide gikk ferden videre
til Margarita og besøk fra hjemlandet!
Da vi kastet anker i Porlamar på Margarita, Venezuela, lå det
en ukjent norsk båt der. Etter en kort stund kom det over en jolle til
oss. Det viste seg at det var en guttegjeng på fire stykker som hadde
reist over til Karibien og kjøpt seg en 39 fots Dufour. Av disse guttene
viste det seg at tre var fra Ringerike med etternavn Bø, Frøislie
og Spanjor.De har alle bodd like ved oss hjemme, men vi har ikke truffet de
før. Ryktene hjemmenifra hadde fortalt at de var i Karibbien et sted,
så det var skikkelig moro å treffe andre fra seilerbygda Haugsbygd!
Del 2 Margarita-Orinoco/Camaina-LosTestigos
Hei
igjen !
Vi har nå kommet til 8.februar og vi skal få besøk fra
Norge! Alle gleder seg og vi stiller opp på flyplassen med norske flagg
for å ta imot Olav, Maie, Magne og Maren.
Det tar lang tid før vi ser dem og vi begynner å lure på
om de ikke har kommet med flyet fra København. Tilslutt dukker de opp,
men ser oss ikke selv om vi banker i vinduet,hopper og spretter. Tilslutt
er det en fra reiseselskapet som gjør oppmerksom på den gale
gjengen som står utenfor. De får buss til hotellet og vi følger
etter i drosje. Drosjene her er for øvrig et kapittel for seg. Det
er en mengde store amerikanske dollarglis fra -70 og -80 tallet, de henger
nesten ikke sammen og skaker og buldrer med store V8 motorer.
Etter å ha mottatt deilig norsk sjokolade(Takk fam.Schjong!), Nugatti
osv. spiser vi pizza og alle ungene våre får ligge over i den
fine leiligheten de har fått. Vi tilbringer nå flere dager ved
bassengkanten og ungene storkoser seg. De bleke nyankomne blir litt grillet
og ser heller noe lyserøde ut etter hvert. Etter noen rolige dager
ber vi familien om bord i Visaya. Det er dessverre en del swell(dønninger)
denne dagen og vi bestemmer oss for å dra tilbake til hotellet. Strammern
skal ta med seg første ladning som består av Maie,Olav,Maren,Helle
og Mette. Like ved land får de en brytende bølge inn bakfra og
gummibåten velter rundt. De blir liggende under båten og får
seg en skrekk i livet. Fotoapperatet til Maie gikk i stykker. Det blir noen
dager før de vil bli med oss igjen!
Etter et par dager kommer flere norske båter. Utopia er første
båt og Strammern tilbyr seg å kjøre inn Ørjan til
innsjekkingen. Jeg skal sitte på inn til land. På vei inn forteller
Stram om båtveltet to dager i forveien og plutselig tipper båten
og der ligger Stram og Ørjan i vannet, mens jeg får kastet meg
inn over "ripa" og styrer båten som var på full fart
av gårde. Strammern mistet brillene sine i det grumsete vannet og nå
begynner leteaksjonen. Vi utlover belønning til noen lokale fiskere,
men dessverre er de ikke å finne. Det blir noen dyre velt!!! Heldigvis
hadde Stram fått et kort av optiker Arve, med alle data for brilleglassene,
så i løpet av noen dager hadde han fått nye briller.
Etter hvert var det mange norske båter samlet, Skårungen, Medusa,
Bona Fide og Vestbris var også kommet. Vi hadde fellessamling inne på
Jak`s restaurant og bar inne på stranda, så nå fikk fam.Gulbrandsen
hilst på alle vi har skrevet så mye om.
Flere ønsket å ta seg en tur innover i Venezuela. Bona Fide og
Utopia dro til Medina i Andesfjellene. Det var 20 timer med buss etter at
de hadde tatt ferge til fastland. De skulle være borte i 5-6 dager.
Fam.Gulbrandsen ønsket å holde seg på Margarita, så
Skårungen, Aquillo og vi bestilte tur til Orinoco-floden og nasjonalparken
Canaima.
Dagene før hadde vi en fin tur til byen Juan Griego. Vi lå først
noen timer på PlayaCaribe før vi dro på en dansk restaurant,
"Steak house", og spiste deilig chateubriand med bernaisesaus og
kokte poteter. Jeg tror det er første gang på turen vi har spist
ute på en så fin restaurant med så deilig mat! Vi fikk også
med familien ut på båten en tur. Denne gangen gikk det smertefritt,
og vi hadde en flott dag med hopping fra slengtau og bading.
Medusa var ogå bortom en tur. På kvelden fulgte jeg Hans opp på
hotellet. Han ville heller være sammen med Magne enn å være
med oss på tur. Det var kjempesnillt av dem at han fikk lov å
være der!!
Mandag den 19.februar sto vi opp kl.05.00 for å reise på tur!
Fra de nevnte 3 norske båtene er vi 11 personer og + to jenter fra Østerrike
og venezuelansk guide, Javier, hadde vi et 14-seters fly for oss selv. Det
har lenge vært en drøm å møte urbefolkningen her.
Vi landet i Tucupita, inne i hjerte av Orinoco-deltaet. Området er på
størrelse med Danmark og det bor ca. 40.000 mennesker her, nesten bare
Warao-indiandere. Selve Orinoco-elven starter i Amazonas i det sørlige
Venezuela og er verdens 7.største flod. Her går vi om bord i
en elvebåt med 2 store påhengere og kommer etter et par timers
kjøring til en "lodge" hvor vi skal bo. Underveis får
vi de første møtene med warao-indianerne. Vi møter 6-7
barn fra i alderen 1 til 10 år padlende i en uthulet trestamme. Vi stopper
og veksler noen ord, båtføreren vår Rafael er selv indianer
- det er bra for vi er ikke så sterke i warao-dialekten. Vi besøker
en skole for indianerbarna og er også innom et par hjem. Mange bor etter
forholdene i gode hus, men også mange bor ved elvekanten i hytter på
peler med palmebladtak, slik de har gjort i uminnelige tider. Javier sier
de har det bra. De finner det de trenger i floden eller i jungelen og har
ikke noe forståelse for at de skulle trenge noe mer. Under ferden nedover
floden ser vi hvite Ibiz, brøleaper og ferskvannsdelfiner. Innkverteringen
skjer i "Orinoco Delta Lodge", her er det primitivt, men spennende.
Vi bor i hytter med palmebladtak og hvor veggene består for det meste
av myggnetting. Terje på Skårungen prøver dusjen og ut
av røret kommer det en frosk ! Helle, Mette, Lene og Gina får
sin egen residens, og nærmeste nabo er en puma. Her vekkes vi av brøleaper
kl. 0400 om morgenen, får se og holde i slange og er omgitt av mange
pappegøyer. Senere reiser vi videre på floden. Vi stopper ved
en palme hvor Javier klatrer opp og kaster ned 10-15 kokosnøtter. På
et palmeblad sitter det en relativt voksen tarantella (edderkopp) som han
tar med om bord i båten. Etter mye hyl og skrik blir vi fortrolig med
den og Helle og Mette har den i hånden og klapper den !
Kokosnøttmelken serveres oss senere - blandet med rom. Inne i jungelen
forklares og vises hvordan indianerne lever. I en råtten palmestamme,
et rotvelt, graves fram finger-store hvite larver. Disse er næringsrike
og Javier og Rafael spiser hver sin levende. Senere bytter Rafael til seg
en liten klunk larve-olje (skal være bra for hoste!) fra noen indianere
mot en flaske Cola.
Vi er i Pirayaens verden. Rått kjøtt festes på kroken og
Rafael drar opp en hånd-stor en. Den har bittesmå sylskarpe tenner
og puttes noe i gapet på den biter den i ren refleks. En masse inntrykk
dynges på oss på kort tid. Når vi fortøyer ved lodgen
i mørket glir 3 lange, brune og våte skapninger om bord i båten
og over fangene våre. Det er otere som er delvis tamme.
Etter besøket i Orinoco flyr vi inn til Canaima, en stor nasjonalpark beliggende på grensen mot Guyana og Brasil. For to millioner år siden var det et høyfjellsplatå her som delte seg i tre deler og nå befinner seg i Sør-Afrika (Table Mountain), i Australia og her i Venezuela. Her finnes verdens høyeste fossefall med fallhøyde på ca. 1 km. Vi flyr nede i canyon for å se fossen; Angel Falls. Det blir litt nedtur, det er tørkesesong og ikke vann å skue. Nesten som Hønefossen. Men naturen er enorm og flyturen likeså. Vi lander i Canaima og fraktes i en gigantisk uthult trestamme, 15 m. lang og 2 meter bred og 2x45hk Yamaha, inn til et annet fossefall. Etter en drøy fottur går vi bak fossefallet og bader etter hvert i lagunen nedenfor. Etter hvert går ferden "hjem" igjen med inntrykk det tar lang tid å fordøye.
Etter
hjemkomsten hadde vi atter samling på Jak`s. Det ble avskjedslag både
for fam.Gulbrandsen og Medusa.
Onsdag var det avreisedag. Natten i forveien var jolla vår blitt ned
kjørt av en motorbåt. Motoren var ganske "herpa", men
båten gikk det heldigvis bra med. Stram ble igjen for å prøve
å skaffe ny motor eller reparere den gamle, mens resten av gjengen reiste
på hotellet for å si adjø. Vi fikk oss et siste bad i bassenget
før de dro av gårde.
Tusen takk for et kjempehyggelig besøk!!!Det har vi satt stor pris
på.
Vi hadde tenkt å ta farvel med Medusa torsdagen og ba de på deilig
spekeskinke vi hadde fått av Maie og Olav. Utopia og Bona Fide kom også
innom for å si farvel.
Visaya og Medusa hadde en tåredryppende avskjed, men så ble det
forsinkelser med utsjekking og vi reiste ikke før fredag. Så
fikk vi anledning til å se Tonje og Ole Petter enda litt til og det
syntes vi alle var koselig. Avskjedsmåltid nr.3 ble tatt på Visaya
før vi kastet loss mot fastland Venezuela. Etter kort seilas ombestemte
vi oss og dro til Los Testigos istedenfor. Dette er noen sjarmerende øyer
mellom Trinidad og Margarita. De har en befolkning på 150-160 personer.
Det er ingen butikker og det de lever av er fiske. Det var mange fine strender
og vi snorklet ved et rev rett ved stranda som vi hadde helt for oss selv.
Det var ikke mange andre båter her. Etter tre dager fikk vi ikke lov
å være der lenger. Det er vanligvis ikke lov å være
der mer enn i 48 timer. Nå var neste mål Grenada!
Hilsen oss 5 i Visaya !
St.Kitts (St.Christopher) 260301
Hei alle sammen!
Vi
er nå kommet til St.Kitts eller St.Christopher som det også kalles.
Vi får besøk av Mette-Gro og Marie(venninne av Mette-G.)den 31.03,
så vi har i den siste tiden bare hatt korte stopp for å rekke
fram i tide. Sist vi skrev var vi ankommet Grenada fra Venezuela via Los Testigos.
Både Serenade og Skårungen kom dit og vi fikk tatt avskjed med
Serenade som skal videre gjennom Panamakanalen til Stillehavet. Vemodig å
tenke på at de skal være borte i to år til,mens vi er på
vei hjem!
Vi hadde lyst på en runde på Grenada og fikk en drosje til å
kjøre oss og Skårungen. Grenada blir kalt krydder-øya.
Noe av hovedgesjeften er å dyrke muskattnøtt, safran, ingefær,
kardemomme osv Overalt kunne vi se "nutmeg"-mottak hvor de bearbeidet
denne dekorative og mangfoldige kryddernøtten. Selve nøtta ligger
inne i et tykt skall. Skallet bruker de til å lage gele av. Rundt nøtta
er det røde tråder som også blir brukt til krydder og innerst
er selve muskatnøtta. Vi kjørte opp til et vannfall der de også
hadde en plantasje. Vi kunne plukke så mange nøtter vi ville,
bare vi ikke tok de som hang i trærne. Hans fikk med seg en av de lokale
som hjalp ham å finne bambus til fiskestang og jentene badet. Grenada
har en spennede fortid som vi fikk høre om. Etter å ha blitt
"oppdaget" av Columbus i 1498,drevet som en kjempeplantasje av franskmennene
i mer enn 100 år og så som engelsk koloni fra1783 til 1974. Etter
å ha vært uavhengige i fem år, tok venstreradikale Andrew
Bishop og en gruppe tilhengere over etter et ublodig kupp. De hadde makten
frem til 1983 i nært samarbeid med Cuba og Sovjetunionen. Våren
1983 ble Grenada invadert av amerikanske tropper. Om invasjonen var nødvendig
ble diskutert verden over, men innbyggerne på Grenada var enige om at
dette var det eneste riktige. Bishop og åtte av hans menn ble fengslet
og snart drept uten rettergang.
Etter fem dager på Grenada seilte vi videre til Carriacou der vi sjekket
ut(hører sammen med Grenada) og deretter lå vi en natt på
idylliske Sandy Island. Dette er en liten palmekledd øy rett uten for Carriacou. Vi seilte så videre til Union Island som hører med
til St.Vincent and the Grenadines. Sjekket inn og reiste videre etter å
ha handlet inn litt mat til "blod"priser. Her var det mye dyrere
enn vi var vant til fra Margarita og Trinidad.
Vi hadde hørt så mye skryt om Mayreau og Salt Whistle Bay, og
alle hadde lyst til å reise innom der. Det svarte til forventningene.
Det så ut som det gjør i reisebrosjyrene fra Karibien, krystallklart
vann, palmer og hvit sandstrand. Vi hadde hatt noe kontakt med Aquillo på
VHF`n og hadde avtalt møte her.
Vi bestilte hummer av de lokale "gutta" som bodde i telt inne på
stranda. Vi avtalte at vi skulle komme dit om kvelden. De ordnet med hummer,
ris og salat, vi holdt drikke selv og de skulle ordne et sted og sitte for
oss. Det ble en minnerik kveld. Ikke akkurat noe luksusrestaurant. Vi satt
ved et hjemmesnekra bord med noen vaklevorne benker rundt, men det var måneskinn
og det smakte deilig! Etter to dager tok vi turen ut til Tobago cays. Det
er bare 3nm, så vi gikk for motor. Vi var meget forsiktige da vi skulle
inn mellom øyene. Sist vi var der gikk vi jo på grunn! Det gikk
greit, men det var ikke så trivelig å være der denne gangen.
Det blåste kraftig og vi hadde derfor ikke lyst til å ta gummibåten
ut til revet for å dykke. Vi tok derfor likegodt å dro inn ankeret,
heiste seil og dro til Bequia. Vi hadde en flott og meget frisk kryss i 7,5-8
knop.
Vi hadde håpet og møte Mariann og kalte henne opp på radioen.
Dessverre lå hun syk alle dagene vi var på øya, men vi
håper vi ser henne når hun kommer til Norge til sommeren. Alle
syntes det var fint å komme tilbake til her vi hadde kost oss sånn
i jula.
Skårungen og vi ble invitert med Aquillo og Lovise 3 på hummergrilling
på stranda om kvelden. Vi tenkte vi heller skulle grille kylling, og
tok med vår nyinnkjøpte "engangsgrill" som kunne brukes
flere ganger. Det viste seg å være en lite vellykket bestemmelse.
Å grille store kyllingbiter til 9 personer på en liten grill gikk
ikke. Vi måtte nøye oss med å spise tilbehøret.
Vi hadde likevel en koselig kveld med bål og "buskspillkara"
(fra Florø kanten) på kassettspilleren.
Hans hadde ikke fått vært med til skilpadde-farmen sist, så
Helle,Mette,Lene, Hans og jeg tok en taxi ut dit. "Brother King"
som driver farmen, hadde ikke vært tilstede når jeg var der sist,
men nå fikk vi hilst. Det var et artig bekjentskap. Han var vokst opp
på øya, men kunne fortelle at hans tipp-tipp oldefar var norsk
hvalfanger! Ingen viste hva navnet hans hadde vært. "Brother King"
hadde aldri gått på skole for å lære om skilpadder,
alt var lært av fiskere og av erfaring. Han kunne fortelle at havskilpaddene
først ble kjønnsmodne når de var 25 år, at de vokste
til de ble 40 og kunne leve til de var 200!
Ungene fikk lov å holde skilpaddene og se på at de ble stelt.
De sloss mye og sårene etter det trengte en del oppfølging. Skilpaddene
var på farmen til de ble 2 1/2 år før de ble satt ut i
sitt rette element.
Etterpå var vi innom Gingerbread og spiste gulrotkake.
Etter tre dager på Bequia uten å få gjort det vi egentlig
kom for ,nemlig å få hilst på Mariann og finne post på
Frangipani postkontor, dro vi videre til St.Vincent. Vi hadde sett oss ut
en bukt ved navn Cumberland. Et godt stykke utenfor bukta møtte vi
en rastakar som kom roende i full fart mot oss. Han ville gjerne hjelpe oss
å fortøye aktertrossa i en palme. Vi avtalte pris og tok ham
på slep inn til land. Han benyttet da anledningen til å rulle
seg en svær "gandja"(marihuana). Vel fortøyd ble vi
overrent av farkoster i alle fasonger. Noen ville vise oss menykart over hva
de kunne tilby på sin restaurant, andre selge frukt, fisk eller smykker.
De ga seg ganske raskt hvis de ble høflig avvist. Vi bestemte oss for
å ta den restauranten som også kunne tilby steel-band og limbo
dans. De måtte ha beskjed i god tid så de kunne reise inn til
landsbyen og kjøpe ingredienser.
Kl.19.00 dro vi inn for å spise kylling middag. Steelbandet var så
vidt i gang. Hans liker ikke sånt bråk og ville hjem. Han holdt
ut til etter maten, så ble han kjørt ut og var fornøyd
med det.Jentene ble spurt om de ville prøve. De fikk litt opplæring
og tildelt hvert sitt sett av steel-pans. En rasta-kar med bar overkropp sang
mens de spilte. Litt av et syn. Eneste belysning av bandet var et stearinlys
og restauranten var enkel med plankevegger og betonggulv og altså uten
elektrisitet. Det var stor stemning og alle danset. Når vi bestemte
oss for å gå, fulgte flere av dem oss ned til båtene. En
som kalte seg Abi, inviterte oss til å bli med opp til landsbyen og
besøke skolen dagen etter. Vi takket ja. Dagen etter møttes
vi på stranda og rusla i rekke og rad opp til landsbyen. Med i sekken
hadde vi norsk melkesjokolade, norsk flagg og en ball. Så kom vi til
"Spring Village". Først var vi innom barnehagen som ble drevet
av kirken. De sang bla.nasjonalsangen for oss og Strammern filmet dem. Etterpå
fikk de se seg selv på film og da ble de helt stumme! Etterpå
gikk vi opp til barne-ungdomsskolen. Vi ble tatt vel imot etter å ha
kommet uanmeldt. Rektor fulgte oss til en klasse der ungene var fra 10-12år.
De var kjempefornøyde med å få besøk. Det var første
gang noen fra de forbipasserende seilbåtene var innom. Ungene måtte
presentere seg, først våre unger og så hele klassen.Det
var meningen at de skulle ha prøve, men alle var snart i gang med å
bytte addresser så læreren ga opp.Jentene ble leid rundt hele
skolen og vist frem. Rektor lurte på om vi kunne ordne med en kontakt
skole for dem i Norge. Så vi får høre med våre respektive
skoler når vi kommer hjem.
Når vi skulle gå ville elevene at vi skulle komme igjen dagen
etter. Vi sa vi skulle reise, så da lurte de på om når vi
kom tilbake. Vi sa de kunne komme på stranda etter skoletid for å
leke med våre unger. Læreren fortalte oss at det skulle være
politisk møte i landsbyen om kvelden. 28. Mars skulle det være
valg for St.Vincent and the Grenadines.
Det partiet som styrte pr.i dag hadde sittet i 16 år. De fleste i landsbyen
ønsket nå en forandring. De fleste mente de gjorde en dårlig
jobb og at de var korrupte. Det var også det inntrykket vi hadde fått
av folk vi møtte på de andre øyene i Grenadinene.
Utpå ettermiddagen strømmet det til med unger fra skolen. De
la på svøm ut til båtene.Svømme ferdighetene var
det så som så med ,men de kom seg fram. De var litt forsiktige
til å begynne med, men etter hvert ble de freidigere og freidigere,
lurte på om de kunne få noe å spise, noe å drikke,
få hatten min, tittet ned i alle luker, ville ned å inspisere
osv. Vi slapp de ikke ned i båten. Hans fikk besøk av en av gutta
han var blitt kjent med og hoppet og svømte sammen med ham.Jentene
svømte inn på stranda og lekte med en gjeng der.Det var et artig
besøk, men vi var nok alle litt lettet når de gikk.
Grytidlig neste morgen heiste vi seil mot St.Lucia. Det ble ganske friskt
med 15-30 knops vind. Med genoa la vi oss såpass over at vi heller heiste
fokka. Da kunne vi seile ganske skarpt opp mot vinden og holde bra kurs. Vi
ankom Marigot bay på ettermiddagen en god stund før Skårungen.
Der lå også La Boheme fra Asker, men de dro før vi fikk
hilst ordentlig på dem. Neste stopp var Rodney Bay. Nå var vi
kommet tilbake til der vi startet! Litt rart, ikke så mange båter
og ikke den samme stemningen som sist. Vi hadde ikke ligget i marina på
en stund, så nå ble det jobbing med vask av tøy og lading
av batterier. Vi hadde video kveld og fikk sett på film fra Orinoco-floden
osv. Vi hadde en natt på svai utenfor marinaen før vi i gjen
seilte videre. Kl.07.00 om morgenen var det lett regn og bra vind. To kjempemessige
regnbuer møtte oss, de gikk i 180 grader. Vi hadde bra fart og var
oppe i 9,6 knop. Om ettermiddagen kom vi til St.Pierre på Martinique.
Her var det tidligere et travelt sentrum med 30.000 innbyggere. Det ble kalt
lille Paris. Med det fikk en brå slutt i 1902 da vulkanen ved siden
av byen hadde utbrudd. Alle innbyggerne døde bortsett fra tre stykker,
blant dem en fange. Mye av ruinene fra den gang sto der ennå. Nå
var byen ikke noe særlig atraktiv lenger. Vi ble her en natt og seilte
så videre mot Dominica. Vi har på SSB radioen hver morgen kl.09.15
hvor alle de norske båtene med kortbølge kan prate sammen. Denne
morgenen får vi kontakt med Serenade som kan fortelle at de og Medusa
er på vei til San Blas. Et par dager senere får vi en melding
som virkelig skremmer. Den 20.mars var svenske "Lorna" blitt praiet
av pirater på vei fra Margarita til Trinidad, lilke utenfor kysten av
Venezuela. Kapteinen Bo ble skutt to ganger i maven og ligger pt. på
sykehus i Port of Spain, Trinidad. Vi er med ett glade for at vi er kommet
så langt nord igjen, det var jo ikke så mange uker siden vi seilte
kysten av Venezuela.
På Dominica lå vi litt utenfor byen Roseau. Vi blir litt trøtte
av å stå tidlig opp hver dag og farte videre til et nytt sted,
så på Dominica tok først gutta og så Tone og jeg
oss bare en snartur til land. Vi skulle gjerne sett mer av denne frodige øya,
men nå må vi prioritere hva vi helst vil se, så vi rekker
frem i tide.
Neste mål var noen øyer syd for Guadalope som heter "Les
Saintes". Vi havnet på Terre de Haut i en idyllisk bukt. På
veien fikk vi vår andre fisk i Karibien(Hans fikk en red snapper på
St.Vincent),en yellow-fin tuna på 3 kg. Nå var middagen i boks
og Skårungen ble invitert på middag. Utpå ettermiddagen
la det seg en båt med norsk flagg bak oss. Det viste seg å være
Sapotille eller Nebula som de nå hadde døpt om båten til.
Om bord var det nå Lars Martin Bøe, Per Frøislie,og Fredrik
Spanjor og to jenter. De kom bort til oss på kaffe og kjeks. Per hadde
bursdag så de skulle feire med middag og kake hos seg selv etterpå.Hyggelig
å bli litt mer kjent med de. Vi håper vi ser de igjen på
turen!
Tyske Walter og Rita traff vi også igjen her. Vi tok det med ro en dag
før vi dro videre til BassTerre på Guadelope for å sjekke
inn og handle litt mat. Vi la oss på svai utenfor havnen og tok vår
gummibåt inn. Skårungen hadde fått ødelagt sin gummibåt
natta før. En katamaran hadde kjørt forbi oss i full fart og
laget store bølger. Gummibåten havnet under vindroret som laget
en svær flenge i forkammeret. Når vi dro videre til Pigeon Island
hadde de båten på slep, en bølge slo inn i båten
og hele båten ble trukket under.
Sittepøllen som lå oppi for av sted. Nå gjaldt det å
være rask. Vi fikk ned seilene og snudde Visaya. Jeg satte meg i gummibåten
som hang på slep og etter at Strammern hadde kjørt båten
opp ved siden av pøllen, fikk vi tak i den. Vi dro videre og kom forbi
noe rødt som vi trodde hørte til Skårungens gummibåt.
Samme prosedyre igjen, men denne gangen var det en plastikk pose vi reddet!
Pigeon Island har en undervannspark som har fått navn etter Costeau
som mener dette er et av de flotteste dykkersteder i verden. Strammern, Gina
og to fra Nebula tok et kveldsdykk rundt øya. Dagen etter tok vi oss
en tur på land, og Hans, Helle, Mette og Lene ble med en glass-bunn-båt
ut på revet. De hadde ikke med badetøy, men badet med tøyet
på. De hadde fått matet fisker med baguett og fiskene var ganske
tamme.
Neste stopp var Montserrat. Øya hadde et vulkanutbrudd for 5-6 år
siden som la hovedstaden Plymouth i aske. Vi kunne se at lavaen hadde rent
i elver ned over deler av byen og dekket bebyggelsen. Vulkanen er fortsatt
i aktivitet, så folk får ikke lov å flytte tilbake. Husene
som sto igjen var som en spøkelsesby. I bakgrunnen lå vulkanen
som det ennå kom røyk og aske fra. For noen måneder siden
så vi flere advarsler om å gå for nærme kysten pga.
fare for utbrudd, det hadde vært en "dome colaps". Vi overnattet
i Old Road Bay, på den trygge siden av øya, men vi var ikke i
land.
Den 25.mars dro vi forbi Nevis til St.Christopher eller St.Kitts som de også
kaller øya.
Vi la oss til kai like ved sentrum. Øya hadde vært utsatt for
en orkan i fjor, så mye av kajanlegget var ødelagt. Byen var
ellers preget av å ha vært under engelsk herredømme med
byggninger og kirker i typisk engelsk stil. Ungene koste seg med å kunne
boltre seg på land. Jentene kom i snakk med noen amerikanere som hadde
kommet inn litt etter oss i en cruisebåt. Det viste seg å være
en gjeng på 70 stk fra en yacht klubb i California. De hadde leid hele
båten. De inviterte oss om bord på en drink om kvelden. Vi dresset
oss opp og ble møtt av to damer som introduserte oss for resten av
gjengen. Ungene fikk utdelt hver sin t-skjorte og vi voksne fikk vimpel fra
yacht-klubben. Vi utvekslet visittkort og ble invitert til California. Vi
skal være på St.Martin på samme tid og avtalte og kanskje
treffes der. Nå går turen videre til Saba der Gina og Strammern
skal dykke.
1.mai
går ferden hjem til Norge via Azorene og England. Vi har fortsatt ledig
plass på Visaya. Helle og Mette drar hjem med fly fra St.Martin. Det
ser ut til at vi i hvert fall blir en 6-7 norske båter som kommer til
å dra samtidig. Kanskje det blir re-TUNAR?
Håper vi rekker et reisebrev før avreise. Vi tenker på
dere hjemme og gleder oss til å se dere igjen!
Hilsen oss alle på Visaya
Vi er nå på St.Martin nord i Caribien. Helle og Mette kom vel frem til Norge i går, etter å ha reist alene med fly via Curacao og Amsterdam. På Gardermoen ble de møtt av sine tre besteforeldre!! Vi traff en kjempekoselig norsk dame på flyplassen her på St.Martin som de fikk følge med på flyet til Amsterdam og som hjalp dem videre der.
Det blir rart for oss tre på Visaya å være uten jentene i to måneder!
Siden sist fra St.Kitts dro vi videre til den nederlandske øya Saba, hvor Nederlands høyeste fjell befinner seg, Mount Scenery på 872m. Det er en liten øy uten strender, bare bratte skrenter som skrår ut mot vannet. Utenfor er det er korallskoger og undervannsberg.Det er ikke lov å ankre opp alle steder, men det er lagt ut moringer. Det var et kjempefint sted å snorkle og dykke. Strammern og Gina på Skårungen var med på et dykk med guide: her var 25 m sikt, Baracuda, skilpadder, murene og mange spennende koraller. Vi fikk dessverre ikke tid til å dra opp i nærmeste landsby, The Bottom, men kanskje det kan bli en annen gang?
Så heiste vi seil mot St.Martin og Simpson Bay, som ligger på den nederlandske siden av øya. Vi ventet storbesøk fra Norge! Mette Gro og Marie ble hentet med jolle på flyplassen den 31.03. Det ble et kjempe koselig besøk. Først hadde vi noen dager i lagunen med jolletur over til den franske siden, strandbesøk og litt shopping. Mette Gro og Marie blir også kjent med de andre norske båtene, Sea Breeze og Evviva. Olsen på Evviva har reist hjem og Petter Nordeng har kommet for å seile båten hjem til Norge. Jentene vil gjerne se noen av de andre øyene og prøve hvordan det er å seile. Første legg blir til Anguilla, Road Bay. Det første som møter oss på vei ut av lagunen er en squall med lite vind,men masssssse regn. Det klarner fort opp og på veien møter vi delfiner. Vi blir noen dager her med bading fra båten og turer i land. Marie er på sin andre løpetur i varmen og vi lurer på om hun er riktig vel bevart. Vi kan ikke tenke oss noen løpetur i hvert fall! Vi tar heller en svømmetur. Restaurantene og butikkene her på Anguilla er noe av det dyreste vi har opplevd, så vi spiste for det meste på båten. Marie viste seg å være en utmerket kokk, så hun fikk jobben med å lage middag.
Etter noen dager dro vi ut til et kjemperev, Prickley Pear Cays. Jeg hadde dagen i forveien kuttet meg opp på en hermetikkboks og blitt stripset av intensivsykepleier Marie.(Søster Mette Gro tåler ikke se blod, så hun holdt vi unna!) Så jeg fikk dessverre ikke vært med, men de andre dro for å snorkle. Mette Gro og Marie var begge nybegynnere med snorklingen, men fikk begge smaken på det og det blir nok snorkling i Sandefjord til sommeren. De var først en tur med alle sammen og siden en tur med Helle og Mette. Plutselig bråsnur de og kommer tilbake i full fart.Helle og Mette hadde oppdaget en barracuda som hadde fulgt etter dem helt inn til båten, rett i hælene på Mette Gro. De fikk ikke helt skrekken heldigvis. Damene var kjempefornøyde med besøket på Prickley Pear Cays. Det var nok noe av det fineste de opplevde på turen.
Etter dette mente de at "Bergsunds opplevelsesreiser" måtte være tingen! På vei inn til Road Bay igjen skulle Mette Gro dra inn fiskesnøret, jammen fikk hun ikke en King Macrell på 2 kg på kroken! Denne ble herlig tilbredet av kokk Marie.
Dagen etter hadde vi tenkt oss til neste bukt, Crocus Bay. Det skulle være fint å snorkle der ,også lå det ikke langt fra byen The Valley. På morgenen så vi customs og
coast guard sjekke ankrede båter, så vi drar opp ankeret og kommer oss av gårde. Like før vi kommer frem kommer Coast Guards etter oss. De har rutinesjekk i denne bukta også! Så vi slipper ikke unna kontroll av både police og customs. Heldigvis tar det ikke lange tiden. Etter å ha snorklet her og vært en tur i byen (som ikke var særlig spennende) dro vi tilbake til Road Bay. Her lå nå Skårungen og SeaBreeze som var på vei til Tortola og St.Thomas. Vi la oss på samme plassen hver gang vi kom til Road Bay, for her bodde det mange skilpadder som dukket opp med jevne mellomrom rundt båten.(En del av Bergsunds opplevelsesreiser!)
Onsdag 11.4 gikk ferden til St.Bart. Vi fikk en fin seilas på kryss i 6-8 knop ned mot St.Martin, når vi rundet sørvestspissen av St.Martin fikk vi vinden rett i mot og det går så trått at vi lurer på om vi kommer frem før det blir mørkt. Heldigvis blir det bedre forhold underveis og litt før sola går ned kom vi frem til Gustavia på St.Barth. Vi blir henvist til en bøye av noen hyggelige franskmenn. Eieren av bøya skulle være borte noen dager, så vi kunne låne den så lenge. Vi fortøyde og hadde akkurat satt oss ned da en jolle kom bort til oss og fortalte at eieren var underveis og vi måtte flytte oss med en gang! Nå var det blitt mørkt og ikke noe ålreit å skulle ankre på ukjent sted. Etter å ha kastet ankeret to ganger kunne vi endelig slappe av. Gustavia var som en blanding av en sørlandsby og Paris, idyllisk med mange lekre butikker. Så nå fikk damene seg en shoppingrunde.
På morgenen fredag den 13.4 får vi høre på kortbølgeradioen at den norske båten Laud er savnet. Nødpeilesenderen deres er registrert, men ingen vet hva som har skjedd med dem. Vi blir ganske bekymret, men håper det beste. Samme dag drar vi videre til Colombier Bay på nordsiden av St.Bart. Det er mye bølger og vind den dagen, men turen var ikke lang. Når vi kom frem var det atter litt snorkling (Mette og Mette Gro så skilpadder på bunnen), før vi hadde påskeverksted. Vi har tradisjon for dette når Mette Gro er på besøk på Borgersetra i påsken. Nå hadde hun tatt med materialer til å lage påskekaniner. Og etterpå kunne vi pynte båten med skikkelig påskepynt!
St.Barth er en øy for de rike. Innerst i Colombier Bay hadde Rockefeller en villa,men det var nok en stund siden det var noen som hadde brukt det for det var ganske dårlig vedlikeholdt.
Påskeaften vil vi tilbake til St.Martin. Mette Gro og Marie skal snart hjem og vi må forberede hjemreisen til Norge. Vi hører fra Svein, s/y Evita på Margarita, på kortbølgen at det er funnet en båt og at de tror det er Laud. Han gråter og vi blir veldig lei oss alle sammen.
Påskeaften markeres med lammeskulder og Hasselbakte poteter, samt deilig påskegodt som vi har fått av mossa og morfar fra Norge. Vi blir sittende og synge og kose oss til langt på natt. Om morgenen er fam.Bergsund litt trege med å stå opp, men gjestene er morgen fugler og roper plutselig et der kommer en norsk Colin Archer skøyte inn med norsk flagg. Vi raser opp og kan se Laud komme mot oss. Vi hoier og skriker og forteller dem at nå var vi jammen glade for å se dem!!! De er noe mer reseverte og skjønner nok ikke denne overveldene velkomsten. Vi kan fortelle at de er meldt savnet og at det går rykter om at de er forulykket. Da kan de fortelle at de skulle teste nødpeilesenderen sin underveis ,så hadde de ikke greid å slå den av før de satte den tilbake i holdere. De ante ikke at de var savnet! De hadde riktignok hatt noe problemer underveis, baugsprydet har knukket for fjerde gang og roret var spjæret. Vi fikk meldt fra til de andre norske båtene på kortbølgen og Strammern og Roger fra Laud dro inn til customs for å melde at de var i god behold. De meldte også fra til Sola redningssentral. De kunne fortelle at det hadde vært full leteaksjon med fly osv. Pårørende hadde blitt vekket midt på natten bare få timer etter at nødpeilesenderen hadde gått av. De hadde ikke fått beskjed om at de var kommet til rette før andre påskedag. Ingen hyggelig påske akkurat!
Vi hadde en rolig dag på båten før vi kunne vinke Mette Gro og Marie av gårde. De hadde da fått noe farge på 16 dager!
Nå kommer den ene norske båten etter den andre til St.Martin. Vi hadde kanskje håpet at vi ble enda flere i Re-TUNAR,men det blir nå: Sea Breeze, Fredag, Skårungen og Laud som ikke vil vente til 1.mai, men drar noen dager før. Utopia, Bona Fide, Aquillo, Visaya og kanskje It Happens som reiser 1.mai sammen med 4-5 svenske båter. Vi har ikke lykkes i få tak i mannskap herfra, så det blir Strammern, Hans og meg som drar til Azorene. Vi regner med å bruke fra 17-21 dager. Der skal vi møte Espen Sola som vi er så heldige at vil bli med oss over til England!! Takk for det Espen!
Dagene nå går med til å sjekke båt, handle proviant, rydde og ha avskjedslag. Dreamcatcher kom i går. De har vi ikke sett siden Bequia. De skal være med på Trans-ARC`en som går fra Antigua 10.5 til Bermuda og fra Bermuda 23.5 videre til Azorene.
Det var ikke mer enn 30-40 båter som skulle være med. Tony sier han har kommet for å betale Hans for en tegneserie han laget på bestilling for ham før jul. De skal vel også si ha det til alle sine norske venner.
Rune, Gina og Strammern hadde nytt dykk utenfor Philipsburg på St.Martin. Her skulle det garantert være hai og det stemte, de så 15-20 grå-hai og rev-hai.
Vi tenker på dere hjemme og gleder oss veldig til å se alle igjen!
Klem fra Anne Ba og gutta.
Horta, lørdag 26.mai -Hei igjen!
Det er lørdag og planen var å seile videre i dag. Planer kan endres, et kraftig lavtrykk er på vei og for ikke å havne i stormsenteret venter vi til det har passert. Avreise er nå satt til mandag og vi har også endret den opprinnelige reiserute. I stedet for første stopp Falmouth for videre seilas gjennom Engelske kanal blir Irland neste. Espen (Sola) er nå med som mannskap og tiden begynner å bli knapp før han skal på arbeid igjen, så vi håper å nå Cork på sydspissen av Irland, evt. Dublin etter 8-10 dagers seilas. Deretter blir det opp Irske-sjøen til Fort Williams og inn i Caledonian-kanalen. Denne går tvert igjennom Skottland og munner ut i Inverness og Nordsjøen.
Vi har det bra ! Seilasen fra St.Martin i karibien gikk over all forventning og vi koste oss på turen. Litt spennende var det med bare Anneba, Hans og meg, men vi var heldige med været og kursvalget. Vindroret sørget for styringen det meste av veien. Anneba hadde vakt på kvelden til ca. 2400/0100 og jeg fram til 0400/0600. På dagtid følger vi alle med og har ikke bestemte vakter. Vi beholdt klokken på carib.time og med seilas over 4 tidssoner betyr dette at solen står tidligere og tidligere opp og at dagene blir lengre, og det er deilig! Ligger nå altså i Horta på øya Faial, en av 8-10 øyer i øygruppen Azorene som tilhører Portugal. Ca. 2/3-deler av Atlanteren er unnagjort og vi befinner oss på breddegrad omtrent tilsvarende Lisboa. Det er her alle langturseilere møtes og det er kjempestemning, flott natur (kanskje det beste vi har opplevd sålangt), trivelig lokalbefolkning og halve priser av det vi har vært vant med. Her er vi nå også en del norske båter samlet, og seint i går kveld kom "Fredag" som siste av de vi har ventet på. Ikke alle har vært like heldige med kursvalg og været. Båtene SeaBreeze, Skårungen, Fredag og Laud reiste 3-4 dager før oss og valgte en mer nordlig rute. Det var uheldig og med mye vind fra nord-øst, innimellom storm, så ble Skårungen og Fredag presset mot Bermuda og stoppet der i 3-4 dager. SeaBreeze havnet enda lenger nord og hadde tre stormer innen de nådde Azorene etter 23 dager seilas med håndstyring fordelt på Dag Erik og Kenneth - det er slit! Selv brukte vi 16 dager + 10 timer og hadde sterk kuling i et halvt døgn som det meste.
1.mai: Strekningen til Azorene er på 2179 naut.mil retning 48° rettvisende, værmeldingen sier 15 knop fra SØ de første dagene. Så fort vi heiser seilene skifter vindretningen og vi skifter fra babord halser til styrbord. Når vi driver med dette biter en 3kg Blue Fin Tuna på kroken og idet denne berges får vi en Squall (Squall=masser av regn og 30-40 knop vind, varer bare en liten stund). Så merker vi mye vann under dørkplatene og må lense. De første 1,5 timene blir altså veldig hektiske, men så er vi da underveis og det hele går roligere for seg videre og noe unormalt med tid og rom oppleves ikke under oppholdet innenfor "Bermudatriangelet". Anneba var litt skeptisk til det. De første døgnene går unna i 6-8 knops fart og med over 170 mil utseilt pr.døgn, dette går unna ! Normalt må en regne med en del vindstille i Sargassohavet og vi hadde bunkret diesel for ca. 1 uke motorgange og allerede 3. dagen måtte vi starte motoren. Dette var litt tidlig syntes vi og fryktet døgn på døgn uten seilvind. Heldigvis ble det ikke slik, jernhesten hjalp til ca. 60 timer i alt.
4.mai, Loggboken: Posisjon 23.46N 58.08W. Vind fra vest 10 knop, barometer 1010, logg avlest 7187 naut.mil, 146 mil utseilt siste 24h, sol, 1-2 m. bølgehøyde, kurs 35° geografisk, 4,8 knop fart. "Fronten paserer i løpet av natten, etterløses av sol og vind fra vest - sterk nok til kun for seil fra 1000. To flyvefisk på dekk i natt. Ser av og til små klaser med sargassotang. Kl. 1200= rest til Az.1746 nm. SSB:"Skårungen hatt storm, går til Bermuda." Før avreise St.Martin var det avtalt div.frekvenser og tider for kontakt via SSB (kortbølgeradio). Vi var 8-10 norske og svenske båter som rapporterte inn posisjoner, vindobservasjoner, evt. værmeldinger og litt småprat. Vi hadde også kontakt med Medusa og Serenade som var underveis fra Galapagos til Marquesas i Stillehavet. Det å kunne snakke med andre underveis er veldig betryggende og gir en større grad av sikkerhet. Tidlig fikk vi beskjed fra Skårungen, som hadde startet fire dager før oss, at vi måtte seile østlig. Både Utopia og Aquillo fikk værmelding fra Norge, Ole Ris. ringer oss vedr.været og ved også lytte til Herb hadde vi et "hav" av info om været.
12.mai, Loggboken: "Raol sier 20-25 knop fra SW og 30-35kn nord for 36° N. Vi holder kursen derfor mest østover. Rest til Az. 725 nm. 20-25kn utover dagen gir oss fart på 7,5 -8,5, det er grått og en del regn. Ca.1800 kommer en vindbyge og vi setter 2 rev i storn + ruller inn litt på genoaen, sikert 30-35 knop i den vindkula. Deretter går vindretningen fra S til SW og vi sprir. Heldigvis er spristaken satt tidligere så det er bare å sveive inn og ut. Hans faller gjennom dodøra i AC."
15.mai, Loggboken: "Rolig natt på slør i 4-5 kn. Skulle ta ut et rev i storn og spri i dag morges, så skjedde det igjen; lina til slepegeneratoren fester seg i roret og da må skippern i sjøen. Bare 18-20° i vannet - det er kaldt det ! Fant i morgentimene ut hvorfor slepegen. ikke har ladet, det var regulatoren som ikke sendte strøm videre til batteriene. Har nå koblet direkte og har nå masser av strøm! Rest til Az. 292nm. Kl.1405 HVAL OHOI ! En kjempehval ligger i vannflaten, vi seiler forbi bare 4 m unna. Den svømmer dovent etter vi har passert. Lengde 10-12 m og den var trolig i følge med en til. Lignet spermhval. "Serenade" på SSBi dag rapporterte ca. 8d. Igjen til Marquesas. Anneba strater motoren 2330, vinden fra W er borte. Den kommer tilbake fra NØ og vi kan seile på en kryss fra 0230." (Det var en Spermhval eller Kaskelott som de også kalles, de er 11-18 meter lange)
15.mai, Loggboka:"Fortsatt skarp kryss, full genoa og 2 rev i storn. Det er vanskelig å holde kursen på 72° til Horta. Håper på vinddreining til N og NW. 1700: Vinden øker på og noen dreining får vi ikke foreløpig, ca. 4m sjø og regnskurer. Har akkurat satt 3.revet i storn og byttet genoaen med fokka. Vind ca. 30kn og fart 4-5 kn kurs 80-90° , vindror. Blåser friskt 30-35 kn, men det går fint. Kl. 0500 ryker fokkefallet. Ut med en flik av genoaen i stedet. Kl. 0500 ryker styrelina fra vindroret til rattet, linen byttes og etter 45 min. seiler vi igjen. Vinden har avtatt og vi gjør 6kn+ med nesten hel genoa + 3rev i S." (forklaringer til landkrabbene: skarp kryss= vinden nesten rett forfra, genoa=forseilet som kan rulles ut og inn omtrent som en rullgardin, 2 rev i storn=storn dvs. storseilet, når det blåser opp må seilarealet minskes, da senkes seilet medover og festes. 1.rev vil si at seilet er senket bare litt, 2.rev litt mer og 3.rev er maks vi kan senke uten å ta ned hele seilet. Fokka=dette er et mindre forseil som brukes i stedet for genoa, som regel når det blåser kuling eller mer. Fokkefallet=den lina som du heiser seilet med.)
17.mai, Loggboka: 17.mai! Har ikke klart å holde høyde mot Horta, blitt presset mot E i hele natt. 1200:starter motor, men motstrøm gjør max. fart til 3-3,5 kn. Rest til Az. 55 nm. Etter hvert bris fra E og god fart delvis motor+seil. Delfiner møter oss utenfor Horta. Fantastisk - de svømmer formasjon i mørket opplyst av mengder av morild. Hans kommuniserer med de og de "piper" tilbake. Godt å være i havn igjen etter gode 16 døgn og 10 timer, 2385nm fra St.Martin. 59t m.motor - 137liter diesel = 2,3l/time.
Dette var et lite innblikk i opplevelsene underveis og hvordan dagene forløper. Vel i havn er vi ikke seine om å besøke "Peter`s Cafe Sport", denne er av verdens mest kjente pub`er med et utpreget langturseilermiljø. Når dørene stenges for kvelden spilles alltid "What shall we do with the drunken sailor"
Hilsen
Strammern med manskap
Inverness i Scottland 20.juni 2001
Hei igjen,
du begynner vel å bli lei av at vi griper inn i hverdagen din på denne måten, men siden du nå har satt deg ned for å lese så benytter vi sjansen til å fortelle litt fra hva som har skjedd siden sist, det var vel på Horta, dvs. Azorene.
Mandag 28.mai seilte vi endelig fra Horta, det var to dager seinere enn planlagt, men vi måtte vente litt på bedre vær. Opprinnelig hadde vi tenkt å seile raskeste vei hjem, dvs. gjennom Engelske kanal, men siden denne rute var kjent fra før og at Caledonian Canal blir anbefalt så valgte vi denne rute. Det hjalp også litt at andre seilervenner skulle ta denne vei. Espen hadde mønstret på i Horta og var fleksibel til det meste, ikke bare gled han inn i miljøet om bord, men også blant seilermiljøet for øvrig. Neste stopp var planlagt i Dublin, Irland. dvs. 1282 nm og ca. 8-10 dager unna - trodde vi ! Etter 3-4 dager med rolig seilas og litt for motor tar vinden seg opp. Vi får nord-østa vær og dvs. akkurat mitt i nesa. Rettvisende kurs er 40° , men det har vi ingen sjans til å klare. Det blir å seile rett nordover og kanskje en tanke øst for nord. Vi får inn melding fra Aquilo; sterke NØ-vinder de neste 5-6 dagene, så bryter Skårungen inn; de har røket forstaget og må returnere til Azorene. Vi seiler på en skarp kryss i sterk vind og får en del sjø over dekk og cockpit, vindroret styrer og vi har lite seil oppe. Det første som skjer er at revelina til genoaen løsner fra rulla. Kutterfokka rulles ut, men etter en stund ryker fallet til denne og vi ruller seilet halvt inn. Et par døgn holder uværet på, med vinder på rundt 30-35 knop og gusts oppe i 45 som er liten storm. Kutterfokka tåler ikke belastningen etterhvert og blir sakte men sikkert revet i småbiter, men med tre rev i storseilet så går det likevel bra. Selvsagt gir en slik vind med tilhørende bølger ikke noen behagelig seilas, men det går igrunn bra. Det humper og skumper en del, men vindroret styrer og livet går sin skeive gang. Vi blir litt kvalm da, allesammen, men til gjengjeld så går det ikke så mye mat.
En dag får vi melding om at Utopia har røket impelleren i vannpumpa og ikke kan bruke motoren. Vi har impeller om bord som kanskje kan passe med noen modifikasjoner. Vi forandrer kurs tvert om og etter noen timer møtes vi. Sjokoladekake og deler blir kastet fra Visaya til Utopia. Impelleren passer og de er veldig glade. I retur får vi en plastflaske med akevitt!
Onsdag 6. juni runder loggen 10000 naut.mil utseilt siden Leangbukta i fjor, vinden har øket på igjen til 30 kn og 40 i kastene. Vi bestemmer oss for å seile til Kinsale helt syd i Irland i stedet for Dublin. Skroggjennomføring helt forrut ryker og vannet fosser inn, tettes greit med "lækstop". Styrelina fra vindroret ryker igjen. Det er godt å komme i land 8.juni etter 11 døgn og 1299 mil utseilt. Espen skal tilbake på jobb og må forlate oss. Beklager at det ble noen dager senere enn beregnet. Takk for god hjelp Espen!
Etter et par dager i Kinsale, et aldeles supert sted nær Cork, seiler vi videre vel et døgn til Howth. Dette er en fin marina like utenfor Dublin.
Etter nok et par dager med bl.a. besøk i Dublin og noe fiksing på båten fortsetter færden oppover irske-sjøen. Nå er målet Ft.Williams og Caledonien Canal. Utopia og Bona Fide har byttet litt om på mannskap. Utopia er nå rein jentebåt med Janne, Jannike og Lovise som kapteiner. Anne Ba skulle gjerne ha vært med dem, men må nok ta sine vakter på Visaya.
Det blir motorseilas for det meste. Dette er en 2-døgns etappe og etter passert Belfast til babord seiler vi inn i fjorden "Sound of Jura". Her er det jammen grisevær igjen med sterk kuling rett imot.Vi ender seilasen med sjokoladekake,"hurra for deg…" (kapteinene har nemmelig bursdag hver dag!!), og medaljeoverekkelse til de tøffe jentene.
Ft.Williams betyr starten på kanal-seilas gjennom Scottland. Anlegget består av i alt 29 sluser og vi seiler, dvs. går for motor, gjennom landskap som minner mest om Øyangen, vi gjenkjenner Jonsetangen, så plutselig er vi på høyfjellet og det er snø på toppene.
Nå i ettermiddag 20.juni kom vi til Iverness. Her blir det tid til litt seilreparasjon og forbredelser til siste etappe over Nordsjøen. Det er rundt 550 mil og med snitt fart på mellom 5 og 7 knop så er vi framme i Leangbukta FREDAG 29.JUNI kl. 1800 !!!
Ja seilasen går mot slutten og kanskje blir dette siste reisebrev ! Vi takker alle som har fulgt oss på ferden og eventuelle utdypning av opplevelser tar vi muntlig litt senere - også er vi veldig nysgjerrig på alt som har hendt hjemme i året som har gått !
Inverness, Scottland
Onsdag 20.juni
Anneba, Hans og Strammern