|
|
|
Vi klarer det - og hvem er vi?
|
|
Siste reisebrev: Iverness i Scottland - 20.juni 2001!(Dere kan lese alle reisebrevene i rekkefølge på egen side, klikk her...) Hei igjen, du begynner vel å bli lei av at vi griper inn i hverdagen din på denne måten, men siden du nå har satt deg ned for å lese så benytter vi sjansen til å fortelle litt fra hva som har skjedd siden sist, det var vel på Horta, dvs. Azorene. Mandag 28.mai seilte vi endelig fra Horta, det var to dager seinere enn planlagt, men vi måtte vente litt på bedre vær. Opprinnelig hadde vi tenkt å seile raskeste vei hjem, dvs. gjennom Engelske kanal, men siden denne rute var kjent fra før og at Caledonian Canal blir anbefalt så valgte vi denne rute. Det hjalp også litt at andre seilervenner skulle ta denne vei. Espen hadde mønstret på i Horta og var fleksibel til det meste, ikke bare gled han inn i miljøet om bord, men også blant seilermiljøet for øvrig. Neste stopp var planlagt i Dublin, Irland. dvs. 1282 nm og ca. 8-10 dager unna - trodde vi ! Etter 3-4 dager med rolig seilas og litt for motor tar vinden seg opp. Vi får nord-østa vær og dvs. akkurat mitt i nesa. Rettvisende kurs er 40° , men det har vi ingen sjans til å klare. Det blir å seile rett nordover og kanskje en tanke øst for nord. Vi får inn melding fra Aquilo; sterke NØ-vinder de neste 5-6 dagene, så bryter Skårungen inn; de har røket forstaget og må returnere til Azorene. Vi seiler på en skarp kryss i sterk vind og får en del sjø over dekk og cockpit, vindroret styrer og vi har lite seil oppe. Det første som skjer er at revelina til genoaen løsner fra rulla. Kutterfokka rulles ut, men etter en stund ryker fallet til denne og vi ruller seilet halvt inn. Et par døgn holder uværet på, med vinder på rundt 30-35 knop og gusts oppe i 45 som er liten storm. Kutterfokka tåler ikke belastningen etterhvert og blir sakte men sikkert revet i småbiter, men med tre rev i storseilet så går det likevel bra. Selvsagt gir en slik vind med tilhørende bølger ikke noen behagelig seilas, men det går igrunn bra. Det humper og skumper en del, men vindroret styrer og livet går sin skeive gang. Vi blir litt kvalm da, allesammen, men til gjengjeld så går det ikke så mye mat. En dag får vi melding om at Utopia har røket impelleren i vannpumpa og ikke kan bruke motoren. Vi har impeller om bord som kanskje kan passe med noen modifikasjoner. Vi forandrer kurs tvert om og etter noen timer møtes vi. Sjokoladekake og deler blir kastet fra Visaya til Utopia. Impelleren passer og de er veldig glade. I retur får vi en plastflaske med akevitt! Onsdag 6. juni runder loggen 10000 naut.mil utseilt siden Leangbukta i fjor, vinden har øket på igjen til 30 kn og 40 i kastene. Vi bestemmer oss for å seile til Kinsale helt syd i Irland i stedet for Dublin. Skroggjennomføring helt forrut ryker og vannet fosser inn, tettes greit med "lækstop". Styrelina fra vindroret ryker igjen. Det er godt å komme i land 8.juni etter 11 døgn og 1299 mil utseilt. Espen skal tilbake på jobb og må forlate oss. Beklager at det ble noen dager senere enn beregnet. Takk for god hjelp Espen! Etter et par dager i Kinsale, et aldeles supert sted nær Cork, seiler vi videre vel et døgn til Howth. Dette er en fin marina like utenfor Dublin. Etter nok et par dager med bl.a. besøk i Dublin og noe fiksing på båten fortsetter færden oppover irske-sjøen. Nå er målet Ft.Williams og Caledonien Canal. Utopia og Bona Fide har byttet litt om på mannskap. Utopia er nå rein jentebåt med Janne, Jannike og Lovise som kapteiner. Anne Ba skulle gjerne ha vært med dem, men må nok ta sine vakter på Visaya. Det blir motorseilas for det meste. Dette er en 2-døgns etappe og etter passert Belfast til babord seiler vi inn i fjorden "Sound of Jura". Her er det jammen grisevær igjen med sterk kuling rett imot.Vi ender seilasen med sjokoladekake,"hurra for deg…" (kapteinene har nemmelig bursdag hver dag!!), og medaljeoverekkelse til de tøffe jentene. Ft.Williams betyr starten på kanal-seilas gjennom Scottland. Anlegget består av i alt 29 sluser og vi seiler, dvs. går for motor, gjennom landskap som minner mest om Øyangen, vi gjenkjenner Jonsetangen, så plutselig er vi på høyfjellet og det er snø på toppene. Nå i ettermiddag 20.juni kom vi til Iverness. Her blir det tid til litt seilreparasjon og forbredelser til siste etappe over Nordsjøen. Det er rundt 550 mil og med snitt fart på mellom 5 og 7 knop så er vi framme i Leangbukta FREDAG 29.JUNI kl. 1800 !!! Ja seilasen går mot slutten og kanskje blir dette siste reisebrev ! Vi takker alle som har fulgt oss på ferden og eventuelle utdypning av opplevelser tar vi muntlig litt senere - også er vi veldig nysgjerrig på alt som har hendt hjemme i året som har gått ! Inverness, Scottland Onsdag 20.juni Anneba, Hans og Strammern
Hovedrute:Hovedruten er planlagt i forhold til diverse værforhold, dvs. havstrømmer, fremherskende vindretninger og orkansesonger. En mer detaljert rute har vi også, men den håper vi blir justert underveis i følge tips fra andre langturseilere. Vil vil forsøke å ungå å følge for nøye oppsatte planer - det er jo nettopp en av de tingene vi gjerne vil "flykte" i fra. Les om hele ruten på egen side .....
Sist oppdatert: 12. mars 2001
|