Solsystemet.
Fra de tidligste tider har mennesket betraktet himmelen med nysgjerrighet og undring. Særlig har de mest lyssterke himmellegemene i vårt solsystem vært gjenstand for oppmerksomhet: Man har fulgt med på Solens daglige bevegelse på himmelen og årlige syklus i forhold til stjernebildene, Månens bevegelser og månedlige faser, planetenes skiftende stillinger i forhold til hverandre, sol- og måneformørkelser og så videre.
Observasjonen av himmellysene dannet i oldtiden grunnlag for religiøse forestillinger, men etter hvert også for bestrebelser på å forstå og å kartlegge solsystemets innretning og lovmessigheter. Dette arbeidet som i nyere tid hører under astronomien ble i oldtiden utført av astrologene. I de store kulturene i Midtøsten for 2-3000 år siden ble kunnskapene samlet og systematisert.
Astrologien har forskjellige grener, som tar for seg samspillet mellom solsystemets skiftende planetstillinger og ulike sider av livet på Jorden. Fødselsastrologien er den største og mest utbredte grenen. Oldtidens astrologer hadde lagt merke til at mennesker som var født under liknende planetstillinger viste visse felles trekk i personlighet og i adferd. Det virket som om solsystemets stilling ved fødselen ga barnet et spesielt preg, som hadde betydning for hvilke trekk, egenskaper og adferdstendenser det lille individet utviklet etter hvert som det vokste til. Denne merkelige sammenhengen, mellom de vandrene himmellegemene der oppe og livet her nede på Jorden, har astrologene studert i årtusener.
Gjennom observasjon og erfaring har de samlet omfattende kunnskaper om sammenhenger mellom menneskets egenskaper og anlegg og de planetariske forholdene i solsystemet ved fødselen. På hvilken måte disse grunnleggende indre egenskaper preger måten vi hver især møter livet på, og hvorledes de utvikles i løpet av livet. Fra babylonernes, egypternes og grekernes arbeid for 2-3000 år siden og frem til vår tids astrologer har disse sammenhengene vært gjenstand for grundig utforskning, kategorisering og fordypelse. En av de mest betydningsfulle forskere i menneskets psykologi i moderne tid, den sveitsiske legen Carl Gustav Jung, sa det slik: "Astrologien er sikret psykologiens uforbeholdne anerkjennelse, fordi astrologien representerer summen av al vår psykologiske viten fra oldtiden ..".
Som grunnlag for fødselsastrologien ligger observasjonen av Solen og solsystemet. Det er altså ikke så mye fiksstjernene i stjernebildene langt der ute i rommet astrologen beskjeftiger seg med, slik mange tror. I tillegg til Solen er det først og fremst Månen og planetene i solsystemet (fra gresk, planashtai vandre - før i tiden kalt vandrestjerner) som danner grunnlaget for astrologens arbeid. Solen er ganske visst en fiksstjerne og i likhet med andre stjerner en gigantisk kule av glødende hydrogengas, som stråler plasma, varme og lys ut i rommet. De andre himmellegemene i solsystemet reflekterer Solens lys og blir på den måten synlige for oss.
Sammen med Solen og Månen har Merkur, Venus, Mars, Jupiter og Saturn vært i bruk i astrologien i flere tusen år. Disse syv klassiske "planeter" er alle synlige og kan observeres med det blotte øye. Bemerk: I astrologisk språkbruk kalles ofte også Solen og Månen for planeter i samsvar med ordets greske betydning.
De siste to hundre årene har teleskopet gjort det mulig å oppdage ytterligere tre planeter: Uranus (oppdaget 13. mars 1781 av den engelske astronomen William Herschel), Neptun (oppdaget 23. september 1846 i Berlin av J. G. Galle, som et resultat av den franske astronomen Urbain Leverriers beregninger) og Pluto (oppdaget 18. februar 1930 av amerikaneren Clyde Tombaugh, som et resultat av astronomen Percival Lowells arbeid).
Det finnes i tillegg til Solen, Månen og planetene en rekke andre himmellegemer i vårt solsystem: måner, asteroider, kometer og meterorer.
Med unntak av Merkur og Venus har alle planetene sine egne måner. Vi kjenner til i alt 63 måner i solsystemet. Saturn for eksempel har 18 måner. Mellom Mars og Jupiters baner finnes det et belte med hundrevis av mindre himmellegemer, de såkalte asteroidene. Mer enn 200 av dem har en diameter større enn 100 km. Mellom Saturns og Uranus baner finnes en asteroide eller liten planet Chiron med en diameter på ca. 3-400 km (oppdaget 1. november 1977 av amerikaneren Charles Kowall). Felles for disse er at de fleste astrologer ikke bruker dem i det daglige arbeidet. Det samme gjelder kometer og meteorer. De fire største asteroidene, Ceres, Pallas, Juno og Vesta (oppdaget 1801-1807) og Chiron brukes av noen, men tolkningen er omstridt.
I oldtiden trodde man at Solen og planetene beveger seg rundt Jorden, slik det jo ser ut. Man så på Jorden som universets sentrum. Dette såkalte geosentriske verdensbilde (fra gresk, gaia Jorden) rådde i Europa helt fram til den polske astronomen Nicolaus Copernicus på 1500-tallet satte frem teorien om det heliosentriske verdensbilde (fra gresk, helios sol). Teorien ble siden bekreftet av Galileo Galileis observasjoner. Det heliosentriske verdensbildet, som fastslår at alle planetene inkludert Jorden går i baner rundt Solen, har siden vært enerådende.
Når vi i astrologien skal vurdere samspillet mellom solsystemet og livet på Jorden, bruker vi likevel en geosentriske synsvinkel. Det er ikke planetenes stillinger i forhold til Solen vi vil studere, men i hvilke retninger de står i forhold til Jorden. På samme måte som sjømannen navigerer etter himmellegemenes stillinger i forhold til Jorden for å finne sin posisjon og sin seilretning, så undersøker også astrologen planetenes stillinger og innbyrdes vinkelforhold i forhold til Jorden, når livet på Jorden skal belyses.
Vil vi for eksempel sette opp et fødselshoroskop for en person født i Oslo på et bestemt tidspunkt, så regner vi ut hvor Solen, Månen og planetene sto på himmelen i forhold til Oslo på det tidspunktet og setter opp et horoskop med de stillingene (i tillegg til planetstillingene kommer utregnede posisjoner til horoskopets øvrige elementer).
Ønsker du mer informasjon om solsystemet og planetene anbefaler jeg deg å konsultere et astrologisk leksikon. Der vil du finne avsnitt både om de astrofysiske forhold og om de astrologiske og tolkningsmessige sidene.
Videre anbefales: