Sokrates

Kilder: "Sofies verden" av Jostein Gaarder

og Aschehoug og Gyldendal STORE NORSKE leksikon, bind 10

Sokrates

Sokrates ble født i Athen i Hellas 470 f.Kr og han døde i 399 f.Kr. Han er den første filosofen som er født i Athen. Moren var jordmor og faren var billedhugger. Da Sokrates var rundt 50 år giftet han seg med Xantippe og de fikk 3 barn sammen.

§ Han skrev ingenting, men likevel er han blant dem som har hatt aller størst innflytelse på europeisk tenkning. Han tjenestegjorde seg i hæren, men han tilbrakte det meste av livet sitt på gater og torg, der han hadde samtaler med folk han traff. "Trærne på landet kan ikke lære meg noe", sa han. Han kunne bli stående i dyp ettertanke i mange timer av gangen.

¨ Selve kjernen i Sokrates virksomhet var at han ikke var ute etter å belære folk. Han gav tvert imot inntrykk av selv å ville lære av dem han snakket med. Det van altså ikke undervisning han holdt på med. Nei, han samtalte. Han ville ikke blitt en berømt filosof hvis han bare hadde lyttet til andre. Da ville han naturligvis ikke blitt dømt til døden heller. Det var særlig til å begynne med at han bare stilte spørsmål. Slik lot han som han intet visste. I løpet av samtalen fikk han gjærne den andre til å innse svakheter i sin tankegang. Siden dette vanligvis skjedde på torget, altså i full offentlighet, kunne et møte med Sokrates være det samme som å bli dummet ut å gjort til latter for foran et stort publikum. Derfor var det ikke så rart at han etter hvert kunne virke plagsom og irriterende, særlig for dem som hadde makt i samfunnet.

ª Sokrates var ikke særlig vakker. Han var liten å tykk, med utstående øyne og oppstopper nese. Min i sitt indre var hann "fullkomment herlig", ble det sagt.

§ Sokrates liv ble først og fremst kjent gjennom Platon, som var hans elev og selv ble en av historiens aller største filosofer. Platon skrev mange filosofiske samtaler der han brukte Sokrates som sitt talerør. Når Platon legger noen ord i munnen på Sokrates, kan vi ikke være sikre på om disse ordene virkelig ble uttalt av Sokrates. Slik er det ikke så lett å skille mellom hva som var Sokrates lære og hva som er Platons egne ord.

¨ "Athen er en dorsk hest" sa Sokrates "og jeg er en klegg som prøver å vekke den og holde liv i den". Det var ikke for å plage sine medmennesker at Sokrates stadig bet dem i leggen. Det var noe inni ham som ikke gav ham noe valg. Han sa stadig at han hadde en guddommelig røst i sitt indre.

© I år 399 f.Kr ble han tiltalt for å "innføre nye guder" og å "føre ungdommen på ville veier". Med et knapt flertall ble han kjent skyldig av en jury på 500 medlemmer. Litt senere tømte han et giftbeger i nærvær av sine nærmeste venner. Så falt han om og døde.

ª Du kan egentlig finne mange likhetstrekk mellom Sokrates og Jesus.

§ En romersk filosof Cicero sa noen hundre år senere at Sokrates "kalte filosofien ned fra himmelen til jorden og lot den få bolig i byene, og førte den inn i husene og tvang menneskene til å tenke over liv og skikker, godt og vondt".

¨ Sokrates fikk ikke betaling for sin undervisning. Nei, han kalte seg "filosof" i ordets virkelige betydning. En "filo-sof" betyr egentlig "en som søker etter å oppnå vidom".

© Sokrates var et sjeldent menneske. Han var klar over at han ikke visste noe om livet og om verden, og han syns det var direkte plagsomt hvor lite han viste. Sokrates sa at han bare viste en ting - og det var at han intet viste.

ª Sokrates var som en joker blant alle menneskene i Athen.

§ Det var en gang en athener som spurte orakelet i Delfi om hvem som var det klokeste mennesket i Athen. Orakelet svarte at det var Sokrates. Da Sokrates fikk høre det ble han mildt sagt forundret. Han gikk straks ut i byen og oppsøkte en som både i egne og andres øyne gikk for å være klok. Men da det viste seg at dette mennesket ikke kunne gi Sokrates noen sikre svar på de spørsmålene han stilte, forstod Sokrates at orakelet i Delfi hadde rett.

¨ Sokrates mente at den som vet hva som er godt vil også gjøre det gode. Han mente at evnen til å skille mellom rett og galt ligger i fornuften og ikke i samfunnet. Kan man leve lykkelig hvis man stadig gjør ting man innerst inne vet ikke er riktig? Det er mange som stadig lyver, stjeler og baksnakker andre mennesker. De vet vel at dette ikke er rett. Men tror dere det gjør dem lykkelige???

Trine Røsand