17. mai 2000

Bekransning av Kong Olav V’s bauta i Stiftsgårdsparken

Kristin Marie Skjelbred, klasse 7b, Bispehaugen skole

En gang for lenge siden kom det en innvandrerfamilie til Norge. Det var en mann og en kone og en liten gutt. Gutten var bare 2 år, og det var mye nytt for ham her i Norge. Nytt språk, store avstander, masse snø og masse norske barn som var flinke til å gå på ski og var mye ute i skog og mark. Det er ikke rart om han satt på farens arm og så forskrekket ut!

Men gutten var en liten tøffing, han. Lærte seg norsk, reiste rundt i hele landet – selv om det var lange avstander, og trente seg opp til å bli god til å gå på ski. Det sies at når han ikke kunne være ute, gikk han på ski rundt i korridorene der han bodde. Moren hans sa at "jeg ønsker at min sønn skal bli så norsk at han kan hoppe i Holmenkollen!" Og det gjorde han. Og det er det ikke alle som gjør, selv om de er nordmenn og er født med ski på beina! Han ble god i mange slags sport, og vant til og med OL-gull i seiling.

Han fant seg tappert i å måtte skifte navn også. Aleksander het han da han kom. Aleksander Edvard Christian Frederik. Men nå skulle han ha et norsk navn. Olav skulle han hete. For den lille gutten skulle bli konge når han ble stor, han. Og da var Olavs-navnet et av de mest solide kongenavnene han kunne få.

Olavs-navnet knyttet ham til Trondheim på en helt spesiell måte. Det var den første Olav-kongen, Olav Tryggvason, som grunnla byen vår, og som har stilt seg opp midt på torvet for at vi skal huske hvor byen er. Og det var den andre Olav, Olav Haraldsson, som falt på Stiklestad og ble helgen og la grunnlaget for at vi bor i en pilegrimsby og har Norges nasjonalhelligdom.

Olav den femte hadde også et sterkt forhold til Trondheim. Han kom hit allerede i 1906, da foreldrene hans ble kronet i Nidarosdomen. Og han var her mange ganger etterpå. Den viktigste gangen var nok i 1958, da han ble signet i Domkirken selv.

De har store monumenter over seg, de gamle Olav’ene. Olav den femte har denne statuen her, han. Og den er ikke akkurat så stor. Ikke står kongen stolt og mektig som en stor hersker heller. Han er liksom på vei ned, med hatten i hånden som om han skal til å hilse på oss.

Hvorfor har han fått en sånn statue? Var det fordi han ikke var så stor en konge som de andre? Å nei. Han var en stor konge. Men han var konge på en annen måte. Han var ikke en fornem herre som kom fra Danmark for å sitte i slottet sitt og herske. Han kom ut fra slottet og deltok i det norske livet. Han gikk tur i skogen og dro på ski i marka. Han hadde et godt ord til alle. Han var en av folket. Han var folkekongen.

Han ville ikke ha noen særbehandling. Da det var bensinrasjonering på 70-tallet, tok han trikken til marka, og betalte på trikken. Han var egentlig et godt eksempel for oss når det gjaldt å ta miljøproblemene på alvor. Visste dere at han kanskje var den første nordmannen som hadde egen el-bil? I 1912 fikk han en ekte mini-Cadillac med elektrisk motor fra mormoren sin, og den bilen står på Teknisk museum den dag i dag.

Den lille innvandrergutten tok livet i Norge på alvor, og ble ikke bare nordmann, men et symbol på selve det å være norsk. Han var et forbilde både for oss her i landet, og han var et bilde på Norge når han var i utlandet.

Jeg var bare 3 år da kong Olav døde, så jeg husker ikke så mye av ham. Det jeg vet om, har jeg fra TV og bøker og voksne som har fortalt. Og jeg har et bilde inni meg av kong Olav. Det er et bilde av en konge som smiler. Han smiler til barna som gir ham blomster. Han smiler til høytidelige voksne som er spente på å møte kongen. Og han smiler og koser seg over en liten svart katt som går over plassen foran ham.

Jeg synes at statuen her viser nettopp den smilende kongen, kongen som går ut til folket sitt og deltar i livet deres. Kong Olav var kongen som kom oss i møte, og det gjorde ham til en konge som ble stor for oss fordi vi ble glade i ham. Og det er større enn å sitte på slottet og være mektig.

Nå skal vi snart ha barnetog. Noen av oss skal gå, og noen skal se på. Hvis dere blir trette av å stå og synes toget er langt, så husk på kong Olav. Helt siden 1906 sto han hvert år på slottsbalkongen og så på 17.mai-toget – unntatt når det var krig. Og i Oslo tar barnetoget omtrent 3 timer. Kongen sto på beina hele tida, og smilte og vinket til alle barna i alle skolene. Hurra for kong Olav! Hurra for 17. mai!