Date: 27.02
Venue: Rockefeller Music Hall
Audience: 700 (sold out)
Written by: MORTEN STÅLE NILSEN
Dametekke. Øystein Greni
|
Akustisk salmebok
Om Øystein Greni måtte ønske å realisere drømmen om å "danse med den peneste jenta i Oslo", slik det heter i BigBangs til nå største hit, hadde han sjansen på Rockefeller tirsdag kveld. Hun var nemlig etter alt å dømme til stede.
- Det er jo nesten bare jenter her, jo, utbrøt han midtveis ut i konserten (etter å ha blitt distrahert og spilt feil).
- Vi spilte i Oslo i forrige uke også. I Oslo Kretsfengsel. Der var det bare menn.
Grenis prisverdige og alt annet enn misogynistiske tekster blir åpenbart både hørt og satt pris på. Fint, det. Fint, veldig fint, ble det tirsdag også, da BigBang inntok et stappfullt og femtenårs-jubilerende Rockefeller for en liten begivenhet av en "strømløs" konsert.
Scenen, som for anledningen befant seg på konsertstedets langvegg, var badet i rødt og orange lys, og BigBang åpnet med "Across The Street". Trommeslager Karim Sayed benyttet vispene, Greni alternerte mellom akustisk og elektrisk gitar, og Nicolai Eilertsen spilte bass, piano og Wurlitzer-orgel. En skummel setting, dette, dersom låtmaterialet ikke flyr. Men det gjorde det. Selv om stor-hit'en "Girl In Oslo" og andre favoritter uteble, var dette en kveld der det ble veldig klart akkurat hvor mange fine sanger dette bandet sitter inne med: "Street Parade", "Something Special" (i en versjon som fremhevet jazzshuffle-elementene låten bygger på), "Make A Circle", "Chocolate Factory", "Right Beside You" og "Wild Bird". Sistnevnte er fremdeles Grenis beste øyeblikk, tror jeg, og en låt som ikke taper en tøddel på å bli berøvet elektrisiteten.
Videre fikk vi en liten håndfull nye og mer ukjente ting: "Cry Right", "Lights Go Out", "Silent Friend". En av de nye, en sang inspirert av David Lynch' rørende filmatisering av "Elefantmannen", lover det aller beste for det neste albumet.
Det var eks-medlemmenes aften, også. Christer Engen bidro med sang og sigarett på en versjon av David Crosbys nydelige "Lee Shore", tidligere bassist Erik Tresselt kom om bord for flere - deriblant en tolkning av det sørgelig oversette norske bandet The Last James' "Light Of Hope".
Greni, som vel må sies å være BigBang, spilte hele tiden vidunderlig gitar, både elektrisk og akustisk, og sang som en ung Stevie Winwood. De avsluttet med en magisk "Summer Rain" og "Long Distance Man". Helt til sist, etter massivt trykk fra salen, kom en ad hoc -variasjon over den gamle standarden "Man Of Constant Sorrow". Genuine mennesker. Finfin musikk. Utmerket konsert. Og, som nevnt innledningsvis, et overveiende vakkert publikum.
|
