Et høyere smell
Av GEIR RAKVAAG
Med sitt tredje album går BigBang enda et skritt lenger for å perfeksjonere den store retrofølelsen fra det tidlige 70-tallet, da Free, Traffic, Rory Gallagher og Humble Pie regjerte den soul- og bluesinspirerte rocken. BigBang har likevel funnet sin egen stil, for selv om de minner om mange andre er det ikke lenger noen tvil om hvem vi hører her.
En lidenskapelig stemme, upolerte koringer, massive gitarakkorder med skarpe soloer, og et tungt rytmekomp er essensen av BigBang, selv om de også myker opp med flere akustiske innslag utover på plata. Lyden blir forsterket av blåsere og strykere i enkelte låter, men produksjonen (av danske Michael Ilbert og den norske 70-tallsveteranen Nils B. Kvam) er gjennomført uten påtatte effekter, alt gjort med stor kjærlighet til rockens røtter. Øystein Greni er en stor romantiker i tekstene sine også, hans egne linjer når nok ikke opp til referansene fra store poeter som Robert Frost og T.S Eliot, men det er altså ikke noe i veien med ambisjonene.
Det nye albumet inneholder den velkjente singelen «Girl In Oslo», som nå faktisk er det eneste kuttet jeg hopper over, fordi den begynner å høres litt sliten ut. Høydepunktet er tittellåten i sin store og tunge, men følsomme velde. «Clouds Rolling By» ender som et mer helstøpt album enn forgjengerne, låtene holder et jevnere nivå selv om de ikke alltid er like bra som selve lyden, og nå er det bare rockens strenge grensekontroller som står mellom dem og resten av verden.
