Bigbang: Låter fett
Av Erik Valebrokk
23. august 2000
I utgangspunktet var rocken seksuelt betont, en ren gutteting som fikk damene til å dåne. Tenk Elvis Presley og Jerry Lee Lewis, tenk Rolling Stones og Aerosmith. Elvis hadde stemmen og hoftene, Jerry Lee hadde galskapen, mytene og blikket på sin side. Stones og Aerosmith er derimot eksempler på rock'n'roll-fenomener der også gitaren har sin plass ved siden av to bredleppete sexsymboler i front. Det er gitaren som fallossymbol, eller for å være direkte, penisforlenger, som er rockens sterkeste metafor.
I dag handler det også om sex. Barn og ungdom er sjanseløse når heltene heter N'Sync, Aqua, Britney Spears eller Robbie Williams. Det spilles hemningsløst på sex, men i disse tilfellene selges sex som en vare der selve den mytiske seksualiteten er visket vekk.
Derfor er det så stor stas med Bigbang, som er et godt gammeldags gitarband med voldsomme seksuelle undertoner og, unnskyld uttrykket, baller. Oslotrioen spiller klassisk rock'n'roll med tunge hoftevrikk, og primus motor Øystein Greni er en gitarist som har gjort leksene sine grundig. Her kan høres Jimmy Page, George Harrison, Keith Richards, Peter Green, Roy Buchanan, Duane Allman og andre gitarguder. Greni har høyst sannsynlig studert dem alle sammen, og på det han har lært koker han kraftig suppe. Det syder og koker, og det finnes et vell av nyanser, spennende fraseringer og stemninger. Han er en fantasifull, leken og ikke minst kreativ gitarist.
Avstanden er stor mellom det monumentale åpningskuttet "To The Mountains" og den stemningsfulle "Summer Rain" (8), eller mellom hitsinglen "Girl In Oslo" (2) og Led Zeppelin-pastisjen "Better Than Before" (7), men den røde tråden finnes i form av Grenis fantasifulle gitarspill og den underliggende, alltid tilstedeværende seksualiteten.
Trioformatet er viktig å nevne ettersom det kler musikken så godt. Likevel kan det være hensiktsmessig å se Greni som den store bandlederen. Han bytter ut musikere oftere enn andre skifter bukser, og helheten som er å finne skyldes høyst sannsynlig hans private forestillinger om hvordan bandet hans skal låte, like mye som deres faktiske bidrag som for øvrig er plettfrie.
Clouds Rolling By er en solid maktdemonstrasjon, et godt argument for at rocken ikke vil avgå med døden med det første, en høyreist og stolt plate. Det er vel å merke først og fremst suget og kraften som imponerer, mer enn Grenis evner som låtskriver. En låt som for eksempel "Sing And Dance" (3) er ren riffrock, uten særlig melodi. Men det låter fett av alt her, og Bigbang framstår som ekte rock'n'roll-helter.
