 |
I fjor slo BigBang gjennom etter at de lenge hadde vrengt gitarene sine på undergrunnens livescener. De er nå tilbake med låter om en sjokoladefabrikk og en jente fra Oslo.
- Det hadde seg sånn at jeg var på vei til Blindern en morgen og så en bygningsarbeider ved det nye universitetsbiblioteket, sier Øystein Greni.
Han sitter i en kaffebra i Halden og snakker om Oslo. Han har vokst opp på Bislett og vært gatesanger som 7-åring, der har han stått på skateboard og spilt gitar. Han synes det er naturlig at den nye EP'en til BigBang har fått tittelen "Girl In Oslo".
- Byggningsarbeideren sto og snakket i mobiltelefonen da jeg gikk forbi, og han sa: "Kan jeg få snakke med den søteste dama på Lambertseter? Å er'e det deg, ja." Jeg skjønte at han ringte til kjæresten sin, at han var sjarmør, og jeg tenkte: det var en ålreit fyr det der. Det skal jeg også si.
-Den søteste jenta i Oslo?
-Ja, det var litt tøffere med den søteste dama på Lambertseter, men det passet ikke inn i rytmen.
-Nei, "The girl from Lambertseter" klinger ikke helt på engelsk. Hvordan er Oslo-jentene i forhold til jentene i resten av verden, for eksempel de såkalte "California Girls"?
-Det er vanskelig å si. Det som først og fremst kjennetegner Oslo-jenta, er at hun ikke er fra Oslo. Men hun har flyttet inn fra et sted med bra natur og er ganske frisk. Kanskje er hun ikke klar over hvor flott hun er, hun bryr seg rett og slett ikke så mye om det. Noe som er ganske spesielt, men kanskje i ferd med å forsvinne, er at Norge er det landet i verden hvor de utroligste, middelmådige fyrer kan få helt fantastiske kvinner.
-Er det ikke et paradoks at store artister lager masse låter om kjærlighetssorg, samtidig som de er utrolig populære blandt damene?
-Nå er du inne på selve rockesangerfiguren, og den er interessant. Det er en tragisk helt som ikke fungerer bra.
-Er denne figuren bare en myte?
-Man kan jo spørre som hovedpersonen i High Fidelity: Har jeg så mye kjærlighetssorg fordi jeg hører på all denne soul-musikken, eller hører jeg på all soul-musikk fordi jeg har kjærlighetssorg? Det er ikke godt å si.
Populærkultur er ikke det eneste sntrale her i verden, ifølge Øystein. Den tidligere Europa-mesteren på skateboard har annet enn låter på hjertet.
-Det jeg driver med er underholdningsbransjen, og det er ikke så viktig. Det er mye annet som er viktigere. En ting er at skaterene i Oslo ikke har et eneste tilbud. Det er ingen som skriver om det, og ingen politikere som tenker på det. Så da benytter jeg anledningen til å si at det my bygges et skate-anlegg på Cuba i Oslo.
-Hvordan er det med musikkmiljøet i hovedstaden?
-Folk bærer litt preg av at foreldrene ikke har sagt "du er flink, gutten min" nok ganger. Komplimentene sitter ikke alltid så løst. Det er viktig å rose hverandre for å få et godt miljø. Men det er selvfølgelig mange bra folk fra andre band i Oslo som har sagt til oss: stå på, dere er bra, dere burde ha hatt platekontrakt for lenge siden. Og det hjelper.
-Dominerer du i bandet?
-Ja, jeg gjør nok det. Bandet har gjennomgått ganske store forandringer i løpet av det siste året. Det som står igjen er mine låter og tekster; og jeg er på en måte regissøren bak. Mange har som oppfatning av band som et evig brorskap hvor alle
er for hverandre til man dør. Å spille sammen med folk er vel så intenst som å ha kjæresteforhold, og det gjør akkurat like vondt når noe ikke virker.
Steintøffe musikkskribenter sier om Bigbang: "De fant ikke opp kruttet, men de var i nærheten når det smalt."
-Mange sier til meg at vi spiller 60- og 70-talls-musikk, en musikk vi ikke har hatt direkte kontakt med. Men detter har vært spilt hjemme hos meg fra jeg var bitteliten. Der er ingen som er så nær den musikken som vår generasjon, vi har jo vokst opp med den, fastslår Øystein og rister litt på mods-håret. Midt i sin gutteaktige 70-talls-fremtoning får han noe kjernesunt over seg, han har røde eple-kinn og ut-på-skitur-glimt i øyet. Et øyeblikk ligner han på en Ivo Caprino-dukke med imponerende diksjon og et smilende, rundt fjes. En slags Askeladden-figur som trasker rundt i det tradisjonelle rocke-landskapet og roper: Jeg fant, jeg fant! Det er nesten så man venter på at øynene hans skal begynne å rulle fram og tilbake. Men ingenting skjer. Vi sitter fortsatt ved et bord hvor kaffekoppene snart er tomme.
-Er dere et nyskapende band?
-Ja. Alle som lager noe, uansett tradisjon eller kunst-sjanger, skaper noe nytt. Mange som skriver noveller regnes som nyskapende selv om de ikke revolusjonerer sjangeren, og vår sjanger er en treminutters pop-låt med røtter i en viss tradisjon.
-Hva ville du helst hatt som soundtrack til livet ditt?
-Det kunne ikke bare vært én liten låt. Man måtte vel heller ha plukket ut en liten scene og lagt på lyd. Det blir nærtliggende å trekke en parallell til spørsmålet om hva man vil at de skal spille i begravelsen sin. Det er et mer spennende spørsmål.
-Hva skal bli spilt i begravelsen din, da?
-Det er en låt med Dave Brubeck Quartet som heter "Forty Days". Liveopptaket er helt fantastisk, der spiller Paul Desmond skasofon, og den utgaven av låta kunne man ha spilt. Men det må være liveopptaket. Ikke studioversjonen.
{ home } [ articles | reviews | interviews ]
|
