Skateboard, punk og Hamsun. Tango, dialektikk og trommenes avgjørende betydning. BEAT har snakket med Bigbangs idsjel Øystein Greni, en mann som søker det beste i det meste. Men Hep Stars? Ikke faen.
Tekst: Christian Rugstad
Blodets hvisken, gitarens twang
Klokken 10.00, da popmusikanter ifølge håndboken sover de skyldiges søvn, kommer Øystein Greni anstigende Baken Hansens konditori på Adamstuen i Oslo. "To kaffe og to rosinboller, takk". Let's go bananas, BEAT spanderer.
Utenfor står Bigbang-bossens skrabb av en tråsykkel. For ikke lenge siden måtte han selge scooteren for å få råd til den etter hvert så omtalte Electric Psalmbook. Nå burde han etter alle solemerker snart få råd til å kjøpe seg en ny, for alt godt vederfares Bigbang i disse dager: Superlativene dasker om ørene på bandet og deres salige - eller saliggjørende - blanding av jomfruelig gitarrock fra 60-tallet, skeive ballader og freidig power-pasjon. Og midt i det hele preker Bigbang den gode melodis evangelium.
-Trommeslagere. Jeg vil snakke om trommeslagere, sier Øystein Greni.
Nei, vi tar innledningen først: Fra begynnelsen av 90-årene bygget Bigbang seg gradvis opp et solid live-rykte på Oslos spillesteder, og den selfinansierte Waxed fra 1995 fikk tålelig bra omtale i pressen. Men i år skulle alt skje. Med ett ville "alle" ha dem, deriblant Warner Music, som snappet Electric Psalmbook og nå har gitt den ut på nytt.
Verden smiler til Bigbang, og Øystein Greni smiler skjevt tilbake. For unge Greni, lyslugget og forskriftsmessig mager, åpenbarer seg som en høflig mann med en nøktern holdning til seg og sitt. Halvveis nede i kaffekoppen er det imidlertid klart at 24-åringen har et svært så lidenskapelig forhold til alt som har sagt twang, dunk og ploing de siste 40 årene. "De må ha falt i gryten som små", skrev BEATs anmelder Finn Bjelke om bandet i 1995, og det hadde han rett i: Thor Greni, Øysteins far, var vokalist og låtskriver i The Undertakers Circus på 60- og 70-tallet.
-Trommeslagere, lyder det fra den andre siden av rosinbolen. Nei. Hva med å ta det hele fra begynnelsen? -Vel, faren min har alltid spilt en del trommer. Og gitar. Han lærte meg en del. Men han dyttet aldri på meg. Han pleide å gjemme den elektriske gitaren, så jeg måtte mase meg til å låne den. På barneskolen hørte jeg nesten bare på Ray Charles og blues og Rolling Stones, og jeg og en kompis spilte en del på gata. Jeg tror jeg var en ganske dyktig gitarist til å være så ung.
-På ungdomsskolen begynte jeg å kjøre skateboard, og da var det det eneste jeg ville gjøre. Gjennom skateboardmiljøet begynte jeg å høre på en del punk, utrolig mye bra som ikke er kjent, band som Bad Brains, Dag Nasty og Cro-Mags. Det er utrolig synd at ikke flere kjenner til dem, nå som vi har den der snowboard/punk-bølgen med en drøss av dårlige kopier, som Offspring og Green Day. Det gamle og det nye smeltet liksom sammen da jeg og Christer Engen startet bandet på høstparten '92. Vi gikk i samme klasse på førsøksgym, og begge har musikkinteresserte foreldre. Utgangspunktet vårt var egentlig hardcore eller skate-punk-inspirert musikk. Det var liksom det som var livsstilpakka. Men etter hvert fant vi ut at vi hadde en langt bredere felles musikalsk plattform, og så kom Erik Tresselt med på bass like før jul. det første Bigbang var en slagsblanding av hardcore og Hüsker Dü/Bob Mould og 60-tallspop. Vi spilte vår første konsert nyttårsaften 1992.
-Når du nevner skateboard, så var jo du en av de virkelig lovende.
-Ja, jeg skulle bli proff, og vant et Europa-mesterskap i Belgia i 1991 eller '90, men så ødela jeg kneet, og det var det. Men jeg skater en del fortsatt. Det er det jeg egentlig har lyst til å drive med. Det er forøvrig gjennom skateboard-kontaktene mine at vi fikk sjansen til å dra på turné i California i '93. Vi gjorde omtrent 10 jobber i San Diego og Orange County. Sant å si hadde vi et ganske bra trykk på det hele, og vi kom raskt opp på et bra undergrundsnivå. Der har vi holdt oss ganske lenge.
-Men ikke nå lenger...
-Nei. Vi bygget oss opp et ganske sterkt live-rykte gjennom en del år, og vi har vel vært et band som mange musikere og insidere syntes det var morsomt å se. Men bortsett fra Terje Engen var det ikke et eneste plateselskapsmenneske som var obs på oss. Ikke før vi spilte på Bylarm 99. Plutselig ville alle snakke med oss, og tingene begynte å skje. På en måte er det komisk at det skjer slik det skjer. Det er en ganske uvitenskapelig basert bransje, og mekanismene er ganske spesielle. Like fullt er det sånn det fungerer, og det har hatt en enorm betydning for oss. Vi har fått bedre spillejobber, vi har fått spille på en del festivaler, og det kommer mange flere på konsertene våre, og ... ja, det har skjedd veldig mye positivt i kjølvannet av den hypen som har oppstått. Det som alltid har vært problemet for oss, i alle fall inntil ganske nylig, er at vi ikke har vært et sjangerbestemt band. Vi har ikke vært et garasjerock-band, vi har ikke vært et rent popband, ikke vært punk, men vi har spilt på alle mulige steder. Slik jeg ser det, er fellesnevneren for oss at vi spiller musikk, kort og godt, og vi har aldri ønsket å ligne en gruppe band eller et bestemt band, og det har vært litt problematisk, Kritikere har liksom ikke funnet noe å huke tak i, og tidligere fikk vi jo en del krasse anmeldelser, det det stod at gutta ikke klarer å bestemme seg for om de vil være ditt eller datt. Men det positive med det, er når folk virkelig får øynene opp for oss, oppleves det kanskje originalt og ekte.
-60-tallet har åpenbart en høy stjerne hos dere.
-Ja, det er klart som dagen. Det ligger i selve formestetikken, i lydbildet. Innpakningen, ja formen på det hele, har en slags klassisk rockestil.
-Gitarbasert rock med en slags lurvete eleganse?
-Det er sånn vi vil ha det, og det gjelder også selve produksjonen. Vi prøver alltid å tenke på hele bandet som en lydkilde, som skal fungere som ett uttrykk. I begynnelsen fikk vi temmelig negativ respons på akkurat det. Folk sa at det hørtes temmelig øvingslokale ut, de var liksom altfor levende. Men etter hvert har folk begynt å sette pris på det. Mange av de store artistene går jo også i den retningen. Men som sagt: Det viktigste er låtene. En god låt fungerer like godt i vår innpakning som i en teknoinnpakning, med lirekasse eller hva som helst.
-Den gode melodiens evangelium?
-Ja, jeg tror at når man en gang ser tilbake på andre halvdel av vårt århundre, vil klassikeren være poplåta på tre minutter eller der omkring, og jeg tror at man ikke vil bry seg om hva slags trommelyd det edr, eller om det er brukt synth eller gitar. Det vil dreie seg om låter som har en god komposisjon eller en tenkst som passer til melodien, og det er helt uavhengig av 60-, 70- og 80-tallsgreier.
-Mange eldre artister ligger og vaker i vannskorpen på Electric Psalmbook. Neil Young er for eksempel sterkt til stede på "Long Distance Man".
-Ja,det stemmer. Men historien bak låta er ganske interessant. Den er skrevet av Eigil Berg fra New Jordal Swingers. Han skrev den på 70-tallet en gang og ga den til faren min, som skrev en norsk tekst. "Nettenes prinsesse" het den. Havnet på Norsktoppen og greier. Fin låt, men versjonen deres er litt funky. Jeg var med og spilte den sammen med dem et par ganger, og tenkte at faen, låta er jo bra, og jeg følte at den hadde mye av Neil Young i seg. Jeg skrev en engelsk tekst som jeg syntes passet bra, og så ringte jeg Eigil Berg og spurte om vi kunne få lov til å spille den inn. Han var litt skeptisk i begynnelsen, og spurte hvordan vi hadde arrangert den, og vi sa: "Den har mye Neil Young i seg, så vi gjør det sånn og sånn". Og han var helt med. Han var nemlig sterkt inspirert av Neil Young da han lagde låta. det er ikke noe å legge skjul på, den har jo definitivt den grooven i seg.
-90-tallets musikk må vel i stor grad sies å være preget av indirekte nostalgi. det er flust med band som vender seg mot 60- og 70-årene, mot musikk de ikke har noen direkte føling med.
-Vi har har absolutt direkte føling med det, kanskje mer enn de fleste. Jeg er vokst opp med en far som spilte i band, og har vært med på øvinger siden jeg var liten. Vi har ikke opplevd noen revolusjon, noe brudd. Når du digger musikk sammen med foreldrene dine, når du går på konsert med dem, får du et sterkt forhold til tradisjonen. Rock og pop som folkemusikk, liksom. Jeg vil påstå at folk på min alder som har musikk interesserte foreldre, står mye, mye sterkere. Vi er blitt flasket opp på sakene. Og da blir det selvfølgelig et valg. Hvliken periode liker du best? For min del synes jeg at det ble laget ekstremt mye bra musikk sent på 60-tallet og tidlig på 70-tallet. Man må ta av seg hatten for alt det som skjedde på den tiden. Det lå sikkert mye naivitet i det, men det har resultert i enormt mye vakker musikk.
-Men er det ikke en smule bedrøvelig når popmusikken i så stor grad synes å vegetere på fortiden?
-Tja, hvis resultatet er bra, er det bare positivt. Det er jo en viss dialektikk ute å går her, som i alle musikkformer. Ting kommer jo tilbake hele tiden. Antikken kommer og går som inspirasjonskilde, og sånn vil det alltid være med sånne bluss. Det finnes mange bra band nå, og det lages mange bra låter, og som sagt mener jeg at det formmessige valget er uinteressant. hvis vi hadde brukt trommemaskiner og en helt annen innpakning, ville folk sagt 90-tall og sånn, men låtene ville vært akkurat det samme, tekstene ville vært de samme, og...nei, jeg er egentlig ikke så opptatt av sånne ting, så lenge det lages gode låter. Det er det som er viktig for folk.
-Kan du si noe om hvordan dere jobber.
-I begynnelsen hadde jeg som regel noen gitarriff og noen ideer til vers og refreng, og så jammet vi det ut og arrangerte det i fellesskap. Nå føler jeg at det er viktigere å finne sterke vokallinjer, så...av og til kommer det en tekst først, eller så nynner jeg en melodi, og legger komp til.. det er ikke godt å si, jeg bruker mange forskjellige metoder. Med tanke på en hit, kan det være fint å ha en nynnbar melodi, en strofe, og så finne ut hvilke ord som bor i den stemningen, og prøve å bygge noe ut fra det. Det er mange forskjellige måter å gjøre det på. De mer tekstbaserte låtene tar gjerne utgangspunkt i en eller annen sinnsstemning, en klar og tydelig følelse.
-Hva betyr egentlig musikk for deg?
-Musikk kommunisererting som det er umulig å sette ord på. Det finnes jo folk som prøver å beskrive musikk ved hjelp av tekniske termer, som teller takter, som sier at pianoet har syv strenger som gir så så mange muligheter. Men da er du på bærtur. Det er jo ... det er jo magisk. Bare å høre en eller annen synge noen helt likegyldig ord, men med en innlevelse som gjør at du får frysninger og hårene reiser seg, det er magi. Ray Charles som synger "Can't Stop Loving You" er det klassiske eksemplet på akkurat det. Det er en banal låt, hvis man skal gå dikt analytisk til verks, men det er helt fantastisk. Ta en film som Fucking Åmål. Den viser virkelig hvilken rolle musikk kan spille, som når denne jenta ligger inne på rommet sitt og spiller plater og har det kjipt som bare ungdommer kan ha det. Det traff meg skikkelig. Jeg kjenner meg godt igjen i sånne stemninger. Musikk betyr utrolig mye i sånne situasjoner, når du føler deg alene mot verden er det viktig å høre viktig låt. Det betyr alt.
-Kjæresten din kommer fra Argentina. Betyr det at du hører på latinamerikansk musikk?
-Ja, masse. I Brasil finnes det en fantastisk tradisjon med samba og bossa nova. Jeg hører en del på tango om dagen, særlig på Astor Piazolla.
-Og den evige Carlos Gardel?
-Jo, litt. Men jeg tenkte på det her om dagen: Tango med vokal er jo på en måte overforklarende, for det bor så mye melankoli og lengsel i musikken i seg selv. Når det kommer voakl i tillegg, blir det nesten for mye. Jeg foretrekker instrumental tango. Vi har faktisk lekt litt med noen bossa nova-aktige låter, men fikk det ikke helt til. Hvem vet, kanskje det kommer.
-Du skriver tekstene dine på engelsk. Har valget mellom norsk og engelsk noensinne vært et tema for dere?
-Jo, jeg har tenkt litt på det. Men for meg har det alltid vært naturlig at det skulle gå på engelsk. Det har egentlig ikke vært noen særlig diskusjon om det. Faren min skrev tekster på norsk, og det er mange som lager gode norske tekster. deLillos' tekster fungerer veldig bra. Men vi har jo allerede vært i statene og spilt, og vi fikk god respons på tekstene der borte. Jeg har ikke lyst til å bare spille her i Norge. Det kan godt hende at vi lager noe på norsk en gang, men det faller liksom naturlig å bruke engelsk. Mange vil si at det er en svakhet at man ikke har morsmålsforståelsen av språket og sånt, men jeg synes at mange band som verken er fra England eller USA lager gode engelske tekster. Det mangfoldet som oppstår ved at andre bruker språket ut fra en annen bakgrunn, gjør det hele mer interessant.
-Hva med dine egne tekster? Man trenger ikke være videre oppvakt for å fornemme en viss melankoli der.
-Jeg har en ganske romantisk-melankolsk legning. Og jeg synes at musikk generelt egner seg best til den slags. Når man hører en vakker melodi med et lengtende tema, tenker man kanskje på noe trist eller kjærlighet som ikke er lenger, og det er ting som betyr noe. I mine øyne representerer musikk hovedretninger, det ene er den vakre melodien, som handler om savn og lengsel, eller som Tor Ulven sier: Kunsten understreker det umulige i å tilfresstille en uendelig lengsel, og der synes den vakre melodien treffer godt. Så har du en annen, mer parringsrelatert rytmisk musikk, som funk og samba, som er mer "Nå er vi glade for å være her på jorden dere, nå skal vi kose oss sammen". Det er de to ytterpunktene, og så har utallige kombinasjoner av de stemningene. Punk og hard heavy er kanskje litt mer kamp-relatert, rendyrket overlevelsesinstinkt, liksom.
-Og dere?
-Vi befinner oss i skjæringspunktet mellom de to første. det ligger jo også en interessant diskusjon der, som denne fyren i High Fidelity, som er så opptatt av soul og trist kjærlighet, og som spør seg om det var det triste livet hans som gjorde at han hørte på alle disse låtene, eller om det var låtene som hadde gjort livet hans så trist. Han snakker om at han ikke tør høre på klassisk musikk, fordi han er redd for døden, og jeg tror det er mye i det. Klassisk musikk, og en del tango, kan være kompromissløs dyster. Det er et spørsmål om å se virkeligheten i øynene. Og der kan man godt kritisere populærmusikken. Den tar jo på en måte så lett på tingene. Men den kan samtidig gjøres på helt fantastiske måter.
-Du nevnte Tor Ulven. Hvilke andre forfattere leser du?
-Knut Hamsun, selvfølgelig. Og Paul Auster har skrevet fascinerende ting, men så er jo han ganske hamsunsk av seg. Jeg holder på med Proust nå, og det er helt fantastisk. Den første boken jeg ble hekta på, var The Catcher in the Rye og en del av de andre historiene av Salinger. Jeg leste Lars Saaby Christensen da Beatles kom. Jeg tror faktisk det var den første romanen jeg leste, og den syntes jeg var veldig bra.
-Hva er det egentlig med Hamsun?
-Han er så tøff... Nei, det er vanskelig å si hva det er som gjør det, men han er et geni, og etter min mening det beste som er kommet fra disse traktene. Det er bare å ta av seg hatten og hodet. Tittelen på plata er forresten hentet fra Hamsun. På side 20 eller 21 i Sult sitter hovedpersonen på en benk ved siden av en fyr som har en pakke. Han blir nysgjerrig på hav som er i pakken, og innleder en samtale. Han slår en plate i denne karen på benken, og begynner å fable om en gårdseier åp St. Olavs Plass som skal hete Happolati, en fantastisk fyr som selger tyttbær i Kina og alt mulig rart. Så spør han den andre om han ikke har hørt om Happolatis elektriske salmebok med bokstaver som lyser i mørket. Resten husker jeg ikke, men det er et fantastisk konsept. Og så har tittelen en rent klanglig forbindelse til en av de beste platene som er laget, nemlig Electric Ladyland. "Electric" er og blir et tøft ord.
-I tittellåta skriver du: "At least there used to be a tension/between the silvery and the old". Hva mener du med det?
-Det handler bare om spenninger. Låta dreier seg egentlig om tomhet, og åpningslinja er en slags variant av den gamle regla: "Hva blir større jo mer du tar av det? Hullet". Her er det ikke hullet, men helheten. Det handler om mangel på spenning, om ensomhet, men den er kanskje litt kryptisk. Det er en god del av tekstene jeg lager som jeg ikke alltid helt forstår selv, men jeg synes stemningen fungere. Jeg prøver alltid å begrense den forstående delen av meg selv, jeg synes det er viktig at følelsene får styre. man må kanskje prøve å balansiere det litt, men når det gjelder musikk, er følelsen helt overlegen forståelsen. Idealet er å hinte, for overforklaring er det verste som finnes. Enkelte av tekstene mine fungerer bra, synes jeg, men jeg føler ikke at jeg har klart å gi dem en slags dikterisk kvalitet. Det føler jeg heller ikke er nødvendig til musikk. det viktigste er at man ikke lugger folk for mye, i alle fall når det gjelder rolig låter. et lite feilskjer, og du ødelegger det som lytteren kanskjesynes var fint i utgangspunktet, og da gjør det vondt. det er jeg opptatt av. det stilles for eksempel langt høyere krav til kvinnelig vokal enn til mannlig vokal. En mann kan synge surt som bare det, men hvis en kvinne kommer med en eneste unote, gjør det vondt, og jeg tror det skyldes at den kvinnelig stemmen i utgangspunktet er så vakker. Det er akkurat som med fiolinen: Den kan bare ikke låte surt.
-Hvordan ser du for deg tiden som kommer. Hva vil du egentlig med det du gjør?
-Vel, nå er vi jo kommet et stykke på vei. Vi har lenge drømt om å komme dithen at vi får penger til å lage plater. Det er en fantastisk mulighet, og jeg håper vi klarer å holde fast på det vi skal og vil. Norge har jo en ganske svak posisjon når det gjelder musikkeksport, men kommer det musikk som er bra nok, kan det ikke holdes tilbake. Det handler selvfølgelig om å jobbe. Det holder ikke å lage verdens beste låter og sitte og surmule fordi det ikke skjer noe. Det er en del av talentet å jobbe hardt, og det er vi villige til. Det er en beinhard konkurranse, og man må ha en slags sportsmansinstilling uansett hva man driver med. Jeg har egentlig ikke inntrykk av at det er så mange som så fryktelig jobber hardt. Det er jo selvfølgelig noen som har mer flaks enn andre, men jeg tror at noe av gleden med en musikalsk karriere, er nettopp at man jobber. Da vi skulle velge plateselskap, fikk vi et tilbud fra Sverige, og de hadde svært gode eksportkanaler, men de ønsket å styre oss stramt, både når det gjaldt låtvalg og hvilke klær vi skulle har på oss, selvfølgelig på riktig kommersielt vis. Men vi fant ut at, nei det funker ikke, da får vi heller ta det litt langsomt. Slik jeg ser det, er den ideelle musikkarrieren mer en slags jazzkarriere, der du hele tiden er i takt med deg selv og lager ting du kan stå inne for for resten av livet, låter du kan synge når du er 80. Jeg håper på å kunne spille hele livet. Det er det perspektivet jeg har på det. Jeg sier det som morfaren min, som var skuespiller, at det å være musiker eller skuespiller, det er ikke noe du blir, det er noen du ikke kan la være. Hvis ingen er interessert i det vi driver med, vil jeg kanskje jobbe med noe på si', men jeg kommer alltid til å spille musikk.
-Og så var det dette med trommeslagere...
-Trommeslagere, ja. Trommer er ekstremt viktig, noe av det viktigste i musikken. Ta bare Joe Morello, som spiller med Dave Brubeck, han er fantastisk. Og Zig Modeliste fra Meters, et band som alle bør skjekke ut. Han spiller hver fredag på en liten kafé i San Francisco, hvor kjæresten min bor. Jeg tror ikke han tjener noe særlig, og han har med sønnen sin i bandet. Og John Bonham i Led Zeppelin. Og Dallas Taylor, som spilte med Crosby, Stills & nash. Jo da, jeg tenker mye på trommer. Jeg er en stor fan av Tony Joe White, og liker spesielt tingene har spilte inn i Muscle Shoals med Roger Hawkins. Det er ofte trommeslagerne som skaper magien. Hvis trommene ikke fungerer, funker ingenting. Vi har jo skiftet flere ganger, og de har vært helt grusomt, nesten verre enn å miste kjæresten. Vi hadde som sagt Christer Engen først, men så begynte han å spille i Turboneger og er med litt i Kåre & the Cavemen. Så ble Martin Horntvedt med, som spiller på plata, så hadde vi en som heter Christian Syvertsen en kort periode, og nå har vi altså Olav Olsen. Vi har hatt fire trommeslagere, og det er mange. Når man starter band, er det veldig mye romantikk rundt det. Det er oss for alltid, liksom, ikke ulikt et kjæresteforhold. Jeg har inntrykk av at mange band ryker når ett medlem gir seg, men vi har lært at så lenge man låtene er gode, kan bandet fortsette, og det er en viktig erfaring.
-Hvilke norske band synes du er bra dag?
-Det er mange bra. King Midas er kult. Jeg går rundt og nynner på flere av låtene fra den siste plata deres. deLillos er dritbra. Lars Lillo er en stor helt. Kåre & the Cavemen er kult. Det er en stor del. Madrugada er et ganske tøft band, fyren synger jo helt fantastisk. Lene Marlin er også veldig flink, hun lager gode låter. Når det gjelder eldre ting, er "People in Motion" med Saft, kanskje en av de beste låtene som er laget. den er sinnsykt bra. Ellers var det mye dårlig lyd og trøtt produksjon ute og gikk, og ikke så mange sterke låter. Men bandet til faren min var bra. Og Lynyrd Kynyrd var utvilsomt et godt norsk band (?).
-Jeg sitter igjen med en diffus følelse av at musikken deres har et nordisk preg?
-Ja, det tilstreber vi også. Jeg har egne gitarsteminger, og stemingene og billdebruken er til tider absolutt nordisk. "Wild Bird" er jo veldig hardingfeleaktig i klangen. Vi prøver absolutt å legge vekt på at vi er et nordisk band. Da vi turnerte i statene, merket vi at folk var ekstremt positivt innstilt til Skandinavia. Og det kommer jo også mange bra band derfra, som Cardigans og Soundtrack Of Our lives. Vi ser liksom for oss en skandinavisk bølge.
-1000 år etter vikingene.
-Nja, i litteratursammenheng veier jo skandinavia tungt.
-Kan man være så frekk å kalle dere et slags Hep Stars for vår tid?, spør BEATs utsendte, mer ansporet av Øysteins frisyre enn av hans musikk.
-Hva da?
-Hep Stars...
-Hep Stars er kjipe greier. Det er bare negative ting knytte til det bandet. Jeg vet ikke helt hvorfor, men de laget dumme låter. Det er Bjørn og Benny i første utgave.
-Og hva er de nærmeste planene?
-Etter planen skal vi i studio i september og lage en ny langspiller. Vi har 20-25 nye låter som vi skal jobbe med. Det blir spennende. Jeg merker at det er en ny situasjon. Nå ligger det et forventningspress på oss, og alt er lagt til rette for at vi skal lage noe bra. det er bare oss det står og faller på, og det er en stor utfordring. Egentlig er det ganske lett å like Electric Psalmbook. Den ble laget i motgang og utgitt for egne midler. Det er jo mange som misliker musikkbransjen, så det skulle ikke forundre meg om tingene hadde sett anderledes ut hvis vi i utgangspunktet hadde gitt ut denne plata med selskapsbacking. Vi er jo blitt slaktet et par steder også. Konklusjonen er at du må være tro mot deg selv, og forsøke å lage ting du selv vil høre på. Gjør du ikke det, blir alt feil.
