BIGBANG - et annerledes intervju med Øystein Greni...
I mai måned tok jeg kontakt med Warner i håp om å få primus motor Øystein Greni i BIGBANG i tale. Det var bare noen dager før innspillingen av New Glow EPen tok til i Halden på Athletic Sound Studio. Svaret fra Greni var da at de var hardt presset på tid, men at han gjerne skulle svare meg via mail. Greit, tenkte jeg. En annerledes måte å arbeide på, men for all del - man kan jo forsøke. I kjent Musikkpraksis -stil sendte jeg over spørsmål som berører det spilletekniske, innspillingsmessige og utstyrsmessige. Jeg gledet meg til å motta en fyldig beskrivelse à la dagboksnotater fra innspillingsperioden, i tillegg til noe om: Hva plundrer dere med? Har bandet god kjemi i studio? Hvem gjør hva og hvorfor? Er gjestemusikerer tukket inn? Hvordan blir produksjonen? og Hvem skal stå for miksen? Men da svaret kom var disse sentrale spørsmålene på en elegant måte oversett!!!
- F...! tenkte jeg da jeg mottok mailen, men kunne allikevel ikke annet enn å le av svarene. For hva kan man egentlig forvente seg...
En slik måte å svare på som Øystein Greni fikk anledning til, åpner jo opp for uante muligheter for et kreativt sinn. Og jeg ble stilt sjakk matt. Øysteins taktikk var enkel: Man hopper bare lekende lett over alle spørsmål man ikke vil svare på, og svarer vilt og hemningsløst galt på alle de andre. Eller rettere sagt: Man forteller sannheten med visse modifikasjoner.
Skater, halvstudert røver, Vespa-elsker og BIGBANG-boss
Da spørmålene ble sendt over til Øystein, hadde jeg ikke hatt tid til å sjekke info om bandet på internett. Men da svarene kom fra han en stund senere, var jeg oppdatert. Det var da fornøyelig lesning å humre seg igjennom hva unge Mr. Greni la ut om. Jeg vil si det slik at dersom Øystein Greni legger musikken på hylla, har han store muligheter som forfatter av samme kaliber som Ari Ben og Erlend Loe - fantasi og humor tatt i betraktning. Og med litteraturhistorie-studiet på Blindern ved siden av musikksyslene, er denne tesen kanskje ikke så fjerntliggende? Kanskje Øystein Greni har et manus i skuffer også sammen med alle tekstene sine? Hva vet jeg, jeg fikk jo ikke anledning til å spørre. (HAr du det Øystein, et manus om å være rockemusiker og skater i Oslo? jeg vet også at du liker Nick Hornby.. og Proust(!))
Uansett.. Utenfra ser hele BIGBANG hysteriet ut til å handle om gutten med gullbuksene. Man spiller for en samlet platebransje på by:larm-99 i Stavanger, og alle går bananas. Plateselskapene sloss om å få bandet i sin stall, og musikkpolitiet blant pressefolk kjører foran med sirener og blålys. Det er medaljens forside.
På baksiden har Øystein Greni dessverre fått et rykte på seg blant enkelte musikere som en vanskelig fyr. Og da vises det til alle utskiftningene av medlemmer i bandet. Særlig hardt har det gått ut over trommeslagere som skifter ut fem ganger på de seks årene bandet har eksistert. Dette har han fått mye pepper for av pressen også. Den ironiserer over at plateselskapet Warners pressebilde-budsjett må være sprengt for lengst. Den etter hvert store hopen av forsmådde medlemmer planlegger å starte storband, sies det... (Natt & Dag)
Slike ting må man altså leve med dersom man har ambisjoner og selv er den skapende kraft i et band. Sannheten - det vat man jo - er mer nyansert enn som så. Her kommer i allefall en liten oppdatering på BIGBANG for deg som ikke kjenner historien om dem ennå. Etter det får du servert historien Øystein Greni har sendt meg, i fri regi.
Historikk
BIGBANg har holdt på siden 1992, og har etter hvert opparbeidet seg et rykte som et av hovedstadens beste liveband. I begynnelsen besto BIGBANG av Øystein Greni, barndomsvennen Erik Tresselt og gymnaskompisen fra Forsøksgym Christer Engen. De drar tidlig på en selvfinansert USA-turne i håp om å blant annet knytte kontakter med indie-seskap. I 1995 platedebuterte BIGBANG med Cd-en Waxed. I 1997 tar Martin Horntvedt fra Jaga Jazzist (musikkmiljø og band bestående av jazzinteressert ungdom fra Tønsberg) over stikkende etter Christer Engern som velger å spille med Turbonerger og senere Kåre & The Cavemen. I 1998 drar bandet på ny USA turnè, og spiller inn CD nummer to Electric Psalmbook her hjemme. Martin Horntvedt slutter og prioriterer Jaga Jazzist, mens Kristian Syversen tar over. I 1999 oppnår BIGBANG det store gjennombruddet, da de opptrådte på platebransjens konferanse by:Larm og ble "oppdaget" av presse og plateselskaper. Lovordene halget, og bandets nyss utgitte og selvfianserte andrealbum Elecrtic Psalmbook ble snappet opp av Warner som gav den ut på nytt etter at den først var utgitt på eget selskap. I dag har Electric Psalmbook slogt 10.000 eksemplarer.
BIGBANGs musikk er vanskelig å sette i bås, og slik vil gjerne Øystein Greni ha det. Men han er oppvokst med musikk, med en far som spilte i bandet The Undertaker Circus på 1960-og 1970 tallet, og har alltid vært fan av datidens store musikalske helter.
- Den musikken har alltid vært en del av oss, og vi har en utrolig referanserikdom, sa Øystein Greni om sin musikkform til jounralist Erik Vallebrokk tidligere i år.
I mars og april i år dro BIGBANG på sin tredje USA-turnè. Takket være Grenis mange kontaker fra den gang han var en aktiv skater, dro bandet til New York, Philadelphia og California for å vise seg fram.
- Det er jo slett ikke sikkert at det skjer noe. Vi taper garanter penger, men synes det er viktig å vise oss fram også utenlands, svarer Øystein Greni i samme Vallebrokk-intervju. (Og "glemmer" å si at han selvfølgelig også er gira på USA av den enkle grunn at kjæresten bor i San Fransisco.)
Nå i år 2000 har bandet vært nominert til to Spellemannspriser for albumet Electric Psalmbook, to EP-er er gitt ut, der hiten Girl In Oslo har vært en aldri så liten landeplage. Den 28. august kommer BIGBANGs tredje CD, Clouds Rolling By ut via Warner.
- Det er egentlig ganske komisk. Høsten 1998 gikk vi rundt til plateselskapene med Elecrtic Psalmbook, og ingen ville ha det. Et halvt år etter var alle der. Men akkurat det er vel noe som preger bransjen i Norge. Det å løpe i flokk, mener jeg... - svarte Øystein om den saken til Robert Gjestad i februar i år.
I mellomtiden har Øystein Greni skiftet ut ende et par bandmedlemmer. Denne ganger var det trommeslager Olaf Olsen som overtok etter Kristian Syversen som måtte pakke taskene. Han rakk bare en rask gjesteopptreden i bandet. Karim Sayed, som har jobbet med Frost, Perculator, Sternklang, a-ha og Madrugada, stod allerede klar for å overta stafettpinnene. I rask rekkefølge har Greni skult lag med trommisene Christer Engen, Martin Horntvedt, Kristian Syversen og Olaf Olsen. De to siste er kommet og godt over det siste halvannet året. I fjor sluttet også Erik Tresselt, barndomsvennen og bassisten Øystein Greni starten BIGBANG med i 1992. Erstatteren het Nikolai Eilertsen fra miljøet rundt Jaga Jazzist. Forhåpentligvis har de tre BIGBANG'erne nå funnet tonen, og blir stabil besetning en tid. De har i allefall funnet seg en "Snikkarbo" som skal bli et lite øvingslokale med studio på Torshov.
- Der skal vi øve og lage litt skisser og kanskje også hjelpe andre litt til å finne godlyden. Foreløpig har vi en Stepens 16-spor på 2" en 24-spor Otari og et Mackie-bord, men jeg skal prøve å overtale Per Abrahamsen på Electrocompaniet til å bygge en fire kanalers mik-preamp som kan få en SM57 til å låte som en U47! Dette kan i teorien bli et hyggelig sted å pusle med musikk med en liten mini-ramp som adspredelse for de som måtte ønske det, forteller Øystein meg på mail som siste begivenhet. Mer info om BIGBANG ligger det masse av ute på internett. Øystein Greni må ha en haug med venner som er internett-frelste. Maken til infobank der ute skal man lete lenge etter.
Øystein forteller
- Jeg begynte å spille gitar da jeg var sju år fordi jeg synes teksten på Be Bop a Lula hørtes så morsom ut. Det var på hytta, og pappa lærte meg låta på mammas gamle russiske gitar som bor der... den er utrolig tungspilt, men holder stemninga fra påske til sommer år etter år. Siden det har jeg mer eller mindre fortsatt å spille, og pappa har foret meg med låter og tekster. Han har en helt fantastisk hukommelse når det gjelder rocketekster. Jeg spilte ganske mye sammen med Torgeir som var bestevennen min på Bolteløkka barneskole i Oslo. Vi spilte på Halvsju - beryktet ungdomsprogram på NRK en gang - og greier, men så ble han sammen med Kjersti som var en jente vi begge var veldig forelsket i - og da ble vi uvenner, og jeg fikk mer tid til å spille gitar. Etterhvert begynte jeg å henge litt nede i musikkbutikkene i byen. Alle kara på Schlagerforlaget og Imersund og Hornås var skikkelige strenge og skumle og visste at jeg ikke hadde penger, men på Guitar Workshop ble jeg en slags maskot, som særlig Jan Braathen hadde sansen for. Han pleide å la meg stikke ut for å kjøpe litt sånne amrikanske "cookies" fra igår som de hadde på Karl Johan på 80-tallet. Og der husker jeg gitarroadiene til masse helter kom innom. Curtis Mayfield spilte jo en konsert på Rockefeller med Jans Granstrat og Los Lobos, Fabulous Thunderbirds og Stevie Ray Vaughan og alle heltene mine på den tida - for ikke å snakke om Marius Müller som jeg syntes var veldig tøff, selv om han nok syntes jeg var en litt plagsom liten snørrunge. Likevel lot han meg låne en nydelig Gretsch-gitar med hjem for en langhelg. Etterhvert begynte jeg å kjøpe masse rullebrett og spilte ikke så mye i flere år.
Først da jeg begynte påp Forsøksgym og ble kjent med Christer Engen og begynte å kunne gå ut på konserter og slikt, ville jeg starte band, og BIGBANG oppstod vel mer eller mindre høsten -92 med første konsert nyttårsaften -93. Da hadde vi sparka Pekka som skulle spille bass en uke før Erik, som er tremenningen min, ble med på bass selv om han egentlig ville spille gitar. Den juleferien øvde vi omtrent åtte timer hver dag og ble utrolig bra veldig fort. Det burde forresten envnes at Erik, Kristian Syversen, Thomas Ferger og jeg for lenge, lenge siden hadde et kjellerband en liten stund som het Dukes of Hazard - litt egne låter, også Hey mr. Spaceman med Byrds. Ja, og jeg og Kristian og Bjørnar Buxrud hadde et konsertband som het negerkatt eller Okken Bom-trio der vi spilte Descendents låter, en Black Flag og Mercury Blues av David Lindley med slide og greier. Tåsenrock! Men alt det der ble nedprioritert på grunn av skatinga.
Hvordan fant du de andre bandmedlemmene?
- Nikolai fant jeg i en gigbag en gang jeg skulle kreve inn noen penger på Smuget. Der lå han og leste Bassplayer med tydelig opphisselse nedentil, og når det nesten gikk for ham lusket han bort til noen av Norges ledende bassprofiler og begynte å snakke om go'negl og plekter og slikt. Du må jo huske på, til tross for imponerende skjeggvekst er han bare 15 år, og jeg tenkte at jeg måtte hjelpe han vekk fra basskjøret på Smuget. Det er ikke noe bra for noen, vet du. Karim ble jeg kjent med en gang jeg skulle kjøpe noe narkotika, jeg bare så på ham på gaten og skjønte at han dærre utlendingen der, han hadde ikke kommet til Norge for å kjøre buss. Og etter mye skrik, veiving med pistoler og skrål hadde blitt enige om en skyhøy sum, klemte vi hverandre på orientalsk vis og han tok meg med til en moské hvor jeg ble innlemmet i Oslos underground sheik-miljø med magedans, narko og housemusikk i obskure taktarter. Her forsto jeghvilken rytmekonge han er.
Noen musikalske forbilder?
- Curits Mayfield, Lars Lillo, Jimi Hendrix, The Band, Stones, G-love, Urge Overkill, Led Zeppelin, Snooks Eaglin, Manu Dibango, Neil Young, CsN, Miles Davis, Dave Burbeck, Paul Desmond, Joe Morello, Joseph Zigaboo Modeliste, Dag Nasty, Bob Mould, Hüsker Dü, Jaga Jazzist, Nils B Kvam, Zenja Shapovs, Last James, joni Mitchell, Suzanne Vega, Rickie Lee Jones, Motownfolka, Stax-Atlantic-greiene, Al Green, Willie Mitchell, Allen Tousaint, dr John, professor Longhair, Pete Townshend pluss du vet alle som man ergrer seg over at man har glemt..
Ja! Tony Joe White, Aretha Franklin og Muscle Shoals gjengen... David Hood, Jimmie Johnson og Roger Hawkins. For ikke å snakke om James Brown med folk! Stubblefield, Jabo Starks, Bootsie Collins, Maceo Parker... det er så mye bra folk! Lasse Hafrager, for eksempel...
Ser du deg selv som en kunstner/musiker, eller som et bandmedlem?
- Å takk, begge deler, men hvis jeg må velge én så sier jeg "skater/songwriter". Jeg er jo forresten også halvstudert røver og en middelmådig kelner hvis det skulle trengs.
Siden du står for all musikk og tekst, er det viktig for deg å ha full kontroll og få lydbildet dit du har hatt det i hodet, eller tilfører de andre i bandet like mye?
- Det er veldig viktig at jeg blir fornøyd, det er også veldig viktig at de andre blir fornøyde. Hvis vi er uenige blir det dårlig stemning og det er helt jævlig... gråt og tenners gnissel. Stort sett respekterer vi hverandres smak, og det blir søt musikk, men hvis jeg ikke er fornøyd kommer ikke sangen ut. Hadde det vært noen andres sanger hadde jeg latt dem bestemme og ta de avgjørende valg. Sånn bør det være. De andre tilfører enormt mye - uten dem intet band - og det er utrolig viktig for meg som låtskriver å ha noen godesjelefrender å presentere ting for.
Hvor vil du hen med musikken?
- Jeg vet ikke, jeg lurer kanskje mer på hvor den vil med meg.. Det er jo sånn det funker, man kan ikke ta seg noe sted med musikken, men man kan følge den på gode dager.
Hører du har en rocka og en melankolsk/romantisk side ved deg? Hvilken del setter du mest pris på?
- Liker du å kysse eller danse eller det to sider av samme sak? Kan det ene føre til det andre? Jeg liker begge deler like godt. Alt etter som hvem man er sammen med og dagsformen.
Kan du si litt om hvordan du jobber? Kommer for eksempel teksten før musikken, eller samtidig? Inspirasjon får du fra hva?
- Melodilinjer kan bare dale ned i hodet. Som for eksempel idag på politikontoret der jeg skulle hente nytt pass.. New Glow refrenget begynte jeg å nynne på i køen på Rimi. Kanskje refrenger oppstår i køsituasjoner? Jeg ringte i allefall den dærre melodisnutten fra i dag inn på telefonsvareren til Nikolai som jeg visste lå og sov allikevel... og så kan han skrive det ned på noter.. ellers er det fint å ha diktafon. Det samme skjer med tekstideer - det bare kommer. Ensomhet og melankoli er bensin på bålet! Ofte skjer det ting når jeg spiller trommer eller gitar også. Det er litt hipp som happ hva som kommer først av tekster eller musikk - det skjer på så mange forskjellige måter. Men det er veldig viktig å ta seg tid til å spille når man er på hogget... sett på kassettspilleren og skrem deg selv etterpå. Det gjelder å koble ut hjernen og hyle mot månen. Ingen skam.
Siden det var sangen Girl In Oslo som gav BIGBANG det store gjennombruddet - hvem er hun?
- Dette har alle som har sett oss live hørt før. Jeg var på vei til skolen en morgen og en bygningsarbeider kom gående i motsatt retning, det var en kald vintermorgen og han jobbet op det nye biblioteket på Blindern. I det vi er i samme hørsels-sfære hører jeg ham si følgende: "Kan jeg snakke med den søteste dama på Lambertseter, eller?" pause "Ja, ærre deg ja" og så måtte jeg finne på resten selv. Og så kan vi spørre oss selv om det hadde blitt en hit på orginalspråket?
Jeg har fått en e-mail en gang fra en som sa at hun faktisk var denne dama på Lambertseter.. Hun burde i grunnen frem i lyset. Han fyren også, kanskje. Det hadde vært noe for Dagbladet eller VG nå i agurksesongen!
På Girl In Oslo EP-en er det benyttet tre studio. Hvorfor?
- Det er vare benyttet to - det vil si, demoinnspilling hos oss selv oppe på Nazi-Bryn, og profesjonelt med flere spor hos Kai i Halden. Kai er forresten en skikkelig helt og en veldig fin fyr. Remmet hans har helt avgjørende betydning for vår lyd. Han stilte også opp i forbindelse med Electric Psalmbook og gamblet 10.000 kroner i betaling fordi han trodde på musikken vår før noen i selskapene gjorde det. Medley Studio i København er et bra miksestudio. Fairchild, Pultech, og masse andre snobbegreier som vi tror på!
Er det viktig at musikken er akustisk spilt inn og ikke programmert via data?
- Dette her er egentlig bare fashion greier og det handler ikke om logikk, enklest sett.. men så gjør det jo det allikevel siden det viktigse når man spiller er å føle seg bra, og da må man ha noe moteutstyr som man selv synes er gjevt. Vi vil jo være sånn som alle de kule folka vi digger, og da blir det til at man kopierer litt innfallsvinkler her og der... sånn som med alt anner. Men når det kommer til stykket kan det godt hende jeg ikke kunne hørt forskjell på noe harddisk dritt og de dinosaurgreiene vi holder på med, men det spiller ingen rolle. Det er kult å se de tykke tapene snurre rundt! Men det er viktig for feelingen å spille inn live. Vi konfronteres jo ofte med at folk ikke likte plata og synes at vi er best live, så da må vi jo prøve å fange den stemningen der så mye som mulig.
Så får vi bare vente og se hvordan BIGBANG utvikler seg med årene. Det er bare så synd at pressen har så altfor lett for å rive ned eller hause opp et band rett foran et plateslipp. En merkelig form for mediedekning og oppmerksomhet, egentlig...
