Date: 21.12
Written by: Stian Stang Christiansen og Kay Stenshj
|
- Viktigst at det groover
Hvem har egentlig mest kredibilitet av gitaristen og dj-en?
I gamle dager – for tjue år siden, omtrent – hadde du garantert høy kulhetsfaktor hvis du gikk og bar på en gitar. Ingen tvilte på at rocken alltid ville herske. «Rock 'n' roll will never die,» sang Neil Young.
Men for noen år siden skjedde det noe. Den anonyme fyren som sto og spilte plater på diskoteker kom stadig mer i fokus. Den som klarte å sette sammen andres musikk på en kreativ måte fikk etter hvert like mye, om ikke mer, respekt av mange lyttere som den som spilte musikken selv.
– Har han som spiller gitar eller personen bak platespilleren mest mest gatekredibilitet i dag? Øystein Greni (26 år, bodde i Rælingen det første halvannet år av sitt liv, og er nå gitarist, låtskriver og frontfigur i rockebandet BigBang):
– Det er ikke til å komme utenom at det eneste som betyr noe – enten man er dj, spiller gitar, lirekasse eller hva det enn er – er hvorvidt man er glad i musikk. En dj som spiller noe som groover, har mye mer til felles med en god trommeslager eller gitarist, enn han har med en dårlig dj. Akkurat som en dårlig gitarist ikke har så mye til felles med en god gitarist, men mer til felles med en dårlig dj. Prof. Scuba, alias Thomas Olsson (28 år fra Rælingen, er en av Norges ledende techno-dj-er de siste ti årene, og selverklært resirkulatør av musikk):
– Det er musikk begge deler. Det er jo egentlig bare forskjell på uttrykksformen man holder på med.
Øystein:
– Men jeg synes at det er én fundamental forskjell mellom det å spille plater og det å spille et instrument, at du på en måte er litt lenger ut i næringskjeden som dj. Jeg sier ikke at det du gjør er noe dårligere, men du er ikke like mye i kontakt med urstoffet i musikken som du er når du kreerer noe fra grunnen av.
Thomas:
– Akkurat som det forskjell på gode og dårlige dj-er, så er det gode og dårlige gitarister og band. Noen band skriver musikken sin og gjør en bra kreativ jobb – det er vel der du går fra å være entertainer til kunstner. Men en god dj er også skapende i måten han setter sammen rytmer. Hør på Strangefruit, for eksempel. Men jeg vil ikke si at Rune Rudberg er noe mer kreerende enn en dårlig dj. Det er klart det er forskjell på musikere og dj-er. Men elektroniske band spiller ikke så ofte live, så dj har tatt framførerrollen for elektroniske artister. Om det er kunst, har jeg ikke lyst til å svare på. Jeg skjønner at det er delte meninger om det.
Øystein:
– Skillet går jo på om man skaper noe eller bare gjengir noe, om man uttrykker noe personlig.
– Skal det mer til for å bli en god musiker enn en god dj?
Øystein:
– Hvis du forholder deg til det rent tekniske, er det nok litt vanskeligere, men det er ikke det som er viktig. Det er ikke det tekniske som ligger til grunn for om noe er kunst.
Thomas:
– Man ser jo at det er veldig mange dj-er som begynte å spille for ett år siden, som gir ut cd-er. Det er enkelt å lære seg det tekniske for å mikse plater. Men du må også kunne formidle følelsen i musikken. Bruker du platespilleren rett, er jo den et instrument på mange måter. For å få til det ordentlig, må du skjønne musikk.
Øystein:
– Så lenge folk er interessert i musikk, synes jeg det er positivt. Så lenge folk er glade i musikk, spiller det ingen rolle hva innfallsvinkelen din er. Kjærligheten til musikk kan ta deg hvor som helst. Er du glad i musikk, kommer du en eller annen gang til å høre på Miles Davis og jazz. Og da kommer livet ditt til å bli litt mer verdt enn livet til folk som ikke kommer inn i den greia der. Og så hører du på klassisk musikk. Det er en enorm skatt for menneskene.
Thomas:
– Jeg tror også det er viktig at man har litt bredde i hvilken type instrument folk spiller. Hvilket instrument man spiller har en del med hvilken innfallsvinkel man har til musikk. Mange av dem som kjøper mye plater er unge. De er ikke alltid helt «ferdige». Jeg tror det er viktig at den aldersgruppen har litt spredning i hvor de er. Jeg vil absolutt ikke at alle som vokser opp skal bli dj-er, det ville vært helt forferdelig.
Øystein:
– Da hadde du mista jobben din (ler).
– Thomas, du har sagt at du bare resirkulerer musikk. Gjør du mye av det samme, Øystein?
Øystein:
– Det er klart det. Når man spiller i band, kan man si at man er hypp på å ha litt «Led Zeppelin-feeling». Så lærer man å spille noe som er inspirert av noe annet. Sånn har det vært i alle tider, det at man plukker opp ting – mens en dj kanskje bare tar det rett fra originalen. Tankegangen er jo den samme. Men interessant musikk vil aldri ha noe med båser å gjøre. Den oppstår når mennesker møtes og utveksler forskjellige bakgrunner.
– Thomas, kaller du deg selv en musiker?
Thomas:
– Nei, det gjør jeg ikke. Men det finnes dj-er som fint kan smykke seg med tittelen musiker, selv om jeg tror det store flertallet av dj-er nok ikke er det. Av og til klarer jeg å gjøre ting som er såpass bra at det er kunst, men jeg er nok mer på framførerplanet.
– Hører du på techno, Øystein?
Øystein:
– Trommisen i bandet, Karim, hører på mye elektronisk musikk. Jeg er veldig glad i levende trommer, ikke så glad i klikk eller looper. Det er en smakssak. Men bare det er bra musikk, er det kult.
Thomas:
– Ser dere på platespilleren som et instrument man kunne tatt med seg for å scratche og legge på lyder?
Øystein:
– Det kommer helt an på det. Alle ting er potensielle instrumenter.
– Det finnes de som sier at rock død, og at dagens musikere bare resirkulerer gammel musikk. Gjør Big Bang det? Er dere et retroband? Øystein:
– Vi har en forkjærlighet for et spesielt lydbilde, og en folkemusikktilnærming til en musikk vi har vokst opp med. Jeg forstår at folk sier det, men så lenge man lager nye låter som betyr noe for folk, synes jeg ikke det. Det er nye låter på lik linje med andre. Treminutters poplåta er en forholdsvis ny sjanger hvis man trekker opp litt store linjer. Det var kanskje den viktigste nye sjangeren i løpet av forrige århundre, og det er fortsatt den folk henger seg opp i. Og hvordan du da pusler innenfor formatet, det er ikke jeg så opptatt av.
– Du driver med noe ganske annet, Thomas.
Thomas:
– En ganske stor del av det jeg driver med er også blitt kverna inn i treminutters poplåtformatet. Men det man holder på med på klubber er ganske langt fra det. Der er det lange låter.
Øystein:
– Det er mer sånn progrock-aktig (ler).
Thomas:
– Jeg håper man kan komme seg litt bort fra format-tenking, men den store massen vil nok alltid ha behov for skjematisk oppbygd musikk. Når man ser på technoen på VG-lista, har den mer til felles med Bon Jovi enn den technoen jeg spiller.
Øystein:
– Vi er ikke noe særlig stort band vi heller, men jeg merker at i det sjiktet vi er i, er det enormt mye trykk mot kommersialisering.
– Konklusjonen er vel at begge dere synes at uttrykksformen ikke er så viktig, så lenge man er glad i musikk?
Øystein: – Dette er en videreføring av intrositatet i «Naiv. Super»: Alle som er opptatt av groove, er min venn.
Thomas:
– Det sammenfatter egentlig alt (ler.)
|
