Øystein Geni
Nytt år. Ny plate. Nytt band. Men Øystein Greni dyrker fortsatt barndommen.
Jeg er ganske tidlig ute, men Øystein Greni sitter allerede og dingler med beina på en trappeavsats ved den brune kafeen vi skal møtes på. Selv om han har sekstitallslugg og fin skjorte, kler det ham å sitte sånn og vente på gatehjørnet.
Rockegruppen Øystein er den ubestridte lederen av, BigBang, gjør seg klar for sommeren og festivalsesongen, etter et år som ett av Norges store, nye band. Dessuten kommer de med en EP, og om litt sitt tredje studioalbum. Det er det mange som venter på, selv tror han den blir ganske fin.
Jeg har sett BigBang in concert kanskje 86 ganger, den åttisjette bare noen dager i forveien. Da fyllte de BLÅ, Oslo-trendjazzens vugge, med unge, pene jenter, gamle, stygge damer, kjekke, unge gutter og stygge, gamle menn. BigBang er veldig populære. Foran scenen står en gjeng russegutter og synger ivrig med på alle låtene, til og med de nye, som de aldri har hørt. Som vanlig treffer du Øysteins foreldre upfront, på hver sin side av scenen denne gangen.
Pappa Thor Greni har lang fartstid i forskjellige deler av musikkbransjen, og var endog en liten rockestjerne selv i bandet The Undertakers Cirkus, for sånn cirka femogtyve år siden. Han ser alltid ut som en litt nervøs og veldig fornøyd manager, men Øystein står på egne ben, nå. Mor Ragnhild og søster Taran synger hverandre i øret, og titter opp mot scenen, i en blanding av beundring og sjalusi.
Bandet sitter meget bra, og det synes. På Øystein og på resten av familien.
Dette er den første Norgeskonserten med ny besetning, den femte nye besetningen på bare et år.
Det har gått i en rasende fart siden den bakfulle platebransjen fikk bandet opp i hendene i fjor vinter. Andreskiva Electric Psalmbook ble gjenutgitt av Warner og solgte bra, men årets senvinter-EP "Girl in Oslo" er den virkelige pekepinnen på bandets voksende popularitet. Den har solgt over syv tusen eksemplarer, og har gått konstant på radioen. Et stykkke på vei siden starten i jula 92 har de kommet.
Ny trommeslager har de fått i Kareem Sayed, som fra før spiller i Perculator, Sternklang, Madrugada og en håndfull prosjekter til. Han slår ganske svakt i forhold til de forrige, men bidrar med mye musikalitet. De høres ut som en blanding av ZZ Top og Prince, er det noen som sier.
For mange år siden så jeg en av deres tidlige konserter, på den legendariske pre-grungebula Rockall i Oslo. Sammen med Amulet, som også er plateaktuelle nå, underholdt de en bunch skatekids, som dem selv. Øystein var en av verdens beste skatere en stund. Det må vi ikke glemme. Da var det et slags sammensurium av sekstitallspop og post-hardcore som gjaldt for BigBang. Siden den gang har jeg hatt gleden av å følge bandet og guttene på nært hold, og sett dem og verden forandre seg. Bittelitt.
Vi går inn. I en pose ligger to veldig små gitarer, litt mandolinaktige. Øystein forklarer.
- Jeg kommer nettopp fra fotoopptak. Han ba meg ta med gitar, så jeg valgte noen som var lette å bære.
Det var sikkert ikke helt sånne fotografen mente, tenker jeg inni meg, men sier ingenting. Vi setter oss. Damen, som tar seg ganske godt ut tatt i betraktning av at hun sikkert har jobbet på etablissementet i en mannsalder, vil ta bestilling. Jeg velger karbonade med løk, siden det er noe av det beste jeg vet, i hvert fall når jeg er på slike steder. De er ekstra tykke og gode på dette stedet, har en venn av meg postulert. Øystein vil gjerne ha to.
Det var artig på konserten sist mandag. Det er lenge siden jeg har vært på en konsert med så god stemning.
- Du takk, men det er noe vi opplever ganske ofte. Responsen er som regel veldig god, men hvis folk bare står og er fulle blir det noe annet. Det er litt fælt, nesten.
Jeg elsker musikk, men foretrekke clubbing fremfor å stå og se på et band for tiden.
- Jeg vet egentlig ikke, jeg har ikke noe særlig uteliv. Vi spiller så mye at det blir dårlig med tid til annet. Jeg må si at jeg ikke helt har taket på hva det vil si å gå på klubb. For meg ligner det veldig på bare å "gå ut". Men det er vel det at det er et tema som holder det hele sammen, og at det ikke er et tilfeldig valg av CD'er som blir spilt. Konserter stiller kanskje svakt som samlingssted, klubbopplevelsen virker nok mer interaktivt, folk danser og sjekker hverandre opp. En god konsert er også noe som foregår mellom begge parter. Det er positivt hvis det blir sett på som et opprør mot dårlig konsert å gå på klubb.
Men kanskje ikke den fan-av-band-idéen er like sterk som før?
- Hmm. Jeg har jo etterhvert blitt en dårlig representant for den romantiske bandidéen, med "det er vi gutta for alltid". Det sprakk for lenge siden for mitt vedkommende. Da Christer (Engen, opprinnelig trommeslager, journ. anm) sluttet for å bli med i Turboneger var det absolutt et av mitt ganske så ukompliserte livs største kriser. Det var jo helt forferdelig, og brøt veldig med den romantiske holdningen til å spille i band. Men det hjalp meg til å fokusere på musikken. Jeg ser ofte triste tegn på band som holder sammen for å gjøre det, hvor det bare er noen som er flinke, og andre trekker det ned. Det er jo ikke noe bra det, det viktige er at det blir fin musikk.
Målet helliggjør middelet?
- Ja, men det er to innfallsvinkler. Du har enten Steely Dan-måten, hvor man tar de beste, mest passende musikerene på hvert instrument og får et optimalt resultat. Og du har sånne band som Rolling Stones og Beatles, hvor andre regler gjelder. Det som kanskje er mest fantastisk der, er sangen. Du hører at de er så samsunget, de har så karakteristiske stemmer, det gir en sånn følelse - det er bandet og guttegjengen i essens. Uansett hvor bra og sløyt Steely Dan låter, vil de aldri kunne røre ved de følelsene der.
Da vi var i Danmark og spilte forleden fikk jeg den litt tilbake. Det føles veldig godt å spille med Nicolai og Kareem.
Hvordan traff du dem?
- Det er så mange ting som henger sammen, la meg ta historien i korte trekk. Christer var med først, det var på mange måter hans band, kreativt sett. Da han sluttet fikk vi med Martin fra Jaga Jazzist - veldig godt samarbeid - men han hadde mye å gjøre og jeg følte engasjement hans var mest profesjonelt. Han sluttet etter at vi hadde spilt inn Electric Psalmbook. Da var bandet mer eller mindre over og ut, og jeg ville egentlig bare få musikken på tape. Så tok det plutselig litt av, og Kristian, som tok over, ble del av et band som egentlig hadde trengt mer tid på å utvikle seg. Jeg trengte en som var flinkere, og prøvespilte med Kareem og Olaf. Olaf var best, men jeg holdt kontakten med Kareem, ble litt venner med ham. Jeg tror det er til det beste at han ikke ble med fra starten av. Nicolai traff jeg gjennom Jaga-folkene, ekstremt fin fyr. Men det har vært klare Spinal Tap-fakter over oss, ja.
Føler du deg litt tryggere nå, at det blir lettere å få satt idéene dine ut i livet?
- Ja. Det har jo fungert det siste året, i hvert fall på overflaten. Vi har fått meget gode kritikker og solgt bra, men jeg har opplevd gang på gang at ting jeg trodde funket ikke gjorde det. Det har vært mange overraskelser. Men sånn er det når man jobber i følelsesbransjen. Du kan ikke ta noe for gitt.
Ga du ut Electric Psalmbook på trass, selv om bandet var over og ut, som du sier?
- Nja, det var også mange venner som støttet meg og mente jeg burde gi det ut, Knut fra Euroboys, Rolf Yngve fra Gluecifer, moren og faren min ... Men folk i platebransjen vi kontaktet syntes ikke det var noe bra i det hele tatt.
Det er lett å havne i en under-achiever-rolle - flink, men kommer ingen vei ...
- Jo, men samtidig, om plata ikke hadde kommet ut og gjort suksess hadde jeg ikke vært bitter av den grunn. Det er slik en luksuriøs greie å få lov til å spille musikk, man skal være takknemlig for at man kan få oppleve frysningene.
Men det er jo litt merkelig at vi ble "oppdaget", vi har jo vært synlige lenge. Suksess var aldri prosjektet, øving og konserter var drivkraft nok i seg selv. Jeg føler at det er mange som starter band som en slags forretningsidé.
Domenenavnet kommer først ...
- Hehe.
Det er noen som mener du er en av ytterst få norske artister med rockestjerne-potensiale
- Nei nei. Jeg antar det er musikken jeg lager og spiller som teller. Min person kan umulig være det man oppsøker hvis man drar på BigBang-konsert. Jeg har aldri vært en gutt som har blitt spesielt lagt merke til, aldri vært noe kjekk eller noe sånt. Mange av vennene mine har hatt det sånn. Hva tror du? Det er kanskje vanskelig å skille danseren fra dansen, som de sier i litteraturteorien.
Jeg vil se det som helt naturlig at du om en stund lager en soloplate.
- Øh, nei det er umulig å si. En stund kunne det kanskje se ut som Øystein Greni Band, men jeg vil gjerne holde på det som er. Det funker nå. Hmm. (Pause)
- Noe annet: Trommene setter premissene for alt. Funker ikke de kan det være det samme.
Det har du sagt før. Jeff Porcaro, han er flink synes jeg.
- Joda. Men jeg liker også sånne løsere folk som Al Jackson. Tenk på de Al Green-greiene. Ingen ville vist frem det som et eksempel på trommeklinikk. Det er helt vilt, vet du. Det er en vitenskap, som ER SÅ ENORM OG SOM SÅ FÅ FOLK CATCHER! På Forsøksgym hadde vi en klovn av en musikklærer, Kjell het han. Han skulle forklare oss at rockemusikk var så banalt, det var så få toner. For en dust. Men som sagt, det er forskjellige innfallsvinkler.
- Jeg så et program om store dirigenter en gang. Paganini kom fra den tighte skolen, mens Klemperer, en tysker - merkelig nok, kjørte en mer organisk stil. Under en prøve som Paganini holdt med et stort orkester hadde Klemoerer reist seg og skreket "din jævla metronom!" og gått. Det er tøft når en tysker ... det er herlig!
Dean Parks, som spilte gitar på Steely Dans Aja, fortalte at de først spilte inn sporene prikkfritt, og så forkludret det litt igjen. Det ble "beyond perfection". Det menneskelige aspekt, liksom.
- Skjønner, skjønner.
Karbonadene har meldt sin ankomst. Vi diskuterer om taxisjåførmat er mindreverdig mat. Øystein forteller litt om taxikaféen på Bryn, der de deler øvingslokaler med noen av Norges bedre band. Han anbefaler meg å ta et dypdykk i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, hans yndlings-samtaleobjekt. Han studerer litteraturvitenskap, men har hatt dårlig tid i det siste.
Øystein har fått et varmt forhold til Joni Mitchell, hans favoritt er Court and Spark, mens jeg fortsatt holder en knapp på The Hissing of Summer Lawns. Jeg forteller at jeg alltid hadde litt vondt av å vite at også hun var en bortskjemt kokain-knuller i California under deler av søttitallet. Men musikken får oss til å glemme, blir vi enige om.
Det virker som om folks følelser før er mer interessante for oss, når det kommer til kunstuttrykk
- Jeg skjønner hva du mener, men jeg er ikke enig. Det kommer veldig mye bra hele tiden, men det virker så lite i strømmen av det dårlige. Husk at vi aldri gidder å sjekke ut det dårlige fra tidligere tider heller. Men det er klart at den perioden, slutten av sekstitallet og søttitallet var en særdeles fruktbar tid, hvor folk handlet i en god tro. Det er mye av det som fortsatt lever. Jeg er så heldig å ha vokst opp med foreldre som har de verdiene der. Det er lett å le av, men faen heller. Å vokse opp uten TV, sammen med mange andre barn, kultur ...
- Hele den jappe-tanken er jo helt forferdelig, den ser du overalt fortsatt. Vi skal være glade for å komme fra fete, sosialistiske hjem, og vi må prøve å videreføre verdiene.
Men må man bruke det eksisterende formspråket for å formidle de verdiene?
- Nei, det har ingenting å si. Var det et indirekte spørsmål om vår retro-tankegang med musikken? Det bare blir sånn, uten noen bevisst tanke. Det er gitarene og utstyret jeg har som gjør det slik. Jeg har vokst opp med det, faren min spilte i band og tok meg med på øving, utstyret jeg spilte med på "Halvsju" (beryktet ungdomsprogram på NRK, journ. komm.) på begynnelsen av åttitallet bruker jeg fortsatt. Fokuseringen på perioder, 60-tallet, 80-tallet, er helt latterlig. Det er et så kort tidsperspektiv med tanke på treminutters-poplåten. Ingen kjefter på romanformen, "den har ikke forandret seg siden Don Quijote, det er ingen som har kommet lenger". Det spiller ingen rolle, vi er fascinert av genren, ikke sant.
OK. Du snakker om en musikalsk oppvekst. Det har aldri vært snakk om et press hjemmefra om å gå i rockefars fotspor?
- Nei, jeg har ikke følt det slik. Det er jo en klassiker: man blir tvunget til å spille piano, så kommer hormonene og det blir opprør. Faren min har aldri vært særlig opptatt av hva jeg holder på med, på godt og vondt. Men han har lagt ting til rette. Jeg har hørt ham spille musikk og instrumenter så mye at det bare faller seg naturlig. Jeg har spilt mye sammen med ham, og gjør det fortsatt. Men han har aldri sagt til sine venner i plateselskapene: "Her er min sønn, han spiller i et band" osv.
- Jeg har aldri følt noe press på noe område. Faren min har ingen akademisk utdannelse, og moren min tok det først etter at jeg og min søster Taran ble store. Faren min kunne nesten ikke forstå at jeg hadde klart å ta artium engang. Mine studier på Blindern har de vist null interesse for, og det er ganske behagelig.
- I vår generasjon er det så mange som er så heldige at de er annengenerasjons musikere, showbiz-mennesker etc. Da får man et mye mindre anstrengt forhold til det. Men samtidig kjenner jeg mange dødsflinke folk som sliter med foreldre og et gammeldags trangsyn som hele tiden indirekte eller direkte sier at det å drive med musikk bare er tull. "Blir det noe penger av det'a?" Tenk deg all den jævelskapen, den idiotiske gamle norske økonomiske holdningen. Den har jeg sluppet. Mange vil kanskje se på det som lite rocka, men det bryr jeg meg ikke noe om.
- Når vi er rundt og spiller, føler jeg at mange forventer at drivkraften bak det å spille i band er å sjekke damer og drikke øl. Det er helt latterlig for meg. Jeg har drevet med dette siden jeg var liten, lenge før jeg var noe interessert i øl. Mange ser ikke på musikk som noe ordentlig å holde på med, men det er feil. Det er veldig seriøst.
Aller viktigst for deg?
- Nå ... det viktigste er å ha gode mennesker rundt seg, ha et godt forhold til familien, en kjæreste. Det er jo i bunn og grunn 10 ganger viktigere.
Lett for deg å si...
- Litteratur er selvfølgelig viktig. I en by som Oslo for eksempel, er det veldig vanskelig å finne ordentlige sjelefrender. Da er godt å kunne treffe folk gjennom musikk og i bøker, de kan forklare hvordan de har det. Det er klart man vokser på det, forstår seg selv bedre.
- Jeg skulle ønske jeg ble flinkere til å lese bøker med kvinnelige hovedroller. Det synes jeg er vanskelig. Kvinner er så mye mer vant til at menn produserer kunst, og dermed forstår de menn veldig godt. For oss stakkarer er det verre. Kvinners følelsesspektere er vanskelig å kjenne. Jeg kommer ofte til kort innen kvinnelig litteratur. Jeg tar meg ofte i å tro at boken er dårlig fordi jeg ikke forstår den. Men jeg vil gjerne. Jeg er så heldig å ha Maria, kjæresten min gjennom 6 år, og har snakket masse med moren min. Jeg tar meg selv i å ha det bedre rundt jenter. Jeg må si at jenter er både kulere, smartere og mer interessante enn de fleste gutter.
Okei? I hvert fall når man ikke er ute etter å oppnå noe.
- Ja. Helt klart. Når man er ute etter noe er det helt forferdelig.
Har du lagt studiene på hylla, eller vil du bruke litteraturen til noe senere i livet?
- Hm. Noe jeg har tenkt mye på i det siste er at det viktigste ved livet ikke nødvendigvis er å oppleve, men å ha evnen til å beskrive det man opplever, selv om man ikke opplever særlig mye.
Denne innsikten henger sikkert sammen med at jeg leser Proust. Han trakk seg tilbake i tolv år, gjenopplevde og beskrev alle opplevelsene sine. Jeg vet ikke i hvilken grad det er i ferd med å skje med meg, men på et punkt i livet forflytter showet seg fra der man selv er deltager til ens egen opplevelse av tingene. Man behøver ikke nødvendigvis plage omgivelsene sine med beretninger om det, men man kan være en slags forfatter for seg selv. Jeg har fått så ufattelig mye glede fra gode forfattere, og kunne kanskje ha lyst til å gjøre det selv.
Men du skriver jo tekster som mange mennesker lytter til?
- Det er noe parallelt, dessuten blir det noe helt annet med musikk til. Jeg vet jeg har noe i meg, men jeg vet ikke om jeg er i stand til å få det ut.
Når skjønte du at du var flink med musikk?
- Jeg har spilt siden jeg var så liten, jeg har liksom bare kunnet det, og folk har sagt til meg at jeg er god. Jeg vet at jeg er flink til å spille gitar, det har jeg alltid vært. Det jeg er mer usikker på er om jeg klarer å lage låter, og om jeg synger noe særlig.
Men du er ikke en sånn wonderboy som ikke er helt boy lenger?
- Bakgrunnen for å drive med det jeg gjør er ekstremt sterk. Det kan jeg på en måte lene meg tilbake på. Jeg har drevet med andre ting også, jeg kjørte skateboard og ble god. Men jeg vet hvordan det føles å holde på med noe og få en slags status fordi man er flink, samtidig som man har veldig sterk tvil til seg selv. Jeg var sponsa og vant et europamesterskap, men da jeg kom på konkurranser og stod på rampen med andre folk var jeg skikkelig nervøs, og syntes det var skummelt. Med musikk er det ikke sånn. Jeg er flink, jeg kan det, og da spiller det ikke noen rolle hva andre synes. Jeg har stoffet til det. Det er mange som lager musikk og er i bransjen som sliter veldig, slik jeg gjorde da jeg skatet. Da BigBang startet på ordentlig sa jeg opp sponsoravtalen med skateboardfirmaet, og har kun holdt på med musikk siden.
Hvordan ser du på skate-kulturen i dag?
- Det er veldig rart. Da jeg holdt på var det en eksklusiv ting, det var forbudt I Norge. Mitt første brett ble tatt av tollerne, og jeg måtte sende søknad til Forurensingstilsynet for å få det ut. Jeg så skating første gang i Back to the future og visste at dét måtte jeg gjøre. Da var det å være skater synonymt med å være kreativ og fritenkende. Det var så mange bra folk jeg traff den tiden. Det var et helt genuint brorskap, og vi hadde følelsen av å bygge noe nytt. Nå er det litt mer en harry livsstils-pakke og sportete. Mye av kunstnervibben har forsvunnet. Men nå blir jeg en gammel mann som mimrer om at det var bedre før. De som holder på nå ser sikkert annerledes på det.
Lærte du noe?
- Vi er på en måte oppdratt tiI å være kriminelle, siden skating var ulovlig. Det fører til at man gjør hva man synes er riktig, og driter i hva andre bestemmer. Det føler jeg er en god greie å ha med seg. Hvis det er noe som skiller meg fra andre bandfolk, så er det den gi-faen-holdningen jeg har fra skatebakgrunnen. Man gjør sin greie, og tar ikke andres sannheter som noe man skal følge. Det er sikkert veldig fruktbart i forhold til f.eks. den norske platebransjen, som det ikke er fryktelig mye tak i. Det er ikke så rart egentlig, Norge er altfor lite til å ha en bransje. Det er Ikke menneskenes skyld, det er realitetenes. Et plateselskap i Norge er ikke det samme som i utlandet, selv om det har samme navn som det som gir ut artistene du digger. Det er først og fremst et salgskontor som får lov til å gjøre litt plateselskapsarbeide, som en slags bonus. Rammene Warner får å jobbe innefor, f.eks., er skrale saker. Men i stedet for å sutre over bransjen får man heller sette seg inn i mekanismene, se hva man kan gjøre.
Næmen, det var spesielt....
- Hva mener du?
Hører du ikke?
(Lytter intenst, før han oppdager at BigBang blir spilt over anlegget) - Å dæven.
Det er et sted jeg pleier å gå og ta noen post-flexitid øl på som ALLTID spiller skiva deres. Jeg kan like godt gi bort eksemplaret mitt, for vil jeg høre på den kan jeg bare stikke dit ...
- Å fy faen. Det er helt rått da. Det er merkelig hvordan man kan endre syn på ting man har laget. Jeg fant så mange svakheter ved forrige skive at jeg ikke trodde noen ville høre på den.
Men sånn er det ikke.
- Nei. Det er ikke sånn.
Jeg var på en kriminell karaokebar, sent på kvelden forleden. Der så jeg noen drita, danske muskelbunter som svingte beltet til tonene av "Girl in Oslo". Du slipper nok ikke unna at mennesker du forakter setter pris på din kunst.
- Å nei! Jeg tror alle har noe godt i seg. Forakt har jeg ingen ting til overs for.
Men burde man ikke forakte folk da, mennesketyper som har fullstendig motsatte verdier fra deg? Må man ikke erkjenne det stygge for å sette pris på det fine
- Polarisering er jeg veldig imot. Hvis man går ut fra at alt er lidelse får man heller dyrke de små bluss av positivitet som finnes. Positivitet er den eneste riktige holdningen. Hvem gidder vel å henge ut med gamle folk som klager?
Etterpå går vi en tur på bar. Der snakker vi om dette og hint. Øystein vil gjerne ha meg med på å starte en radiostasjon med classic rock og soul på spillelisten, 24 timer i døgnet. Han har hørt på slike i USA og er i fyr og flamme, men innser etterhvert at det ikke er nok folk som digger det her hjemme. Det er rett og slett jævlig trist.
Han snakker om at grunnpersonligheten man har som barn følger med deg ut livet. Etter en turbulent ungdomstid hvor man opplever mye dritt, er det viktig å finne tilbake til barne-egoet, insisterer han.
Øystein påstår at jeg hadde hatt godt av et langt utenlandsopphold, og at jeg burde prøve å treffe en grei jente. Jeg tiltrekker meg så lett veldig pene og dumme jenter, mener han bestemt, og hviner av henrykkelse når han ser en jente bøye seg ned så trusen synes. Javel. Vi diskuterer J.D. Salingers forfatterskap og rollefigurer, det har vi gjort før, men vi er fortsatt enige om at vi setter stor pris på dem. Det irrasjonelles rasjonalitet, liksom. Viktig for oss, det. Han forteller at han og ladyfriend Maria har sett den gamle trommeslageren fra The Meters spille på en liten klubb i USA, og vi legger en plan for å få ham over hit. Det er ikke så mye som skal til.
Ny EP kommer 26. juni, albumet Clouds rolling by ventes 28. august. BigBang spiller på Norwegian Wood-festivalen 11. Juni
