Åndalsnes og Omegn Turlag 2000 Oppdatert 22.05.02
Fellesturer i fjellet i Rauma Kommune, Møre og Romsdal.
(Moldepanoramaet. Romsdalsalpene. Trollveggen. Isfjordsfjella. Måndalsfjella.
Venjetindene. Romsdalshorn.)
Sidene for 2001 og 2002 finner du på http://turlaget.raumainfo.no
Informasjon om aktiviteter Gjestebok
Aktuelle turer Turreferater (pr. 15.10.00)
Kontakter,
linker Bilder fra div. turer
Turlaget driver med organisering av fellesturer i hovedsak innen Rauma Kommune, men vi drar også på enkeltturer til andre områder. Vi har et variert tilbud av opplegg, dagsturer til fots og på ski, kortere kveldsturer og weekend-turer.
Turene blir kunngjort i Åndalsnes Avis. Det er da bare å møte på anvist sted for skyssopplegg og nødvendig informasjon. På enkelte turer kan det være aktuelt med forhåndspåmelding.
Kravene til deltagernes fysiske form og utstyr kan variere. Dette vil bli klargjort i forbindelse med kunngjøring av den enkelte tur. Ellers vil tempoet på turene bli justert etter deltagernes forutsetninger. Det sosiale innhold på turene er viktig og da bør en ikke slite. Er du vant til å ta en trimtur i ny og ne skulle den viktigste forutsetningen være til stede. På luftige og vanskelige passasjer vil sikringsutstyr bli anvendt.
Nok klær og mat samt solid fottøy er viktige elementer for en vellykket tur. Det er verd å merke seg at det skal nokså dårlig vær til for at turene ikke blir gjennomført. Først på oppmøtet tar en standpunkt til om turen skal omlegges/avlyses. Som regel blir det et eller annet opplegg hvis noen møter opp.
Det er ikke noe krav at en er formelt medlem i Turlaget for å delta på turene. Det vil etter årsmøtevedtak bli avkrevd 10 kr (medlem) eller 20 kr (ikke medlem) pr. person ved frammøte på den enkelte tur. Medlemskap (50 kr pr. år) gir ellers rett til å delta på årsmøtet med vanlige rettigheter/plikter. Er du ikke aktiv, men vil være med som støttemedlem er kontingenten 30 kr. Nye medlemmer kan betale direkte til kto. 4087.51.23841. Tidligere medlemmer får tilsendt giro.
Dette er turprogrammet for 2000 (datoer, steder, turledere):
Skiturer:
6/2 Smørbotn
rundt, Skorgedalen (ER/EK) Populær
rundtur, middels tung
20/2 Svartevatnet,
Måndalen (TV/BB) Opp
Modalen, tung i starten
5/3 Midthø,
Brøstdalen (AH/ER) Høyfjell,
rimelig stigning
19/3 Svarthø, Bjorli
(EK/ER) Høyfjell,
værutsatt
2/4 Sjøbolet,
Innfjorden (BB/ER) Lett
tur
16/4 Kirketaket,
Isfjorden (AH) Kremtur
for telemarkinger!
30/4 Høgstolen,
Innfjorden (TV/ER/AH) Variert,
tidkrevende
7/5 Blånebba,
Isfjorden (AH) Formidabel
utsikt, sentralt
21/5 Kvassetind, Måndalen (TV/HB) Mulighet for flere topper
Kveldsturer:
30/5 Søviksetra/Nonshaugen,
Måndalen (BB/EK) Bratt, god
sti
6/6 Litlefjellet fra Venje, Romsdalen (HB) Ny utfordring i Hall’s
fotspor
13/6 Skåla/Lilleoksen,
Rødven (AH) Utsikt
til fjord og hav
20/6 Vikdalen,
Innfjorden (ER) Lett,
idyllisk, familievennlig
30/6 Kjøsa, Måndalen
(TV) Sentralt
utsiktspunkt, lett tur
(Forskjøvet til 4.7)
4/7 Strandafjellet
(EK) Lett
tur, klassisk Romsdalsutsikt
(Forskjøvet til 27.6)
Dagsturer:
25/6 Geitemjølkstind, Måndalen (BB/TV) Middels, stor ur
(Endring: Blåstolen)
2/7 Såta,
Skorgedalen (EK/AH/ER) Lang
anmarsj, spesiell
(Forskjøvet til 30.7, men avlyst)
6/8 Nonstinden,
Innfjorden (TV/BB) Svett
tur !
(Det ble Sjøbolet og Gjølbotn)
13/8 Vikesaksa,
Eikesdalen (Styret) Ny,
ikke vært der før
(ikke kjørt)
20/8 Kongen,
Trollstigen (AH/TV) Middels
tung, noe luftig
(kjørt den 13/8, Bispen i bonus)
27/8 Måsvasstind,
Måndalen (TV/AH) Middels
tung, god utsikt
3/9 Lauparen,
Tresfjorden (BB/TV) Klassisk,
panoramautsikt
(kjørt den 20/8)
10/9 Brekkehornet,
Innfjorden (AH) Ny,
spennende !
(Ble ikke kjørt)
17/9 Snorthorungen, Galtåtind
(Adolf Grüner)
(Ekstratur)
24/9 Rånåkollen,
Bjorli (ER/HB) Luffetur
1/10 Apalholet, Storbreen (Adolf Grüner) Bretur utenom det vanlige ?
(Ekstratur)
15/10 Geitemjølkstind, Måndalen
(BB/TV) Vi prøver igjen
Det tas forbehold om endringer i opplegget.
Turledere: Bjørg Brevik (BB), Terje Vold (TV), Elsa Krohn (EK), Arild Haugen (AH), Eivind Raanaa (ER), Harald Bakke (HB).
En av våre klassiske åpningsturer. Referat foreligger ikke, men det var visst nokså vindfullt……..
Søndag 20.2.00
Svartevatnet via Modalen, 5 delt.
Modalen, Prosten og Vassfjellet (klikk for flere og
større bilder, det kan ta noe tid å laste…)
Hvis bildene er tunge å laste via modemlinje, kan du heller prøve å klikke på disse direkte linkene til bildefilene. Du kan alternativt gå opp et trinn på adresselinken (http://home.c2i.net/arihauge) og klikke deg fram og tilbake gjennom katalogene.
Mot Svartevasstinden Hytta ved Svartevatnet Mot Modalen Modalssetra
Snøbyger om morgenen kunne være en mulig forklaring på at bare 5 deltagere stilte. Parkering ved Moen i Måndalen, deretter var det å begynne å vaspe i 30 cm nysnø oppover traktorvegen. Nydelig tørrsnøføre, men tungt likevel. Litt oppe i lia kom sola fram på en gradvis blåere himmel. Litt lengre opp i dalen kom vi inn i skyggen, men sol på toppene (Prosten, Grøntind og Kaldtind) lovte en strålende dag. Vi passerte Mosetra, og gikk et stykke til før vi fant en solbestrålt helling litt lengre oppe. Her trampet vi til sittebenker i snøen og satte oss til en stund, mens vi syntes synd på alle som ikke var med …..På veien videre grånet det til, og en del fallende snøfnugg varslet om kommende snøbyger. Inne i botnen før den siste oppstigningen til Svartevatnet var det uråd å bedømme avstander og konturer i landskapet, men vi kunne konstatere at det fortsatt var motbakke ! Men været lettet, og snart kunne vi skimte svarte vegger til venstre. Det var nordsiden av Prosten og senere Svartvasstind vi så. Det var fortsatt dypt tørrsnøføre. Vel fremme ved Svartvatnet søkte vi ly mot en bitende nordvestsno ved veggen til ei værslitt lita hytte, mens vi fortærte brødskiver og termosdrikke. Sola og de blå flekkene på himmelen kom igjen og gav mulighet for avfotografering av folk og natur. Utsikt også mot Trollstolen og Blåstolen. En bok i ei trimkasse på hytteveggen klargjorde at det ikke hadde vært noen der siden november og at vi var de første der dette tusenåret……En flott nedfart ventet oss med ½ m homogen nysnø sprutende om knærne. Det var bare å slippe opp og la det stå til. Lengre nede i lia var det mulighet for snarveger mellom svingene på traktorvegen for den som ville stå på og ikke så svart på å kviste litt skog ….
De som var med: Terje Vold, Eivind Raanaa, Bjørg Brevik, Yngvild Holm og Arild Haugen. Tidsforbruk: Ca. 3 timer opp og vel 1 time ned.
Søndag 5.3.00 Midthøa, 7
delt.
Et stort snøfall i dagene før turen, spikret seg fast i bevisstheten om at dette ville bli en slitsom tur……Turen startet med en lengre biltur fra Åndalsnes i godt overskyet vær og med ambisjoner om at vi fikk bare starte vaspeturen og så fikk vi se hvor lenge strikkmotoren holdt……Det var som å kjøre i en snøtunnel når vi tok av fra riksvegen oppover mot Brøste. Oppe ved parkeringsplassen laget skarpt solskinn og ditto grader, noe som gav forventninger om en fin dag. Men så var det dette føret da…….30 cm nysnø og svikt i bunnlaget reiste tvil om vi ville nå dagens mål, Midthøa eller Mehøa (1700 m.o.h.). Det ble nokså klart et det ble bare ett spor og jevnlig bytte i teten. Det var utrolig hvor fort en avanserer når en er flere om å bytte på en slik slitsom oppgave. Det var ikke alle som varte like lenge, men enkelte utmerket seg (Terje og Erling). Omsider kom vi fram til Furuholen hvor vi hadde den første matrasten i sørveggen på en hytte nedknuget av betenkelige mengder snølast. Oppmuntret av det tross alt overkommelige slitet langs den flate Furuholenvegen, bestemte vi oss for å prøve litt til.
Et par kilometer vest for Furuholen passerte vi tregrensen og vi kunne se Midthøa i det fjerne…..Føret ble hardere, og snart kunne vi se skituppene våre, selv den som gikk først. Og det var bra, for nå ble det motbakker….Nedtappede krefter og en tiltagende motvind satte ned tempoet etter hvert. En raskt mørknende vesthimmel lovet heller ikke det beste. Terje og Erling støtet imidlertid ufortrødent videre, vi andre ble hengende litt etter, men plutselig var vi der ….på toppen! Vi rakk å få med oss en vidstrakt utsikt før vi måtte snurpe sammen jakkehettene. Kongen og Karlskråtind pekte seg ut i det fjerne med mørke, avblåste flanker og med vaiende faner med snøfokk fra toppene. Da vi snudde oss, så vi at fokkedansen hadde begynt også i Grovaskardsbotn der vi hadde gått opp. På nedturen ble det klart at det er små marginer mellom velvære og det motsatte i høyfjellet……noen få kaldere grader og litt sur vind med snødrev er nok. Vi holdt godt sammen og ventet på hverandre, tidvis mistet vi sikten i terrenget. Det var godt å komme ned i skogen ved Furuholen igjen. Langs de ca. 5 lange stakekilometrene i den gode løypa tilbake var vi imponert av oss selv som hadde laget det fine sporet i all den tunge snøen…..
De som var med: Eivind Raanaa, Bjørg Brevik, Terje Vold, Gunnar Melbø, Arild Haugen, Elsa og Erling Krohn.
Søndag 19.3.00 Svarthø, 10
delt.
(Dessverre ingen bilder …….)
Tiden var kommet, vi skulle atter en gang prøve å gjennomføre en av turlagets hittil mislykte prosjekter, skibestigning av Svarthø nordøst for Bjorli. Dagen startet meget lovende, med pissregn og lavt skydekke på Åndalsnes. Vi ble likevel enige om å kjøre til Bjorli og se det an. Tre brettkjørere som skulle opp i bakkene uansett presset også på.
Vel framme på Bjorli ble vi enige om å ta skitrekkene opp og evt. gå den flate fjelløypa rundt om Bøvervatnet. Etter noen få ”frafall” i trekkene kom vi oss omsider opp. I over 1200 meters høyde regnet det ikke i alle fall, det snødde heller ikke noe særlig, men vinden var der. En godt synlig sol gjennom skydekket lovet bedre forhold etter hvert. 0 grader og fokksnø over kram gammelsnø førte til smøringsproblemer. Vi fant ut at vi skulle prøve litt forskjellig hver for oss, og det gav utslag. Enkelte av de sprekeste ble liggende bak, mens ”dafferne” plutselig lå i spiss. Men det jevnet seg fort ut…. I løypas innerste del var været så bra at vi ville forsøke et støt mot Svarthø. Med vinden i ryggen avanserte vi ganske bra og begynte på den siste oppstigningen. Men de blå hullene i skydekket svant hen, og sikten opp i fjellet var lik null. Tanken på at returen kanskje måtte skje i stri motvind og piskende snøfokk psyket oss ut. Nok et nederlag var et faktum….
Tilbake nede på flatene der fjelløypa går, løyet selvfølgelig vinden og sola kom atter fram. Snart kunne vi se Svarthø, den h… toppen. Enkelte av oss fleipet med at vi kunne gjøre et nytt forsøk, men det ble med fleipen. Vi fullførte runden rundt fjelløypa og tok en velfortjent koserast ved en hyttevegg ved Bøvervatnet.
Siste del av løypa går ned slalåmbakkene og vi briljerte med ymse svingteknikker. Det ble konstatert forskjell på telemarkski og ”natoplanker”. Poenget er imidlertid å ikke tryne i den siste bakken foran kafeteriaen. Værbitte fjellfolk i Everest-utstyr holder seg på beina ……
De som var med: Elsa og Erling Krohn, Eivind Raanaa, Viggo Samuelsen, Jan Fiva, Arild Haugen, Jorunn og Torgeir Næss, Inger Ellingsberg og Bjørg Brevik.
Søndag 9.4.00 Sjøbolet,
Innfjorden
Bare turleder møtte til tross for bra vær. Referat foreligger ikke.
Søndag 16.4.00
Kirketaket, Isfjorden, 8 delt.
For den som følger med på kalenderen, var dette Palmesøndag 2000. Det var dårlig vær dagene før med duskregn og skodde, men søndagen slo til med oppskriftsmessig blå himmel og sol fra (nesten) skyfri himmel. Oppmøtet var derfor skuffende, bare 5 stykker mønstret ved oppmøtet på Åndalsnes, turleder medregnet. På Øvre Kavli stilte det imidlertid tre stykker til. Det mest gledelige var imidlertid at den harde (og gamle ) kjerne var erstattet med nytt friskt blod, hele 50 % av deltagerne var under 15 år ! Yngstemann, Lars Peder, var sågar bare 13, men han hadde det mest proffe (og tyngste) skiutstyret.
Så tidlig på dagen var føret skarpt og hardt, og vi startet med feller med en gang. Lengre opp i lia ovenfor Bruhaugen begynte nysnøen å gjøre seg gjeldende, 10 cm over gammel skare lovet godt for nedrennet fra Kirketaket. Med litt solbråne ville det bli perfekt å pløye i. Vel oppe på Steinberget fant vi at det var for tidlig med matrast, vi fortsatte innover ryggen, det er den fineste del av oppstigningen med vid utsikt til begge sider. Vi observerte at hytta i Hestebotn var helt nedsnødd og at 4 maurlignende kryp var i ferd med å krabbe opp på Sør-Klaua. Kirketaket var helt kritthvitt, vi ville bli de første til å sette spor i dag. Oppe på den innerste toppen på Steinberget hadde vi tenkt å ta matrast, men det var en sur trekk der, og vi trakk videre et stykke oppover vestryggen på Kirketaket før vi fant en stein med litt le bak. Mat og drikke ble fortært med vindvottene på, turlederen fant det på sin plass å orientere om aktuelle retrettruter. Men ungdomsgruppa erklærte med faste røster at de skulle fortsette, så det så…..
Som så ofte før løyet vinden lengre oppe, det ble bortimot stekhett igjen, vindjakke og votter kunne stappes tilbake i sekken. Like ovenfor hakket på vestryggen, der en lettvint kan komme ut i botnen, fikk Lars Peder utslippstillatelse. Han hadde gangsperre etter å ha skjøvet på de svære plattformskiene sine og antydet at nå hadde han fått nok oppoverbakke, nå ville han pløye spor. Han fløy som en ørn nedover fjellsiden og fikk æren av å sette de første sporene. Vi andre strevet oss opp de siste metrene til toppen. Vennlig mobbing fra ungdomsgruppa som var oppe i teten oppmuntret de slitne gamlingene. For Kirketak-veteraner er det bestandig en glede å registrere begeistringen hos førstegangsbestigere og vise dem alle herligheter (fjell, hav og daler) som kan beskues fra toppen. De siste godsakene i sekken ble fortært, mens praten gikk om løst og fast.
Prepareringen til nedturen ble innledet med avriving av feller og gjensnøring av jakker. Enkelte fanatikere strøk glider under skiene og var engstelige for at rester av fellelimet ville hemme nedfarten. Debutantene gruet seg, lett utstyr og lite trening i telemarkteknikk reiste en del spørsmål. Førstemann strøk utfor og avslørte at enten var han en racer eller så var forholdene særdeles gode. Han avslørte også en annen ting, flere utglidninger var en påminning om at nysnø på skare er skummelt. Hadde det vært 20 – 30 cm til så hadde det vært grunn til en mer kontrollert nedfart. Slik det nå var, så var det bare å stå på. Debutantene hev seg også friskt utfor, knall og fall ble det, men moro var det lell. Med pauser mellom raptusene, både for å hvile og for å nyte nedfarten, tok det sin tid før vi var nede ved Kavlisetrene. Da kunne vi atter en gang snu oss og beundre Kirketaket, nå arret av skispor og forurenset av små maur som laget sirlige spor (og enkelte dype groper). Vi kunne notere oss for nok en kremtur på et av de flotteste unnabakkefjell i distriktet !
De som var med: Agnes Sylte, Kari Hjelme, Terje Vold, Arild Haugen (seniorgruppa), Linn Therese Olsen, Marit Sølsnes, Julie Berild Jakobsen og Lars Peder Malones (juniorgruppa). Vi hadde også bistand av Olger Staurset og Kåre Tokle (sporlegger og testkjører).
Her kan dere se ruta og været den dagen:
(Fra Webkamera på Tollpostbygget, Åndalsnes. Se www.startsiden.no og Kameraer, Isfjorden.)
Søndag 30.4.00 Høgstolen,
Innfjorden. 18 delt.
Bilder: Høgstolen På breen Pust i bakken Glade toppbestigere Sørøstover fra toppen
Dette må rangeres som denne sesongens kremtur, både når det gjaldt vær, føre og antall deltagere! Gode meldinger og et strålende vær på lørdagen skapte forventninger om en fin dag i fjellet. Oppmøtet signaliserte at dette ville bli en tur på bokstavlig talt høyt nivå. En stor andel kjente fjellfolk med solid grunnlagstrening hadde funnet det for godt å slå til.
Turen startet i bil til Innfjorden hvor en frådende Innfjordselv og en rasutsatt Bøstølveg varslet om at vi skulle passe oss litt, det var mye snø som skulle omsettes i fjellet denne dagen. Vi kom oss imidlertid velberget opp til Herdsla hvor den egentlige skituren skulle starte. Med rød klister under skia traff vi føret perfekt, enkelte pessimister mumlet om at vi ville møte veggen på heimvegen om ettermiddagen når føret råtnet (de tok heldigvis feil). 15 kilometer og nesten 1400 m stigning lå foran oss. Det gikk i raskt tempo oppover hyttevegen til Tuten og videre innover Grønfonna, det var bare korte pauser for drikke og justering av klesdrakt og smøring. I starten på oppgangen til Strupen tok vi en matpause før vi gikk over til feller under skiene.
Strupen er et spennende punkt på denne turen. Den har to utfordringer, generell rasfare og en bratt skavelkant. Det viste seg at nysnøen som kom for 14 dager siden hadde rast fra seg og at gammelsnøen så ut til å ligge fast. Det var snø a la softis i skavelkanten som ikke bød på problemer. Ingen lang pause her heller, dette var folk med driv! Turlederen gjorde sitt siste forsøk på å legge seg i tet ved å insistere på å legge spor rundt ryggen fra Kyrfonntinden, det var om å gjøre å unngå å miste dyrebare høydemeter ved å gå ned til Brekkevatnet. En referanseperson (Nils) ble sendt ned til Brekkevatnet for å gå alternativ trase. Etter å ha balansert oss fram på en høytliggende travers kom vi fram til Kyrfonndalsvatnet og konstaterte at Nils var først. Ved enden av vatnet kom fellene på igjen, og vi rykket fram til høyde 1091 på kartet. Her ligger en berghammer hvor det er vanlig å ta hovedrasten. Etter bare en halvtime var vi ”on the road” igjen, og begynte på den seige 2-timers oppstigningen langs breen. Den siste delen er brattest, etter utallige kryss med lav stigningsvinkel kom vi endelig opp på toppryggen sørøst for toppen. Ryggen er relativt flat med noen morsomme hauger på slutten.
Utsikten fra Høgstolen (1739 moh) er spesiell (for en floskel, har ikke alle fjell sin ”spesielle” utsikt?), det ligger tilbaketrukket mellom andre høye fjell og gir ikke utsikt til grønne daler og lavtliggende bygder, men bare til andre høye fjell. Der oppe fra ser det ut som om det er vinter i Norge hele året. En gråblå dis ødela for fjernsynet, men de viktigste kjennemerkene kunne vi finne igjen. En sur trekk ødela for velværet, og rastløse fjellfolk stundet på en sugende nedkjøring. Etter påtvunget gruppefotografering ble det gitt almen utslippstillatelse. Det ble demonstrert ymse teknikker i brattebakken ned breen, fra klassisk telemark til freestyle, stagskifte-teknikk og fellelusing. Siste samling var ved høyde 1091 hvor det ble gitt klarsignal for indviduell/gruppevis retur. Føret holdt seg helt utmerket og det var en nytelse å stake iveg mot ettermiddagssola. I unnabakkene lugget det litt hvis du kjørte utenfor sporet. Tetgruppa hadde lagt ny trase til Strupen, en travers i skråningen mellom de to alternativene som var gått før på dagen. Det førte til litt motbakke mot Strupen. Til sin forbauselse for enkelte var den usigelig tung å gå. Vi veltet oss bokstavlig talt over skavelkanten, og snart var vi nede i Grønfonna igjen. Den videre returen ned til Herdsla bekreftet inntrykket av det gode føret som hadde vart hele dagen. En ti-timers tur, 6 timer opp og 4 timer ned (beregnet av bakerste turleder).
De som var med: Eivind Raanaa, Agnes og Guttorm Sylte, Ragnhild Amundsen (fortell Stein P. hva han gikk glipp av!), Eirik Gjerdset, Arild Haugen (2. forsøk), Odd Hjelle, Gro Berild, Elsa og Erling Krohn, Gunnar Melbø, Hildegard og Arnstein Digernes, Nils Hole (brøt ved høyde 1091, måtte tilbake til 17.00), Solveig Brøste Sletta, Inger Ellingsberg (gratulerer), Bjørg Brevik (takket for seg i Strupen, har vært på Høgstolen mange ganger før) og Terje Vold.
Søndag 7.5.00 Blånebba
fra Venjedalen, 6 delt.
Bilder: Frode med "splitboard" Fra vesttoppen Fjellprofiler
Holstind, Olaskardtind, Hornet Vesttoppen Fra østtoppen
Igjen hadde vi en av disse forargerlige helgene med finvær på lørdagen når en var opptatt med andre ting og tunge skoddeskyer på tur-søndagen. Men 6 frammøtte personer satset på at ”over skyene er himmelen alltid blå…….” Det gikk greit oppover lia fra parkeringsplassen ved Venjedalsetra, et skimt av soløyet gjennom skodda gav grunnlag for litt optimisme når det gjaldt værutviklingen. Oppe på flata innover mot Jamnåbotn ble det null sikt. Et svakt skispor fra dagen før ble redningen, det var sikkert noen som hadde vært oppe på Blånebba dagen før. Vi la trøstig iveg inn i ulla med kompass-støtte. Plutselig vinklet skisporet tilbake, det var da altfor tidlig å stige nå? Det var om å gjøre å ikke komme for høyt i starten, buldring opp i skodda varslet om en ustabil skavelkant oppe på ryggen mot Blånebba. Turleder bestemte seg for å stole på kompasset og påstått lokalkjennskap. Snart ble det sidebratt, svært sidebratt, og reisefølget mumlet bak ryggen på turlederen.
Vi reddet oss inn på en bergknaus, tok av skiene og gikk rett opp et stykke. Og så skjedde underet……Skoddegrensen ble passert, og vi trådte inn i eventyrlandet. Vi så ut over et bølgende solbestrålt hvitt dekke med kjente fjelltopper stikkende opp som øyer i landskapet. Vi kunne med den største etterpåklokskap se at vi hadde gått alt for langt før vi begynte å stige. Turlederen gjenvant raskt selvtilliten og staket ut den vanlige løypa opp mot ryggen, litt høyt oppe for å unngå den bratteste kanten. Snart var vi inne på platået nordvest for toppen og kunne beskue et syn som best kan sammenlignes med det en har på store breer med nunataker, slik virket skoddeteppet. Det var bare halv høyde på Trolltindene og Romsdalshorn, men imponerende var de uansett. Gispende av begeistring (og utmattelse ?) nådde vi toppen og belønningen: En samlet utsikt over de sentrale toppene i Romsdals fjellverden, solbestrålte og hvitkledde, som store skip på skoddehavet.
Vi bevilget oss en kosestund ved den første varden med mat og fjellprat. Den obligatoriske avstikkeren til tvillingtoppen hørte med. Turlederen fortalte en rørende historie om en grevling (!) han hadde støtt på der tidligere. Han (grevlingen) hadde antagelig gått for tidlig fra hiet, kommet på villstrå, og funnet ut at Blånebba var det riktige stedet å ende sine dager …….
Avmarsjen ble i litt spredt orden, innbydelse til konfirmasjonskaffe forpliktet enkelte til å starte returen tidlig. Med formaninger om å følge alle spor som gikk unna bakke ned i skoddehavet ble de sloppet løs på egen hånd. Eirik meddelte at han hadde til hensikt å oppholde seg på toppen en god stund, han skulle meditere….. Frode hadde gått opp med split-board (se bilde), en ny oppfinnelse for oss gamle i turlaget. Han hadde gått både fort og bratt oppover, og sannelig gjorde han ikke det samme nedover også …….Føret var nå som smør, litt tungt å svinge i, svusj, svusj ……..bums! Board-rytteren vant nedturen, han hadde staver og staket på flata. Skodda forsvant etter hvert og det ble klargjort at ingen hadde gått vill nede i botnen. Snart var vi ved parkeringsplassen nede ved setra igjen. Vi kunne skrive en ny attest på at Blånebba er den skibestigningstoppen som gir mest valuta for svetten …..
De som var med: Inger Ellingsberg, Bjørg Brevik, Eirik Gjerdset, Yvonne Rekdal, Arild Haugen og Frode Nerland.
Søndag 21.5.00, Kvassetind, Måndalen. 8 delt.
Avslutningen på årets skitursesong skulle bli en ny ”skoddetur”. Tungt skydekke og små regnskurer om morgenen virket noe deppende. Likevel optimistisk med bakgrunn i erfaringen fra Blånebba, la vi i veg oppover vegen mot Månvassetra. Skiene kom på like før setra, og så kom den første utfordringen: Nemlig å finne sammenheng i snøflekkene oppover heia så vi slapp å ta av skiene igjen. Føret var imidlertid fast og godt. Skikkelig tøft ble det å krysse Månvasselva på en delvis havarert bru. Bjørg fikk gjennomslag på en råtten planke…..”Bruene over breelvene i Bødalen var verre…”
Snart var vi oppe i skoddehavet vest for Litlebua. Med delvis støtte i skispor fra rekognosering på fredagen loset Terje oss sikkert videre. Forgjeves speidet vi etter blåskimt over oss, heller ikke noe diffust soløye var å se… Vi passerte ryggen mellom Litlebua og Kvassetind og kom ut i brebotnen uten å se en dr…..(bortsett fra litt rypelort). Et par som hadde gått i forvegen ble anropt i den antagelse at de hadde kommet opp på toppen og var over skodda, svaret var negativt på begge deler.
Nesten umerkelig bratnet terrenget innover botnen, og etter sterke anmodninger fra baktroppen fant Terje det nødvendig å krysse litt i siksak. Oppe på bandet mellom Storbua og Kvassetinden var det bart, og skiene kom av. Det var godt å se noe annet enn snø og skodde for en gangs skyld…..Vi drøyde litt før vi ruslet oppover mot toppen, det hastet ikke, dagen var ung, og så hadde værvarslinga sagt at været skulle lette utover dagen….På toppen kom vi, men utsikten glimret med sitt fravær, maks. sikt 50 meter. De som ikke hadde vært der før, ble noe snurt av å høre på flergangsbestigerne legge ut om den fantastiske utsikten som normalt pleide å være her……Vi koste oss likevel, det var ikke kaldt, enkelte med godsaker i sekken delte raust ut rasjoner, i mangel av utsikt ble kartene studert flittig.
Nedrennet ned breen ble en selsom opplevelse, vi var enige om å holde sammen så ingen kom på avveie i skoddehavet, vi skjenet av gårde som en skremt reinsflokk, av og til ble det stopp så lederreinen kunne foreta opptelling. Vi kom under skoddehavet nøyaktig der vi hadde gått inn i det, føret var fortsatt utmerket, og vi svingte oss nedover med stor variasjon i teknikkene som vanlig. Det eneste vi engstet oss for, var at skodda skulle lette så vi måtte gå opp igjen…..Forseringa av Månvasselva ble gjort med ny variant, en snøbru som heldigvis holdt alle. Skråninga opp mot heia ble drepende, bærende på ski og staver i kjerrene. Vi slappet av en stund på en hytteveranda på Månvass-setra, før vi ruslet nedover vegen, glad for at skodda fortsatt hang tung i toppene……
De som var med: Terje Vold, Bjørg Brevik, Yvonne Rekdal, Arild Haugen, Eivind Raanaa, Arne Skiri, Harald Krøvel og Yngvild Holm. Dessuten hadde vi selskap av to ”speidere” fra Måndalen, Unni og Kjell Arne Bøe.
Søviksetra/Nonshaugen,
kveldstur tirsdag 30.5.00. 3 deltagere.
Skuffende lite oppmøte til tross for brukbart vær. (Er ”brukbart” ikke godt nok ?). Turen gjennomført etter planen, referat foreligger ikke foreløpig. De som var med: Elsa Krohn, Bjørg Brevik og Viggo Samuelsen.
Litlefjellet fra
Venje, kveldstur tirsdag 6.6.00. 11 deltagere.
Bilder:
Fra starten ved Hole Fra oppstigningen med utsikt mot Åndalsnes Mot Romsdalshorn
Rast i ”Solveggen” Utsikt nedover Venjedalen (helv…høyspentlinjer) Venjetindene
Hele 11 deltagere stilte opp denne varme forsommerkvelden med forventninger om en spesiell opplevelsestur. Vi parkerte på tunet til Trygve Leren på Romsdalshorn etter avtale, hvis en ikke har bekjente i området kan en evt. parkere ved Nerhole museum.
Dette skulle bli et forsøk på å tråkke opp gamle stier fra fjellklatringens spede begynnelse i Romsdalen. Bjermeland og Hoel (førstebestigerne av Hornet) gikk her i 1828, 50 år senere gikk Hall opp og ned her gjentatte ganger mens han gjorde sine (trodde han) førstebestigningsforsøk. Etter at det kom veg opp til setrene i Venjedalen fra Isfjorden, grodde stien igjen. I forbindelse med anlegget av de første høyspentlinjene over Litlefjellet, gikk anleggskarene opp her til de mastepunktene som ligger ca. halvveis oppe. I nyere tid har noen ildsjeler fra Hole-området merket opp stien og prøvd å tråkke den noen ganger i året. Geir P. Kvam, Roger Larsen og Tor-Christian Jevanord bør nevnes i denne forbindelse, med førstnevnte som primus motor.
Han var det da vi hadde hyret inn som los på denne turen, og det skulle vise seg at det var helt nødvendig med spesialfører. Det ble avslørt at stien var av hjortefot-standard, og den sporadiske merkingen som Geir anstrengte seg for å vise oss, var utført med usynlig (nesten) rødmaling. Etter avmarsj fra Lerens tun gikk det greit innover langs oppkjørte traktorveger, men snart kom vi inn i noe som må være Romsdalens motstykke til den tropiske regnskogen (det regnet imidlertid ikke…..). Tett løvdekke over hodene, raslende høstløv under føttene der hoggormen kanskje ventet….., greiner og stammer på kryss og tvers fra vinterens mjellfonner samt pust og stønn fra deltagerene i den stadig brattere stigningen preget situasjonen. En av deltagerne maktet ikke presset og sa takk for seg. Det var kanskje like greit at det skjedde tidlig, for det ble verre…….
Snart ble det stige-bratt og røtter og lavthengende greiner måtte utnyttes som håndtak. Hadde dette vært åpent lende, så hadde det vært nifst….. Håpefulle spørsmål til Geir om dette var det bratteste partiet ble bekreftet, men ”det var like bratt litt lengre oppi her….”. Etter et slakere parti kom det en bortimot horisontal travers i den sidebratte jungelen som gav litt hvile for pipende lunger. Passasjen av bratte bekkegjel utløste små grøss og full skjerping på fottakene. Blankslitte såler på gamleskoa og sleipe moldgroper var ingen god kombinasjon.
Etter en stund kom vi imidlertid opp til det første platået ved høyspentmastene og begynte å ane at belønningen var i vente. En soldirrende utsikt mot Åndalsnes, Romsdalshorn og Trollveggen begynte å åpenbare seg. Vi satte oss ned for en lengre pause, mens fjellpraten fløt lett….. Vi måtte videre, men nå, med den sterkt forbedrete utsikten, gikk bratta unna mye lettere. Snart var vi oppe ved en liten perle av en solingsplass like under en berghammer der det også lå en registreringsbok. En rask gjennomblading klargjorde at Geir var hovedansvarlig for det snaue halvdusinet turer i gjennomsnitt pr. år.
Vel oppe på toppen av Litlefjellet, etter å ha brukt 2 timer og ett kvarter på 780 høydemeter, kunne vi fortsatt sitte i shorts i vindstilla og la kveldssola varme, mens vi beundret det kjente fjellpanoramaet rundt oss lenge og vel.
Ved oppbruddet fant et par stykker å ville desertere nedover i Venjedalen til en bil som de hadde vært så forsynlig å parkere nede i Liabygda. Lett, men lang retur…..Vi andre hev oss utfor brattene igjen og erfarte at det var morsommere å skli på snø enn på gjørme. Åtte stk. Tarzan og en Jane slang seg nedover i krattskogen……
Konklusjonen ? En spesiell tur som vi ikke ville vært foruten, men vi vil nok ikke repetere den ofte. Krevende til kveldstur å være, god form og fjellvante bein er en forutsetning. Anbefales for den som vil prøve noe utenom det vanlige, kontakt kjentmann Geir først ! (Link til Geir sin hjemmeside)
De som var med: Bjørg Brevik, Kari Hjelme, Eivind Raanaa, Harald Bakke (endelig kvitt Lathans-stempelet), Perry Kavli, Arild Haugen, Jon Kvam, Dag Magnar Bakken, Oddleif Morstøl, Steinar Bue og Geir Kvam.
Skåla/Lilleoksen, kveldstur
13.6.00.
Bare tre frammøtte, piskende regnbyger, kulingkast og Norge-Spania var for dårlige odds….. Beklager Arvid, vi skal prøve å komme innom hytta di på kaffe en annen gang…….
Referat foreligger ikke enda.
Referat foreligger ikke enda, men Terje Vold tok en rekke utsiktsbilder:
Nordvestover forbi Vågstranda Østover mot Åndalsnes Nordøstover mot Eidsbygda
Strandafjellet,
kveldstur 27.6.00.
Referat foreligger ikke enda.
Referat foreligger ikke enda.
Nok en skoddedag i Romsdalen….. Dagen før lettet skodda ut på dagen, og det burde den gjøre denne dagen også………..Grunnet bortlån av bil syklet turleder fra Isfjorden til oppmøtestedet på ”Næsa”, svett og varm kom han fram i god tid. Satte seg til å vente på rekkverket utenfor ”Siggen”. Og der ble han sittende ….. alene….Ingen kom……Syklet pesende heim…. ”Det vart berre sykkeltur i dag, ja…….” (PS. Skodda lettet ikke denne søndagen.)
Nei, det ble ikke Nonstind, lave tåkeskyer og regnbyger reduserte ambisjonene. 6 personer møtte fram, og turen ble lagt inn i Grønbotn. Enkelte tok seg også over til Gjølbotnen. Nærmere referat foreligger ikke, men Terje Vold tok noen bilder:
Fra Sjøbolhytta Mot Berildvatnet
Kongen (og Bispen),
13.8.00, 10 deltagere.
Foran Kongen Oppe i østryggen På toppen, utsikt østover Isterdalen Ved varden
Mot Innfjorden Kjekt med tau På Bispen Ned fra Bispen, mot Kongen
Etter en lang periode med regn og gråvær denne sommeren signaliserte værekspertene finvær denne helga. Og det slo til. Strålende vær på lørdag gav løfter om en ditto søndag. Om morgenen var det dessverre overskyet, men lettskyet, og vi la trøstig i veg, 10 stykker, mot Trollstigen. Det nyavdukede vegmonumentet ofret vi knapt et blikk, snart vandret vi den bratte stien rett opp mot Bispevatnet fra baksida av Trollstigheimen. Tempoet var rolig i starten, vi skulle jo vare hele dagen. Et par pustepauser, eller teknisk hvil som det heter i det militære, spanderte vi på oss. Snart var vi oppe ved vatnet der isen fortsatt lå hel, bare åpning i osen og en blå rand rundt. I det fjerne så vi vestflanken av Kongen med Kongskneet, den karakteristiske ”humpen” på vestryggen.
Snart fortsatte vi langs vatnet der vi som vanlig bommet på den beste stien, den går lavt til å begynne med, så går den opp i høyden for å runde Bispen mot nord. Det var fortsatt mye gammelsnø her, vi gikk på flere sammenhengende snøfelt med godt steg. Været var fortsatt preget av et grått skydekke, men det det lå høyt og så fortsatt lett ut. Noen få villfarne regndråper fikk oss ikke ut av fatning. Snart var vi opp på bandet mellom Bispen og Kongen der vi pleier å ha den første matrasten. Allerede nå begynte enkelte å ymte frampå om at ”det hadde vært moro å være oppå Bispen lell …..”.
Men hovedmålet var Kongen, og vi fortsatte derfor oppover østryggen som er hovedadkomsten til majesteten. Den smalner av på slutten, og de fleste som faller av (ikke bokstavlig!) for luftighet gir seg her oppe. Men dagens deltagere viste ikke tegn på svimmelhet, de passerte ”hjørnet ” støe på foten, og svettet de, så var det ikke av angst. Videre opp hovedrenna gikk det med litt ”scrambling” opp langs hamrene på kanten. Et stykke opp ryggen tar en ut i en annen renne hvis en ikke vil forsere hamrene helt opp. Et stykke oppe i denne renna er det et glatt, vått svaparti som kan volde en del besvær hvis det er lite snø i renna. Der spanderte vi å legge ut et håndtau, kjekt å ha på returen.
Snart var vi oppe ved stupkanten mot Dronninga (1544 moh) som kan virke noe anonym sett herfra, den går noe i ett med bakgrunnen sett fra den høyere Kongen (1614 moh). ”Kvinnen skal være mannen underdanig…..” Oppe på topplatået på Kongen var det lite snø, alle gammelsnøen var vekk, bare rester av den ekle nysnøen som ikke bar oss over hullene mellom blokkene. Etter en sightseeingrunde på topp-platået samlet vi oss for mat og koseprat (les: Fjellprat) ved varden. Været var i klar bedring, skydekket var på vikende front, vi observerte en regnskur som passerte oss med god klaring, snart kom sola…….Utsikten var upåklagelig, en kunne la blikket vandre horisonten rundt og plukke ut kjente og kjære topper.
Da vi hadde hvilt og kost oss var dagen ennå ung, og flere øynet håp om å avlegge Bispen et besøk også. Flere av deltagerne hadde ikke vært på noen av toppene før, og det kunne være kjekt med en ekstra bonus…Vel, vi fikk se når vi hadde kommet oss ned fra Kongen. Det gikk selvfølgelig veldig greit, og snart var vi nede på bandet igjen.
Bare en person fant å ville skygge unna ekstraturen til Bispen (1462 moh) p.g.a. et vondt kne, vi andre lettet på bagasjen, krummet ryggen og gikk på de vel 450 metrene med ny bratt stigning. Her ble det litt sprik i feltet både på grunn av ujevn form og alternative stivalg. Vegen oppover nordryggen på Bispen gir seg stort sett selv, men det er tre bratte avsatser der de letteste passasjene ikke er opplagte. Det ferdes relativt mye folk på Bispen, og det er derfor blitt flere varianter av stien. Da vi kom opp, var dagen på sitt fineste, alle hadde lettet på tøyet i den harde stigningen, og det var ikke nødvendig å kle på seg igjen. Vi delte broderlig (og søsterlig) på restene av godter og drikke og koste oss skikkelig. Turlederen fikk ansvaret for avklikke i alt 7 fotoapparater med samme motiv, sannelig var det en som tilbød seg å avklikke turlederen også. Bispen er et artig fjell med alternative ruter til toppen, vi kom opp (og gikk ned) det som kalles ”normalvegen”, for den som vil (og kan) klatre er det ruter opp søregga og østegga foruten den lettere ruta opp renna mot sørvest.
Mette på gode fjellopplevelser ruslet vi ned igjen, litt skjerping i hamrene, så var det å sjaske iveg på snøfeltene mot Bispevatnet. Vel nede ved bilene var det absolutt påkrevet med litt bøy og tøy før vi trillet hjemover. Det dogget på bilrutene……
De som var med: Kari Hjelme, Åse Søvik, Perry Kavli, Jan Fiva, Audrid Grødal, Beate Volstad, Liv Vik, Inge P. Grøvdal, Terje Vold og Arild Haugen.
Det rapporteres om en kjempetur både hva vær og deltagere angår. Nærmere referat foreligger ikke enda men Terje Vold har levert noen bilder:
Fra oppturen En vanskelig passasje ? På toppen Garvede fjellfolk ! Nedstigning
Måsvasstinden, 27.8.00,
19 deltagere.
(Bildelinker står i teksten)
Til tross for det dårlige været i sommer, så har vi vært heldige med å treffe på finvær på våre turhelger. Så også denne dagen. Varm østavind, lettskyet til å begynne med, senere helt opplett, antrekk shorts og topp (for damene). Det var problemer med plass til bilene ved den innerste p-plassen ved Røsta på Innfjordsfjellet, mange nye fjes var å se. Turen startet på det en kaller kraftig sti innover mot Litlevatnet, ved et stidele tok vi av i retning Inste Brynbotn. Fortsatt god, men bratt sti. Oppe på flata åpenbarte den imponerende Litlevasstinden Litlevasstinden seg i all sin velde, men det var ikke den som var målet, det var den tilsynelatende mer anonyme naboen mot nord, Måsvastinden (1253 moh). Brekende sauer rømte unna målbevisste fjellfolk …..
Inne i botnen ved vatnet ble det litt diskusjon om vegvalget, men vi valgte å gå rett mot skaret mellom Nonstinden og Måsvasstinden. Vel oppe i skaret kunne vi beundre utsikten ned mot Måsvatnet og Skarsetra og den lutende profilen til Hammartinden. Bjørg underholdt med ”horror-stories” om nedstigninger via renner på Nonstind…..Vi tok den vanlige midt-i-turen-matrasten her. Terje hadde vært på befaring tidligere for å rekognosere ruta opp fra Måsvatnet, en stor og bratt snøbre i den vestvendte botnen var årsak til at vi hadde startet fra Bøstølen denne dagen.
Så var det å ta fatt den siste bratta mot toppen. Variert med bergknauser først, så tok vi sikte på en bratt renne rett opp. Vekslende underlag, reinsmose, ur og grasbakke, det var bra det var tørt. Mot toppen flatet det ut med en bratt kant mot Stortrollvatnet. Ubeskrivelig utsikt….I likhet med utsikten fra andre Måndalstopper er også denne vid med mye av horisonten synlig, fra havet i nordvest til Sunnmørsalpene i sørvest og Eikesdalsfjellene i øst. Guttorm tok en avstikker nedover ryggen mot Måsvatnet, men han kom snart tilbake, en del dype skar hindret videre framrykking. Vi beskuet på avstand den tvilsomme traversen og bratte oppstigningen til Trollvasstinden som vi var på i fjor, slik vi så ruta nå var det utrolig at den turen lot seg gjennomføre. Det er en gammel erfaring at bratthet og vanskelighetsgrad ikke lar seg bedømme på avstand.
Langt i det fjerne observerte vi rene folkevandringen på Sandfjellet, Kvassetinden (som vi var på 21.5) og Storbua. Det var ”konkurrenten” Molde Turistforening som vi visste hadde tur på de kanter denne dagen. ”Det ser ut som en kamelkaravane…..” var det noen som sa. Det måtte være opp imot hundre personer. (Det kommer vel en rapport på hjemmesida deres om ikke lenge …..). Vi koste oss lenge og vel på Måsvasstindens topp, fotoapparatene (gruppebilde) ble flittig brukt. Toppen er ikke så ofte besøkt som mange av de andre Måndalstindene, men det er en relativt rimelig tur både når det gjelder lengde og vanskelighetsgrad. Er en først oppe i skaret i Inste Brynbotn er det ikke lange avstikkeren. Vi hadde med oss plastboks med bok som vi la igjen, det hadde det ikke vært der tidligere.
På hjemvegen tok vi en lengre solingspause ved noen store steiner nede ved vatnet i Brynbotnen. Et par stykker som valgte stien på den andre sida av vatnet tok tilsvarende pause i skyggen av Litlevasstinden, vi følte at de skulte misunnelig på oss i solglansen. Vel nede ved bilene var det bøy og tøy før vi trillet heim.
De som var med: Randi Roald, Eivind Raanaa, Bjørg Brevik, John Aasen, Bjørn Bakke, Kåre Bø, Nils Harald Nikolaisen, Edvard Søvik, Elsa Krohn, Kari S. Hjelme, Rudolf Vold, Tommy Andre Venås, Agnes og Guttorm Sylte, Terje Vold, Hans Hjelle (84 år!), Perry Kavli, Dag Magnar Bakken og Arild Haugen.
Avlyst. Regnbyger, kuling i fjellet. 2 frammøtte. Så da så……
Snorthorungen – Galtåtind,
17.9.00, 8 delt.
Noe overraskende hadde turlagets tidligere mangeårige formann, Adolf Grüner (han fortjener en egen side), funnet å ville trå til med guiding av en ekstratur i tillegg til det ordinære programmet. Han er alltid på utkikk etter nye varianter av turer til kjente topper, så også denne gang. Været var litt grått, så oppmøtet var litt glissent, men de som kom, var motiverte nok. Vi kjørte opp Kavlisetervegen til Bruhaugen og fulgte den velkjente stien opp mot Loftskardsetra uten å bli beskutt av overivrige hjortejegere. Etter setra tok vi over elva og begynte en møysommelig siksaking oppover den bratte myrlendte lia mot Galtåbotn. Det er ikke vanlig å gå opp her på sommeren, bare innbitte telemarkkjørere tråkker opp her på vinteren. Det styrket både motivasjon og krefter da vi fant uante mengder med stor og søt blåbær, ja til og med enkelte molter midt i bratta. Lengre opp åpnet botnen seg og flatet ut, og det ble lettere å gå. Vi tok opp i skaret mellom Galtåtind og fortoppene til Snorthorungen der vi tok den første lengre matrasten.
Snart var vi på veg innover mot hovedtoppene på Snorthorungen. Vel oppe på platået måtte vi vandre litt rundt for å få med oss all utsikten, bl.a. mot Åndalsnes. Regnbygene gikk gråstripede ute i fjordene, men vi slapp unna med noen få dråper. Varden med bok ligger på den lavere toppen mot Isfjorden, den viste at det ikke hadde vært folk der siden i fjor ! (Bokkassa er ikke lett synlig, og det er mulig at noen passerer forbi uten å kvittere). Jeg mintes at vinteren 1994 hadde noen tråkket med ski bokstavene GULL på den sida som er best synlig fra Åndalsnes……..Et par stykker av oss tok nedover kanten mot Isfjorden for å få med utsikten nedover rennene mot bygda. Jeg går med en drøm om å gå dem opp ……
Vi tok samme veg tilbake, men nå gikk vi opp på Galtåtind fra skaret og tok en ny matrast. Perry pekte ut turer han hadde gått i fjor på den andre siden av Ljøsådalen. Mye godsaker kom fram, sjokolade og plommer (fra Edvard sin hage). Det blåste nå en god del, og det gjorde turen langs ryggen mot Loftskardtind enda mer spennende. Vel over toppen nærmest Knollskardet tok vi inn i den luksuriøse steinhytta til Terje Hole (velkjent i maraton- og militærkretser) og Joleik Haugen, de transporterte materialer på rygg og i pulk og bygde hytta som ledd i et avansert trimopplegg. Den bærer navnet: ”VÅR”. Hole hadde for øvrig nettopp vært der, det så vi av hytteboka. Jeg mintes en tur fra i fjor med en 10.klasse fra ungdomsskolen, en av dem som tegnet til å bli en skikkelig fjelløve, er ikke mer…..
På nedturen valgte vi å gå om toppen på Loftskardtind og rett ned i skaret. Det er bratt, men kortere enn å gå den lange botnen rett ned mot setra. Det ble til slutt en lang tur ettersom vi hadde gått mellom Galtåbotn og Snorthorungen to ganger. Den mer vanlige turen fra Loftskardet og framover hele Snorthorungen til Brevikskaret anbefales på det sterkeste, husk å følge ryggene hele vegen.
De som var med på denne turen: Edvard Søvik, Randi Roald, Adolf Grüner, Bjørg Brevik, Dag M. Bakken, Arild Haugen (bak kamera), Nils H. Nikolaisen og Perry Kavli.
Referat foreligger ikke ennå.
Apalholet og Storbreen,
1.10.00, 14 delt.
(Flere bilder kommer senere…….)
Adolf Grüner slo til igjen med et turtilbud utenom det vanlige. Et par lite kjente, men spennende navn i turannonsen fenget nysgjerrigheten til 14 personer. Flere telefoner i dagene forut avslørte stor uvitenhet selv hos gjengangere i turlaget: ”Apalholet, hvor er det ?” Og: ”Har vi virkelig en storbre i nærheten ?”. Det var nok flere som med spenning trillet innover Grøvdalen denne dagen.
Lav sol med lange skygger, men mild fønvind. Etter å ha parkert ved den idylliske Søredalssetra vandret vi langs den gode stien som følges når man skal til Bakkevatnet og Mardalen. På en brink langs elva fikk vi godt syn oppover Apalholet som er en svær renne innerst i dalen mot sør. En gang i tiden hadde Storbreen ligget med en tunge nedover dalen, men nå var den så tilbaketrukket at vi så den ikke………Til å begynne med er det morass og krattskog, lengre oppe blokkur og store, bratte sva. Det er ingen tydelig sti innover denne del av dalen, og vi måtte krysse den strie breelva fram og tilbake et par ganger. Snart var vi oppe ved svaene, de var bratte, men underlaget var tørt, og vi kom greit opp. Vi prøvde å komme opp der sola skinte før vi tok matpause, men magerommel medførte behov for akutt inntak av føde like over svaene.
Vi satt ikke lenge, ivrig etter å komme på breen strenet vi videre. Etter å ha passert noen gedigne grushauger fikk vi endelig oversikt over breoppgangen. Blåisen (eller skal vi si gråisen ?) veltet i en mektig og oppsprukket bølgefront mot oss. Vi hadde smått med brodder og stegjern og så ikke mulighet for å gå direkte på den bratte isfronten. Men på flankene til høyre og venstre var det snøfelt. De var konkave og så sprekkefrie ut. Vi tok oppover den høyre og delte oss inn i to taulag. Vi kom inn på hovedbreen så høyt at den var nesten flat, fast snø gav godt steg. Snart var vi langt inne i den store, vide botnen nord for toppen på Bjørnebotnhøgda. Den store snøvidda minnet om vinteren som snart ville komme, vi skulle gjerne ha hatt ski på beina nå……Vi ruslet i avslappet tempo innover og alt var såre vel……..
Sprekker fantes nesten ikke, vi befant oss i akkumuleringsområdet og hele flata var helsveist. Vi rundet innover for å gå rundt høyde 1328, og over et høybrekk fant vi omsider et par sprekker som gav den riktige brefølelsen. Etter en sjekk på at det ikke var overhengende snøleppe aksepterte lederne sammenstimling med slakke tau og ivrig fotografering ………Etter å ha rundet høyden vinklet vi kursen nordover igjen i retning fjellsidene sør for Bakkevatna. Vi så et par personer ikke langt fra toppen på Bjørnebotnhøgda, vi vinket, men de sto stokk stille, kanskje var de sjokkert av synet av så mange mennesker på en gang på den hvite snøflata. Breen var fortsatt flat og fin, da vi nærmet oss kanten fant vi å ville følge et snøfelt nedover en renne. Akk o ve….. Renna ble brattere og brattere, og vi så ikke utgangen på den samtidig som snøføret ble i hardeste laget på grunn av skyggen. Til slutt ble vi nødt til å slå retrett, vi tok inn på fjellet på begge sider av renna for å finne en veg rundt, de to taulagene valgte hver sin side, hvem ville komme først ned……
Etter å siksaket ned bratte sva og urete renner kom det første laget fram til Langtjørna. Her skinte sola igjen og de siste matbitene ble fortært. Da det andre laget omsider kom fram, gikk sola ned …….Returen ned langs Loftdalen gikk greit langs den gode stien, vi stoppet et par ganger for å prøve å fotografere Apalholet i all sin velde, men det begynte å bli litt dunkelt…..Vel nede ved Søredalssetra var det bøy og tøy før vi trillet heim.
De som var med: Bjørg Brevik, Elsa og Erling Krohn, Agnes Sylte, Kari Hjelme, Jorunn og Torgeir Næss, Randi Roald, Terje Vold, Inger Ellingsberg (med delt nikkers!), Edvard Søvik, Nils H. Nikolaisen, Adolf Grüner og Arild Haugen.
Geitemjølkstind,
Måndalen, 15.10.00
Referat foreligger ikke ennå.
Informasjon om kontakter, linker
For nærmere opplysninger kan du kontakte Arild Haugen (tlf. 71 22 54 41), Brinken 10, 6320 Isfjorden. (Denne siden og lenkede sider er produsert i Word 2000. Bildene er tatt med vanlig kamera og film. Digitale bilder er levert av KodaPost og lagret som jpg-filer på nettstedet med redusert kvalitet (50 %) av hensyn til nedlastingstiden. Vurderer ombygging hvis den blir for ille…)
E-postadresse:
arihauge@c2i.net
Linker: http://www.andalsnes.net Samling av adresser og hjemmesider
http://home.no.net/gpkvam Kjentmann i Romsdalen
http://isfjorden.com For Isfjordspatrioter
http://www.fjellfestivalen.com/ Dette er historie nå !
http://www.mrtur.no/ Molde Turistforening (vår nærmeste konkurrent !)
http://www.aast.no/ Ålesund og Sunnmøre Turistforening
http://www.kntur.no/ Kristiansund og Nordmøre Turistforening
Sist oppdatert: 29.11.2000
Antall besøk på siden :