Adolf Grüner

Denne sida dedikeres til en fjellets hedersmann som har vært en viktig inspirator for meg og mange andre når det gjelder å dyrke fjell-livets gleder her i Romsdalen.

Jeg kjenner ham først og fremst fra en rekke år sammen i styret for Åndalsnes og Omegn Turlag hvor han var formann i tilsammen ca. 20 år. Han ledet de første årene de fleste turene selv og spanderte mange helgedager på Turlagets medlemmer for å berike dem, ikke bare på flotte turopplevelser, men også på historier om fjellfolk og hendelser i fjellet. Hans ektefølte glede over å være ute i den storslåtte naturen vår er smittende. Med lun humor og glimt i øyet får han alle turdeltagere til å føle seg velkommen i laget. På Askeladd-vis får han oss ofte til å stoppe opp for å undres med ham over vakre blomster og rare steiner. Å stresse av gårde for å rekke målet/toppen er ikke Adolf’s stil. Trygg og pålitelig var han alltid, i skodde og snødrev kunne det hende at motivasjonen dalte litt hos enkelte, men noen vittige bemerkninger fra Adolf var ofte alt som skulle til for at humøret steg igjen. Jeg husker en gang vi var på tur i Alnesdalen i tett skodde, vi dro innover mot Ølmevatna og dreide oppover for å bestige en topp. Vi bygde små varder med korte mellomrom for finne vegen tilbake igjen. Til slutt gav vi opp, snudde og rev vardene etter hvert på returen. Selv dette var moro med Adolf!

Jeg husker også med glede mitt livs skitur fra Fjellvegen på Lesja til Isfjorden sammen med Adolf og Kjetil (Svanemyr) i 1985. Vi fikk prøve oss med finnavigering i tett skodde med kompass og høydemåler i starten på turen. Vi skulle overnatte i snøhule, men falt for fristelsen til å krype inn i ei fjølebu ved Bruabottmillom. Overgangen over Bjørnebotthøgda var mektig på alle måter !

Adolf hadde også noen brødre som hadde samme interesser, om en ikke i samme grad. Henry Grüner var den som førte meg opp på Romsdalshornet første gang i 1981. Han var ikke spesielt skolert når det gjaldt sikringsteknikk, tau rundt livet og 0 mellomforankringer var stilen. Da vi skulle ned normalvegen fant han ut at tauet bare var i vegen og hev ned hele kveilen ved rapellpunktet med telegrafstolpekrokene. Deretter klatret vi ned hamrene uten sikring i god stil, mens et lag tyske klatrere måpende og med hvinende åttere rapellerte ned forbi oss. Ja, ja, det var Henry’s stil og ikke Adolf’s ………… Herbert Grüner var også en ivrig klatrer i sin ungdom. En tragisk ulykke på Dronninga hvor to kamerater omkom og et krigsfangenskap reduserte hans ambisjoner…………

Det som også må nevnes, men kanskje ikke er så godt kjent, er den store betydningen Adolf har hatt for å overlevere klatretradisjoner i Romsdalsmiljøet. Selv om Arne Randers Heen var mer kjent utad som følge av aktiv deltagelse i ekspedisjoner med andre kjendiser, var det Adolf som mer i det stille sørget for å holde rekrutteringen til klatresporten ved like i Åndalsnesområdet. Det var Adolf som sørget for å gi grunnleggende impulser til unggutter som Hans Christian Doseth, Børge Østigård og Kjetil Svanemyr bl.a. Artikkelen han skrev i Norklatt 20 (1982) om turene på Mjølnerbreene i 1976 er meget typisk. Tidlig på 80-tallet drev jeg selv og luktet på klatresporten og tok bl.a. noen turer til Åndalsnes for å se på Adolf og hans nye elever som krafset på hamrene oppe i Neshagen, Adolf’s ”hjemmebane” når det gjaldt treningsfelt. Fred Husøy, Ola Stavran og Leif Erling Åsan var navn jeg merket meg den gang. Fred ble jo siden drivkraften i miljøet rundt Aak Fjellsportsenter som siden har blitt til Aak AS, en viktig næringsbedrift i Rauma.

Adolf ble i 1996 æresmedlem i turlaget.

Adolf skal ha stor takk fra alle oss som han har smittet med ”fjellsjuke” !

(En takk også til Jorun som lot ham få frie tøyler ……)