Valla
ønsker seg
et gullkantet medlemskort i LO!
Som tidligere tillitsvalgt i fagbevegelsen, tidligere arbeidsledig, nå på
attføring og leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er jeg nødt til å
kommentere Gerd Liv Vallas trøstesløse utspill når det gjelder ”Bare
fagorganiserte skal få rett til arbeidsledighetstrygd”. Om hun har gjort
dette for å styrke sin posisjon som påtroppende leder av LO skal ikke jeg
uttale meg om, men jeg forventer at en samlet arbeiderbevegelse slår ned på
slike håpløse og lite solidariske forslag. Vet hun ikke at mange av de som i
dag mottar dagpenger og/eller annen offentlig ytelse pga. at de er blitt satt
utenfor arbeidslivet av en eller annen årsak, faktisk har meldt seg ut av LO
(eller annen arbeidstakerorganisasjon) nettopp fordi at de føler seg dolket i
ryggen av sine gamle fagforeningskamerater? I løpet av de årene jeg har hatt
mitt virke i AFO er dette historier som jeg har fått høre oftere enn det jeg
liker å tenke på som et aktivt medlem i arbeiderbevegelsen.
Jeg forståelse for at LO har et gedigent rekrutteringsproblem, og mister stadig
flere medlemmer, når det kommer frem at ledere i fagbevegelsen har en slik
innstilling til de som i dag står uten arbeid.
Når Valla nå ønsker seg et mer gullkantet medlemskort i LO, så er også det en
gammel debatt der i huset. Det som er nytt i hennes utspill er at det er de
uten en ”god” tilknytning til arbeidslivet som skal lide for hennes iver etter
å bedre de fagorganiserte sine medlemsfordeler.
Noe Gerd Liv Valla glemmer i sin markedsføring av seg som en verdig arvtaker
etter Yngve Haagensen som leder av LO, er at det fortsatt er mange områder i
arbeidslivet, og i landet vårt, fagbevegelsen står utrolig svakt, dessverre,
men jeg er helt sikker på at ikke LO vil øke sin popularitet blant
arbeidstakere her i landet ved å innføre organisasjonstvang!
Skal LO gjøre noe vesentlig med sin popularitet så bør de sørge for at alle
hovedavtalens rettigheter og plikter gjelder uavskåret for alle organiserte.
Slik det er i dag, så er det mange vesentlige bestemmelser i hovedavtalen som
ikke gjelder for den enkelte, dette fordi de ikke har en arbeidstid på over 15
timer pr. uke. Denne reglen gjør at mange deltidsansatte i dagens Norge ikke
finner det regningsvarende (det er vel et ord Valla forstår) å organisere seg.
Når det gjelder hennes påstand om at det bare er de organiserte i Sverige som
får ledighetstrygd så er det en sannhet med modifikasjoner. Noe som er
vesentlig er at i Sverige er fagbevegelsen med på å finansiere ordningen, men
det er ikke slik at det bare er organiserte som kommer med i ordningen.
Tilbake til vårt eget land. Her har arbeiderbevegelsen kjempet igjennom en
ordning der kompensasjonen for bortfall av inntekt er gjort til en universell
ordning på lik linje med folketrygdens pensjoner, sykepenger osv. Det er disse
viktige pilarene i den norske velferdsstaten hun nå går til angrep på, og som
hun nå vil ha forbeholdt sine egne medlemmer.
Skal LO øke sin popularitet, og derigjennom øke sitt medlemstall, er det nok
helt andre grep hun må få arbeidslivet til å foreta. Hva om hun og LO brukte
mer tid, krefter og om nødvendig makt for å legge forholdene til rette for at
de ca. 160.000 menneskene som er registrert som arbeidssøkere i Aetats registre
kan komme tilbake i arbeidslivet? Tenk om 100.000 av disse hadde organisert seg
som en solidaritetshilsen tilbake til LO, men solidaritet med disse 160.000
menneskene er kanskje en fjern tanke for Gerd Liv Valla og hennes framtidige
LO?
Jeg håper ikke at dette blir den rådende politikken til LO når det gjelder
arbeidsledighet her i landet, men det forundrer oss kanskje ikke, når vi vet
at LO tidligere hadde eget forbund for arbeidsledige. Dette er et forbund som
LO har fjernet fra egne rekker – ikke pga. at arbeidsledigheten forsvant, men
kanskje fordi at et slikt forbund ble et alt for tydelig bevis for en mislykket
politikk fra arbeiderbevegelsen sin side?
Harald Trulsrud
Leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge