SOSIALT PERSPEKTIV

FORORD

I den velferdspolitiske debatt blir det fra tid til annen, både av media og politikere, hevdet synspunkter som ikke har grunnlag i de virkelige forhold.

ARBEIDSSØKERFORBUNDET vil med denne utgaven av SOSIALT PERSPEKTIV

sette fokus på de viktigste elementene i velferdspolitikken

ARBEID - INNTEKT - SOSIAL TRYGGHET

Vi gir ikke uttrykk for synspunkter eller egne holdninger, men har samlet faktainformasjon fra følgende kilder:

ARBEID

Deltaking i yrkeslivet er av sentral betydning for så vel de økonomiske som de sosiale levekår.

I den yrkesaktive fasen er arbeidet den viktigste inntektskilden for de fleste husholdninger, og det er blant annet gjennom inntektsgivende arbeid at framtidige pensjonsutbetalinger sikres.

Arbeidsledigheten

Arbeidsledigheten har i løpet av de siste åra blitt vesentlig redusert.

Fra en topp i 1993 med 127.000 registrerte ledige er den nå redusert til, pr. 31 juli-98,

69.500 registrerte ledige tilsvarende 3,0% av arbeidsstyrken.

Ledigheten er betraktelig høyere blant ungdom enn befolkningen ellers. En av tre ledige var i alderen 16-24 år.

Arbeidslediges andel av arbeidsstyrken 1997

Det må legges merke til at arbeidsledigheten i aldersgruppen 55-66 år ikke viser det korrekte bilde fordi det i tallet for arbeidsstyrken er medregnet alle som har tatt ut førtidspensjon.

Som kjent har en rekke yrkesgrupper mulighet til pensjon allerede fra en alder av 50 år og oppover til ordinær pensjonsalder på 67 år.

Selv om nivået på ledigheten er høy for ungdommer er likevel ledighetsperioden av kortere varighet enn for de eldre.

Årsaken til dette er at ungdom er prioritert når det gjelder deltagelse på arbeidsmarkedstiltak, AMO-kurs og andre tiltak.

Dette "bryter" opp ledighetsperiodene. Som kjent blir en ledig som kommer tilbake fra tiltak registret som ny arbeidsledig!

Blant innvandrere er ledigheten forsatt meget høy, omlag 1 av 10 ledige er innvandrere.

Selv om mange av disse har høy utdannelse har de store vanskeligheter med å få en permanent jobb relatert til deres utdanningsnivå.

Av de ledige over 55 år er omlag 3 av 4 langtidsledige, og mange får ikke ny jobb, men går ut av ledighetskøen og over på andre trygdeordninger, som f.eks. ventestønad, attføring og uføretrygd.

Er det flere ledige enn de 69.500 som er Arbeidsdirektoratets offisielle tall?

Ja faktisk er det ytterligere 92.000 som ikke har en tilfredsstillende jobbsituasjon, det vi kaller for undersysselsatte.

Pr. 30 juni-98 er det 39.000 som er delvis sysselsatt og ytterligere 39.000 som er arbeidssøkende yrkeshemmede og 14.000 arbeidssøkere som er i jobb, men som av forskjellige årsaker ønsker en annen jobb.

Arbeidsledige og undersysselsatte pr. juni 1998

Flere og flere må ta til takke med en midlertidig jobb. I dag er det omlag 270.000 som har en midlertidig jobb, en økning på mer enn 100% i løpet av de siste 5 år.

Å være midlertidig ansatt kan, dersom denne ansettelsesformen ikke er en ønsket situasjon, representere betydelige belastninger for den enkelte.

Det reduserer muligheten for å planlegge egen framtid, og fører til en utrygg økonomisk situasjon.

6 av 10 midlertidig ansatte ønsker en fast stilling, og flertallet av disse har forsøkt å få det uten å lykkes.

Summerer vi opp dette, de registrerte ledige, de undersysselsatte, og de som har en midlertidig jobb er den reelle ledigheten på: 69.500 + 92.000 + 50% av 270.000 = 296.500 som ikke har en tilfredsstillende heltids jobb. Dette betyr at 13% av arbeidsstyrken ikke har en yrkesdeltaking, og derved den økonomien som en heltids jobb utgjør.

Hvem er de arbeidsledige

Arbeidsledighet rammer ulikt for de ulike aldersgrupper. Ledigheten er betraktelig høyere blant ungdom enn i befolkningen ellers.

En av tre ledige, eller ca. 33% av de ledige var i alderen 16-24 år i 1996.

Selv om ledigheten er meget høy for ungdom er likevel ledighetsperioden som regel av kortere varighet.

En del av forklaringen er at ungdom er blitt prioritert når det gjelder deltaking på arbeidsmarkedstiltak. Dette "bryter" opp ledighetsperioden, og demper innslaget av langtidsledighet.

Ledighetsraten for de eldre, over 50 år, er ca. 20% og stiger med stigende alder.

2 av 3 arbeidsledige eldre er langtidsledige, og for de aller fleste over 60 år blir ledigheten permanent.

Et stort antall langtidsledige over 60 år overføres til uførepensjon, og reduserer den reelle ledigheten med omlag 10.000 personer hvert år.

Hver tiende innvandrer er arbeidsledig. Det er særlig afrikanere som møter problemer på arbeidsmarkedet, med et ledighetsnivå 5-6 ganger høyere enn gjennomsnittet.

Men med økende botid i Norge reduseres ledigheten for innvandrere, mye pga. at de skaffer seg bedre utdanning og behersker det norske språket bedre.

Arbeidsmarkedet i framtida

Norge går så det suser. Ja dette har vi hørt de siste 2 åra, og det er ikke tvil om at vi har hatt en tilfredsstillende utvikling i sysselsettinga, og for de flestes personlige økonomi.

Hvor lenge vil dette vare?

I de siste måneden har vi sett tydelige tegn på at konjunkturene er i ferd med å svekkes.

Høyere lønnsøkning enn forventet, svekket oljepris og derved svak norsk krone varsler om at vi står foran en utflating av sysselsettingsveksten.

For første gang på flere år var Norges handelsbalanse (forskjellen mellom eksport og import) negativ i juni-98.

Dette er en ytterligere indikator på at konjunkturene flater ut, og vi vil sannsynlig oppleve at ledigheten stiger i løpet av høsten-98 og i 1999.

SSB, s konjunkturbarometer viser at det i enkelte næringer vil bli en redusert vekst, og for noen næringer til og med bli en reduksjon i arbeidsstyrken.

Regjeringen har allerede varslet innstramninger på oljerelaterte aktiviteter, og med forventede skatte-og avgiftsøkninger i statsbudsjettet for 1999 kan vi konkludere med av vi nå går inn i en periode med en vesentlig reduksjon i tilveksten og sysselsettingen.

En annen indikator på at sysselsettingstilveksten flater ut er at det ble 2.900 flere ledige i løpet av juli måned.

Arbeidsledighetstrygd.

Arbeidsledighetstrygd eller det som populært kalles "dagpenger" er en erstatning for bortfall av arbeidsinntekt.

Forutsetningen for å få dagpenger er at man har vært i arbeid og har tjent minimum

56.700 kroner siste kalenderår, eller i gjennomsnitt 45.370 kroner de siste tre år.

Fordi det stilles krav til inntekt faller mange utenfor dagpengesystemet, spesielt unge som ikke har vært i arbeid.

For enkelte grupper, bl.a. de som kommer rett fra militærtjeneste gis det dispensasjon om krav til tidligere inntekt.

I 1997 var det bare 58% av de registrerte helt arbeidsledige som mottok dagpenger.

Dette er en nedgang siden 1988, da den tilsvarende andelen var 76%.

Denne nedgangen må sees i sammenheng med den sterke økningen i ungdomsarbeidsledigheten under lavkonjunkturen på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.

I tillegg kommer mange eldre langtids arbeidsledige som ikke lenger har dagpengerettigheter pga. at de har vært ledige i mer enn 3 år, og mange innvandrere som ikke har vært i arbeid siden de kom til Norge.

Dagpengene er brutto ca. 62% av tidligere inntekt for brutto inntekt inntil 272.200 kroner.

Skatte-og trygdemessig betraktes dagpenger som lønnsinntekt, dvs. at det trekkes skatt og beregnes pensjonspoeng.

Når man ikke lenger har krav på dagpenger, pga. lang sammenhengende ledighet, 78 uker eller 156 uker (for de med dagpengegrunnlag over 90.000 kroner) vil man som regel bli overført til "ventestønad",

Ventestønaden er ca. 80% av dagpengene og den er skattefri og den gir heller ikke pensjonspoeng. Med andre ord, ventestønad er en statlig "sosialstønad".

I gjennomsnitt mottar en arbeidsledig ca. 85.600 kroner pr. år i dagpenger. Dette er litt mer enn SSB,s "fattigdomsgrense" på 79.000 kroner.

Mange ledige, spesielt unge med liten tilknytning til tidligere arbeid, har vesentlig lavere dagpenger enn gjennomsnittet og må i tillegg få sosialstønad for å opprettholde et minimum eksistensnivå.

Sett i sammenheng med at gjennomsnittlig lønnsinntekt i 1997, var kr. 238.000 for hver yrkesaktiv betyr dette at det er de som tjener minst som blir arbeidsledige, og får sitt inntektsgrunnlag ytterligere redusert ved ledighet.

Sosiale ytelser og lønn for utvalgte grupper

Tidligere undersøkelser, (1994), i fire større byer i Sør-Norge viser at for hver arbeidsledig utbetales det i gjennomsnitt 25.000 kroner i sosialhjelp.

Denne hjelpen går i hovedsak til de som har et lavt dagpengegrunnlag eller ikke har rett til dagpenger.

Sett i sammenheng med dagens ledighet betyr dette at arbeidsledigheten koster kommunene

ca. 1,6 milliarder kroner i ekstra i sosialhjelp.

INNTEKT

Arbeidsmarkedspolitiske tiltak, utforming av skattesystemet og ulike trygder er de viktigste tiltak som virker inn på fordeling av inntekt og formue.

De rike har blitt rikere.

Fordeling av inntekter mellom personer har blitt mer ulik i løpet av de siste 10 år.

Selv om politikere ikke har villet erkjenne det er den faktiske sannhet at forskjellen i samfunnet har økt, og avstanden mellom fattige og rike blir større.

Inntektsfordeling mellom personlige skatteytere

Som vi ser av inntektsstatistikken er det 44% av skatteyterne som har inntekt under 100.000 kroner, og de representerer bare 15% av samfunnets totale alminnelige inntekt.

På den andre siden er det bare 7% av skatteyterne som har inntekt over 300.000 kroner, men de har nær en fjerdedel av de totale alminnelige inntekter.

I 1986 var gjennomsnittsinntekten til den rikeste tidelen 4,7 ganger så stor som gjennomsnittsinntekten til den fattigste tidelen.

I 1995 har forholdet økt til 5,4,, dvs. at den rikeste tidelen har mer enn 5 ganger så stor gjennomsnittsinntekt som den fattigste tidelen.

Den viktigste forklaringen er at en stadig større del av kapitalinntektene, så som renteinntekter, aksjeutbytte o.l. tilfaller de rikeste.

I 1986 disponerte den rikeste tidelen av befolkningen 32% av kapitalinntektene, og i 1995 var denne andelen øket til 65%.

Fattigdom.

Det finnes ingen offisiell definisjon på fattigdom i Norge. Det er også vanskelig å måle fattigdom.

Ikke minst pga. internasjonale sammenligninger av inntektsfordeling har det allikevel blitt laget analyser som viser utviklingen i andel av de som har lav inntekt, og hvem det er som har lav inntekt.

Det brukes i dag to begreper for fattigdomsgrensen, OECD-normen som viser at den som har en inntekt under 60.900 kroner er å betrakte som fattig.

SSB (Statistisk Sentralbyrå) operer med et noe annet begrep, og setter fattigdomsgrensen til halvparten av gjennomsnittsinntekten for alle i Norge. dvs. den som har en inntekt under 79.000 kroner regnes som fattig.

Hvem er de fattige?

Bruker vi SSB-begrepet på fattigdom var vel 7%, eller ca. 300.000 personer i Norge fattige, dvs. de hadde en brutto inntekt under 79.000 kroner. Tilsvarende for 10 år siden var det 270.000 personer som hadde en brutto inntekt mindre enn 50% av gjennomsnittsinntekt.

Den største gruppen fattige finner vi blant enslige minstepensjonister (før årets økning av minstepensjonen), og blant enslige forsørgere.

Også andre enslige deriblant mange arbeidsledige, både unge og eldre, utgjør en stor del av de fattige.

SOSIAL TRYGGHET

En av velferdsstatens viktigste oppgaver er å sikre sine innbyggere mot inntektsbortfall.

I den norske velferdsstaten er det først og fremst den statlige folketrygden og den kommunale sosialhjelpen som skal ivareta denne inntektssikringen.

Folketrygden skal erstatte tap av inntekt forbundet med arbeidsledighet, svangerskap, fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom, uførhet, alderdom og dødsfall.

Sosialhjelpen kommer inn der hvor annen privat og offentlig stønad ikke er tilstrekkelig.

Vilkåret for å motta sosialstønad er at andre løsninger skal være prøvd først.

Med andre ord, sosialstønad er det siste leddet i velferdsstatens sikkerhetsnett.

Folketrygden finansieres ved at medlemmene betaler folketrygdavgift, arbeidsgivere betaler arbeidsgiveravgift, og staten betaler resten i form av bevilgninger over statsbudsjettet.

Sosialhjelpen, som er kommunal, finansieres over de enkelte kommuners budsjett, selv om staten indirekte finansierer deler av denne ved overføringer til kommunene, hvor antall sosialhjelpsmottagere er et av kriteriene som bestemmer hvor mye kommunen får overført fra staten.

Folketrygdens pensjonsordninger og tidsbegrensede ytelser.

Folketrygdens ytelser kan deles i to grupper, de varige ytelser og de tidsbegrensede ytelser og størrelsen på ytelsene bestemmes ut fra nåværende og tidligere inntekt.

De varige ytelsene er alderspensjon, uførepensjon og etterlattepensjon.

De mest kjente tidsbegrensede ytelsene er sykepenger, rehabiliteringspenger, attføringspenger, og dagpenger.

I tillegg til dette finnes en rekke ytelser som skal, i et begrenset tidsrom, dekke opp for tapt inntekt og/eller ekstra utgifter avhengig av livssituasjon.

Sosialhjelp.

Sosialhjelp er som nevnt en kommunal ytelse og bestemmelsene om dette finnes i Lov om sosiale tjenester, LOST.

I motsetning til Folketrygdloven, hvor ytelsene er forutsigbare og bestemt av nåværende eller tidligere inntekt, er sosialhjelpen ikke forutsigbar, og vil variere fra individ til individ innen den enkelte kommune, og variere mellom de forskjellige kommuner.

Lov om sosiale tjenester, LOST, er en såkalt "fortolkningslov", dvs. at den enkelte saksbehandler på sosialkontoret i den enkelte kommune kan bestemme hvor mye som skal ytes i sosialhjelp, og til hvilket formål ytelsen skal benyttes til.

Alle kommuner har, fastsatt av kommunestyret, et maksimalt månedlig beløp som en enkelt person kan motta til livsopphold.

Dette skal normalt dekke alle utgifter, unntatt husleie og strøm/oppvarming.

Sosialhjelp - Gjennomsnitt pr. stønadstilfelle

På landsbasis er variasjonene meget store, høyeste sats har Sør-Fron kommune i Oppland med 4.930. kroner pr. måned, og laveste sats har Gratangen kommune i Troms med 2.102. kroner pr. måned. I sistnevnte kommune har sosialhjelpsatsen ikke blitt regulert siden 1986!!

I løpet av dette året, 1998, har enkelte kommuner, bl.a. Seljord i Telemark, redusert satsene med den begrunnelse at de lå over gjennomsnittet i fylket!!

Andre kommuner, som f.eks. Nøtterøy i Vestfold, har pålagt sine saksbehandlere å ikke justere satsen for sosialhjelp, selv om det er konstatert en prisøkning på matvarer.

Mange unge og flyktninger mottar sosialhjelp

I 1980 mottok i underkant av 4% av alle 20-24 åringene økonomisk sosialhjelp, i 1996 var dette øket til 9,7%.

I 1995 mottok 18% av alle enslige under 25 år sosialhjelp, 17% av alle par uten barn der hovedpersonen var under 25 år, og 22% av alle enslige forsørgere.

Mange som har kommet til Norge som flyktninger er blitt sosialhjelpsmottakere.

Sosialhjelpen blir brukt til å dekke flyktningens utgifter til å etablere seg i kommunen, og til å sikre dem som mangler inntekts-eller forsørgelsesmuligheter et rimelig utkomme.

Stadig flere sosialhjelpsmottakere er uten arbeid

Gjennom 1980-tallet fram til den økonomiske lavkonjunkturen og den økende arbeidsledigheten på slutten av 1980-tallet var en av fire sosialhjelpsmottakere i arbeid.

Fra 1987 til 1996 økte andelen arbeidsledige sosialhjelpsmottakere fra 30% til 45% av alle sosialhjelpsmottakere.

Økningen har en klar sammenheng med problemene på arbeidsmarkedet.

Er sosialhjelp tilstrekkelig for å opprette en livsstandard over fattigdomsgrensen?

På landsbasis er den gjennomsnittlige sosialhjelpen 3.690. kroner pr. måned. Legger man til 1.500 kroner i husleie og 500 kroner for strøm/oppvarming vil en som bare har sosialhjelp som inntektskilde få en "årsinntekt" på 68.280 kroner, eller ca. 10.000 kroner mindre enn "Fattigdomsgrensen" som SSB bruker.

I gjennomsnitt fikk hver mottaker av sosialhjelp 24.800 kroner.

Sosialhjelp gir et viktig tilskudd til familieinntekten for mange lavinntektsfamilier, og stønaden virker utjevnende.

Blant familier som mottok sosialhjelp hadde 40% en disponibel inntekt før tildeling av sosialhjelp som var lavere enn minstepensjon.

Etter tildelingen av sosialhjelp var dette redusert til at 20% av familiene hadde en disponibel inntekt mindre enn minstepensjon.

Med andre ord, sosialhjelp alene er ikke tilstrekkelig for å opprettholde en livs- og levestandard over fattigdomsgrensen.

Arbeidssøkerforbundets hjemmeside