Undersøkelse om

sosialhjelpsatser kontra

selvhjulpenhet

Høsten 1999 foretok AFO en undersøkelse basert på data fra Styrings- og informasjonssystemet i 406 kommuner i Norge. Målet med undersøkelsen var å evaluere påstanden fra enkelte politikere om at hvis mennesker får for høye ytelser, så vil dette medføre at mennesker ikke gidder søke arbeid og dermed forbli sosialklienter. Dette er påstander som har blitt fremmet ikke bare av politikere, men også av andre personer og miljøer.

Vi foretok en analyse basert på internettutgaven av SSB (Statistisk Sentralbyrå) sine data i kommuner som har en stønadssats for kun livsopphold i sine innrapporteringer. Dataene for stønadssats ble sammenlignet med tabellen for endring av langtids sosialhjelpsmottakere fra 1997-1998 og ble inndelt i grupper basert på ulike stønadssatsnivåer som sammenligningsparametere i undersøkelsen.

Beregningsverktøyet som ble brukt for sammenlikningen av dataene var EXCEL.

I avsnittene under har vi gitt en kortfattet sammenfatning av hva vi kom fram til i undersøkelsen. En videreføring av undersøkelsen for årene 1998-1999 er under bearbeiding og vil foreligge før sommeren.

Foreløpig analyse:

Sosialhjelpsnormer i kommunene/endring i langtidsmottak av sosialhjelp.

Arbeidssøkerforbundet har utført en undersøkelse på bakgrunn av data importert fra internettutgaven av «Styrings - og informasjonssystemet for kommunene 1999».

Kilde: Bruk av sekundærdata fra Statistisk Sentralbyrå sine internettsider.

Telefonintervjuer med 5 kommuner sommeren 1997.

Av de 406 kommunene som var med i undersøkelsen ønsket forbundet å avdekke om det var en sammenheng mellom den enkeltes kommunes livsoppholdsnorm og endring i antall langtids sosialhjelpsmottakere i kommunene. Kommuner som har avkrysset for at boutgifter, strøm, forsikring eller kun husleie inngår i normbeløpet for stønadssats er ikke med i undersøkelsen. Det er gjort et unntak for Oslo kommune hvor enkelte bydeler har misforstått avkrysningsskjemaet til SSB og undersøkelsen har derfor tatt disse med, da vi har kontrollert at det riktige stønadsbeløpet er det som følger av bystyrets vedtak og dermed gjelder for alle bydelene.

Dataene stammer fra årene 1997 og 1998.

Beregningene er gjort utfra følgende utvalg:

For kommuner som har lik eller høyere livsoppholdsnorm for enslig person på et gjennomsnitt av SIFO sine beregninger for årene 1997/1998/1999. Beløp=>5139 kr. (100%) pr. mnd. er nedgangen på 3,12 % i nedgang for langtids sosialhjelpsmottagere. Tallet baserer seg på et gj.snitt av 6 kommuner.

Kommunene som har en livsoppholdsnorm =>enn 4626 kr., dvs. 90% eller høyere av SIFO satsen, var nedgangen i langtidsmottakere fra 1997-1998 på 3,08 %. Tallet baserer seg på et gj. snitt av 28 kommuner..

Forbundet har også utført beregninger for kommuner med en livsoppholdsats på 80% av gjennomsnittlig SIFO norm, dvs. => 4111 kr. pr. mnd. Nedgangen i antall langtids sosialhjelpsmottagere i dette utvalget var i perioden 97-98 på 1,62 %. Tallet for gjennomsnittdataene er basert på data fra 131 kommuner.

For å kontrollere om det virkelig var noen sammenheng mellom livsoppholdsnorm og nedgang i prosentvis nedgang av langtidsmottagere beregnet AFO gjennomsnittlig livsoppholds-normbeløp for alle de 406 kommunene som var med i undersøkelsen. Gjennomsnittlig normbeløp er kr. 3928 hvorav det laveste var på kr. 2258 (Berlevåg) og det høyeste 5763 kr (Lebesby).

For alle kommuner som hadde en livsoppholdssats på => enn 3928 kr. (landsgjennomsnittet) var nedgangen på 2,37 % fra 1997-1998. Antall kommuner i utvalget var 189.

For kommunene som hadde en livsoppholdsnorm =< enn 3928 kr. (landsgjennomsnittet) var nedgangen i antall langtidsmottakere på kun 1,34 % i gjennomsnitt.

Utvalget besto av 203 kommuner. For 14 av 406 kommuner var det ikke innrapportert data til SSB for endring for langtidsmottakere av sosialhjelp fra 1997-1998.

Andre merknader:

I undersøkelsen er det kun sett på faktoren normbeløpets størrelse. Det er ingen sammenheng mellom reelt stønadsbeløp og størrelsen på sosialhjelpsnormen.

Et eksempel er Oslo hvor sosialhjelpsnormen utgjorde i 1997 58% av stønadsnivået 6478 kr., mens Namsos som hadde en norm i 1997 på 4416 hvorav det reelle utbetalte beløpet var på 4340 kr., dvs 2% under normbeløpet. Dette fordi mange mottakere i de kommunene med høye normbeløp får supplerende sosialhjelp selv om de har trygdeytelser på 7-8 tusen kr. til å betale bolig og strøm med, samt deler av livsoppholdet. Den supplerende sosialhjelpen innenfor normbeløpet dvs. det som legges oppå andre inntekter som sosialhjelp til livsopphold har en tendens til å være reelt sett mindre enn sosialhjelpsnormen nettopp fordi det gis rom til nødvendig livsopphold i.h.t. SIFO sine normer til å leve et mer verdig liv.

I tillegg ble det stilt spørsmål i 1997 til et par av kommunenes sosialkontorer med lave normbeløp samt samtaler i med kommuner med høye normer. Et eksempel fra 1997 var Øksnes kommune med sosialsats på 2102 kr. hvor de ansatte måtte flere ganger supplere med nye vedtak i løpet av en mnd. slik at brukerne fikk det nødvendigste å leve av. Høynormskommuner som vi har snakket med sier at det sparer de ansatte for tid ved at færre vedtak må fattes i løpet av en mnd. slik at de i større grad får brukt tiden på forebyggende arbeid.

Foreløpig konklusjon

Forbundet ser en sammenheng mellom normbeløpenes størrelse og målet med stønaden jfr. Sosialtjenestelovens §5.1 om å gjøre mottaker selvhjulpen.

Spørsmålet er om sosialhjelpstønadens størrelse i de fleste kommuner hvor satsene er lave har en tendens til å få mottaker til å gjøre klienttilværelsen mer permanent enn i andre kommuner som legger seg nærmere SIFO sine satser.

Forbundet vil senere komme med mer utfyllende rapporter om resultatene av undersøkelsen.