APs ”sjefsutreder” går baklengs inn i fortida!

Det er med sjokk AFO leser at ”sjefsutreder” Kåre Hagen i DnA slår fast på partiets vegne at sosialhjelp er overbetalt lediggang.

Dette er en beskrivelse av det å være sosialklient her i landet vi ikke kjenner igjen. Gjennom vårt arbeid i en årrekke har vi et helt annet inntrykk av hvordan dette arter seg for de det gjelder - for eksempel minstepensjonister, mottakere av attføringsstønad og uføretrygdede.

Men når Kåre Hagen raljerer over overbetalte sosialklienter som heller bør ut å måke snø, så lurer vi på hva han legger til grunn for dette?

Etter vår mening må det være mye fordommer og lite fakta.

Han er nok neppe inspirert av Lov om sosiale tjenester, som har følgende formålsparagraf: Formålet med denne loven er:

a) å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, å bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.

b) bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.

Her kommer nok snømåking til kort.

Overbetalte sosialklienter har vi heller ikke sett noe til, men vi har derimot bitt oss merke i det som blir sagt i Utjamningsmeldinga om at 85 % av alle sosialklienter har dårlige eller svært dårlige levekår.

Hvem er så alle disse "Overbetalt ledige" som skal ut og måke snø i Oslos gater?

I følge Oslostatistikken, notat 11/99 så var det 22 371 sosialhjelpsmottagere her i byen.

"Utjamningsmeldinga" (St.meld. 50 98/99) gir svar på hvilken tilknytning disse har til arbeidslivet.

• Omlag en tredjedel er ikke arbeidssøkere fordi de har alderstrygd, uføretrygd, er langtidssjuke eller under rehabilitering etc.
• En tredjedel har allerede tilknytning til arbeidslivet, de er i jobb, på kvalifiseringstiltak, eller under utdanning.
• En tredjedel er registrert som arbeidssøkere.

Vi som har endel kjennskap til sosialkontorenes rutiner og krav vet at bak dette tallet gjemmer det seg mye forskjellig. Det er et vilkår for i det hele tatt å få økonomisk sosialhjelp at man er registrert som arbeidssøker ved Arbeidskontoret hvis man ikke er trygdet eller på annen måte "offisielt avskrevet" som arbeidskraft. I denne tredjedelen finner man en god del av Oslos 2500 bostedsløse, folk med rusproblemer og selvfølgelig de som bare har behov for kortvarig støtte i forbindelse med akutte økonomiske problemer i en overgangsfase.

Alt i alt blir det ikke så mange igjen, og når vi også vet at sosialhjelpsmottakere som gruppe generelt har større helseproblemer enn andre så ser det nok ut som om snøryddinga her i byen fortsatte må utføres av Veivesenet. Men gi gjerne Veivesenet midler til å ansette sosialklienter på tarifflønn til å utføre snøryddinga, da forsvinner det fort både snø og sosialklienter.

Vi er enig i at den arbeidskraftreserven sosialklienter og trygdede utgjør bør kunne benyttes bedre enn i dag. Men det er ikke lett for disse gruppene å kvalifisere seg inn i et stadig mer komplisert og kompetansekrevende arbeidsmarked, særlig ikke etter at arbeidsdirektøren tidligere i våres gjorde det kjent at nå var arbeidskraftreserven i Norge lik null. Arbeidsgiverne i Norge har nok merket seg dette og kvier seg ytterligere for å ansette mennesker fra disse gruppene.

Arbeidssøkerforbundet har tidligere foreslått å slå sammen arbeids-, sosial- og trygdekontorer for på denne måten å forenkle brukernes møte med det offentlige hjelpeapparat. Dette er også blitt gjentatt under debatten rundt Utjamningsmeldinga. Slik vi kjenner disse kontorene gjennom vårt arbeid med folk som er kommet i et uønsket økonomisk avhengighetsforhold til det offentlige så mener vi at sosialtjenestelovens intensjon om hjelp til selvhjelp kan få et reelt innhold for den enkelte ved en slik sammenslåing. Dette forutsetter da et godt samarbeide mellom de tre kontorene og en høy grad av brukermedvirkning, slik at det blir laget en fornuftig og realistisk handlingsplan for hver enkelte bruker og dennes vei tilbake til arbeidslivet.

En slik fornuftig bruk av de faglige kvalifikasjonene som forefinnes i de tre ovennevnte kontorer støttes også av Norsk Kommuneforbund (NKF) og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).

Det viser seg at i de kommuner som har en relativt høy sosialhjelpssats er antallet langtidsmottakere av sosialhjelp liten i forhold til kommuner der de har en lav sats.

Arbeidssøkerforbundet har gjennom lang tid samarbeidet med FO for å få til en normering av sosialhjelpssatsene for hele landet. På denne måten kan det frigis tid for saksbehandlerne på sosialkontorene til å jobbe mer sosialfaglig – dette mener vi er en fornuftig bruk av ressurser både for bruker, ansatt og ikke minst for samfunnet som helhet.

Vi vet at det er mange både i Oslo og i landet for øvrig som arbeider aktivt for å få til gode løsninger i sine bydeler og kommuner, bl.a. sammenslåing av arbeids-, sosial-, og trygdekontor – noe vi mener er det eneste fornuftige. Disse synspunktene ble også støttet av de fleste politiske partiene på Stortinget under debatten da Utjamningsmeldinga ble behandlet.

En annen ting er at både realkompetanseprosjektet som det arbeides med på Statens ressurs- og voksenopplæringssenter og den vedtatte voksenopplæringsreformen vil automatisk kunne gjøre tilværelsen som sosialklient både lettere og kortere. Det er nok flere tiltak i retning av enklere saksbehandling, tilrettelegging for aktiv brukermedvirkning og muligheter for kvalifisering og videreutdanning som vil gi både samfunn og enkeltmennesker størst uttelling i framtida.