Handling mot fattigdom må til, dette skriver Aps stortingsrepresentant Asmund Kristoffersen på her på MOM-siden den 17.10.. Dette er et utsagn det ikke er vanskelig å si seg enig i som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO). AFO møter den fattigdommen det offentlige har påført de menneskene som har kommet i et uønsket økonomisk avhengighetsforhold til de offentlige systemene daglig.
Slik vi opplever det er den fattigdommen vi i dag ser blant arbeidsledige, småbarnsforeldre, enslige, kronisk syke, familier med funksjonshemmede barn, leietakere av kommunale boliger i for eksempel Oslo og andre byer her i landet.
Jeg skal ikke ta opp alle de økonomiske regnestykkene som presenteres i sammenhenger der fattigdom diskuteres i Norge. Om det er 20 eller 50.000 barn som lever under fattigdom her i landet er på mange måter uinteressant – fordi; INGEN BARN SKAL LEVE UNDER SLIKE FORHOLD!
Den avgåtte Stoltenberg-regjeringen har lagt fram et langtidsprogram som inneholder en lang rekke tiltak som kan bedre situasjonen for en del fattige. Spørsmålet er hvor mange som ikke vil bli berørt positivt av de foreslåtte tiltakene. Slik vi i AFO ser det, politikerne kan vedta at alle mennesker i landet skal ha et tilbud om deltakelse i arbeidslivet. Våre folkevalgte har i alle år vedtatt at alle skal delta i arbeidslivet. Det er nok sterkt ønskelig fra både de som er utestengt fra arbeidsmarkedet sin side og fra politikerne sin, men arbeidsmarkedet vil ikke ha dem. Kristoffersen har kanskje ikke registrert at de med ansettelses myndighet her i landet helst ansetter mennesker som likner dem selv. Politikere på Stortinget kan vedta at bedriftene skal ansette de gruppene vi her snakker om, men det markedsstyrte arbeidslivet følger ikke politiske beslutninger på dette området. Det kan ikke forventes at det private næringsliv skal foreta slike ansettelser når ikke engang kommunale- og statlige bedrifter og etater går foran og viser at det er fullverdig arbeidskraft som står i køen for å komme inn i det ”forjettede land” – arbeidslivet. Grunnene til at arbeidssøkere ikke kommer inn i det ”forjettede land” er mange. F.eks. alder, mangel på formell kompetanse, yrkeshemming osv..
Alder kan det enkelte menneske gjøre lite med, formell kompetanse som arbeidsmarkedet etterspør er det mulig å gjøre noe med, men det krever at Aetat gis mulighet til å sluse arbeidssøkere inn i de ordinære undervisningsinstitusjonene her i landet. Når det gjelder de forskjellige yrkeshemmingene er det også mulig å kompensere for disse med tilføring av formell kompetanse og annen tilrettelegging på den enkelte arbeidsplass.
Den 18.10 følger stortingsrepresentant Bendiks H. Arnesen (AP) opp og mener at AP-regjeringa virkelig har gjort hverdagen lettere for de fattige i Norge. Skal ikke ta opp alle forhold i hans innlegg, men kort kommentere det ulykksalige rundskrivet den avgåtte sosialminister Guri Ingebrigtsen sendte ut tidligere i år. Der satte hun en veiledende norm for sosialhjelp for kommunene her i landet. En enslig sosialhjelpsmottaker skal da ha kr. 3880,- til sitt livsopphold i måneden. Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO) har forsket på hva det i virkeligheten medfører av økonomiske utgifter for et enkelt menneske å opprettholde et liv som gjør at det skal kunne fungere til daglig. SIFO har kommet fram til at et minimumsbeløp faktisk er kr. 5050,- pr. mnd. Utgifter til oppvarming/strøm og bolig er ikke medregnet i noen av summene. Et annet poeng med en slik sats som gjør at en sosialhjelpmottaker får et livsopphold som e r på et akseptabelt nivå er at vedkommende gjøres mer motivert til å bidra til varige løsninger, noe som er helt etter lov om sosialetjenesters intensjoner. Noe annet som sannsynligvis AP ikke har fått med seg er at både ansatte i sosialtjenesten og brukerne av tjenestene er enige om at det er SIFOs satser til livsopphold som må legges til grunn. Tenke seg til om en sosialhjelpsmottaker kunne komme til et sosialkontor og møte en sosionom som kunne sette det sosialfaglige arbeidet foran arbeidet med å regne ut det beløpet brukeren kan få utbetalt til sitt livsopphold og på denne måten risikere at all motivasjon hos brukeren blir ødslet bort i en evig søknadsstrøm for å få dekket sitt livsopphold. Det er effektivisering av offentlige tjenester, noe som vi trodde var APs store sak under hele valgkampen.
Arnesen hevder også at hele 7 av 10 kommuner har øket sine sosialhjelpsutbetalinger etter at rundskrivet ble sendt ut. Er det tilfellet, så er det gledelig, men vi i AFO vet også at det er kommuner som har satt ned sine satser etter at rundskrivet ble sendt ut. Det er også noe spesielt at byrådsleder Lae (H) i Oslo uttalte seg i sterke ordlag om satsene og mente at satsene er alt for lave, han ble støttet av andre sentrale H-politikere i dette. For AFO er det underlig å registrere at representanter fra Høyre tar et større ansvar for gruppen sosialhjelpsmottakere enn Arbeiderpartiets medlemmer av den nylig avgåtte regjeringen og nåværende stortingsrepresentanter gjorde/gjør.
Arnesens noe flåsete avslutning der han setter opp et ”optimalt” regnestykke fra et sosialkontor når det gjelder en enslig med to barn (inkludert bostøtte og kontantstøtte), og sammenligner det med hva en ansatt i varehandelen får utbetalt i måneden, faller på sin egen urimelighet. At lønnsnivået er dårlig i varehandelen kan ikke gjøre det akseptabelt at kommunene stjeler både barnetrygd og kontantstøtte fra sosialhjelpsmottakere her i landet. Vi har aldri sett i noe vedtak fra Stortinget at barnetrygd og kontantstøtte skal være en skjult økonomisk overføring til den enkelte kommune. Barnetrygden er en universell overføring til det enkelte barn og skal bidra til å sikre at barnet er bedre sikret økonomisk. Kontantstøtten er en overføring til den enkelte familie som en kompensasjon for at en av foreldrene er hjemme med barnet. Vi er klar over at AP er i mot kontantstøtten, men det er både rått og feigt å stjele denne overføringen fra de fattigste her i landet. Det er muligens slik at denne ordningen ikke fungerer etter hensikten, men det er en helt annen diskusjon.
Til slutt vil jeg anbefale både Kristoffersen og Arnesen om å ta kontakt med Oslo Arbeiderparti som tidligere i år nedsatte et ”fattigdomsutvalg”.
Dette utvalget forfattet en fyldig rapport som innholdsmessig er det beste vi har sett om fattigdom – utarbeidet av noen i Arbeiderpartiet.
Det var med forskrekkelse vi under valgkampen registrerte at Arbeiderpartiet ikke svarte på en rekke spørsmål fra Velferdsalliansen om solidaritet med de fattige i Norge, som AFO er en del av, på dette området. På denne solidaritetstesten fikk alle andre partier, bortsett fra FrP og Kystpartiet, høyere score enn AP.
Det er med beklagelse vi konstaterer at Arbeiderpartiet ikke har lært leksa si og heller ikke forstår at de ikke lenger har noen troverdighet når det gjelder fattigdomsproblematikken her i landet. Det hjelper lite med langtidsplaner, uansett hvor gode de er, dersom de planene gjelder ikke er med på å utarbeide de og ikke settes økonomisk i stand til å leve lenge nok til at vedtatte planer får anledning til å begynne å virke. I alle andre sammenhenger kalles denne måten å arbeide på for brukermedvirkning – noe også alle politikere på Stortinget til stadighet understreker viktigheten av.
Vi hadde trodd at AP nå hadde endret sin oppfatning av sosialhjelpsmottakere og andre fattige her i landet, ikke minst etter stormen mot Statsråd Guri Ingebrigtsen tidligere i år. AFO beklager å måtte konstatere at AP ingenting har lært og at det fortsatt er mistenksomhet, stigmatisering og arbeidsmoralisme som skal være partiets rettesnor når det gjelder arbeidet innenfor dette politiske området.