Alle partiene uttalte under valgkampen at de måtte gjøre noe med de fattige her i landet. Hva skjer nå:

Alle sier at fattigdomsproblemet må de gjøre noe med. Så begynner kranglen. Alle har sine løsninger som jeg som representant for arbeidssøkere her i landet nå er redd for at vil ende med en katastrofe for de berørte gruppene. Jeg er redd for at kranglen vil ende ned at ingen forslag til forbedringer for disse gruppene vil få noe flertall i Stortinget.

På toppen av det hele så er det nå full krangel internt i AP, etter at stortingsgruppa satte ned sitt utvalg med avgåtte statsråder for å lage en ti-punktsplan mot fattigdom. Dette skal ha skapt så stor ”uro”, som Aps sosialpolitiske talsmann Bjarne Håkon Hanssen sier det i dagbladet den 17. nov., at partileder Thorbjørn Jagland grep inn og vil ha med seg hele partiorganisasjonen i et slikt arbeid.

Kanskje jeg kan forslå følgende for de stridende partene i AP – hvorfor ikke la Stortingsgruppa ta seg av kortsiktige tiltak i budsjettet for 2002 og partiet ellers kan ta seg av en mer langsiktig strategi innenfor dette området. Slik at disse tiltakene eventuelt kan vedtas på landsmøtet til partiet neste høst.

På denne måten vil kanskje AP kunne gjenopprette noe av sitt nå mildt sakt frynsete rykte som de fattiges forsvarer. Å forsvare de fattige er da ikke å la de forbli fattige eller bli enda fattigere!

Om AP attpå til inviterer brukerorganisasjoner til å delta i dette arbeidet, kan det jo virkelig hende at partiet virkelig kunne komme ut etter landsmøtet med et riktig spennende program innenfor dette feltet.

Uansett hva Ap vil finne på, selv om det er spennende i seg selv, vil jeg minne alle partiene på Stortinget om følgende:

”Målet er å heve nivået på trygdeytingene, slik at trygdemottaker ikke må supplere med fattighjelp.” (Odelstingsproposisjon nr. 24 i 1948.)

Fortsatt er et slik at ca. 40 % av sosialmottakerne her i landet er nødt til å supplere med sosialhjelp til ordinært livsopphold, dette da som et supplement til sin ordinære trygde utbetaling. Bergene med uavhentet medisin på apotekene øker nærmest fra dag til dag. Hvor mange som ikke leverer reseptene for å få medisinen sin i det hele tatt vet vi ikke noe om, men jeg har gjennom arbeidet i AFO møtt mange som sier klart at det ikke er noen vits i å levere resepten fordi de ikke har råd til å betale for dem allikevel.

En god start som kan vise stortingspolitikernes vilje til å gjøre noe med noen av problemet er å rette opp den underreguleringen som er når det gjelder grunnbeløpet i folketrygden. Dette i seg selv vil helt klart fjerne manges behov for å søke om supplerende sosialhjelp til sitt nødvendige livsopphold.

Samtidig kan de jo vedta at den veiledende sosialhjelpsnormen skal være lik Statens institutt for forbruksforskning sitt standardbudsjett, ca. kr. 5.100 per måned for en enslig. Og dere, hvorfor skal ikke sosialhjelpsmottakere få beholde kontantstøtte, barnetrygd osv. i tillegg til livsoppholdet de får utbetalt fra sosialkontoret? Sammenlignende regnestykker som gjøres i media, i forhold til stortingspolitikere, barnehageassistenter og vaktmestere holder ikke vann. For det første, sosialhjelp skal være en korttidsytelse, det legger både loven og politikerne opp till. Skal love dere at det gjør sosialhjelpsmottakerne her i landet også. Folk som er lønnsmottakere får i tillegg til sin fastelønn, feriepenger og ikke minst pensjonspoeng. For ikke å snakke om dette minstefradraget på skatten, som er alle politikeres fasit svar til nå når det gjelder å gjøre noe for de fattige her i landet. Ingen som får sosialhjelp betaler skatt og får ikke pensjonspoeng og ei heller noen glede av minstefradraget på skatten.

Ellers er det vel ikke slik at lønna til folk øker ved at sosialhjelpsmottakerne får et lavere beløp til sitt ordinære livsopphold? Nei, like lite det som om at hjelpepleieren i helsevesenet får mer i lønn dersom næringslivsledere sier i fra seg sine formidable fallskjermer. Lavtlønnsspørsmål er det vel organisasjonene i arbeidslivet som skal ta seg av og jeg satser på at solidaritetstanken her i landet ikke er avgått helt ved døden og velger og tro at de ikke ønsker å bli subsidiert av de fattigste her i landet.

Når strakstiltakene er gjennomført, må gjerne partiene og deres medlemmer utrede både det ene og det andre i forhold til fattigdom, men de må først sørge for at de fattige lever så lenge at de kan ha noen glede av eventuelt de revolusjonerende nye tiltak politikerne vil finne fram til!

Arbeidssøkerforbundet i Norge stiller gjerne sin brukererfaring til rådighet for partiene i dette arbeidet og jeg vet at de andre organisasjonene i Velferdsalliansen gjerne gjør det samme.