Solidariteten som forsvant med sosialminister Guri Ingebrigtsen!

Det er med undring, men ikke uventet, vi kan lese i Nationen den 30. april 2001 at sosialministeren fra Arbeiderpartiet begrunner sin veiledende norm for sosialhjelpssatser her i landet med at billigkjedene selger billig mat. Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har en tid vært kjent med at departementet har lagt SIFOs såkalte standardbudsjett tilgrunn når de utarbeidet de nye skandaløse veiledende satsene for sosialhjelp, men i innspurten så var det fortsatt såkalt ”synsing” som ble avgjørende for sosialministeren når hun bestemte seg for hvilket nivå de veiledende satsene skulle ligge på. Eller kanskje hun burde være så ærlige å si at det var ”god gammeldags moralisme” som rådet grunnen i departementet.

Det har tydeligvis ikke falt henne inn at kanskje sosialhjelpsmottakerne kunne benytte et eventuelt ”overskudd” i hennes regnestykke kan benyttes til å kjøpe for eksempel helsetjenester for disse. Vi vet at de som har dårligst økonomi her i landet velger vekk behandling i helseapparatet pga. at de må disponere økonomien først og fremst til mat for seg og sine. Egenandelene ved legebesøk og for ikke å snakke om utgifter til behandling og eventuelle medisiner er for kostbart for disse. Dette er dårlig samfunnsøkonomi, men det bekymrer vel ikke sosialministeren.

AFO mener at dette er noe som bør bekymre helseministeren og finansministeren.

Eller er det slik at de spekulerer i at når de som er avhengige av sosialhjelp i stor grad ikke melder seg i noen helsekø så ser det pent ut i statistikkene, helsekøene øker jo ikke i en slik situasjon.

Eller kanskje sosialhjelpsmottakerne kunne benyttet hennes ”teoretiske overskudd” til å kjøpe middag noen dager hele uken. Det er en kjent sak for oss i brukerorganisasjonene at det relativt ofte ikke står noen middag på bordet til sosialhjelpsmottakerne her i landet. Ikke fordi de ikke ønsker å ha noe varmt måltid for seg og sine familier, men fordi økonomien ikke tillater det. Dette bekymrer selvfølgelig heller ikke sosialministeren.

Det er ikke mer enn noen dager siden vi som brukerorganisasjoner ble invitert til samråd med startsrådene Ingebrigtsen og Kosmo, der de ble fortalt i klare ordelag fra flertallet av organisasjonene at Ingebrigtsens veiledende satser for sosialhjelp var alt for lave. Hun ble også fortalt at i følge SSBs styringshjul så er det langt færre langtidssosialhjelpsmottakere i kommuner med en relativt høy sats på sosialhjelpen, enn i kommuner med en lav sats.

En relativt høy sosialhjelpssats er med andre ord med på å gjøre sosialhjelpsmottakeren raskere selvhjulpen, noe som lov om sosiale tjenester har som målsetting. Ikke noe av dette trenger inn i maktens korridorer der sosialminister Guri Ingebrigtsen regjerer.

Sosialminister Guri Ingebrigtsen uttalte når hun overtok ansvaret for sosialdepartementet at hun ønsket å rydde opp i velferdssamfunnets bakgård! Hun gjør det stikk motsatte – hun sementerer situasjonen for de med aller dårligst økonomisk ståsted i vår velferdsstat! Mulig det kan virke som om det blir  ryddigere på overflaten når de ikke orker å stikke hodet ut av porten og si i fra om sin umulige situasjon, noe som sikkert passer den sittende makteliten best.

Et lite tankekors i denne forbindelse, er det slik at ansatte i offentlig sektor ved årets lønnsoppgjør får redusert sin inntekt fordi det er så billig å handle i de såkalte billig-kjedene? Vil våre politikere  i regjering, på Stortinget, i fylkes- og kommunestyrene redusere sin lønn og godtgjøring tilsvarende, med samme begrunnelse? Kanskje regjeringen vil innlede et slikt inntektspolitisk samarbeide med LO?

Jeg har til dette skjedde alltid ment at en Regjering utgått av Arbeiderpartiet er den nærmeste til å da de svakeste i vår velferdsstat i forsvar, men med Guri Ingebrigtsen som sosialminister har hun bidratt til å bevise det motsatte.

Stadig hører vi også at statsråder i sine festtaler benytter et ord som brukermedvirkning, og hvor viktig det er. Samtidig opplever vi at de til stadighet ser bort i fra henvendelser og om vi får de i tale så går det ikke nevneverdig inn over dem, når de blir fortalt hvordan dagens Norge oppleves av brukerorganisasjonens medlemmer. Brukermedvirkning er for dem et ord uten reelt innhold, det bevises gang på gang. Svarene vi mottar er ofte det vi i dagligdagstale kaller et ”god dag mann økseskaft svar” eller ”vi hører hva dere sier”, som betyr at det ikke vil bli tatt hensyn til i deres videre arbeid innenfor disse fagområdene. Dersom det ikke er uvitenhet som gjør at de svarer slik så er det rå maktarroganse fra den sittende makteliten i vårt samfunn.

Guri Ingebrigtsen er en statsråd som operer på denne måten og statsråd Kosmo er en annen, i den sittende regjeringen som konkurrerer med henne i å være flinkest i klassen når det gjelder å redusere brukerorganisasjonens betydning i dagens Norge.

Den 7. februar i år gjorde AFO en henvendelse til statsråd Kosmo med spørsmål om arbeidssøkerorganisasjonene var tiltenkt noen plass i rådet til Aetat, var svaret nei.  Brevet har følgende ordlyd:

”Jeg viser til e-post 7. februar 2001 vedr. omgjøring av Aetats styre til råd og oppnevning av representanter til rådet. Arbeidssøkerforbundet be rom en forklaring på at arbeidssøkerorganisasjoner ikke er blitt tilbudt noen plass i rådet. Rådet for arbeidsmarkedsetaten er et organ som skal gi arbeidsmarkedsetaten råd om gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Rådet skal bl.a. sikre god dialog mellom partene i arbeidslivet og arbeidsmarkedsetaten. På denne bakgrunn er arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner bedt om å foreslå medlemmer og varamedlemmer til rådet, jf. også sysselsettingsloven §2.

Departementet har lagt til grunn at det er de større landsomfattende arbeidstaker- og arbeidsgiversammenslutninger som skal være representert i rådet. I tillegg oppnevner departementet leder og nestleder i rådet. De to siste skal ha godt kjennskap til arbeidsmarkedspolitiske spørsmål, men skal være nøytrale i forhold til organisasjonene i arbeidslivet. En slik sammensetning av rådet vil sikre at Aetat gis råd basert på bred kunnskap om arbeidsmarkedet, arbeidslivet og arbeidsmarkedspolitikken. Innspill og synspunkter fra arbeidssøkerorganisasjoner og andre interesseorganisasjoner vil være viktige bidrag til å utvikle arbeidsmarkedspolitikken Slike innspill kan for eksempel rettes til Aetat Arbeidsdirektoratet.”

Et soleklart eksempel at de svakest stilte i samfunnet ikke skal komme til ved maktens bord. Den største brukergruppen av Aetats tjenester skal ikke bli hørt, men de kan gjerne komme med innspill til Aetat Arbeidsdirektoratet. Vi burde kanskje undre oss over at arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene ikke er definert som interesseorganisasjoner – svaret til statsråden kan jo ikke tolkes annerledes.

 AFO og andre brukerorganisasjoner i det ganske land har merket seg dette og er klare til å gå inn i en valgkamp og de vil nok konfrontere Arbeiderpartiet og de andre partiene på Stortinget når det gjelder deres politikk innenfor disse områdene.