Kort hvor jeg kommer fra

Jeg er leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge og går sjøl på attføring.

Jeg har en blandet yrkes- og livserfaring. I hele mitt yrkesaktive liv har jeg vært engasjert i fagbevegelsens arbeid og har vært tillitsvalgt eller aktiv i fagforeningsarbeid i forskjellige forbund i LO. Bakgrunnen min for det arbeidet jeg nå driver i AFO har jeg altså gjennom skolering i fagbevegelsen og i arbeiderbevegelsen som helhet – det er en god skole.

AFO har arbeidet innenfor dette feltet med arbeidssøkere i over 10 år.

Spisskompetansen vår som brukerorganisasjon var i starten i forhold til dagpengeregelverket. I løpet av de siste 5 årene har vi merket brutaliseringen arbeidslivet. Vi har blitt nødt til å skaffe oss kompetanse når det gelder de fleste trygdeordninger her i landet. Vi har også en betydelig kompetanse når det gjelder lovverket om tjenestene sosialetaten skal yte i forhold til sine brukere.

AFO har de siste årene i snitt fått mellom 3000 – 3500 henvendelser om hjelp til den enkeltes kamp mot de etatene de er nødt til å forholde seg til. ”Oppklaringsprosenten” vår er på mellom 90 – 95 % i de sakene vi går direkte inn i forhold til etatene på vegne av den enkelte bruker.

AFO var en av initiativtakerne til det som nå er kjent under navnet Velferdsalliansen – som startet sitt arbeide i 1998. Alliansen består i dag av 14 organisasjoner/grupperinger

Arbeidssøkerforbundet i Norge
Arbeidssøkernes Interesseorganisasjon ASI Nord-Trøndelag,
Fattighuset i Oslo

Leieboerforeningen i Oslo,
Revita Drammen / Revita Nord-Trøndelag

Klientaksjonen i Fredrikstaddistriktet
Straffedes organisasjon i Norge – SON

Aksjonsgruppen mot sosial nød i Bergen
Rettferd for alle, Bergen

Norsk omskoleringsforbund, Tromsø
Aleneforelderforeningen AFFO, Oslo
Norsk Foreldrelag For Funksjonshemmede
Leieboerforeningen i Bergen

PROFF

Disse har per dato ca 30.000 medlemmer

Søndag 3. mars 2002

Er «arbeidslinja» bare ord?
Mye tyder nå på at den såkalte «arbeidslinja» i velferdspolitikken bare har vært ord uten et reelt innhold. Etter 10 år med prioritert politisk fokus for å få funksjonshemmede i arbeid viser nye sjokkerende tall fra Riksrevisjonen at svært få får et alternativt tilbud til uførepensjon.

ARNT HOLTE, Leder, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)


*Det er behov for økt kompetanse og endrede holdninger i Aetat når det gjelder attføringstiltak for funksjonshemmede.ILLUSTRASJONSFOTO: PAAL AUDESTAD*

Der unge funksjonshemmede ønsker arbeid og muligheter til økt inntekt og bedre velferd, blir de avspist med et tilbud om uførepensjon og dårlige levekår.

     Riksrevisjonen har i dokument nr 3:3 (2001-2002), som nå ligger til behandling i Stortinget, slått fast at bare 15,4 prosent fikk tilbud i 1999 om yrkesrettet attføring før de ble uførepensjonister. Denne prosentandelen sank ytterligere i år 2000 til 14,2 prosent. Tallene er uforståelige sett i lys av hovedregelen om at yrkesrettet attføring skal være forsøkt før vurdering av uførepensjon. Hvordan er det mulig at politiske vedtak og signaler gjennom flere år i praksis blir sett bort fra når tilbudet til funksjonshemmede planlegges og utarbeides?

     Etter FFOs syn er det nødvendig med en kraftig forbedring av måten attføringstiltak iverksettes på. Særlig er det viktig å peke på behovet for økt kompetanse og endrede holdninger i Aetat. Dette er en nødvendig forutsetning for å iverksette gode attføringstiltak skal man lykkes med å nå de overordnede målsettingene med å få flere funksjonshemmede i arbeid.

Som Riksrevisjonen langt på vei antyder er uklarhet i forhold til praktiseringen av regelverket en av årsakene til det lave antallet som får tilbud om attføring. Mangel på tilfredsstillende opplæring omtales da også som et problem for Aetats ansatte lokalt. FFO tror dette er en viktig forklaring på hvorfor så få får tilbud om yrkesrettet attføring. Vår erfaring er at for mange avvises på feil grunnlag. Der man burde ha vektlagt den enkeltes muligheter, ser man i stedet vanskeligheter og barrierer i arbeidslivet. Økt kunnskap om funksjonshemning og funksjonshemmedes muligheter er derfor en forutsetning for at flere skal få tilbud om attføring i stedet for uføretrygd.

     Brukerens innflytelse må i større grad settes i fokus og tas hensyn til når individuelle handlingsplaner for attføringen utarbeides. FFOs inntrykk er at opplevelsen fra brukersiden ofte er at de blir møtt med mangel på innsikt i og forståelse for brukernes hverdag. Dette virker demotiverende for brukeren og det illustrerer en grunnleggende mangel på forståelse av hvordan man skal lykkes i et attføringsopplegg. For at saksbehandlingen fra Aetats side skal framstå som tilfredsstillende, må individuell brukermedvirkning være en forutsetning slik at brukernes erfaringer og kompetanse i større grad vektlegges og tas i bruk i Aetats arbeid.

     Attføringsmeldingen fra 1992 fastslår «arbeidslinje» som strategi. Etter 10 års oppfølging av denne strategien, finner FFO det oppsiktsvekkende at så lite erfaringsdokumentasjon er framlagt. FFO tenker her særlig på evaluering av hvilke attføringstiltak som fungerer for den enkelte. Uten slike evalueringer kan suksesskriterier for vellykket attføring vanskelig identifiseres. Dette er nødvendig for å korrigere og foreta endringer i attføringstilbudene.

     Manglende kunnskap om hva som er suksessfaktorer ved iverksettelsen av attføringstiltak, og hva som kjennetegner attføringstiltak som mislykkes. Kunnskap om dette vil være et svært viktig arbeidsverktøy i virksomheten knyttet til iverksettelsen av vellykkede attføringstiltak. Slik FFO ser det er det derfor av svært stor betydning at slik kunnskap blir gjort tilgjengelig. Her har både departement og Aetat et ansvar.

Arbeidslinja – hvorfor virker den ikke?

Det er en kjensgjerning at den politisk vedtatte Arbeidslinja ikke virker (er den vedtatt?). Konsekvensene av flere vedtak skal etter deres mening føre til at vi får en arbeidslinje her i landet, som skal medføre at alle som vil kan delta i arbeidslivet. En prisverdig tanke, men …….. vedtakene bremser kanskje en utvikling der mange støtes ut av arbeidslivet – men det er helt klart at ut kommer de, de som profittjegerne mener ikke er produktive nok!

Årsakene til det er mange – men den viktigste er at våre folkevalgte på Stortinget kun forholder seg til symptomer og ikke årsakene til at folk kommer i den situasjonen at de blir utstøtt fra det forjettede land som kalles arbeidslivet.

Sakt på en annen måte – våre politikere driver etter min mening kun noe som kan karakteriseres som akutt førstehjelp.
Førstehjelp kan kun redde liv i øyeblikket – årsaken til at en må yte førstehjelp må aktivt fjernes før skaden skjer. Til forveksling må det benyttes samme tankegang som ligger til grunn for Arbeidsmiljøloven – forebygging er løsningen. Jeg har ikke kompetanse til å komme med de grunnleggende løsningene – utover det som er omtalt som et mer menneskelig arbeidsliv. Det må bli slutt på at arbeidstakere må yte mer enn 100 % innsats i sitt arbeidsforhold.

Det paradoksale i situasjonen vi har i dag er:

1. Et økende antall mennesker som er avhengig av økonomiske overføringer til sitt livsopphold fra det offentlige i Norge

2. En økende mangel på arbeidskraft i Norge

Dette til tross for at denne, etter min mening, oppskrytte arbeidslinja nå har fungert i noen tiår. Ikke det at den er ny, arbeiderbevegelsen har jo alltid lagt vekt på følgende: Gjør din plikt – krev din rett!

Det er ikke vanskelig å si seg enig i dette, men ………….

Det er i Aetats registre er registrert totalt 169.211 mennesker per januar 2002 som ønsker å utføre denne plikten.

Dette er menneskene bak tallene:

Kilde: Arbeidssøkerforbundets arbeidsmarkedsoversikt pr. 01/2002
Arbeidsstyrketallet er på 2 350 000 personer (2001 tall).

Arbeidsledige

76.573

Deltakere på arbeidsmarkedstiltak

8.881

Delvis sysselsatte arbeidssøkere
(i Aetats regelverk er du delvis sysselsatt dersom du arbeider 1 time i uka)

35.090

Arbeidssøkere som mottar dagpenger under etablering i januar av totalt antall "andreordinære arbeidssøkere"

345

Yrkeshemmede arbeidssøkere

48.412

Lærlinger i staten

(Disse er tydeligvis fortsatt registrert som arbeidssøkere selv om de er under utdanning)

- 90 til 100

Antall registrerte arbeidssøkere per januar 2002

169.211

Antall registrerte arbeidssøkere i % av arbeidsstyrken ved utgangen av januar 2002

7,20 %

(Dette er en økning på 0,35 % dvs. 8251 flere enn i desember 2001)

Da har jeg ikke tatt med alle de førtidspensjonerte, uføretrygdede eller ordinære pensjonister som ønsker å gjøre eller fortsette å gjøre sin plikt og bidra til fellesskapet.

La oss da si at tallet på mennesker som ønsker å gjøre sin plikt er mellom 250.000 – 300.000 – da blir maset fra næringslivet om mangel på arbeidskraft totalt meningsløs!

Det de viser er en bruk og kast mentalitet av mennesker som vi aldri i vårt land har sett maken til. Dette er en utvikling som alle har akseptert i løpet av de siste 10-15 årene. Med alle mener jeg her både arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjoner og politikere.

Samtidig har Stortinget fattet vedtak om at alle som vil skal få anledning til å delta i arbeidslivet, minst to ganger i året. De fatter slike beslutninger når de behandler statsbudsjettet om høsten og om våren når de reviderer det samme budsjettet.

Stortinget vedtar også til stadighet med stort flertall at de skal endre regelverk og lovgivning slik at det skal lønne seg å kombinere arbeid og trygd. Det er flott og det er etter brukerorganisasjonenes ønske. Det er tydeligvis også enkelt å få flertall for å fatte slike vedtak i Stortinget.

Vedtakene hjelper ikke!

Det Stortinget gjør ved å fatte slike vedtak er å gjøre det enkelte individ ansvarlig for sin gjeninntreden i det ordinære arbeidsmarkedet.

Samtidig vet jeg både av egen erfaring og gjennom mitt virke i en brukerorganisasjon at det ikke hjelper en døyt.

Flere og flere arbeidsdyktige mennesker støtes ut av arbeidslivet.

AFO’s arbeidsmarkedsoversikt ser slik ut

Jan

Feb

Mars

April

Mai

Juni

Juli

Aug

Sept

Okt

Nov

Des

ÅrsGj.

1997

7,93

1998

6,66

1999

6,31

2000

6,63

2001

6,56

2002

6,85

Dette betyr at det i snitt er 154.535 mennesker som ønsker arbeid per måned– disse er registrert i Aetats registre.

Aetat har i samme periode et snitt på 62.648 mennesker ledige per måned.

Norgesplaster er ikke nok!

Førstehjelpen virker ikke!

De det gjelder blir langsomt kvalt av førstehjelpen!

Hvorfor:

1. Norske arbeidsgivere ansetter ikke disse menneskene etter at andre arbeidsgivere har kastet de ut av arbeidsmarkedet.

2. Norske arbeidsgivere ansetter kun mennesker de kan identifisere seg med – like barn leker best.

3. Arbeidssøkere som er 45+ er i praksis nærmest diskvalifisert fra arbeidsmarkedet.

4. Det er økonomisk lønnsomt for norske arbeidsgivere å førtidspensjonere arbeidstakere når de oppnår en viss alder – det kalles da omorganisering, markedstilpasning, omstrukturering og lignende.

5. Arbeidssøkere som har vært arbeidsledige i 26 uker eller mer – er i følge norske arbeidsgivere diskvalifisert på arbeidsmarkedet.

6. Arbeidssøkere på attføring har gjerne et ”varig lyte” eller det Aetat betegner som YH-status og dermed er norske arbeidsgivere overbevist om at de medfører en belastning for den enkelte arbeidsplass – ikke kan de identifisere seg med dem heller.

7. Norske arbeidsgivere er blitt fortalt gjennom mange år at trygde- og dagpengemottakere er noe bort i mot notoriske svindlere, jfr de oppslag som til stadighet er å lese i avisene osv.

8. Det blir i alt for liten grad utarbeidet individuelle handlingsplaner i nært samarbeid med den enkelte bruker. Dette gjelder alle etatene, men det er slik at Aetat og sosialetaten utmerker seg spesielt negativt i denne sammenheng.

Hva kan gjøres for å endre på denne situasjonen?

Stoppe mistenkeliggjøringen av trygdemottakerne

I fjor fant vel kontrollenheten til Rikstrygdeverket og anmeldte 233 mennesker for trygdesvindel i Norge – et meget lavt tall. Enda lavere blir det når rettsystemet har behandlet sakene. I 1997 eller 1998 gikk vi igjennom 100 anmeldte saker og fant ut at ca 10 saker endte med at den anmeldte mulige trygdesvindleren ble dømt.

Nå er det slik at AFO ta sterk avstand fra alt som kan betegnes som økonomisk kriminalitet, men vi tar sterk avstand fra at disse tallene skal utgjøre et stort samfunnsøkonomisk problem.

Tallene bekrefter for oss at den enkelte mottaker av offentlige overføringer i denne saken er utroligflinke til å følge til dels kompliserte regelverk – selv om de får meget dårlig informasjon om disse regelverkene.

En helt annen ting er at Rikstrygdeetaten ikke fører statistikk over de sakene de ikke vinner fram med i rettssystemet – det er liksom ikke så nøye å registrere de tapte slag.

Samtidig er det jo slik at vi i AFO ”alene” får endret vedtak mellom 200 – 300 saker i året i de forskjellige etatene. Mange av disse endres faktisk administrativt uten en formell klagebehandling – disse sakene føres det ingen statistikk over.

Disse tallene er atskillige større, det er jo slik at de andre organisasjonene og gruppene i Velferdsalliansen arbeider på samme måten og har de samme opplevelsene i forhold til endring av vedtak administrativt og gjennom ordinære klager i systemene.

Arbeidsmarkedet

Arbeidsmarkedets råhet og brutalitet skal ikke jeg gå noe videre inn på nå, men det er klart at når politikerne toer sine hender når det gjelder å ta styringen på den utviklingen vi nå ser – ja, da må resultatet bli en katastrofe for Norge og spesielt for de som allerede er utstøtt og de som nå står i fare for å bli utstøtt fra arbeidsmarkedet.

En uthuling av de lover og avtaler som i dag regulerer forholdene i arbeidslivet er det verste som kan skje.

Dersom for eksempel stillingsvernet svekkes ytterligere vil vi se en akselerasjon når det gjelder utstøting av arbeidslivet. Slik svekking av dette vernet er sterkt ønsket av det som oftest omtales som ”markedskreftene”. Markedskreftene er profittjegerne.

Jegerne nedlegger jo sitt bytte og byttedyret i denne sammenheng er den enkelte arbeidstaker som ikke er i stand til å yte minst 110 % i yrkessammenheng.

Fortsatt blir det nok slik at AFO er nødt til å forholde seg til førstehjelpen i mange år.

Noen strukturelle grep må gjøres etatene i mellom.
Slik det er nå blir brukeren løpende mellom kontorene til de forskjellige etatene – stolleken kan vi kalle det.

AFO og de andre organisasjonene har i mange år hevdet og foreslått at det beste som kan skje innen dette feltet er at vi får en sammenslåing av Sosial-, Trygde- og Aetat. Dette kan det nå se ut som om vi har fått gjennomslag for i det politiske miljøet og det er vi glade for – men vi mangler fortsatt vedtakene og at de blir gjennomført.

Grunnene til at vi ønsker en slik sammenslåing er flere. Vår erfaring som brukerorganisasjoner er at i de tilfellene der vi har klart å få til felles møter mellom STA-etatene og den enkelte bruker er at da er løsningene kommet raskere på bordet. Det har oppstått faglige diskusjoner mellom etatene, der retningen på disse diskusjonene er blitt atskillig mer løsningsorientert en det vi opplever når de er alene i sitt møte med brukeren.

I denne sammenheng finner jeg det riktig å understreke at det er stor forskjell når det gjelder hvilke etater som er mest positive i et slikt samarbeid og slik AFO oppfatter det er de ansatte i sosialetaten de mest positive og Aetat har inntil nå vært de som alltid har vært mest negative. Vi mener å registrere en mer positiv holdning hos ledelsen i A-dir, men det er en lang vei å gå før vi ser dette i praksis ute på det enkelte arbeidskontor eller Aetat lokal som det heter nå.

Ikke minst, ved en slik sammenslåing vil det bli stoler nok til alle og vi får slutt på stolleken!

Den enkelte bruker vil møte en dør, et kontor og en saksbehandler. De slipper å brette ut livet til minst 3 saksbehandlere – slik systemet krever i dag. Ikke bare at de må brette ut alle sider av livet sitt for minst 3 forskjellige saksbehandlere, men etatene skal ha de samme opplysningene i praksis, de skal ha de i forskjellig rekkefølge.

En slik sammenslåing sammen med en forenkling av de forskjellige rutinene i etatene vil gjøre arbeidsoppgavene mer faglig utfordrene en det som er tilfellet i dag, kanskje spesielt innenfor sosial- og Aetat.

Men, det forutsetter at forholdene legges til rette for en økt brukermedvirkning, både for enkelt individet og på gruppe basis.

AFO og Velferdsalliansen mener også at prinsippet om en nasjonal normering av dagens sosialhjelpssatser er et skritt i riktig retning – at den per dato er alt for lav i forhold til det beløpet Statens institutt for forbruksforskning har forsket fram som nødvendig for å leve her i landet. Men, prinsippet er riktig.

Spesielt er dette riktig og viktig når vi vet at ca 40 % av alle trygdemottakere her i landet mottar supplerende sosialhjelp til sitt livsopphold.

Disse menneskene har både behov for og krav på en forutsigbar økonomi.

Odelstingsproposisjon nr. 24/1948:

"Målet er å heve nivået på trygdeytingene, slik at trygdemottaker ikke må supplere med fattighjelp."

19. mars 1998 var det 50 (!) år siden dette ble sagt! I en tid da det fattige Norge hadde påbegynt oppbyggingen etter 2. Verdenskrig. I dag er Norge ett av verdens rikeste land, og vi har fremdeles ikke råd til å gi økonomisk og sosialt vanskeligstilte et verdig liv!
(I NOU 1972:30, s. 19 finnes det henvisning til at det var de politiske partienes fellesprogram fra 1945 som krevde at "Sosiallovgivningen utvikles med sikte på å gjøre forsorgsvesenet overflødig".)

Fortsatt er målet ikke nådd!!

Hva skal til for å oppnå målene om en mer ”verdig” tilværelse etter en utstøting fra arbeidslivet?

1. Slå sammen Sosial-, Trygde- og Aetat til en ”Velferdsetat”

2. Ikke kutt budsjettene til etatene, slik det er nå er for eksempel Aetat i bestefall bare vingeklippet om vi ikke skal si at den nesten har brukket ryggen.

3. Ikke kutt budsjettet til Aetat når det gjelder arbeidsmarkedstiltak

4. Ikke del opp arbeidssøker køen til A, B, C lag, ved at Aetat kun blir sittende igjen med de mest arbeidskrevende arbeidssøkerne når det gjelder tilbakeføring til det ordinære arbeidsmarkedet og vanlige arbeidssøkere blir overført til private formidlingsselskaper (Ted Hanisch selskaper)

5. Arbeidsmarkedet etterspør formell kompetanse – arbeidssøkere må da bli tilført dette og ikke korte AMO-kurs som kun gir uformell kompetanse.

6. La voksenopplæringsreformen også gjelde de som ikke har en tilknytning til arbeidslivet også få ta del i den.

7. Reguler grunnbeløpet i folketrygden opp til det nivået som var forutsetningen når folketrygden ble vedtatt – rett opp den underreguleringen som er når det gjelder G’en.

8. Endre regelverket når det gjelder dagpengeordningen, vi har i dag den dårligste ordningen når vi sammenligner oss med Sverige og Danmark.

9. Slå sammen STA-etatene til en ”Velferdsetat”.

10. Legg forholdene til rette for et sterkere og bedre samarbeid mellom saksbehandlere/etat og den enkelte bruker/brukergrupper.

Hva ønsker vi oss av fagbevegelsen?

Det er et problem at vi ikke får til en konstruktiv dialog med fagbevegelsen generelt.

AFO og Velferdsalliansen har i dag et meget godt samarbeid med Fellesorganisasjonen (FO).

Vi skulle ønske at denne malen for samarbeid kunne videreføres til andre fagforbund, som for eksempel NTL og til LO.

NTL har ved flere anledninger uttalt at de ønsker et slikt samarbeid, men det er aldri blitt noe av. AFO har gjort flere henvendelser.

LO har vi i løpet av de årene jeg har deltatt i dette arbeidet hatt et møte med samfunnspolitisk avdeling – det er for tynt, når LO ynder å fremstille seg som de utstøttes beskytter!

Samtidig ønsker vi ikke slike utspill som den nåværende LO leder, Gerd Liv Valla, kom med før hun ble valgt til leder i LO.

Hun ville at dagpengeordningen skulle kobles opp mot medlemskap i LO – medlemskortet i LO skulle liksom bli mer gullkantet av det!

Vi ønsker oss ikke slike oppslag i LO-aktuelt som vi kan se her – jeg er klar over at dette kan være morsomt blant de som er innenfor det ”forjettede land” - arbeidslivet. Men det er faktisk ganske så støtende for de som er skjøvet ut av dette landet og bli harselert med på denne måten som dette bildet viser. I andre sammenhenger hadde det ikke blitt trykket fordi de forfekter en diskriminerende holdning i forhold til de som er omtalt på denne T-skjorta.

Slik ønskes folk tilbake til arbeidslivet!

Helt sykt:

Kampanjen for et inkluderende arbeidsliv har fått en helt
ny dimensjon etter at denne T-skjorta kom på markedet nylig.

(Bildet er hentet fra LO-aktuelt)

AFOs ARBEIDSMARKEDSOVERSIKT

Arbeidssøkerforbundets arbeidsmarkedsoversikt baserer seg på Arbeidsdirektoratets månedsstatistikk.
AFO lager denne statistikken fordi vi mener at massemedia gir et feilaktig inntrykk av arbeidsledigheten ved stort sett kun å vise antallet helt ledige og de på arbeidsmarkedstilltak. Media gir således et inntrykk av at arbeidsledigheten er lavere enn den reelt sett er.

Her kan du se nærmere på AFOs forklaring på hvordan vi beregner statistikken.

Tallene gir det totale antallet arbeidssøkere, i prosent av arbeidsstyrken, for den måneden i det aktuelle året. Ved å klikke på det enkelte tall får man en mer detaljert oversikt over de ulike gruppene av arbeidssøkere, med henvisninger til de ulike tabellene i Arbeidsdirektoratets månedsstatistikk.

Vi gjør oppmerksom på at ledighetsprosenten endrer seg, ikke bare ut fra antallet arbeidssøkere som sådan, men også fordi arbeidsstyrketallet, og Arbeidsdirektoratets måte å føre statistikk på, endres. Tallene viser likevel tendensen i utviklingen i antallet av arbeidssøkere.

Jan

Feb

Mars

April

Mai

Juni

Juli

Aug

Sept

Okt

Nov

Des

ÅrsGj.

1997

7,93

1998

6,66

1999

6,31

2000

6,63

2001

6,56

2002

6,85

Innføring i AFOs arbeidsmarkedsoversikt på nettet

AFO har flere ganger det siste året fått spørsmål fra ulike grupper og politikere om hvordan arbeidsmarkedsoversikten som ligger ute på våre hjemmesider er bygget opp. Under vil du finne en innføring i hvordan en kan finne den reelle registrerte arbeidsmarkedreserve hvor også andre mennesker utenom de helt ledige og de på tiltak som også er registrert hos AETAT kan finnes i tabellene.

Undertegnede vil bruke et svarbrev sendt til et politisk parti som en forklaring på hvordan forskjellene i Arbeidsdirektoratets månedstatistikk og våre egne framkommer. Vår oversikt er bla. fremvist både overfor Arbeidsdirektoratet i 1996 og en bekjent i SSB for 2 år siden som har gitt tilbakemelding om at det ikke finnes dobbelt registrerte tall i Arbeidssøkerforbundet sin arbeidsmarkedsoversikt.

Vi tar utgangspunkt i oktober 2000 tallene:

I oktober 2000 oppga Arbeidsdirektoratet at 73296 personer var helt ledige eller på tiltak dvs. 3,14% av arbeidsstyrken.

Våre tall som publiseres utad er en sammenstilling av disse tallene, samt noen tilleggsgrupper fra andre tabeller fra Arbeidsdirektoratets månedstatistikk. Vi oppga i oktober 2000 en ledighet på 6,55% dvs. 152639 personer.

Våre tall avviker i to tabeller:

Tabell 4.10 hvor Arbeidsdirektoratet opererer med antall yrkeshemmede i alt (58347 personer i oktober ) 2000, mens vi opererer med 46572 personer da de resterende 11572 personene forsatt er i vente og utredningsfasen for eventuelle tiltak hos Aetat. De er ofte under andre trygde og stønadsformer som ikke administreres av Arbeidsmarkedsetaten. Dette for å unngå en dobbeltregistrering med mennesker som søker attføring, men som er registrert hos forvaltningsnivåer som kommunen (eks.vis sosialhjelp), trygdeordinger som uføretrygd eller de som mottar medisinsk rehabilitering og som har søkt om attføringstiltak.

I tabell 1.2 i Arbeidsdirektoratets månedstatistikk dvs. andre ordinære arbeidssøkere på 15414 personer har vi kun tatt med de som er uten arbeid og som mottar dagpenger under etablering av egen virksomhet. Dette tallet har vi i vår arbeidsmarkedsoversikt oppgitt til 470 personer, et antall som er tilnærmet lik med et avvik på ca. 10 personer basert på tallene for august og september hvor vi har det eksakte tallet oppgitt pr. tlf. fra Arbeidsdirektoratet.

-------------------------

Når det gjelder ditt parti sitt spørsmål om avvikene i de oppgitte tall mellom vår oversikt over registrerte arbeidssøkere og Arbeidsdirektoratet sine beskrives de i de følgende avsnitt.

1. Det er ingen avvik i de oppgitte tallene når du ser på hele Aetats månedstatistikk og vår egen. En må kun vite hvor i statistikken en skal lete, og dette har vi gitt en kildehenvisning til i vår egen Internettutgave. Så hvis du har en månedstatistikk fra Arbeidsdirektoratet liggende ved siden av vil du finne tallene igjen der.

2. Aetat publiserer overfor pressen kun oversikten over antall helt ledige og helt ledige på tiltak. Dette gir etter vårt syn ingen reell oversikt over den reelle arbeidsmarkedsreserve som finnes.

2a.

Bla. er delvis sysselsatte eksempelvis ofte helt ledige som har arbeidet 1 time i en 14 dagers meldekortperiode, avkrysset 1 time på meldekortet og kategoriseres derfor ikke som helt ledige. Delvis sysselsatte er arbeidssøkere som ønsker merarbeid og i 1997/98 var det ca. 50 prosent av denne gruppen som mottok dagpenger ved siden av arbeidsinntekt i en meldekortperiode. Beskjeftigelsesgraden varierte i en undersøkelse direktoratet foretok for AFO men brevet fra noen år tilbake kan dessverre ikke finnes igjen pr. d.d. Delvis sysselsatte er en gruppe mennesker (33706 personer i oktober 2000) som ønsker mer arbeid.

2b.

Av de yrkeshemmede på tiltak er det jfr. tab.4.19 i månedstatistikken til Aetat (statistikk 10/99) 31% som har gått videre til arbeidsløsninger de 10 først mnd. av år 2000, mens 20% er formidlingsklare til arbeidsmarkedet. Ca 50 % av de yrkeshemmede er altså tilgjengelig for arbeidsmarkedet som arbeidssøkere, noe som er i overensstemmelse med de mål om aktive løsninger for yrkeshemmede som Regjeringen har satt opp som målsetting i St.prp. nr. 1 (Statsbudsjettet).

2c.

De resterende av gruppen Yrkeshemmede er mennesker som går videre til skolegang (2%), søkt uførepensjon (12%), sosial eller helsemessig behandling (19%) eller annet (16%).

Tilgangen og avgangen av yrkeshemmede kan finnes i tab. 4.5 hvor det ved utgangen av oktober 2000 var 28535 nye yrkeshemmede mens avgangen var 25382. For ca. 50% av de nyankomne kan det derfor finnes aktive løsninger jfr. forrige avsnitt dvs. 2b.

Dette er årsaken til at vi anser de yrkeshemmede på tiltak som en reell arbeidsmarkedsreserve som inngår i tallmaterialet over registrerte arbeidssøkere.

Arbeidssøkerforbundet har bevisst utelatt de som ikke er tilmeldt eller deltar på ulike tiltak i regi av Aetat. Mange forskere kommer med statistikk- og forskningsmateriale og mener at arbeidsmarkedsreserven er langt høyere enn det vi oppgir. Bla. regner de alle som har uføretrygd eller sosialhjelp som arbeidsmarkedsreserve, uten å se på at disse menneskene allerede kan finnes i enten uføre eller sosialhjelpsstatistikken eller begge statistikker samtidig. Mange sosialhjelpsmottakere (ca 46000 i 1999) er allerede er tilmeldt som arbeidssøkere jfr. tab. 19 i styrings og informasjonssystemet for kommunene fra Sosdep jfr. tabell på WEB adresse

http://www.ssb.no/emner/03/hjulet/hjulet2000/tabell-19.html)

Det kan jo bemerkes at det ved utgangen av oktober 2000 var kun 55,7 % (tab. 6.2 i Arbeidsdirektoratets månedstatistikk statistikk) av de helt ledige som mottok dagpenger, og mange av disse menneskene må enten ha supplerende sosialhjelp eller leve av sosialhjelp alene). Når det gjelder sosialhjelpsmottakere som arbeidsmarkedsreserve tar noen av disse forskerne ikke høyde for at også mange arbeidstakere har behov for sosialhjelp og derfor ikke kan regnes blant de ledige.

Allikevel er nok det mulig å oppnå en langt større arbeidsmarkedsreserve ved å endre på Folketrygdlovens kapittel 12 (uføretrygd) ved gi bedre vilkår i § 12.11 om hel eller gradert uførepensjon dvs. ha en lavere terskel for tap av arbeidsevne/inntektsevne for å motta uføretrygd. Det har vært forslag om å endre denne fra 50% idag til 20% noe som utifra et forslag om å tilføre arbeidsmarkedet en større arbeidsmarkedesreserve/likviditet kan være et skritt i riktig retning for mange uføre.

Arbeidssøkerforbundet har mottatt mange henvendelser fra uføre som ønsker å delta i bla. arbeidsmarkedsopplærings tiltak i regi av Aetat, for å prøve seg ut og vise at de duger til noe. De er ofte engstelige for at dette skal gå utover en stabil inntekt ved at de vil måtte gå over til andre trygdeordninger eksempelvis attføring (ytelser som i mange tilfeller vil være lavere enn den de mottar som uførepensjon).

En større fleksibilitet i å kombinere eksempelvis uføretrygd og arbeidsmarkedstiltak samt økonomiske initiamenter ved å delta på attføringstiltak for den enkelte, vil få flere til å prøve seg i arbeidsmarkedet. Det er mange uføre som ønsker å forberede seg, tilegne seg ny kunnskap og prøve ut sine evner i arbeidslivet. Men det er det tross alt kun den lovgivende forsamling på Løvebakken som kan bestemme.

Oppsummering:

Det er ingen motsetning mellom de tall som Aetat og AFO publiserer da vi bruker Aetats månedstatistikk som kilde.

Vår arbeidsmarkedsoversikt publiserer samtlige tabeller fra Aetats statistikk som viser den reelle REGISTRERTE arbeidsmarkedreserve, mens Aetat bruker en standard for helt ledige/helt ledige på tiltak når de publiserer sine tall. Derfor kan det ofte være misvisende hvis en kun ser på de helt ledige som arbeidsmarkedreserve da eksempelvis en reduksjon i en mnd. på 10000 helt ledige kan gjenspeiles i en økning på 5000 personer på tiltak og en økning i delvis sysselsatte på 5000.

Det er ikke nok å kun se på tabellforsiden på Månedstatistikken til Aetat for å se hva den reelle arbeidsmarkedsreserve i realiteten er.

Internettadresse til Arbeidssøkerforbundet er:

http://www.afo.no

Velferdsalliansen finnes dere her:

http://home.no.net/velferds/