Reviews Kvartetten Sphinx har eksistert siden 2000 og har bestått... - Puls Deilige smittende toner - Panorama Dobbel Sphinx - Dagsavisen Fra ungguttene i SPHINX TRIO kommer dobbellt-CD "Sweet Maladies" - Avisa Nordland Ekte helter - Musikkguiden Groove Dobbel dose uten bonus - Bergens Tidene et abstrakt og frirytmisk område - Jaaz Special Maraton-jazz - Smaalenenes Avis suveren instrumentbeherskelse - Aftenposten Wettre på høygir - Sandefjords Blad Anbefales! - Jazznytt Kvartetten Sphinx har eksistert siden 2000 og har bestått av tre fjerdedeler norsk ungdommelig pågangsmot og kreativitet og en fjerdedel engelsk ditto pianisme. Nå har nordmennene flytta hjem fra sine jazzstudier i Leeds og framstår som pianoløs trio med alle de muligheter det gir. Dessuten har de invitert med seg Petter Wettre på halvparten av denne dobbeltutgivelsen, noe som fører til ekstra utfordringer for både fastboende og gjest. Ut fra det store intet dukka bassisten Audun Ellingsen, trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud, saksofonsisten og bassklarinettisten Anders Lønne Grønseth og pianisten Dave Skinner opp med den ganske så hemmelige utgivelsen "Sphinx" for knappe tre år siden. Nysgjerrigheten blei umiddelbart vekka og med oppfølgeren "Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth" for to år siden, bekrefta kvartetten at dette norsk/engelske samarbeidet hadde utvikla seg til noe svært så spennende innen moderne, akustisk jazz. Nå er det altså trioutgava av Sphinx som viser seg fram og uten piano, eller andre akkordinstrument, går tankene lett i retning giganter som Joe Henderson og ikke minst Sonny Rollins som satte standarden for hva dette formatet kunne inenholde. Jeg har også kongerikets representanter mistenkt for å ha lyttet til og latt seg inspirere av de nevnte herrene, men også andre retningsgivere som Ornette Coleman og Dewey Redman kan ha vært med på å stake ut kursen. Uansett har Sphinx Trio kun benytta jazzhistoria til å la seg inspirere og søke etter et eget uttrykk - noe jeg føler de er på veldig god vei til. Her hjemme er det også flere andre som har forsket med stort hell i det pianoløse landskapet. The Thing, med den svenske kraftsaksofonisten Mats Gustafsson og Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love, og Petter Wettre, seinest sammen med sine danske venner Anders Christensen og Anders Mogensen, har virkelig satt egne spor etter seg og Sphinx Trio følger godt opp i den samme tradisjonen. Mesteparten av materialet er skrevet av Lønne Grønseth, mens Ellingsen har bidratt med tre låter. I tillegg er fem av sporene uten Wettre spontane improvisasjoner. Her er det svært stor improvisatorisk frihet, men musikantenes kjennskap til hverandre og kunnskap om historien har ført til at de trekker i samme retning og vet å spille hverandre gode - for å bruke en litt annen terminologi. CD-en med Petter Wettre som gjest låter sjølsagt annerledes enn trioskiva. Interaksjonen mellom de to saksofonistene er et viktig element og sørger for at det koker både titt og ofte. Kompet er også voldsomt på plass og er veldig medvirkende til framdriften. Sphinx Trio er noe helt annet enn Sphinx - men minst like spennende. Av Tor Hammerø - Puls Deilige smittende toner Det er noe spesielt med den jazzen som bryter ut av de tradisjoner historiebøkene alt har kartlagt. Det er noe magiske med musikk som utfordrer sine lyttere og tar dem med på små reiser inn i fantasien. Med sitt doble album Sweet Maladies er Sphinx. på god vei til å bli morsomme guider inn i slike lydlandskap. Det virker kanskje noe pompøst å trekke frem en dobbel skive så tidlig i karrieren, men Sweet Maladies er en vel fullført utgivelse som renner over av godt spill og gode melodier. Sphinx. har funnet frem til et uttrykk som trekker like mye veksler på klassisk jazz som sitt eget samtidige bilde. Det resulterer i en av de deiligste jazzutgivelsene denne anmelder har hørt på en stund. I uttrykk ligger ikke Sphinx. altfor langt unna en spretten Esbjörn Svensson Trio, og makter nok også å holde følge med de beste av sine samtidige. Det hele begynner lett og lekent. For øvrig to ord som kan assosieres med store deler av den første disken her hvor trioen får leke fritt og grenseløst. Sammen skaper de noe av den mest dansende lette jazzen på lang tid. Sammen skaper bassist Audun Ellingsen og Ulrik Ibsen Thorsrud på trommer et strålende spillgrunnlag for saksofonist Anders Lønne Grønseth. De spretter tilsynelatende fremover gjennom rillene på plata og lar seg sjelden fange. Det er også tydelig at musikerne kjenner hverandre godt da selv den mest utagerende lek låter lett og uanstrengt. Sphinx. fanger videre opp drivet i et groove, lansert av en av trioens medlemmer. Kort tid etter kaster de andre seg på i fart og raser av gårde uten å se ut til å ville ta hensyn til hvor de til slutt vil komme til å havne. Det beste eksempelet på dette er den effektivt raske On / Off, som ruller ut et frekt driv som lar trioen banke løs med alt de har av grep såvel som krefter. På den andre disken får de et velkomment besøk av en av landets beste saksofonister; Petter Wettre. Han legger seg til rette, godt synlig i lydbildet, og sammen skaper det som med ett er en kvartett virkelig god jazz. Tempoet dras her noe ned, resultatet låter umiddelbart mer komponert. Dette kunne kanskje blitt en liten nedtur i forhold til det mer spennende materialet på den første halvdelen av albumet, men disse musikerne har såpass med særpreg at det aldri blir noe problem. The Rag Man er i besittelse av en deilig duell mellom saksofonene til Wettre og Grønseth. I det de treffer hverandre i klimaks, kastes bass og trommer inn i miksen, og sammen bankes det inn et fett driv som ikke gir seg før lytteren sitter tilbake med et stort smil om munnen. Oppsummert er Sweet Maladies et godt eksempel på at det virkelig spirer i norsk jazz for tiden. Selv et lite band som dette klarer åpenbart å dra seg ut av den tette underskogen i musikkjungelen, og det er bare å håpe at Sphinx. med dette strålende albumet klarer å finne et større publikum enn ved forrige veikryss. For om de fortsetter slik er det nemlig ikke lenge før de treffer stjernehimmelen med et brak! Av Mats Johansen - Panorama Media, 2.3.2004 DOBBEL SPHINX I 2001 dukka eit band med namnet Sphinx opp med ei plate av same namn og fekk ein liten, men god omtale her i avisa. Den verkelege cd-debuten vart lansert året etter med «Speaks The Riddle Of The Indisputed Truth». Då kom også to av bandmedlemmene (saksofonist og trommeslagar) under namnet G2 med «What's Your Bag». I mellomtida har nordmennene i bandet som starta som ein kvartett i Leeds med engelsk pianist, flytta til gamlelandet, og trioen Sphinx sparkar like godt frå med eit dobbelt album, «Sweet Maldadies». Vi snakkar om Anders Lønne Grønseth (saksofon og klarinett), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer). Det er ein pianolaus trio i eit utfordrande format, med større rom for improviserte oppdagingsferder. Bandet har også invitert gjester, og Petter Wettre har denne gongen like godt fått ein ekstra cd med bandet i denne utgjevinga. At det ikkje er noko overraskande stilmøte høyrer vi alt med trioen. Ettersom Wettre og Lønne Grønseth spelar dei tre same horna (tenor, sopran, bassklarinett), er gjetteleiken etterpå om kven som er kven ein ekstra bonus. Ikkje minst under friske duettar som når dei opnar den forrykande «The Rag Man». Sphinx Trio er spennande å høyre på, men alle fire saman scorar mest i mine øyre. Av Roald Helgheim - Dagsavisen, 22.2.2004 Fra ungguttene i SPHINX TRIO kommer dobbellt-CD "Sweet Maladies" (Acoustic). På den innledende plata bærer saksofonist Anders Lønne Grønseth og hans rytmeseksjon det krevende formatet med dynamkk og overbevisende improvisasjonsevne, og her og der dras tankende til de akkordinnstrumentløse trioene til Sonny Rollins og Ornette Coleman. Rytmikken er spenstig, og spenningen øker, når Grønseth går inn i kreativt vekselspill med tenorvirtuos Petter Wetre på CD nummer to. Moderne og improvisasjonssterkt. Av Kjell Nordeng - Avisa Nordland Ekte helter g g g g g g g Jeg får umiddelbart følelsen av å bli musikalsk banket ned i stolen jeg sitter i; Sphinx Trio er nemlig ute med nytt album, Sweet Maladies. Bandet angriper jazzen armert med improvisatoriske og frie toner, sterkt inspirert av 60-tallets frijazzhelter. Mange vil nok mene det er pompøst å gi ut en dobbelskive når man er såpass lite kjent som Sphinx, men mot all skepsis viser dette seg å fungere veldig bra. Selv om de tidvis improviserer seg inn i blindgater og ikke alltid kommer seg like bra ut av dem, kompenseres alt dette med fantastiske låter som nå er en stolt del av norsk jazzhistorie. Bandet fikk sin form i Leeds (2000), da med pianist Dave Skinner. Det nå pianoløse bandet fortsetter med Audun Ellingsen, bass, Ulrik Ibsen Thorsrud, trommer, Anders Lønne Grønseth og Petter Wettre på saksofoner. Det virkelig modige ved bandet er at de har kastet seg ut i en komplisert og krevende sjanger med så kort fartstid. Filosofien bak frijazz er bygget rundt improvisasjon; det en føler der og da skal komme ut gjennom instrumentet, selvfølgelig i samarbeid med resten av bandet. Mange artister har vært i den tro at alle kunne gjøre dette, og mye dårlig musikk har blitt gitt ut i dette feltet. Sphinx, derimot, har levert et vakkert og variert album der de på et fengende vis bringer frem stiler som funk, soul, hardbop, østeuropeisk-folk og avantgarde, gjerne alt i samme låt. Sphinx befinner seg i et musikalsk landskap som er fritt, men det er på ingen måte fritt som for frijazz-guruene fra 60-tallet som Ornette Coleman, Cecil Taylor eller Bill Dixon, der musikken kun appellerte til svært interesserte. På grunn av det ekstreme lydbildet døde egentlig sjangeren hen kort tid etter. Men noen elementer overlevde, og disse trekkene kan lett høres på denne platen. At mye inspirasjon kommer fra Eric Dolphy, Ornette Coleman, Peter Brötzmann og Archie Shepp er helt sikkert, men uansett hva en prøver å lage innen sjangeren vil det naturligvis være inspirert av opphavet. De nevnte musikerne laget tross alt den gyllende håndboken til frihetens tonehav. Platen fyres i gang med Toad Road. Låten starter med en relativt lang saksofonsolo, og man blir sittende og vente i spenning på hva som skal skje. Uvitenheten og spenningen blir avbrutt i det øyeblikket soloen slutter, og resten av kvartetten følger på. Som et galaktisk smell eksploderer stemningen i en mørk og uforståelig hendelse en sent kommer til å glemme. Med andre ord en utrolig kul låt som på mange måter representerer lydbildet utover på platen. Første CD er delt i to. Halve platen har Audun Ellingsen eller Anders Lønne Grønseth komponert, resten av platen er improvisert frem av Sphinx. Det er ikke det at de improviserte låtene er dårlige, men de mangler struktur, engasjement og ikke minst mangler de den eksplosjonsartede effekten fra Toad Road. Foruten å være veldig korte har de mye lavere formidlingskraft enn de komponerte låtene. At bandet har gitt seg selv svært frie tøyler i studioet kan lett høres. Uten den frie, eksperimentelle og ambisiøse holdningen ville mest sannsynlig ikke de suverent komponerte låtene kommet frem. De improviserte låtene er ikke dårlige, og de gjør ikke store skaden på helhetsinntrykket heller, men de legger en mikroskopisk demper på lyttergleden. Platen hadde stått utmerket uten dem. De komponerte låtene, både på plate 1 og 2, er som et samlet verk. De er alle i samme sjanger. Alle har samme kvaliteter og høydepunkter, og det blir nesten feil å trekke ut enkeltlåter (uten den nevnte Toad Road). Disse låtene er som et langvarig høydepunkt, og at de er samlet på to plater skjønner jeg godt. De er best sammen, og det er kun samlet en vil kunne få det rette helhetsinntrykket av låtmaterialet. Sphinx har gitt ut en av de mest spennende jazzplatene så langt i år. Et dobbeltalbum som gir deg mystiske og interessante lytteropplevelser, uten spasmer og uforståelige tonesammensetninger. Dette er folkelig frijazz som fungerer som en tilgodelapp til forsømte kvelder. Her reflekterer Sphinx for deg, en trenger bare å lytte. Artistenes kreativitet har kommet frem på en fri, men forståelig måte selv en inngrodd pop-entusiast vil kunne sette pris på. Av Erik Hovland - Musikkguiden Groove, 12.05.2004 Dobbel dose uten bonus Frilynt grep i løse luften, gjestespill med gnist Etter fullførte musikkstudier i Leeds er kvartetten Sphinx - med en utgivelse på samvittigheten - blitt til trioen Sphinx med besetningen Anders Lønne Grønseth (saksofoner/klarinett), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Iben Thorsrud (trommer). Dobbelcd-en «Sweet Maladies» består av en løssluppen og en noe strammere avdeling. Dessverre fortoner trioens frie fabuleringer på førsteplaten seg som resultatløse forsøk på å finne musikalsk grobunn i mer eller mindre frie improvisasjoner. Trekløveret takler kanskje formen, men innholdet er det verre med. Seks komposisjoner med korte svevende mellomspill gir inntrykk av et band som famler litt i blinde. De tre får imidlertid bedre dreis på tingene på cd nummer to, der Petter Wettre forsterker laget med utsøkte bidrag på ulike saksofoner. Her er retningen på komposisjonene klarere og mer dynamisk, samtidig som uttrykket har personlig signatur. Alt i alt en sprikende utgivelse. Av Geir Dahle - Bergens Tidende, 9.3.2004 "et abstrakt og frirytmisk område" At norsk musik er andet end helt frie improvisationer og post-modernistiske blandingsprodukter vidner dobbelt cd’en SWEET MALADIES med SPHINX TRIO om. Trioen med Anders Lønne Grønseth (s), Audun Ellingsen (b) og Ulrik Ibsen Thorsrud (d) bevæger sig godt nok i et abstrakt og frirytmisk område, men med en puls der er kropslig og fokuseret. Det er råt og kantet med en del hints til Ornette Coleman. Grønseth ejer en sær tør saxofontone, lidt henad Lee Konitz. Dele af musiken illuderer lysporet til en imaginær science-fiction film, inspireret af Philip K. Dick? På sættets anden del tager landsmannen, saxofonisten Petter Wettre del i løjerne. Musikken her er mere stilren og straight, og mange sekvenser er farvet af langsom blues. Særlig oppløftende er den hårde inflight mellem Grønseth og Wettre i Saxorama. Av Allan Sommer - Jaaz Special #76, Juni-juli 1.12.2004 Maraton-jazz Det blir litt i meste laget. Spinx' nye plate inneholder riktignok frijazz-elementer som er vel verd å lytte til. Men å tvære de instrumentale kromspring ut i 96 minutter med musikk er nok i meste laget for denne produksjonen. Man må liksom slåss litt for å gjennomføre denne maraton-lyttingen, som faktisk blir litt slitsom. Og selv om musikerne Anders Lønne Grønseth på saksofner og klarinetter, Audun Ellingsen på bass, Petter Wettre på saksofoner og klarinetter og Ulrik Ibsen Thorsrud på trommer er klassemusikere, sitter man tilbake med inntrykket av at dette blir litt tynt. Solistisk er det en rekke godbiter disse musikerne leverer. Og man skjønner fort at deres mangeårige samspill har båret frukter. For det er ikke framføringen det er noe galt med, det er materialet. Sphinx Trio har sitt utspring i kvartetten Sphinx, en norsk-britisk jazzkvartett som ble startet i Leeds i 2000, hvor alle de involverte musikerne studerte på den tiden. Siden starten har Sphinx rukket å bli et veletablert band, med flere turneer i Norge og England bak seg, samt plata «Speaks the Riddle og the Undisputed Truth». En plate som er hakket bedre enn denne. Musikken til Sphinx Trio karakteriseres av stor improvisatorisk frihet i et moderne uttrykk, bandet går hver gang på scenen med en innstilling om at «alt kan skje». Likevel vil man ofte høre klare indikasjoner på både stilartsdyrking og stilartsbrudd. Trioen er alltid på jakt etter nye impulser, og så lenge de dukker opp, vil musikk fortsette å utvikle seg. En måte bandet har skaffet nye impulser på har vært å invitere musikere til å gjesteopptre med trioen; så langt har pianisten Anders Aarum, gitaristen Bjørn Vidar Solli og saxofonisten Petter Wettre fylt denne rollen, og prosjektet med sistnevnte har nå resultert i den ene av de to platene som nå utgis på Acoustic Records under tittelen «Sweet Maladies». Av Trond Erikson - Smaalenenes Avis "suveren instrumentbeherskelse" 1 2 3 4 5 6 Ved at den britiske pianisten David Skinner som medvirket på "Sphinx" (2000) og "The Riddle of Undisputed Truth" (2002) er falt ut, er kvartetten Sphinx nå blitt trio, iallfall på den ene CD'en i gruppens nye dobbeltalbum "Sweet Maladies". På den andre er nemlig også Petter Wettre sterkt medvirkende på både tenor, alt og bassklarinett. Veteranen - iallfall i en sammenheng som denne - tilfører bandet en ekstra dimensjon, og vel så det. Blant de mange spennende sporene er "The Rag Man" et ekstra sterkt stykke musikk, der saksofonistene Wettre og Anders Lønne Grønseth hisser hverandre skikkelig opp før Audun Ellingsen, bass, og Ulrik Ibsen Thorsrud, trommer, faller inn og skaper et herlig inntrykk av et tett jazzikalsk fellesskap. Nå skal man som kjent være forsiktig med å la det beste være det nest bestes fiende. Som trio står Sphinx avgjort også støtt på egne ben, samtlige musikere imponerer stadig med suveren instrumentbeherskelse. Et råd til lytteren er imidlertid å spille trio-platen først og CD'en der Wettre medvirker, til slutt. Mangel på variasjon skal man imidlertid ikke klage over på noen av de to skivene. Av Stein Kagge - Aftenposten, 21.3.04 Wettre på høygir Som nevnt i en annen plateanmeldelse forekommer det ofte at Sandefjords internasjonalt kjente jazzmusiker Petter Wettre opptrer utenfor egne rekker. Som på CD-platen "Sweet Maladies" fra en dobbelt-CD med musikere som vanligvis sjelden spiller sammen med Wettre. Musikken er sterkt preget av improvisatorisk frihet over enkle temaer, for det meste skrevet av Lønne Grønseth, som lar sine musikere utnytte sine egne oppfatninger av hans musikk. Og Wettre har helt klart forstått sin rolle som lansert solist sammen med likesinnede. Kanskje ikke alltid like lett å skille saksofonistene, men det er i alle fall Wettre som trakterer altsaksofon i noen spor. Bassist Audun Ellingsen er for lengst etablert i jazz-Norge. Han spiller med total kontroll og rytmisk solide bassganger. Musikken har en viss science fiction-karakter, og trommeslager Ulrik Ibsen Thorsrud passer inn i stilen som hånd i hanske. Det er prisverdig at Wettre på en så overbevisende måte viser interesse også for andre utøvere av nyere norsk jazz av ekstrem karakter. Saksofonduellen i "The Rag Man" er energisk jazz der begge nærmest bobler over av fantasi og improvisatorisk kaperkraft. Tydelig at musikerne hadde det ekstra morsomt i studio når disse glødende sporene ble spilt inn! Av Willy Henriksen - Sandefjords Blad, 19.7.2004 Anbefales! Her møter vi tre unge musikere i et landskap som vi etterhvert kjenner svært godt gjennom en rekke av de norske jazzbanda som har kommet de senere årene. At den såkalte ”nye norske jazzen” skal være så fryktelig ny, tyder vel mer på historieløshet enn at man her oppe i steinrøysa har funnet opp ”jazzhjulet” på ny, men det får så være. Men Tanken rinner meg i hu når jeg hører Sphinx Trios seneste produksjon – som like gjerne er en dobbelCD.Saksofon, trommer og bass er kanskje, ved siden av den klassiske pianotrioen, den vanskeligste instrumentkombinasjonen for å skape ny og original jazzmusikk. Man har sine helter som man automatisk sammenlikner med og det er ikke alltid den sammenlikningen kommer de ”unge” til gode. Likevel vil jeg si at denne trioen kommer rimelig godt fra sammenlikningene. Ellingsen og Ibsen Thorsrud legger et solid bakteppe for Lønne Grønseths improvisasjoner – tradisjonen følges nesten til mål og den unge saksofonisten er proppfull av ideer og gode løsninger i sitt spill. På CD nummer to er trioen utvidet til kvartett med Petter Wettre på diverse saksofoner. Wettre er en musiker som virkelig kan sin amerikanske jazzhistorie og hans bidrag gir bandet et litt annet og friskere uttrykk. Der bandet på første Cden mer gikk inn i seg selv og var ”alvorlige, unge menn”, føler jeg at det er mer glede i disse opptakene. Det blir litt mer jampreget og jakka sitter litt løsere. Dette synes jeg er med på å rettfersiggjøre en dobbel CD på en god måte. Her får vi to utgaver av bandet som viser to sider av trioen som viser at vi har med dyktige og kreative musikere å gjøre. Sphinx Trio er tre musikere som kan sin jazzhistorie, og som viser det med all tydelighet på disse to innspillingene. De er viktige bidrag i framveksten av unge, norske musikere og vil helt sikkert sette spor etter seg i den norske jazzhistorien framover. Anbefales! Av Jan Granlie - Jazznytt, nr.4 2004
[<<< Back]