Reviews Uansett tempi og "kraft", så groover det kraftig av de musikalske rettene - Puls Løfterikt fra ung kvartett med tæl og trøkk. - Dagbladet Nerve, sprut og variasjon er ingen knapphetsfaktor hos firerbanden Sphinx... - Bergenpuls, Bergens Tidende Først og fremst spennende ung jazz... - Oslopuls, Aftenposten Og det finnes ikke dødpunkter ... - Smaalenenes Avis imponerer selv de mest erfarne jazzlyttere... - Rana Blad både røft, følsomt, kraftig og oppfinnsomt... - Avisa Nordland Sphinx er nok et bevis på at det syder og koker i norsk jazz... - Plan B nærmer seg det virtuose... - Fædrelandsvennen Dampende og rått fra Sphinx - musiq Sphinx holder også en beroligende høy standard... - panorama Hvor tar de det fra? - multimediasenteret.no Ringen er slutta, for fin platedebut - Dagsavisen ... a Norwegian band that demands attention - jazzreview.com Ut fra det store intet dukka kvartetten Sphinx opp for ett år siden med sin debut-CD. Sjøl de som følger godt med i norsk jazz måtte innrømme at de ble presentert for fire bortimot ukjente unge musikanter. Nå foreligger oppfølgeren, og bekreftelsen på at vi har med meget talentfulle unge herrer å gjøre. Mye av årsaken til at bassisten Audun Ellingsen, trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Anders Lønne Grønseth og den engelske pianisten Dave Skinner har levd i relativ musikalsk anonymitet her hjemme, er nok at de alle sammen har bodd og studert i England i flere år - nærmere bestemt i Leeds. Tre av de fire bor fortsatt på skjæret i vest, men med slike visittkort som "Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth" bør anonymiteten snart være en saga blott. Sphinx er nemlig et band med en musikalsk beskjed som forteller oss at dette både er ei gruppe og enkeltmusikere vi allerede har mye glede av, og som definitivt vil være med å sette standarden for norsk jazz i åra som kommer. Utdanningsnivået for jazzmusikere her hjemme har vært skyhøyt det siste tiåret og vel så det - "jazzskolene" i både Oslo og Trondheim har frambrakt talenter i superklassen. Likevel skal vi ikke i vår sjølgodhet se bort fra at det er mulig å tilegne seg kunnskaper andre steder på kloden også, og Leeds Music College er tydeligvis et utmerket eksempel på det. Alle de fire involverte har enten gått der eller går der, og hvis det vi blir servert her skal tilskrives skolen på ett eller annet vis, så mer enn antyder det at det ikke bare er på Elland Road det skjer i Leeds. Den musikalske menyen består av moderne akustisk jazz med røtter tilbake til 60-tallet, og hovedkomponist Lønne Grønseth forteller oss at kvartetten til John Coltrane, saksofonspillet og musikk-anskuelsen hans er viktig for hvordan han vil at musikken til Sphinx skal låte. For å si det slik: Man kan velge seg mange slappere ideal enn akkurat det! Melodisk sett er alle de involverte svært sterke, og det er tydelig å høre at dette er fire, unge menn som har tilbragt mye tid sammen: Det er et samspilt band, og kjemien er tydeligvis framifrå. Musikken er sterkt preget av dynamiske virkemidler og de fire er ikke redde for verken å ta'n ned eller ta'n ut. Uansett tempi og "kraft", så groover det kraftig av de musikalske rettene. På Kongsberg til sommeren skal Sphinx delta i den siste semifinalen i årets JazzIntro der årets unge jazzmusiker skal kåres i Molde litt seinere på sommeren. Uten at jeg har nærmere kjennskap til de andre banda som deltar, vil jeg ikke bli overraska om Sphinx går hele veien til topps. Bandet vil ikke i noe tilfelle skjemme ut kongeriket - ikke noe sted på kloden. Av Tor Hammerø - Puls Løfterikt fra ung kvartett med tæl og trøkk. Den unge norsk-engelske kvartetten Sphinx står med dirrende røtter i heit sekstitallsekspresjonisme og Coltrane-tradisjon. Kvartetten blir å høre på Kongsberg Jazzfestival i Jazzintro-mønstringen, og med sin første fulldistribusjons-CD viser Anders Lønne Grønseth (tenorsaks, bassklarinett), Dave Skinner (piano), Audun Ellingsen (kontrabass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer) både store ferdigheter og ungdommelig glød i musiseringen. Grønseth blir en slags frontfigur med rivende, intenst spill, engelske Skinner imponerer like kraftig med gode soli og fint komp, og Ellingsen/Thorsrud holder det hele godt sammen med fint driv og nyanserik, vital stødighet. Kvartetten - Grønseth går på Musikkhøgskolen, de øvrige studerer musikk i Leeds - spiller relativt komplekst originalmateriale, og kommer langt i å gjøre musikken til mer enn rein mestring. Til tider står uttrykket klart og blodfullt, andre ganger kan ekspressiviteten bli litt hektisk når mye skal sies på en gang, men alt i alt føyer utgivelsen seg med bravur inn i rekka av uhyre løfterike utgivelser fra unge norsk jazzmusikere. Av Terje Mosnes - Dagbladet, 16.04.2002 Ungt og akustisk II Melodisterke innspillinger på lokal etikett. 1 2 3 4 5 6 Det bergenske plateselskapet Acoustic Records skal ikke beskyldes for å ha spydd ut plater i søkk og kav i løpet av sine 12 år i bransjen. Denne våren har imidlertid bigeskjeften til bassist Ole Amund Gjersvik avstedkommet to utgivelser på rappen, begge signert unge musikere med utelukkende eget tonemateriale på menyen. Nerve, sprut og variasjon er ingen knapphetsfaktor hos firerbanden Sphinx, som rommer tre nordmenn og en brite. Tre fjerdedeler av bandet har skolering fra Leeds College of Music, noe som forklarer hvorfor bandet har base i England. Stilistisk orienterer kvartetten seg rundt post-bop-formen, med John Coltrane som den sentrale inspirasjonskilde; moderne jazz der modal improvisasjon sammen med melodisk meditasjon og progressiv energi utgjør bærebjelkene i musikken. Men Coltrane-impulsene blir aldri påtrengende. Sphinx evner åpenbart å sette sitt eget preg på det de leverer, bl.a. annet gjennom et lekent og dynamisk uttrykk. Dette er gruppens andre utgivelse. I likhet med debutplaten, som aldri fikk noen fullverdig distribusjon her til lands, serverer Anders Lønne Grønseth (tenorsax/bassklarinett), Dave Skinner (piano), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer) utelukkende eget stoff med klare melodiske kvaliteter. De fleste melodiene er klekket ut av Grønseth. Sterke melodiføringer legger derimot ingen hindringer for små vitale avstikkere. Og viljen til å ta'n ut her og der er vitterlig til stede. Bandet håndterer dessuten også balansegang på stram line, og i den bølgende og femdelte «Disgression Suite», som utgjør siste halvdel av platen, er det et meget samkjørt firkløver som viser muskler. Ikke vanskelig å skjønne hvorfor dette bandet er kvalifisert til årets utgave av Jazzintro. Av Geir Dahle- Bergenpuls, Bergens Tidende, 30.04.2002 Blå jazz for unge ører Sphinx sier sannheten Når den unge kvartetten Sphinx med dette albumet tydeligvis åpner for å si sin mening, fremstår musikken langtfra så gåtefull som tittelen kan tyde på. Samtidig innfrir gruppen de forventninger man stillet til dette britisk-norske samarbeidet etter debut-platen "Owls in the Moss", innspilt i september 2000. I likhet med "Owls", som i tillegg til egne komposisjoner også bød på en komposisjon av Coltrane, finner vi ett standardtema også i dette ferske albumet. Med Miles Davis' "Nardis" i tankene inngår "A Melody in Mind" som en av de fem satsene i den avsluttende suiten "Digressions Suite". En suite som, i likhet med de fem første sporene, byr på upåklagelig bredde og variasjon, og som i tillegg gir oss rikelig anledning til å avnyte Anders Lønne Grønseths bassklarinett, i tillegg til hans tenorsaksofon. Men la oss begynne med begynnelsen. Like melankolsk som vakkert lyder åpningssporet "Disconsonant", med nydelig samspill mellom Grønseth, tenor, og Dave Skinner, klaver - sistnevnte det britiske innslag i kvartetten. Derpå inviterer bassisten Audun Ellingsen og trommeslageren Ulrik Ibsen Thorsrud til en skikkelig musikalsk happening med ti minutter lange "Uncle Bob" - og så er det bare å lene seg tilbake og beundre disse unge musikernes idérikdom og instrumentbeherskelse. All grunn til å glede seg til å flaggermusvinger rundt ørene på Kongsberg i juli. Av Stein Kagge - Oslopuls, Aftenposten, 29.04.2002 Nye stjerneskudd Jazzinteresserte her hjemme får mer og mer å fråtse i. De senere årene har musikere fra linja i Trondheim og fra Norges Musikkhøgskole virkelig gjort seg bemerket. Og nye selvstendige grupper dukker opp og maler et musikalsk jazz-landskap som legges merke til ute i verden. De fire musikerne Anders Lønne Grønseth (tenorsaksofon og bassklarinett), Dave Skinner (piano), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer) i gruppa Sphinx, har holdt sammen i to år og debuterer med denne plata. Og det finnes ikke dødpunkter i en plate som viser dyktige instrumentalister som har skapt et solid album. Sphinx spiller moderne akustisk jazz med stor vekt på improvisasjon. Musikken preges av uredd omgang med diverse stilarter, i et uttrykk som er akkurat passe nyskapende. All musikk på denne plata er signert gruppas medlemmer, og igjen imponeres man over den kreativitet som finnes blant unge jazz-musikeres komponering. I løpet av året vil Sphinx bli å høre på Kongsberg Jazzfestival i forbindelse med Norsk Jazzforums lanseringsprosjekt JazzIntro, samt en planlagt turnè i september. Av Trond Erikson - Smaalenenes Avis, 21.05.2002 Se Sphinxen En ny norsk / engelsk jazzkvartett bør i utgangspunktet være i alles interesse å stifte bekjentskap med, særlig når kvartetten holder det nivået den gjør. Sphinx som består av Anders Lønne Grønseth saksofoner, Dave Skinner pinao, Audun Ellingsen bass og Ulrik Ibsen Thorsrud trommer er et helakustisk band som har lagt hele sin sjel inn i den moderne jazzens verden, med all dens improvisatoriske krumspring den måtte inneha. Den moderne og uttrykksfulle musikken hvor Grønseth går i bresjen er for det meste fylt med saksofonistens svært uttrykksfulle soloer som i sin kraft kan minne om 60-tallets store improvisatoerer som Coleman og Coltrane. Men inne i disse kraftuttrykkene finner vi også en myk side som er med og stadfeste bredden i kvartetten. Dette bandet viser seg frem på en måte som imponerer selv de mest erfarne jazzlyttere og vil med stor sikkerhet nå langt inn i fremtiden med sitt uttrykksfulle spill. Av Bjørn Sommerseth - Rana Blad, 27.05.2002 Mer enn lovende er debuten til den norsk-engelske gruppa Sphinx Navnet til tenorist og hovedkomponist Anders Lønne Grønseth skal du bare merke deg med en gang. Hans saksofonspill er både røft, følsomt, kraftig og oppfinnsomt, og i spillestilen så vel som i låtene skinner inspirasjonen fra Coltrane-kvartetten igjennom. Pianist Dave Skinner følger opp med både tøffe McCoy Tyner-takter og nydelig Jarret-preget lyrikk, og rytmeseksjonen fikser den kompleksiteten , som stilen forlanger. På området egenart gjenstår det ennå litt hos Sphinx, men helhetlig sett er dette ei sterk plate. Av Kjell Nordeng - Avisa Nordland, 03.05.2002 Jazzkvartetten Sphinx er nok et bevis på at det syder og koker i norsk jazz for tiden; det er ikke bare norsk rock som har vært i fremgang de siste årene. BBBBBB Nå virker det som om flere enn bare den harde kjerne av jazzentusiaster har fått med seg at vi har en ung jazzscene som holder høyt internasjonalt nivå. Sphinx er i så måte nok et velkomment tilskudd. Deres siste album er den offisielle debuten, de har tidligere gitt ut en plate i svært begrenset opplag. Spillegleden er slående fra første stund . Rytmekompet sitter som et skudd. Pianist Dave Skinner imponerer med sin melodisans og dynamiske spill. Saksofonist Anders Lønne Grønseth, som står for mesteparten av låtmaterialet er langt på vei til å finne sitt eget uttrykk. Det kan høres at dette er en kvartett under utvikling, men det kompenserer de for med fengslende formidlingsevne. Grom akustisk jazz fra en gruppe som vi gleder oss til å høre mer fra, gjerne live. Av Szymon Klafkowski - Plan B Dette er en plate smekkfull av overraskelser. I ett øyeblikk tror du du vet hvilken vei det går, og i neste sitter du forvirret tilbake og har tatt helt feil. IIIIII Sånn kan det gå når musikere er flinke til å improvisere og åpne for å gå nye veier. Jazzkvartetten Sphinx har eksistert i to år og består av Anders Lønne Grønseth (saksofoner), Dave Skinner (piano), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer), sistnevnte med sterk familietilknytning til Sørlandet. På denne debutplaten møter vi dyktige musikere med sterk stilbevissthet og en befriende evne til å overskride grenser, samtidig som spillet til tider nærmer seg det virtuose. Så her er det bare å la seg rive med og overraske. Av Emil Otto Syvertsen - Fædrelandsvennen Dampende og rått fra Sphinx Den norsk - engelske unge kvartetten byr, med "Speaks the riddle of the undisputed truth", på kvalitetsjazz som uten problemer kan konkurrere med sine eldre og mer erfarne jazzkolleger. Bandets første fulldistribuerte skive er et imponerende verk som bærer preg av store musikalske ferdigheter. Samtlige av gruppas medlemmer studerer musikk på henholdsvis norges musikkhøgskole og i Leeds. På skiva hører vi Anders Lønne Grønseth på tenorsax og bassklarinett, Dave Skinner på piano, Audun Ellingsen på bass og Ulrik Ibsen Thorsrud på trommer. Musikken har røtter i Coltrane-lignende tradisjoner, og musikerne oppnår mer enn å vise at de mestrer instrumentene. Dette er behagelig lytting for så vel unge jazz-ører, som for de mer erfarne. Selv om musikerene av og til byr på nokså mange inntrykk samtidig, greier de å flette sine krumspring sammen til et ryddig og profesjonelt lydbilde. Skiva inneholder 10 til dels varierte spor, så her burde det være noe for enhver smak. Siden musikerene er så unge, og dette er deres første skive, burde Norge se frem til mye spennende jazz fra disse gutta i årene som kommer. Av Lise Bergersen - musiq Jazzbølgen fortsetter med flere krusninger     Her til lands har jazz-sjangeren etterhvert blitt bortskjemt med talenter i alle deler av dens langstrakte kropp. Enten vi snakker om den eldre garde med Jan Garbarek i spissen, eller om opprørerne med Kaada og The Source i spissen, så følges det meste opp av strålende kritikker fra mer eller mindre alle medier. Sphinx. holder også en beroligende høy standard på sitt bidrag til denne bølgen. Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth er nemlig en deilig plate. For både fritt og tradisjonelt lever Sphinx. deler av den sekken Miles Davis var med på å fylle opp i begynnelsen av sekstitallet. Dette er jazz slik undertegnede oppfattet sjangeren ved det første forsiktige møtet med stilarten. Den noe melodiøse og samtidig regelfri, lekne musikken fra alvorlige menn som sender forelskede blikk til instrumentene sine. Sphinx. er en kvartett som forsker i denne skogen av lyder, og dette albumet er et rent ut vakkert dokument på denne lidenskapelige ferden. Det som alltid imponerer en gammel rocker som eksempelvis denne anmelderen er, er at når man hører på jazz, står den uegosentriske måten instrumentene stjeler tid på tilbake. Tilsynelatende helt alene med lytteren. Når Audun Ellingsen først dukker opp i Uncle Bob, er det ikke nødvendigvis for å briljere med sine tekniske kompetanse, men snarere for å legge grunnen til rette for resten av musikerne i bandet der de dytter og flytter seg innover i høyttalerne. Og når de andre medlemmene etterhvert veksler på å ta rattet, veiver aldri kjøretøyet ut av kurs. Man blir heller oppmuntret til å oppdage andre farger i landskapet rundt, mens turen fortsetter over rillene. Men ikke alt fungerer like bra på Speaks The Riddle Of The Undisputed Truth. Til tider mister bandet litt oversikten over hvor de befinner seg, og den oversikt Arve Henriksen viste på fjorårets Sakuteiki er eksempelvis ikke til stede her. I stedet blir det mer rot enn glede. Men tross dette, er Sphinx. flinke til å finne tilbake til sporet de forlot. Derfor mister ikke denne plata nevneverdig mye på grunn av dette. Av Mats Johansen - Panorama Musikk, juli 2002 Hvor tar de det fra? Hvordan klarer lille Norge å fostre slike kunstnere? Kvartetten Sphinx leverer imponerende musisering og produksjon. Sphinx består av Anders Lønne Grønseth (tenorsax/bassklarinett), Dave Skinner (piano), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer). Debutskiva virker ikke som en debut. De fester grepet fra første takt, og står løpet helt ut. Improvisasjon, musikalitet og dyktighet hånd i hånd, fullt på høyde med de fleste stjernene på jazzhimmelen. Disse gutta blir ikke arbeidsledige med det første. Med sin klassiske, og litt "bluesy", stil føler man en stenk av Coltrane og Davis. Ti lange låter, åtte av dem er selvkomponerte på en meget bra utgivelse fra Acoustic Records, som også har flere godbiter i stallen. Grønseth leverer intenst og solid spill. Pianist Skinners soloer og komp fyller flott inn, og Ellingsen og Thorsrud legger seg inn sammen og er med på å lage en fin helhet, med både variasjon, overraskelse og mer standardkjør. Selv om de av og til byr på mange inntrykk på en gang, greier de å holde et ryddig lydbilde. Høydepunktet er sporet "Uncle Bob". Alt i alt et solid produkt fra en gjeng vi helt sikker vil høre mer fra. Vel blåst!! Av Nils Hagen - multimediasenteret.no Sphinx teier ikkje I februar i fjor dukka eit band med namnet Sphinx opp med ei plate av same namn, lite men godt omtalt her i avisa. Det er ein jazzkvartett med base i England, der dei studerer eller har studert. Ny plate med den ambisiøse tittelen «Speaks The Riddle Of The Indisputed Truth» blir no lansert som bandets verkelege cd-debut, med sleppkonsert på Blå i morgon. Vi snakkar om Anders Lønne Grønseth (saksofonar og bassklarinett), Dave Skinner (piano), Audun Ellingsen (bass) og Ulrik Ibsen Thorsrud (trommer), og etter tittelen vil dei fortelje oss gåta om den udiskutable (uimotsagde) sanninga. Det gjer dei med pågåande akustisk jazz der saksofonist Grønseth har ein og annan å slekte på, og det er nettopp på «The Undisputed Truth» vi for alvor byrjar å høyre kva som bur i bandet. Ein suite i fem delar følgjer, bassklarinetten får komme til sin rett, og konklusjonen er «Closer To The End, Nearer The Beginning». Ringen er slutta, for fin platedebut. Av Roald Helgheim - Dagsavisen Sphinx is a Norwegian band that demands attention. The photos on their album, “The Riddle of Undisputed Truth,” are alarming. It shows the faces of the band members are slightly obstructed by their instruments. Their eyes are disembodied and appear on the instruments. Their music is initially familiar, but the second half of the album is compelling and strange much like the photos. On ‘Disconsonant,’ tenor saxophonist Anders Lonne Gronseth guides a tour in which the initial three minutes are soft and expansive. His golden hue of his tone is comforting. But, thereafter, the music becomes increasing astringent and razor-sharp producing an unyielding glare. Pianist Dave Skinner then plays a crystal clear solo which feels like a safe haven. By the end, Gronseth solos by providing a soulful Coltranesque conclusion. ‘Uncle Bob’ continues this Coltrane-themed music with a dominating rhythm section composed of bassist Audun Ellingsen and drummer Ulrik Ibsen Thorsrud. Again, the initial reassuring melody and the hard-driven rhythm break down into a panorama of dissonance. The internal structured pattern breaks down and chaos begins to reign. Predictably, Gronseth provides a heartening conclusion. ‘Far Corner’ is a ballad that is generally played tenderly and straightforwardly, while in contrast ‘The Undisputed Truth’ has touches of humor with ecstatic dances provided by Gronseth and introspective twists and turns created by Skinner. Gronseth takes a brilliant pair of extended solos on the introspective ‘My Reminiscence.’ The Coltrane band of about forty years ago seems to have been successfully resurrected but mutated. On the latter part of the album, the twenty minute ‘Digressions Suite’ turns out to be the most interesting, but perhaps the most disturbing of the pieces. It is like a Philip K. Dick story that is twisted in terms of trying to disrupt your logical perspective. Like one of his tales, you think you know where you are, but soon the solid ground imperceptibly shifts and you have trouble keeping your sense of balance as you struggle to walk a straight line. At the same time, it feels like you are in an interior maze and are trying to escape with your sanity intact. Some of the antiseptic corridors you try turn out to be blind alleys. Some times you see only mirrors. Near the end, you feel that there is a way out of this asylum. But at the same time, there is a nagging and ominous feel that you are being manipulated. This science-fiction quality is aptly arranged and performed by Sphinx. The puppet-master is pulling the strings of your mind. Av John Doll - jazzreview.com/
[<<< Back]