Acoustic Records


Reviews ”languid, rhapsodic, sensously melodic...” - Jazz Improv Magazine (USA) ...vårens vakraste norske jazz-album. - Dag og Tid a case of "love at first listen". - Jazz Review ...står til 20 i stil. - Jazznytt ...gjennomført kvalitetsmusikk fra første til siste tone. - Jazzhjørnet i Audio Elegant gjort er denne kunstneriske forløsning - Klassekampen ...sweet, melancoly music... - The Penguin Guide to Jazz on CD ...full av sterke følelser og ettertenksomhet - Puls ...moments of beauty and moments of sheer freedom... - Jazz Views "Milonga Triste" begins with an elogated duet... - Cadence ...eit av dei vakraste norske sleppa i vår - Dagsavisen All songs have a cool swing - NL Groovemaster ”languid, rhapsodic, sensously melodic...” Norwegian bassist Ole Amund Gjersvik has released four previous Cds on Acoustic Records, but my guess is that his name will be as new to you as it is to me, unless you´re familiar with the jazz scene in his native country. Gjersvik is a powerful player, possessing a strong, singing tone, picture-perfect intonation, and technique to burn. He has exquisite taste in melodies, with a particular flair for bringing out the saudade essence of Luis Bonfa´s classic ”Gentle Rain”, and the yearning cry of the Argentinian song ”Milonga Triste.” It is apparent that Charlie Haden is a central and vitally important influence and inspiration in both Gjersvik´s improvisations and his writing. Two Haden compositions are included: ”Sandino” and the charming ”First Song.” Gjersvik should be commended for recording these pieces, as too few players have explored the rich body of Haden´s work on disc. Milonga Triste would be right at home on the ECM labell. In fact, it begs comparison of that aurally pristine German company´s classic dates of the 1970s. Forget cool jazz. This is downright chilly at times. The tempos range from slow to slower, and there is an extremely laid-back feeling to everything here. But don´t take this as an indictment. If you fancy a languid, rhapsodic, sensously melodic interlude, Milonga Triste sets a mood and sustains it throughout. The fragile, pensive voice of special guest Tone Lise Moberg is feature don Bonfa´s ”Gentle Rain,” done as a ballad rather than a samba. Young guitarist Morten Færestrand contributed ”Samba #1,” which is interpreted without improvisations. Gjersvik´s ”Happy After All,” and ”The Blessing” both have an after – hours indigo ambiance, with the gently swaying ¾ blues of ”The Blessing” providing a particular highlight of the program; Jan Kåre Hystad´s silken Getz-ian tenor sax waxes romantic with authority, and Færestrand has a mellow but gritty solo that is reminiscent of John Abercrombie. Elsewhere, Hystad´s rather thin flute sound leaves me cold, and his reedy soprano is perilously close to Kenny G-dom. Ornette Coleman´s ”Lonely Woman” completes the set in a lengthy version that builds some heat, thanks to strong solos and a dose of guitar distortion, without straying from the slow to medium – slow tempos heard throughout. Put your feet up, dim the lights, settle back with a glass of fine wine, and let Milonga Triste assuage you. It´s a recording that took several listenings before it converted me to its gentle charms. By Bill Barton - Jazz Improv Magazine (USA) Vakker Jazz Ole Amund Gjersvik er best når han er melankolsk, på eit av vårens vakraste norske jazz-album. Milonga triste er ein argentinsk klassikar i den stilen som får meg til å tenkje på Gato Barbiero. Denne gongen er det tittelsporet på Ole Amund Gjersviks siste cd, og det lyder nett så melankolsk i Jan Kåre Hystads sopransaks-tolking som det skal. Bergen-bassisten Gjersvik har fleire jarn i elden, men gjer det no best i jazz, i alle fall å døme etter ein cd som toppar ei liste på fem. Han kom ut med A Voice From The Past i 1990, poserande med den kjære bassen sin, med eit knippe særeigne komposisjonar for eit band samansett av dei beste i hansajazzbyen, og Jan Kåre Hystad var ein av dei. Apassionata Criminelle følgde, deretter Alone In The Crowd og Around A Fountain. Idolet Haden Til no har Gjersvik brukt eigne komposisjonar, og sjølv er han ein markant bass-solist som set det enkle og melodiøse i høgsetet, ikkje ulikt det uomtvistelege idolet Charlie Haden, som han ærar med to spor på årets cd. Først den vakre Sandino, dinest First Song, begge frå repertoaret til Liberation Music Orchestra, som i år fyller tretti år. Det er noko av det vakraste i musikklitteraturen, og Ole Amund Gjersvik, Jan Kåre Hystad, Morten Færestrand (gitar) og Stein Inge Brækhus framfører det med stor kjærleik, med enkle, reinskorne soloar frå lyttande musikarar. Dei to spora er åleine verd prisen for dette albumet, der Ole Amund Gjersvik for ein gongs skuld ikkje har skrive all musikken sjølv, berre to spor, "Happy After All" og "The Blessing". Stort Vokaltalent På Luis Bonfas' "Gentle rain" høyrer vi det vokale talentet Tone Lise Moberg i ei fin tolking som også er dristig, for å syngje “scat” i så sakte tempo er ingen spøk! Men ho gjennomfører det nydeleg og stilsikkert med Gjersviks strokne bass-solo imellom . Tone Lise Moberg ventar vi å høyre meir av. Milonga Triste sluttar med Ornette Colemans i særklasse mest spela komposisjon, "Lonely Woman". Det er ein låt som også står til stilen i dette bandet. Ein skal ikkje vere for slepphendt med å dele ut prisar denne uvanleg rike norske jazzvåren, men Ole Amund Gjersviks album er eit av dei vakraste. Av Roald Helgheim - Dag og Tid This is clearly a case of "love at first listen". Norwegian bassist, Ole Amund Gjersvik, has delivered a really smooth session including some original compositions. He also added some tunes by Luis Bonfa and Charlie Haden. Personnel are: Ole Amund Gjersvik - bass; Jan Kåre Hystad - saxes and flute; Morten Færestrand - guitars; Stein Inge Brækhus - drums and percussion; Tone Lise Moberg is guest vocalist and proves her worth on Gentle Rain, the single track where she appears. Milonga Triste would be a good choice for fans of smooth, quiet jazz, tastefully performed by a most professional quartet. Av Richard Bourcier - Jazz Review, U.S.A. Bassisten Ole Amund Gjersvik er en aktiv musikant. Ved siden av sitt virke som pop - musikant i Trang Fødsel, gir han ut sine egne skiver på eget selskap. "Milonga Triste" er hans femte egenproduksjon, og for en som ikke har hørt ham siden debuten "A Voice From The Past", er dette et svært hyggelig treff. På denne innspillingen har Gjersvik hatt et ønske om å spille inn låter han selv har stor glede av å lytte til, og ikke bare eget stoff, som i stor grad har preget hans tidligere produksjoner. Platen starter med tittellåta skrevet av argentinerne S. Piana og H. Manzi. En "typisk" litt melankolsk, argentinsk sak med fin saksofonsolo av Jan Kåre Hystad og ditto gitarkor av Morten Færestrand, som det er godt å høre igjen. Lois Bonfas "Gentle Rain" følger, med vokalt bidrag av sangerinnen Tone Lise Moberg, ei låt som oser av sandstrender og sol og sommer. Det samme kan trygt sies om Færestrands "Samba #1", hvor komponisten spiller flott akustisk gitar. To av Gjersviks favoritter er bassisten Charlie Haden og saksofonisten Ornette Coleman. På cd-en har han med to av Hadens vakreste komposisjoner; "Sandino" og "First Song", og særlig førstnevnte oser Ornettes saksofon igjennom. I tilegg hiver man seg ut på temmelig dypt vann med Ornettes "Lonely Woman", som det er gjort hundrevis av flotte versjoner av fra før. Men bandet trår vannet på en fortreffelig måte og kommer trygt i land. Gjersviks bidrag som komponist på cd-en er låten "The Blessing", som har et litt annet uttrykk enn resten, og skiller seg dermed litt for mye ut. Likevel; Bandet fungerer hele veien igjennom solid sammen. Det er kreativt og interessant, og versjonene av Haden og Colemanns komposisjoner står til 20 i stil. Av Jan Granlie - Jazznytt, 02/03.99 "Milonga Triste" er den siste jazz-CD'en av fem som er utgitt i Gjersviks navn på 90- tallet. Paralellt har han spillt i pop bandet Trang Fødsel. Allsidig og produktiv kar! Jazz produksjonen har brakt ham ypperlig omtale i utenlandske fagblader som Jazz Review, Cadence og Penguin Guide to Jazz. Gjersvik holder en lav profil, treives best i bakgrunnen, bokstavelig talt. Som bassist, mener han, at det er både praktisk og musikksosialt best å holde seg bakerst. Hvorfor skal jeg overfalles av all denne vakre musikken, en tidvis ondsinnet og dissonant skikkelse? Jeg legger meg på sofaen med avisa over hodet, lytter og lar meg stryke med hårene. Det går en vakker blå o g melankolsk stemning gjennom musikken. Tittelmelodien " Milonga Triste" (smak på ordene) er veien inn i dete vakre. Jeg anfører straks at alle musikerne er av ypperste klasse. Foruten åpningsmelodien, er det to spor som etser seg inn: I "Gentle Rain" gjester Tone Lise Moberg med sang. Hun synger denne bossanovaen med en sjelden velmodulert og følsom stemme, en stemme som kjenner sitt yteområde og fantaserer innenfor dette både med tekst og ren vokal improvisasjon. Vi hører ingen skringende mainstreamdamestemme. Jeg tror hun har et godt øre til Chet Baker. Sluttsporet er en musikalsk og nostalgisk krembombe for signaturen. Det er Ornette Coleman's "Lonely Woman", en besettende og inntrengende ballade. Jeg minnes en tid i mitt liv da det ble spillt Ornette Coleman dag og natt, natt og dag. Det ble uhygge i hjemmet, og en dag var den aktuelle vinylen borte. Jeg bøyde nakken i erkjennelse. Den samme vinylen dukket etter lenge gåtefullt opp igjen. Først kjører laget temaet intenst og solid, for så å kaste seg ut i en felles frijazzfabulering som må varme opphavsmannens hjerte. Til leserne og andre: Stikk av gårde, kjøp og lytt, for svingende. Dette er gjennomført kvalitetsmusikk fra første til siste tone. Av Rolf Eian - Jazzhjørnet i Audio En kontrabassist trer fram Kontrabassistens lodd i livet er å stå bakerst på scenen. Det svarer ikke nødvendigvis til en tilbaketrukken musikalsk rolle - tenk bare på framtredende jazzbassister som Charlie Haden eller Niels Henning Ørsted Pedersen. Det er denne arven den Bergen - baserte jazzbassmannen Ole Amund Gjersvik bygger på i den siste plateutgivelsen, Milonga triste, som kom ut tidlig i sommer. Ei personleg plate Gjersvik er en mann med mange hatter, kanskje mest kjent for rollen han spiller under den svarte baskerlua som bassist i popbandet Trang Fødsel. På Milonga triste har han blotta sitt kortklipte hode og står fram som en følelsesvar og dels melankolsk musiker på ei svært personlig plate. Etter første innledende takt med gitar og fremtredende basskomp setter den klare akustiske gitarsoloen til Moreten Færestrand i tittelsporet, den argentinske "Milonga triste", seg fast i hukommelsen. Gitaren avløses av Jan Kåre Hystads oktavsprang i melodistemmen med sopransaks, mens sangen bare går og går i et nesten minimalistisk komp. "Gentle Rain", skrevet av Louis Bonfa, utføres først som en ballade og glir deretter inn i den bossa nova den opprinnelig er skrevet som, elegant utført av bandet, og med et ubeskrevet blad som vokalist. Unge Tone Lise Moberg står fram som en jazzsanger med både stort register, en varm dyp stemme og med talent for fraseringskunsten. Gjersviks trang til det latin-amerikanske følges opp med "Samba" (av gitarist Moreten Færestrand), før han gir seg i kast med en av sine helter, den nevnte kollega Charlie Haden og hans vakre "Sandino". Her er melankolien til å ta og føle på i et duett med gitar og saksofon mens noe av det samme stemninger videreføres i Gjersviks egen "Happy after all", liksom for å understreke slektskapet mellom de to ståbassister. Balladesamling Gjersvik sikre grep om tema og melodilinje høres på ny i hans låt "The Blessing", og omtrent samtidig med at tanken melder seg om at dette var nok en melankolsk, vemodig og svært så soft jazzlåt, så river gitaristen i med røffere riff, oppfulgt av saksofonistens etter hvert mer uartikulerte skrik. I Charlie Hadens nydelige "First song" med klokkeklar gitarintro får vi imidlertid igjen en rask påminning om at dette er bassistens balladeplate med rolige og melodiske sanger i utsøkt, tradisjonelle arrangement. Akkurat det siste modifiseres betraktelig i avslutningsnummeret. For i Ornette Colemanns "Lonely Woman" treker et up-tempo komp med en drivende bassist og trommis (Stein Inge Brækhus) sangen over fra sitt utgangspunkt som ballade til ville solistiske utflukter og elektriske lydmessige utskeielser-for så å lande i det stilleste stille. Elegant gjort er denne kunstneriske forløsning - som er alt annet enn trang. Av Halvor Fjermeros - Klassekampen We listed some earler sets by Gjersvik for Acoustic in our second and third editions. He´s popped up again with a fifth record for the label. 'The Gentle Rain', with a guest vocal by Moberg, sums up the style of this one: sweet, melancoly music, no special spark but graciously done, much of it delivered to a Europeanized latin lilt. The Penguin Guide to Jazz on CD (England) Den Bergens-baserte bassisten, komponisten og bandlederen Ole Amund Gjersvik fortalte tidlig på 90-tallet at han var en musikant vel verdt å følge. Hans to første CD-er gjorde nysgjerrigheten større, så fulgte to til som gikk oss hus forbi, mens han nå med sin femte CD under eget navn i større grad enn før tar for seg andres komposisjoner. Tittelen, henta fra den urvakre argentinske komposisjonen med samme navn, forteller mye om hva slags musikk vi får møte. Mye har et klart latinsk preg, men tro for all del ikke det siste ordet i tittelen er symptomatisk for innholdet. Dette er på ingen måte trist musikk, det er derimot musikk full av sterke følelser og ettertenksomhet. Med seg har Gjersvik trommeslageren og perkusjonisten Stein Inge Brækhus, gitaristen Morten Færestrand og saxofonisten og fløytisten Jan Kåre Hystad. Brækhus har spilt med alt og alle i norsk jazz og rock de siste åra, og skuffer aldri med sin enorme entusiasme. Hystad leverte en meget lovende CD-debut under eget navn for kort tid siden, men Færestrand er et nytt og svært så hyggelig bekjentskap for undertegnede. Både på akustisk og elektrisk gitar har han mye å melde med sitt melodiske utrykk. Sjefen sjøl er en reflektert herre som må ha hørt mye på Charlie Haden - det betyr at hver enkelt tone har betydning. Gjersvik har også plukket fram to av Hadens aller vakreste komposisjoner, "Sandino" og "First Song", og hyller sitt forbilde ikke på et plagierende vis, men med den ytterste respekt. Vi får også møte vokalisten Tone Lise Moberg i Bonfas bittersøte "Gentle Rain", og hun bekrefter umiddelbart at et nytt vokaltalent finnes i byen som aldri får et skikkelig fotballag på beina. Mesteparten av repertoaret er nedstemt og reflekterende, men at det kan koke av Gjersvik & Co er den godt og vel 11 minutter lange versjonen av Ornette Colemans "Lonely Woman" et utmerket bevis på. Ole Amund Gjersvik har nå gitt ut fem CD-er under eget navn. Hadde han vært bosatt i Oslo hadde det vært mye mer oppmerksomhet rundt ham og hans musikk. "Milonga Triste" er nemlig nok et bevis på at det skapes mye glitrende musikk på bygdene nå til dags. Av Tor Hammerø - Puls Norwegian bassist Ole Amund Gjersvik has a passion for acoustic jazz. Whether its whisper quiet or far more intense, as long as it has that acoustic sound it satisfies his deep yearning. Ole has formed his own record label "Acoustic Records" to promote his love for this form of jazz. His most recent release "Milonga Triste" combines gentle originals and standards with more exploratory works, most notably Ornette Coleman's "Lonely Woman". Recorded in Norway in 1998 it features two of Ole's originals and one by guitarist Færestrand combined with six better known titles that Ole loves to listen to and to play. Ole (on bass) is joined by Jan Kåre Hystad (saxophones and flute), Morten Færestrand (guitars) and Stein Inge Brækhus (drums and percussion). Special guest vocalist on Bonfa's "Gentle Rain" is Tone Lise Moberg. And what an excellent group of musicians they are as they move from whisper quiet moments of the more subdued selections to the peaks of intensity required in the latter tunes on the CD. The CD begins with the title track, an Argentinean tune "Milonga Triste" to which the group adds its own plaintive European tinge. This is followed by a lilting vocal version of Luis Bonfa's Bossa Nova "Gentle Rain". The tempo lifts with an original "Samba #1", which features Hystad on flute over a joyous samba rhythm. A flowing reflective ballad "Sandina" follows and Gjersvik's original "Happy After All" signals the more forthright side of the recording with some solid guitar work from Færestrand. Another original "The Blessing" has a bluesy feel accented by some forthright guitar. The simplicity of "First Song" provides a strong contrast to Ornette Coleman's "Lonely Woman" which quite simply leaps out of the speakers over its 11 minute plus duration with a strong sense of emerging menace. This is a CD of contrasts containing moments of beauty and moments of sheer freedom; moments of tranquility with moments that demand the listener's full attention. Ole has succeeded in covering and presenting the full breadth of acoustic jazz for all to enjoy. More information on the artists and this CD can be found on the internet at http://home.c2i.net/acousticrecords. This CD is available directly from Acoustic Records by emailing acrweb@online.no." Av Greg Fisher - Jazz Views, Australia The first several tunes are invested with a tart Brazilian flavor. "Milonga Triste" begins with an elogated duet between Faerestrand and Gjersvik and the two trade off smoothly. Hystad's mournfully pinched soprano enters blowing lyrical lines against the rythmic mix of strings. A cushion of cymbals and acoustic guitar provide a plush bed for Moberg's wistful vocals. The lyrics are fairly forgettable, but the group does play pretty together. Av Derek Taylor - Cadence, U.S.A. Norsk vestkyst Ole Amund Gjersvik er ein trugen slitar i norsk vestkystjazz. Bergen-bassisten har fleire jarn i elden, mellom anna i kompet til Ole Paus, men gjer det no best i jazz. "Milonga triste" er det femte albumet hans på Acoustic Records sidan debuten "A Voice From The Past" i 1990. Jan Kåre Hystad (saksofon), Morten Færestrand (gitar) og Stein Inge Brækhus (trommer) er med i bandet som denne gongen ikkje berre spelar Gjersviks musikk, men komposisjonar av mellom andre Luis Bonfa, Charlie Haden og Ornette Coleman. Mange vil forbinde Gato Barbieri med tittelsporet, og bassistens eigen Haden-påverknad er lett å høyre i dei vakre "Sandino" og "First Song" som Haden laga til Liberation Music Orchestra. Ein sterk vokal debut er å høyre i Tone Lise Mobergs framføring av Bonfas "Gentle Rain", ikkje minst når ho syng "scat" i så sakte tempo. Ornette Colemans "Lonely Woman" står til dette bandet, på ein cd som er eit av dei vakraste norske sleppa i vår. Dagsavisen Ole Amund Gjersvik is a Norwegian bassplayer who decided to record some of his favorite songs on this CD. The result is an intimate jazz CD with a South American accent. An ideal CD to listen to while laying in front of the fireplace or in a smokey nightclub. The music is very modest and attractive. It will surely bring you into warmer atmospheres. All songs have a cool swing. The way the covers are played says all about the respect and love for the originals. "Milonga Triste" is an Argentian traditional, very warm and relaxing sounding with a great saxsolo by Jan Kare Hystad. Louis Bonfa's " Gentle Rain" has Astrud Gilberto alike vovals by Tone Lise Moberg. This tune was transformed into an erotic sounding ballad. It's a shame that there's only one vocal song on the album because this one tasted like more. "Samba Nr. 1" is a swaying grooving swinger with a sparkling acoustic guitar. The two Charlie Haden songs,"Sandino" and "First Song" are both intimate ballads. Best song is the smooth swinging " The Blessing" with its sharp electric guitar and soulful saxophone. Strange is the raw pounding cover of Ornette Coleman's " Lonely Woman", a heavy freejazz song with screaming guitar. A cool CD with the respect for the original composers sounding all the way through. NL Groovemaster
[<<< Back]