Reviews ...kongeriket har fått nok en ny tilvekst i jazzklassen - Puls I et gammelt fabrikklokale på Rodeløkka i Oslo har Ignore støpt debutalbumet Happiness Not Yet Won - Hissig.no Drømmende, progressiv frijazz. - musiq.no Dypere enn deg - Universitas Sprikende album med flotte partier. - Bergens Tidene SAMTIDSJAZZ - Dagsavsien ... fordomsfri og energisk jazzdebut - Ny Tid NYTT HANNE-BAND - Laagendalsposten Nydelige greier - groove.no Nytt band med evne og vilje til å gå egne veier. - Dagbladet spennende ny sammensetning - Jazz Nytt Ignore heter bandet og består av stort sett ukjente musikanter for meg. Når det er sagt så er navn som Erik Balke og Hanne Hukkelberg mer enn nok til å vekke nysgjerrigheten og det tar ikke mange runder med Ignore i spilleren før vi skjønner at kongeriket har fått nok en ny tilvekst i jazzklassen som det skal bli svært spennende å følge i tida som kommer. De som kjenner godt til fløytisten Ketil Einarsen, bassisten Henning Sandsdalen, trommeslageren Jonas Howden Sjøvaag og komponist, tekstforfatter, gitarist og lapsteelgitarist Gaute Storsve fra før, har avgjort et bedre kjennskap til underskogen i norsk jazz enn undertegnede. Som de fleste fra de oppvoksende generasjoner har alle disse bakgrunn fra både jazz og andre herligheter som Jaga Jazzist, Motorpsycho og Michael Krohn. Vi snakker med andre ord om nok en gjeng med sjangerutslettende musikanter og for å bevege seg inn i landskapet til Ignore og Storsve så er det ikke bare en stor fordel, men faktisk helt nødvendig. Musikken vi blir servert er svært så sammensatt og original. På sett og vis er det ikke vanskelig å høre at den er norsk - den følger godt opp en mangeårig tradisjon der impulser fra en rekke kilder blir satt sammen til noe ganske så nytt. For en som har levd ei stund er det spesielt hyggelig å stifte bekjentskap med altsaksofonisten Erik Balke igjen. På 80-tallet var han en meget sentral musikant i jazzlivet her hjemme, men flytta etterhvert til Berlin og blei mer og mer borte fra den hjemlige scena. Her er han på plass igjen like sterk og tydelig som han var for mange år siden. Vokalisten Hanne Hukkelberg slo gjenom for et par år siden og viste oss umiddelbart at hun hadde noe helt eget å fare med. Her kommer all den bekreftelse man måtte trenge på det - det er så mye rom og luft i stemma til Hukkelberg at man blir sittende helt ytterst på stolen. Gaute Storsve er utvilsomt en meget spennende musikant og komponist. "Happiness Not Yet Won" har blitt en musikalsk gryte full av en rekke ingredienser - annerledes og svært velsmakende. Av Tor Hammerø- Puls I et gammelt fabrikklokale på Rodeløkka i Oslo har Ignore støpt debutalbumet Happiness Not Yet Won. Primus motor Gaute Storsve valgte disse omgivelsene på grunn av den særegne romklangen, og med historie helt tilbake til 1920-årene i veggene er det ikke fritt for at dette gjenspeiler seg gjennom de åtte sporene. Lokalet har tidligere blitt brukt til blant annet innspilling av den famøse jazzreklamen til Rema 1000. Mon tro om ikke det sleske jazzhuet hadde scoret atskillelig bedre hos det motsatte kjønn om han hadde plukket ut et par låter fra denne plata. Foruten Storsve (gitar, lapsteel) består bandet av en håndfull musikere med forskjellig musikalsk bakgrunn; fløytist Ketil Einarsen (Jaga Jazzist, Motorpsycho), saksofonist Erik Balke (Extended Noise, JazzPunkEnsemblet, Baktruppen), bassist Henning Sandsalen (Easy Riders), trommis Jonas Howden Sjøvaag (Navyelectre) og Hanne Hukkelberg bak mikrofonen. Storsve har skrevet samtlige melodier og tekster selv, men det virker som om alle i bandet har fått sitt her, all den tid plata er rimelig kontrastfylt; ut av støpejernsformen får vi et sett låter inneholdende frijazz, prog-vibber og melankolske ballader. Til tross for de forskjellige stilretningene føles det likevel ikke forsert – svingningene veves godt sammen og danner en solid helhet. Flere av melodiene har også samme kjerne, noe som binder albumet ytterligere sammen. Tekstene inneholder som regel korte setninger og fremføres i lettere poetiske vendinger av Hanne Hukkelberg, en artist jeg har stor sans for. Hennes Little Things er på stående fot det beste albumet jeg har hørt fra en norsk kvinne, og hun gjør en upåklagelig figur her også. Stemmen blir brukt på en anelse mer teatralsk måte enn på overnevnte plate, men føyer seg pent inn i rammeverket Storsve har bygget. De fleste komposisjonene er relativt romslige og gir dermed god plass til lokalets akustikk; skjønt, de velter av og til over i klaustrofobiske partier – noe som gjør at man ikke alltid bør lene seg altfor godt tilbake. Allerede på skivas første låt, ”Please Stop All Time Now”, blir vi kjent med Ignores spennvidde. Fra å starte melodisk og i et rolig tempo sklir man over i utemmede partier der all lyd smelter sammen, før det igjen hersker ro og orden i rekkene. Øret for de gode melodiene og bandets samspill og søken etter nye måter å uttrykke seg på gir grobunn for ytterligere minneverdige stunder; hør bare på tittelkuttet, der den intime, nedstrippede åpningen utvikler seg til en flere minutter lang intens fløytesolo, eller Storsves bruk av lapsteel i den vandrende ”Thessaly”. ”Pause”-instrumentalene ”Sno I” og ”Sno II” er dessverre ikke like spennende. Førstnevnte, en seanse med kun Balke og Einarsen, føles litt retningsløs det halvannet minuttet den varer, mens sistnevnte er direkte enerverende og slitsom. Albumets siste låt, ”Sno III”, er skodd over samme lest som den første i triologien, men fungerer betydelig bedre i den grad at det er en outro. Dette er likevel de korteste låtene på skiva og trekker ikke helhetsinntrykket vesentlig ned. I mine ører treffer Ignore aller best når de roer helt ned og samtidig beholder de umiddelbart fengende melodilinjene, slik som på den vidunderlige balladen ”His Voice”, en gjenganger i platespilleren de siste ukene. Nostalgien ligger tjukt og utsøkt scatting fra Hukkelberg ledsaget av nydelige soloer fra både Balke og Storsve gjør den til en perle for dagdrømmende sjeler. Etter å ha hørt gjennom albumet en del ganger sitter jeg igjen med følelsen av at bandet har enda mer å by på. Dette fikk jeg også bekreftet da jeg overvar en kort intimkonsert på Bare Jazz sist mandag. Selv uten vokalist klarte de tidvis å gi meg bakoversveis, særlig ved en helt fantastisk versjon av ”His Voice”. Et og annet feilskjær til tross; det er deilig å slippe og gjøre et billig poeng ut av bandnavnet - Happiness Not Yet Won inneholder mer enn nok spennende materiale til at det kan trygt anbefales til folk som vil holde seg oppdatert over hva som skjer i den norske jazzscenen anno 2006. Av Jørgen Brauti - hissig.no - 27.02.2006 Drømmende, progressiv frijazz. Ignores nye plate har mange fine stemningspartier fremført av dyktige musikere. Gaute Storsve er frontfigur og gitarist i bandet Ignore, som spiller progressiv frijazz, hvis jeg skulle forsøke å sette et navn på musikken. Storsve har med seg et spennende utvalg av musikere på albumet, hvilket preger musikken i stor grad. Ketil Einarsen har spilt fløyte sammen med Jaga Jazzist og Motorpsycho. Erik Balke har spilt saksofon sammen med Extended Noise og JazzPunkEnsemblet. I tillegg vil jeg fremheve vokalist Hanne Hukkelberg, siden stemmen hennes gir musikken en organisk og varm atmosfære. ”Happiness Not Yet Won” er et spennende verk. Musikken kan deles inn i to kategorier, den åpne og frijazz-dominerte og den tradisjonelle og melodiske. På frijazz-sporene er det progressivt. Vi hører lange temaer i trio-format (gitar, saksofon og fløyte) eller duett (saksofon og fløyte). Hanne Hukkelberg synger korte tekstrofer, som på åpningssporet Please Stop All Time Now, der hun repeterer samme tekststrofe flere ganger. På andre spor blir Hukkelbergs stemme viet mer plass, som på nydelige Big, Open Wide. På Frank Zappa-aktige (det kan høres referanser til albumet ”Hot Rats”) Sno II, blir det melodiøst og mer jazzrock-preget. His Voice er en melodiøs sang i mer tradisjonelt jazz-landskap med Hanne Hukkelberg på sang og Jonas Sjøvaag på vispetromme som fremtredende element. Det er vakre lydbilder på albumet, og det er lett å la seg forføre. Samtidig er dette en tung plate, i hvertfall hvis du er tihenger av tradisjonell jazz. Intuitivt kan platen virke sprikende rent stilistisk, men samtidig kan en rød tråd høres. Ignore krever konsentrasjon og innlevelse, kanskje litt i meste laget vil noen hevde? Men etter mitt syn blir platen bedre og lettere tilgjengelig etter noen gjennomlyttinger. Blandingen av folkprog, rock og frijazz er balansert. Mitt inntrykk er at alle instrumenter og Hukkelbergs vakre sangstemme kommer frem på en dynamisk måte. Lydbildet er luftig og svevende, men på en minimalistisk måte. Dette er et poeng i seg selv, siden platen ble spilt inn i de nedlagte fabrikklokalene til T-Ford på Rodeløkka i Oslo, hvis akustikk er helt unik. Ignores ”Happiness Not Yet Won” er drømmende musikk i progressivt frijazz-landskap med mange flotte stemningspartier og dynamisk samspill. Anbefales! Av Martin Wright - musiq.no Dypere enn deg Mange ting kan gjøres vanskelig dersom man gidder. Hvem bor i Karius og Baktus sine tenner? Hva kom først av høna og egget? Jazzmusikere tenker nok mye på sånt. Og de synes det er gøy. Og spennende. Ignore beskriver seg selv som et band med ”åpne og lyriske komposisjoner”. Plass for mye hardcore intellektuell musikalsk tankevirksomhet med andre ord. Det lekes ikke jazz. Livbøyer i form av elektroniske beats eller lettfengende popformularer er utenfor rekkevidde, man finner seg selv på et åpent hav av improvisasjon og løse assosiasjoner. Så det er bare å slutte å kave etter redningen og gjøre som Kalle Klovn; lukke øynene og la båten følge strømmen. Lydbildet som bærer båten er langt fra massivt. Siden det er et poeng for denne skiva at den har en spesiell akustikk fordi den er spilt inn i en gammel fabrikk, får de enkelte instrumentene mye luft rundt seg. Både gitar, vokal, saks, fløyte, kontrabass og trommer møtes i drømmende minimalistisk samspill, med enkelte utbrudd hvor de alle kolliderer i en kaskade av jazzlyd. Kalle Klovn, en enkel fyr som finner glede i sterke farger og hjerneinfiserende melodilinjer, ville nok sett Ignore’s øy som et øde uten holdepunkter. Men dersom han vil bytte ut LSD’en med rødvin, finner han kanskje ei kiste fylt med musikk han kan tenke og drømme til. Av Ellen Margrete Ceeberg - Universitas Sprikende album med flotte partier. Bandet Ignores album "Happiness Not Yet Won" består av seks komposisjoner og tekster av gitaristen Gaute Storsve. Låtene er poetiske og fine, og vokalist Hanne Hukkelbergs fremførelser er albumets sterkeste side, spesielt i tittellåten er det utsøkte partier med Hukkelberg og Storsve. Musikalsk spriker albumet såpass mye at hele prosjektet virker nokså retningsløst. Noe av grunnen ligger vel i hvem som spiller i bandet. ved siden av Storsve er det saxofonist Erik Balke, fløytist Ketil Einarsen, bassist Henning Sandsdalen og Jonas Sjøvaag på trommer. Hver enkelt av dem får rik anledning til å sette sitt preg på platen. "Happiness Not Yet Won" fremstår mest av alt som en stafett av kommunikasjon mellom enkeltmedlemmer i bandet. Av og til en trio med bass, gitar og trommer, av og til med fløyte eller saxofon som førende instrument. Ikke ulikt mange andre jazzorkestre, naturligvis. Likevel er det vanskelig å finne noe klar identitet. Det er en rekke flotte partier her, men helheten forblir diffus. Av Olav Gorseth - Bergens Tidene ... SAMTIDSJAZZ "Please stop all time now" er opningssporet på plata til det nye bandet Ignore, Happiness Not Yet Won. Tittelen er som ein telegramtekst, for dei som hugsar slike, og tekstane Hanne Hukkelberg syng burde stå i plateomslaget. Det tykjer eg mens eg lyttar til dette overraskande nye bandet, med gitarist Gaute Storsve, "progfløytist" Kjell Einarson og framfor alt Erik Balke, den gamle JazzPunk-saksofonisten og impromusikaren vi høyrer sjeldnare enn før på jazzscenen. Bassist er Henning Sandsdalen, trommeslagar Jonas Howden Sjøvaag, i eit melankolsk band med mangslungne røter, og eit sjeldant stykke scatsong av Hukkelberg, før det tonar ut klassisk, reint og klårt. Det er ei underleg, men god oppleving. (Roald Helgheim) Av Roald Helgheim - Dagsavisen ... fordomsfri og energisk jazzdebut Ignore Happiness Not Yet Won: Hanne Hukkelberg fikk mye oppmerksomhet med Little Things i 2004, et album i grenselandet pop, jazz og folk. Nå er hun her igjen, denne gangen som syngende medlem i det mer reinspikka jazzbandet Ignore. Sjef, låtskriver og gitarist Gaute Storsve viser at steelgitar funker i jazz, og når resten har bakgrunn fra Motorpsycho, Michael Krohns Easy Riders, Jaga Jazzist og JazzPunkEnsemblet er det ikke rart dette ender som en fordomsfri og energisk jazzdebut. Av Øyvind Holen - Ny Tid NYTT HANNE-BAND Kongsberg-vokalisten synger i jazzbandet Ignore, som slipper debutalbumet "Happiness Not Yet Won" i februar. Hva skjer hvis du setter sammen en steelgitar og en frijazzsaksofonist, en rockebassist og en Jaga Jazzist-fløyitist med Kongsbergs popjazzstjerne Hanne Hukkelberg - og lar båndopptakeren rulle og gå mens de spiller i gamle fabrikklokaler på Rodeløkka i Oslo? - Jeg mener hvertfall det er blitt en spesiell plate som trekker i ulike retninger og med en unik sammensetning av musikere, sier bandleder, gitarist og komponist Gaute Storsve, som er storfornøyd med å ha fått venninnen Hanne til å synge med bandet sitt på fire av låtene på plata. LITT AV EN BLANDINGS "Ignore" kan bli et band som er vanskelig å ignorere: Mens Storsve spiller både elgitar og steelgitar med mer en en touch av jazz og komponerer åpne og luftige låter med mye klang og harmoni, er saksofonisten Erik Balke kjent for fri-improvisasjon og bråkebøtter som JazzPunkEnsemblet og Extended Noise. Fløytist Ketil Einarsen kunne på sin side sklidd inn i søttitalls-progrockdinosaurer som King Crimson eller Yes, og er da også fast medlem i de nylige progfrelste Jaga Jazzist og de mangeårige progfantastene Motorpsycho. Kontrabassist Henning Sandsdalen spiller på Hanne Hukkelbergs internasjonale debutalbum "Little Things" fra i fjor - og, til alt overmål, i Raga Rockers-sjefen Michael Krohns sideprosjekt Easy Riders. RELEASEKONSERT I FEBRUAR Det er Bergens-labelen Acoustic Records som gir ut skiva, og Hannes bror Thomas Hukkelberg som har spilt inn, mikset og mastret den. Releasedato er 20. februar, og feires med slippkonsert på Blå i Oslo fire dager senere. Av Pål Nordseth - Laagendalsposten Nydelige greier g g g g g g g I blant kan jeg merke en viss irritasjon når jeg hører på eksperimentell jazz. "Kan dere ikke bare spille noe funky, eller vakkert?" tar jeg meg i å tenke. For det er dessverre slik at musikk som er interessant ikke alltid er vakker. Jazzmusikere som vil skape noe nytt kan bli så opptatt av å sprenge grenser at de glemmer å lage noe som virkelig betyr noe - musikk som handler om livet, som er levende og varm og nær. Men jazzkollektivet Ignore, som nå har debutert med platen Happiness Not Yet Won, ser ut til å være et unntak. Det er eksperimentelt: Musikken spenner fra frijazz til ballader, med progelementer, heftige soli og nydelig vokal. Alt presentert i en nedstrippet, luftig og klar ramme. Men også vakkert: På denne platen hører jeg melankoli, bittersøt vemodighet, og lengsel... Platetittelen sier også noe om innholdet: Det er som om musikken strekker seg etter lykken, men lykken trekker seg stadig unna. Musikken og tekstene er skrevet av gitarist og primus motor Gaute Storsve. Kanskje kan den best beskrives som inderlig, minimalistisk frijazz? Inderlig, fordi følelsene hele tiden er til stede. Tenk 60-tallshelten Pharaoh Sanders: Eksperimenterende og bråkete, men sinnsykt følsomt, i blant på grensen til kitsch. Men der gode gamle Pharaoh ga alt han hadde, hele tiden, holder Ignore igjen. Det er minimalistisk: Mye luft, nakent, stille, langsomt. I blant må jeg konsentrere meg så jeg ikke faller ut av musikken. Men som oftest er det bare nydelig. Frijazz? Ja, kanskje. Låtstrukturene er løse, og solistene får ofte lov til å trekke låtene dit de vil. Nettopp solistene setter sitt preg på platen: Ignore består av mange sterke enkeltpersoner. Hanne Hukkelberg synger, Kjetil Einarsen gjør prog-aktige greier på fløyte og Erik Balke spiller intenst, drivende og ofte klagende på sax. Likevel virker det ikke sammenrasket. Bildet jeg sitter igjen med, etter å ha hørt gjennom platen flere ganger, er bildet av et øde, nakent landskap - Skåne kanskje, Skåne en forblåst og vemodig kveld i november. Det er landskap jeg har lært å sette stor pris på. Av Olav Elgvin - groove.no/, 12.04.2006 Nytt band med evne og vilje til å gå egne veier. Norsk jazz anno 2006 er et vitalt konglomerat av tradisjonsvedlikehold og nyskapning. Med "Happiness Not Yet Won" melder sekstetten Ignore seg på blant band på søk etter et originalt uttrykk. Gitarist Gaute Storsve har signert alle melodier og tekster, og har med seg blant andre Hanne Hukkelberg (sang), Erik Balke (altsaksofon) og Ketil Einarsen (fløyte) på den overveiende lavmælte, til tider kammerklingende debutplata. Finurlige melodilinjer smyger seg fram gjennom blåser- og gitarklangene, og Hukkelberg formidler tekstene med klar røst og nesten ungpikenaivt foredrag. "Happiness Not Yet Won" er enda en ambisiøs debut-cd som tidvis vil i meste laget, men som også imponerer med sin kompromissløse avvisning av klisjeer og "lett og like"-løsninger. Av Terje Mosnes - Dagbladet Enda et nytt og for undertegnede helt ukjent norsk jazzband, med noe som uten forkleinelse ser ut til å være en ganske hjemmesnekra CD. I følge det Darwin P. Erlansdsen-inspirerte coveret har bandet Ignore spilt inn plata si på en angitt adresse på Grünerløkka i Oslo, og bildene indikerer også atopptakene ble gjort i mer hjemlige omgivelser enn en vanlig studioinnspilling. Veteranen Erik Balke har vi hørt mindre fra de siste årene enn da han med og uten broren Jon på laget var fast inventar på festivaler og jazzklubber på 1980-tallet, men her finner vi ham i en spennende ny sammensetning med unge og kreative musikere. Materialet (tekst og musikk) på skiva er skrevet av gitarist Gaute Storsve, og er ikke enkelt å verken båssette eller beskrive musikalsk. En form for moderne og intelektuelt orientert jazz må man allikevel kunne kalle dette. Musikken kretser mye rundt små vare og nesten såre meloditemaer på gitar eller bass, men tar her og der ganske uventa vendinger og har også partier med atskillig trøkk. Vokalist Hanne Hukkelberg gjester noen av låtene med vokalinnslag som kan minne om Eldbjørg Raknes, og tidvis høres det ut til å ha vært høy improvisasjonsfaktor underveis. For den litt mer enn gjennomsnittlig åpne og nyskjerrige lytter som ikke primært søker mer lettfordøyelige saker er dettestoff som er vel verdt å trenge inn, og bandet bør absolutt også være verdt å sjekke ut live. Av Henning Sunde - Jazz Nytt
[<<< Back]