Kontrabassistens lodd i livet er å stå bakerst på scenen. Det svarer ikke nødvendigvis til en tilbaketrukken musikalsk rolle - tenk bare på framtredende jazzbassister som Charlie Haden eller Niels Henning Ørsted Pedersen. Det er denne arven den Bergen - baserte jazzbassmannen Ole Amund Gjersvik bygger på i den siste plateutgivelsen, Milonga triste, som kom ut tidlig i sommer.
Ei personleg plate
Gjersvik er en mann med mange hatter, kanskje mest kjent for rollen han spiller under den svarte baskerlua som bassist i popbandet Trang Fødsel. På Milonga triste har han blotta sitt kortklipte hode og står fram som en følelsesvar og dels melankolsk musiker på ei svært personlig plate. Etter første innledende takt med gitar og fremtredende basskomp setter den klare akustiske gitarsoloen til Moreten Færestrand i tittelsporet, den argentinske "Milonga triste", seg fast i hukommelsen. Gitaren avløses av Jan Kåre Hystads oktavsprang i melodistemmen med sopransaks, mens sangen bare går og går i et nesten minimalistisk komp. "Gentle Rain", skrevet av Louis Bonfa, utføres først som en ballade og glir deretter inn i den bossa nova den opprinnelig er skrevet som, elegant utført av bandet, og med et ubeskrevet blad som vokalist. Unge Tone Lise Moberg står fram som en jazzsanger med både stort register, en varm dyp stemme og med talent for fraseringskunsten. Gjersviks trang til det latin-amerikanske følges opp med "Samba" (av gitarist Moreten Færestrand), før han gir seg i kast med en av sine helter, den nevnte kollega Charlie Haden og hans vakre "Sandino". Her er melankolien til å ta og føle på i et duett med gitar og saksofon mens noe av det samme stemninger videreføres i Gjersviks egen "Happy after all", liksom for å understreke slektskapet mellom de to ståbassister.
Balladesamling
Gjersvik sikre grep om tema og melodilinje høres på ny i hans låt "The Blessing", og omtrent samtidig med at tanken melder seg om at dette var nok en melankolsk, vemodig og svært så soft jazzlåt, så river gitaristen i med røffere riff, oppfulgt av saksofonistens etter hvert mer uartikulerte skrik. I Charlie Hadens nydelige "First song" med klokkeklar gitarintro får vi imidlertid igjen en rask påminning om at dette er bassistens balladeplate med rolige og melodiske sanger i utsøkt, tradisjonelle arrangement. Akkurat det siste modifiseres betraktelig i avslutningsnummeret. For i Ornette Colemanns "Lonely Woman" treker et up-tempo komp med en drivende bassist og trommis (Stein Inge Brækhus) sangen over fra sitt utgangspunkt som ballade til ville solistiske utflukter og elektriske lydmessige utskeielser-for så å lande i det stilleste stille. Elegant gjort er denne kunstneriske forløsning-som er alt annet enn trang.
Halvor Fjermeros, Klassekampen, NORWAY