Litt historie

Jeg som står bak navnet Rustic Russell er Kari-Anne Horge. Selv om jeg opprinnelig er fra Nes i Hallingdal bor jeg nå i Torsnes, et lite tettsted noen kilometer sydøst for Gamlebyen i Fredrikstad.

Jeg kjøpte min første hund i 1989 i Danmark. Dette var samme året som Parson Russell ble annerkjent av The Kennel Club i England. Hun var det vi på den tiden kalte en langbent Jack Russell. En glatthåret tispe, 32 cm i mankehøyde, ved navn Spot. Året etter kjøpte jeg en broken tispe, også i Danmark, som jeg kalte Terri. Hun var kun 30 cm på manken men likevel helt klart en langbent type. I Danmark ble begge tispene testet på kunsthi og de avla godkjente prøver.

Da jeg og hundene flyttet til Norge vinteren 91/92 fikk jeg anledning til å bruke dem på praktisk jakt som støtende hunder på hjort. Dette er en spennende jaktform og disse små men likevel langbente hundene passer godt i ulendte dalsider på vestlandet.

Terri mistet jeg dessverre i en drukningsulykke i 1995 mens Spot ble 16 år og levde dermed helt fram til 2005.

Min første registrerte Parson kjøpte jeg i 1996. En svensk hannhund som het Jackpack The Punker. Da jeg ville ha en tispe i tillegg så jeg meg nøye om før jeg endte med å kjøpe Rednock Wanda fra Tyskland. Wanda er mor til maaaange hannhunder men har også fått i alt 5 tisper hvorav jeg har beholdt R.R. Ninni-Can-Nina og R.R. Whoops-A-Daisy. Disse er blitt mødre selv og jeg har nå tredje generasjon Rustic Russell. I løpet av disse årene har jeg også importert hannhunden Kylini Karisna fra England.

Det er ikke bare jeg som holder til her hjemme sammen med hundene. Min samboer Geir Asbjørn og våre tre barn Astri, Ingri og Sigurd lever også med Parson på tett hold ☺ Heldigvis har jeg familien omkring meg som passer på at hunde-interessen ikke tar helt overhånd. De sørger for å holde meg opptatt med å organisere alle aktivitetene familien holder på med. Geir Asbjørn som tidligere har vært bokser på det norske landslaget er nå ansvarlig for utvikling av unge boksere i Fredrikstad bokseklubb, Astri kobler av fra skolen med bueskyting og Ingri spiller og dømmer håndball. Sigurd koser seg i barnegruppa hos Atlas bryteklubb.

På den lille fritiden som da er igjen arrangerer jeg sammen med Lena Kjempengren, som er raserepresentant for Parson Russell, en årlig ParsonWeekend. Det startet i det små men er etter hvert blitt et tre-dagers arrangement med Parson og sosialt samvær i hovedsetet. Stort sett hele tiden jeg har holdt på med Parson har jeg vært aktiv i organisasjonsmiljøet omkring terriere. Fra 1996 og fram til 2008 som medlem i Norsk Terrier Klub's hovedstyre, de siste fire årene som leder. Selv om jeg synes det er spennende å være involvert på den måten ikke bare i min egen rase men i alle terrierrasene har jeg nå valgt å fokusere på eget oppdrett og Parson som en rase i Norge.

Visjoner

Jeg har siden jeg fikk mitt første kull i 1998 hatt 11 kull. Målet mitt er å oppdrette stadig bedre Parsons med god type og temperament. Jeg er ikke villig til å gi slipp på rasens opprinelige bruksområde for å oppnå en hund som går fra den ene seieren til den andre i utstillingsringen. Bruksområdet er det som i sin tid skapte hunden Parson Russell og vil alltid være en del av den helhetlige hunden.

Jeg setter pris på å ha vært involvert i rasen siden den ble anerkjent i The kennel Club og dermed år før den ble en offisiell rase i FCI. Utviklingen har på mange måter vært rivende men er nå av naturlige årsaker i ferd med å gå senere. Jeg ønsker å være en positiv støttespiller for rasen i Norge og håper mitt arbeid med og for disse hundene er og har vært med til å etablere Parson som rase i Norge.