Internettsiden
"De Gamle Stier"
Av M. K. Kleppe
(Fra Det Gode Budskap nr. 7 - 1928)
«Vær uten anstøt både for jøde og for græker og for Guds menighet». 1. Kor. 10, 32. - - - «At du da kan vite, hvorledes man bør færdes i Guds hus som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grundvold». 1. Tim. 3, 15.
«Så gi da akt på eder selv og på den hele hjord i hvilken den Hellig Ånd satte eder til tilsynsmenn for å våkte Guds menighet, som Han vandt Sig ved Sit eget blod». Ap. Gj. 20, 28.
Før pinsefestens dag - var der bare to folk i verden: Jøder og hedninger. Efter pinsen kommer der et tredje folk inn, nemlig Guds menighet - bestående av både jøder og hedninger, sammenføiet, sammendøpte ved den ene Ånd til ett legeme - på grundlag av Korses blod.
«Ti ved Ham har vi begge - (jøde og hedning) adgang til Faderen i en Ånd. Lovet være Gud ! - Se: Efes. 2, 13-22; 3, 6: 1. Kor. 12, 13.
Guds menighet er således ifølge skriften en åndelig,
levende organisme. Tænk på fem ord i Johs. 15. - om
«vintræet og grenene». Hvilken inderlig forbindelse!
Hvilken enhet i samfundet mellem stammen og grenene!
De hele taler om liv og atter liv
Så har vi skriftens vitnesbyrd om «Hodet og lemmerne»:
« - - Og gav menigheten, som er Hans
legeme, fyldt av Ham der fylder alt i alle». - Efes. 1, 27-23.
- - - «Kristus er menighetens hode, Han som er
Sitt legemes Frelser». Efes. 5, 23. - «Men Han
føder og varmer det - likesom Kristus gjør
med menigheten.
Ti vi er Hans legemes lemmer». Se i sammenhæng: Efes.
5, 23-32; Kol. 1, 18; 1. Kor. 12, 12; - Gud være
lovet der er kun et legeme i Kristus! Rom. 12, 5. -
Hvert eneste lem på dette legeme har direkte, intim
forbindelse med Ham som er hodet og har hele sin fylde i Ham -
med direkte tilførsel øieblikk for øieblikk. Kol. 2,
9-10.
Også dette taler om liv, overflødig liv!
Så har vi Herrens ord gjennem Peter om «den levende sten» - Kristus - «de levende stene», som bygges op på Ham til «et åndelig hus» - «et hellig presteskap» til å frembære åndelige offere, som tækkes Gud ved Jesus Kristus». 1. Peter. 2, 4-10. - - Alt taler om, at Guds menighet er en åndelig, levende organisme.
Angående Guds menighets stilling, så sier den hellige
skrift - at den er i himlen i Kristus : Efes. 2, 6-7;
1. Kor. 1, 30-31: - Kristus som hodet for Sin blodkjøpte
menighet» - er menighetens representant deroppe innfor Faderen.
I Kristus er menigheten allerede herliggjort og skal den
herliggjøres med Ham, når Han kommer, ære. være
Gud ! Rom. 8, 30: Hebr. 2, 10-11; Kol. 3, 3 - 3. -
Som ypperstepresten i den gamle pakt hadde med sig navnene på alle
Israels stammer (inngraveret på kostbare stene -
på kostbare stene - på skuldrene og på
hjertet, omgitt av guldindfatninger, så de strålte i en
herlig glans innfor Guds åsyn i helligdommen, 2. Moseb. 28, 1-30) -
således er alle «de helligede i Kristus Jesus»
- 1. Kor. 1, 2, - representeret deroppe i den himmelske
helligdom - i Kristi Person, Han som er hodet for menigheten
- velsignet i all evighet salvet med «gledens olje»
fremfor Sine medbrødre forat Han skulde kunne salve dem
til helligt liv og tjeneste. 1.Hebr. 1, 9; Ap. gj: 2, 33 og
styrker frimodigheten å se sig hensatt i det himmelske i Ham
«I hvem vi har vor frimodighet og adgang med tillit ved troen på Ham». Efes. 3, 12; Hebr. 4, 14-16; 10. 19 flg. - Vor himmelske Fader har benådet oss, favnet oss, ja gitt oss hele Sitt hjertes yndest og velbehag i den elskede. Velsignet være Hans navn! Efes 1, 6 flg.
- - - - Men likesom
menigheten er i Kristus i himlen, så er også Kristus i
menigheten på jorden:
Kol. 1, 26 - 27: Gal. 2, 20; 2. Kor. 13, 5, - Hvor
nødvendig det er for det enkelte lem å komme til «den fullvisse
indsikts hele rikdom», til erkjendelse av Guds hemmelighet som er
Kristus! Kol. 2, 1- l0. Kristus bofast ved troen i vore hjerter
er et skridt længere frem i troeslivet. Efes. 3, 14 - 21. Og dog er
det Herrens mening, at vi så snart som mulig skal nå frem til
erkjendelse av «denne hemmelighets herlige rikdom»: KRISTUS
I EDER - herlighetens håp. Men hvorledes skal man tro,
når det ikke forkynnes ? - - «HAM
forkynder vi». - Kol. 1, 28. «Det behaget Gud
å åpenbarer Sin Søn i mig forat jeg skulde forkynde HAM
»!!! Gal. 1, 16 (Grt.)
Her har den velsignede Hellig-Ånd et veldig område for sin gjerning å herliggjøre Kristi person for hjertet ! Johs. 16, 14. - Nemlig Kristus for oss - på korset som forsoner, og på tronen, som vor forbeder og Talsmand - og Kristus i oss, som hemmeligheten til et seirende liv og tjeneste.
«Eller erkjender I ikke om eder selv, at Kristus Jesus er i eder, uten så er - er i udygtige !» 2. Kor. 13, 5. (Dansk overs.) - Han sier ikke, at de ikke var frelste uten denne erkjendelse - men at de var udygtige. Til hvad? - Jo, til å leve Kristuslivet! 2. Kor. 5,. I4 -15. Og stillingen i Korinth viser klart, at dette var tilfælde.
Årsaken til alle partier, kjødeligheter og stridigheter var just «en manglende troeserkjendelse» av Kristus i dem ! Ti Kristus på hjertets trone som Herre avsætter det sykelige dødsdømte selv og holder det på sin - av Gud anviste plass i graven ! 1. Peter 3, 14; Gal. 2, 20.
Og på denne måte blir Guds menighet - og det enkelte lem - innenfor samme - en representant for Kristus på jorden - som Han er vor representant der oppe. Gud være lov! - «Men hvem er duelig til dette?»
«Vor duelighet er av Gud !» 2. Kor. 2, 14 - 17; 3, 3 - 6; 4, 6 - 7; 3, 18.
- - - Hvad er det nu som binder «den levende
Guds menighet» sammen i sit samfundsliv på jorden?
- Også på dette gir skriften et tydelig svar.
«Der er et ÅNDENS samfund i Kristus», Filip. 2, 1.
Om de første troende står der: «at de holdt trolig fast ved Apostlenes lære - ved samfundet: brødsbrytelsen og bønnerne». - Ap. gj. 2, 42. Apostlenes lære dreiet sig om en Person, nemlig Jesus Kristus! Det var Ham der stod strid om. De forkyndte Ham som korsfæstet og opstanden, til forargelse for farisæere og sadusæere. Samfundet som de holdt fast ved var oprettet i Ham - Åndens samfund! Og ved brødets brytelse og bønnerne - styrkedes man i dette samfund med Kristus og hverandre: 1. Kor 10, 16 - 17; Ap. gj. 4, 23 - 33.
Ser vi ut over de troendes rækker idag - så må man si, at stillingen er den, at hver holder fast ved sit - av dødelige mennesker lavede samfund. Men Hellig-Åndens vei er den samme idag som fordum: «De holdt trolig fast ved samfundet : Åndens samfund i Kristus Jesus.» Vort samfund er med Faderen og med Hans Søn Jesus Kristus. I dette samfund er der fuldkommen glæde. Og her har man samfund med alle dem som «vandrer i lyset» - med dem som «påkalder Herren av et rent hjerte!.» 1. Johs. 1, - 2. Tim, 2, 22.
- - Idet i lægger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd». Efes. 4, 1-7. («Hold fred med hverandre: 2. Kor. 13, 11; 1. Tess. 5, 13; Mark 9, 50). « - - Ham som er hodet, Kristus, av hvem hele legemet sammenføies og sammenknyttes ved hvert bånd som Han gir, o.s.v. Se i sammenhæng ! Efes. 4. 1 - 16.
- - «Hovedet - hvorfra hele legemet, hjulpet og sammenføiet ved sine ledemod og bånd - vokser GUDS vækst.» Kol. 2, 18 - 19.
«Men over alt dette - iklæd eder kjærligheten,
som er fuldkommenhetens sambånd», Kol. 3,14 - 15.
- - Vi ser således, at den hellige skrift
lærer - at det er indre og åndelige bånd
som binder Guds menighet sammen til en Guddomnelig enhet - i
deres samfundsliv på jorden. - Der hvor disse
indre bånd fattes
- der er der heller ingen «levende Guds menighet»,
men vel kan der være en forening - med megen
religiøs virksomhet - - en
efterligning - en «karikatur» av den levende
Guds menighet!
- - Med dette for øie som allerede er påpekt - vil jeg tilføie, at Guds menighet ikke kan indskrives på jorden! Lammet som er slagtet er «protokolføret» for den menighet Han vant med Sitt eget blod! Åb. 13, 8; 21, 27: 3, 5. Det er Han som har «øine som ildsluer» - og som «ransaker hjerter og prøver nyrer», Åb. 1, 14; 2, 18; v. 23. - Vi kan ta feil og indrullere navne som ikke er tegnede av Lammet i Livsens bok i himmelen, men Han tar aldrig feil.
Enhver være fullt forvisset i sitt eget sind - og ikke slå sig til ro med mindre end Hellig-Åndens klare vitnesbyrd om barneskap hos Gud ! (Luk. 10, 20; Rom. 8, 14 - 16).
Tar man feil her og lar sig nøie med religiøse stemninger, som kan bedrage - vil det få evige, skjæbnesvangere følger! Åb. 20, 15. At de hellige som samles på et sted - især i større byer - har en adressekallender er der intet å si til, det kan i flere tilfælde være nødvendig. Men lægger man mere i det - såat det blir «Guds menighet», som er indskreven her eller der - da har man gjort «helligbrøde» og «helligran» og har man trængt sig ind på «dets slagtede Lams område!» - - Gud bevare os fra sådant ! - - Megen uforstand og kjødelighet er rådende på dette område - med indskrivning i en stedlig menighet?
Synes nogen av dens medlemmer - at de kjender sig bedre hjemme i
Ånden indenfor andre av de helliges kreds, så
nekter man å utslette deres navne av menighetsprotokollen -
med den begrundelse, at man ikke kan utslette dem av Guds menighet
! «Hvilken formastelig tale ! Det er Kristus
alene som har makt til å utslette, ingen anden! Åb.
3, 5. - - Men det hele viser, at man lægger
for meget i innskrivningen av medlemmer. Protokollen er ikke bare
en adressekalender. - Så står man i fare for å
bli hård og ubarmhjertig mot lemmer i Kristi legeme -
og man støter dem ut for ting som ikke tåler «den himmelske
protokolførers» fulde lys !
- - Ak - hvor pavevældet går
igjen i forskjellige forklædninger !
Men la oss alle huske, at i nøiaktig samme forhold som jeg står i til lemmerne i Kristi legeme - i samme forhold står jeg til Ham som er hodet. La oss huske det.
Står jeg i et galt forhold til nogen av Kristi lemmer bunder dette i et forkjært forhold til den levende Kristus! Hvor alvorlig ! Hvor selvprøvende !
Og vor overfladiske tid med de «tophøie» bekjendelser om «Åndsfylde» har godt av å foreta en grundig selvprøve i lyset av den hellige skrift - indfor Menneskesønnens ansikt !
«Ja, men der skal være «orden» i Guds menighet», sier man. - Ja, visst ! Men GUDS orden ! - - Man skal ha klart for sig, at Guds menighet ikke kan «dannes» av menneskehænder! Men den tages ut fra verden ved den Hellig-Ånds kraft: fødes til liv, besegles (døpes) med Ånden til en Guddommelig enhet. 1. Kor. 12. -
Så kommer «uttagelsen» - («anerkjendelsen») av de «stedlige» nådegaver, som Herren har satt i menigheten til de forskjellige tjenester. (Om dette vil jeg henvise til br. Nævdals saklige utredning i «Det gode Budskab» for 1ste jan. 1928). -
Kun vil jeg si, at det ikke er ved «uttagelsen» av de stedlige nådegaver - som menigheten «dannes». Det er jo soleklart, at menigheten må først være tilstede, før man kan - ved Hellig-Åndens veiledning - «bringe det i rette skik, som endnu står tilbake». Tit. 1, 5. fIg. Og det gjælder i alt å nøje følge de apostoliske retningslinjer ved «uttagelsen til tjeneste» i menigheten - ELLERS er og blir der «anarki» og «uorden», hvor meget «orden» der tilsynelatende kan være i det ydre.
Og så tilslut: Er DU et lem på KRISTi
legeme? Tilhører du den levende Guds menighet
? - Står du i sand hjerteforening
med den levende Kristus ? - 2. Kor. 11, 2 - 3; 1. Kor.
6, 17: Rom. 7, 4. - Har du Kristi Ånd,
som er beviset på, at du tilhører Kristus? Rom
8, 9; (Gal. 4, 6 - 7). - Ja, dette er
«hjertespørsmål» - evig
«livsspørsmål», som enhver av oss må få
besvaret i enerum indfor Herrens ansikt! - - Gud
være lov at det går an å «bli viss med sig selv,
at man hører Kristus til» - at man er forenet ned
Ham! 2. Kor. 10, 7;
(Gal. 5, 24). Da skal vi ikke bli tilskamme for Ham i Hans
tilkommelse! Ære være Gud og Lammet !
1.Kor. 15, 23; (1. Johs. 2, 28).
«Men hører I Kristus til da er I jo Abrahams ætt,
løftets arvinger ! Halleluja ! Gal. 3, 29.
Se også: Hebr. 6, 17 - 20.
«Men den som «befæster» oss med eder i Kristus og som salvet oss, det er GUD, Han som beseglet oss og gav oss Ånden til pant i vore hjerter». 2. Kor. 1, v. 21 - 22. (Svensk overs.) - - Ja, dette er den herlige stilling Gud har sat oss ind i - men (s?) vi venter «Brudgommens» - «Frelserens» gjenkomst ! Sådan er din lodd og din arv - når du er et medlem i Guds menighet, som Han vandt Sig med Sit Eget blod! Gud være lov!
Med hjertelig fredhilsen til alle Guds hellige i adspredelsen !
Broderligst M.
K. Kleppe.
(Larvik 12-3-28).