Internettsiden
"De Gamle Stier"
Av Gustav Iversen
Den første av tre bibeltimer i Misjons-Røsten i året 1935.
Guds menighet er fremstillet under forskjellige lignelser og benevnelser. Den kalles f. eks. legeme, tempel, hus m.m. Vi skal her stanse litt ved benevnelsen bolig eller hus.
Det er et ønske og et dyptfølt begjær som alle tider har grepet søkende hjerter. Det er å få komme i nærheten av og få se det sted hvor Gud bor og der hvor Gud har åpenbart sig, har man likesom Jakob på vei til Karan måttet utbryte: «Her er visselig Guds hus! » Der bygget man altere og påkalte Guds navn. Både David og Salomo ønsket å bygge et hus hvor Gud kunde bo og Salomo fikk også gjøre det. Det er et av verdens fineste byggverk som Salomo bygget til bolig for himmelens Gud. Men det var ikke den slags hus Gud særlig ønsket å bo i. Han hadde en plan som han i tidens fylde ønsket å virkeliggjøre. Det var å bo, ikke bare i tabernakel og tempel, men i menneskenes hjerter. I Apgj. 7, 48-49 leser vi: «Den høieste bor ikke i huse som er gjort med hender, således som profeten sier: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter; hvad hus vil I bygge mig sier Herren, eller hvor er det sted jeg skal hvile på?» Når Herren allikevel gav befaling om å bygge et tabernakel og likedan bodde der så var det også for å gi et forbillede til «Guds hus», som er den levende Guds menighet. 1. Tim. 3, 15. I 2. Moseb. 25, 8 sier Gud til Moses: «De skal gjøre mig en helligdom og jeg vil bo midt iblandt dem.» Så får Moses forskriften på hvordan helligdommen skal bygges og da den uten tvil er et forbillede på Guds menighet i vår tid er det interessant å se litt på hvordan den var bygget. Dette må naturligvis bli i meget innskrenket form da det ellers vil bli alt for langt.
Tabernaklet bestod av planker av akacietre. Hver planke var ti alen lang og stod opreist og var sammenføiet med to tapper. De stod på fotstykker av sølv og utvendig var de beslått med gull. Plankene blev holdt sammen av tverstenger av samme treart, beslått med gull. Over tabernaklet var det utbredt et teltteppe av gjetehår og øverst et dekke av takasskinn. Like utenfor tabernaklet stod et brennofferalter og mellem sammenkomstens telt og alteret et kobberkar med vann. Dette er i korte trekk Guds bolig i ørkenen.
Det første de kom til når de nærmet sig inngangen var offeralteret hvor syndofferet blev ofret. Der blev forlikelsens offer for presten og folket ofret. (2. Moseb. 40, 29). Dette stemmer med Heb. 13, 12. «Derfor led og Jesus utenfor porten, for at han ved sitt eget blod kunne hellige folket.» For å få adgang til Guds bolig måtte man først veien om dette alter. Det er likedan i Guds hus i den nye pakt. Man må først renses ved tro på Jesu offer, hans lidelse og død. Ved ofringen av Jesu Kristi legeme er vi helligede, står det i Heb. 10, 10 og 14 vers. «Han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre men og for hele verden.» (1. Johs. brev 2, 2). Angående dette kunde mange skriftsteder opregnes, men antar dette er tilstrekkelig. Bare et til fra Apgj. 19, 43: «Ham gir alle protetene det vidnesbyrd, at hver den som tror på ham får syndernes forlatelse i hans navn.» Adgangen til sammenkomstens telt går om Golgata, om korset. Det er blodet som åpner veien for oss.
Sammenkomstens telt hvilte på sølv. (2. Moseb. 26, 21. og 25. vers.) Alle andre gaver til tabernaklet skulde man gi eftersom man hadde råd til, men her var det likt for alle. I 2. Moseb. 30, 11-16 leser vi om dette. I vers 15. leser vi: «Den rike skal ikke gi mere og den fattige ikke mindre enn en halv sekel, når I yder gaven til Herren for å gjøre forlikelse for eders liv.» I 2. Moseb. 38, 27 leser vi: «De hundrede talenter sølv blev brukt til å støpe fotstykker til helligdommen og fotstykker til forhenget, hundrede fotstykker av de hundrede talenter, en talent til hvert fotstykke».
Sølv har i alle tider vært et betalingsmiddel. For sølv kjøpte man jord (1 Moseb. 23, 15-16, Jer. 32, 9). Prisen på en trell var tredve sekel sølv. (2. Moseb. 21, 32.) Det var også den pris Judas fikk for å forråde Jesus. Jesus blev ikke satt større pris på enn ca. 67 kroner i norske penger.
Guds menighet i den nye pakt hviler også på et kjøpe-middel. Peter sier i sitt 1. brev kap. 1, 18 - 19: «I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull blev løskjøpte fra eders dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod» o.s.v. Han som gav sig selv til løsepenge for alle. (1. Tim. 2,6). "Vi har forløsningen ved hans blod." (Efes. 1, 7.) «De synger en ny sang og sier: Verdig er du til å ta boken og åpne seglene på den, fordi du blev slaktet og med ditt blod k j ø pt e oss til Gud.» (Åpb. 5, 9). Det nye sammenkomstens telt hviler altså på Jesu gjenkjøpningsbetaling.
Mellem offeralteret og sammenkomstens telt stod et kobberbekken. (2. Moseb. 40, 30). Gud sa til Moses at han skulde gjøre et kobberbekken (kobber-kar) og ha vann i det og det skulde stå utenfor sammenkomstens telt. (2. Moseb. 30, 18). I 2. Moseb. 38, 8 står: «Han gjorde bekkenet av kobber og dets fot av kobber av de tjenende kvinners speil, som tjente ved inngangen til sammenkomstens telt». Den gang hadde man jo ikke speil av glass, men av kobber. Nu blev kvinnene grepet av offervilje og så ofret de sine speil og av dem blev kobberkaret gjort. I karet var det vann til og vaske sig i og det var sikkert også et forbillede på dåpen i vann. Den har sin plass mellem forsoningsalteret og sammenkomstens telt og i Apgj. 2, 42 leser vi: «De som tok imot hans ord blev døpte, og der las til på den dag omkring tre tusen sjele». Disse holdt samdrektig sammen og lovet Gud. De var nu sammenkomstens telt i nytestamentlig forstand. Altså, først omvendelse og tro på Jesus, så dåp og samfundet.
Når hele tabernaklet var ferdig og alt var på sin plass fyllte Herrens herlighet huset. Det var opreist slik som Gud hadde gitt befaling om. Arken med nådestolen, bordet med brødene, lysestaken, det gyldne alter med. røkelsen på, teppene ophengt og alt var på sin plass. Da fyllte Herrens herlighet tabernaklet (2. Moseb. 40, 16 - 35). Da den nye pakts tabernakel var ferdig på pinsefestens dag, fyllte Guds ånd hele menigheten. «De blev alle fyllte med den Helligånd». (Apgj. 2, 4). Gud være takk, at vi lever i virkelighetens tid og ikke bare i skyggenes tid. Forbilledet hadde også sin herlighet, men virkeliggjørelsen er enda mere herlig. Gjør efter forbilledet som er Guds ord og Gud døper (fyller) med sin ånd som på den første pinsedag.
Fortsett til "Guds menighet i Skriftens lys -
2
Tilbake til prekener-bibeltimer