Ved å utarbeide en sterkere symbolbruk har vi muligheten
til å profilere og synliggjøre 96-klubben og kontinuiteten
(= Oss!) bedre, også når vi ikke har anledning til selv fysisk å
være tilstede på Hytta. Vi har hatt merket vårt, Dråpen, lenge.
Nå er det på tide å komplettere med flagg / vimpel.
En «ubemannet sjokkselger» for 96-klubben bør vi også ha sentralt
plassert på tømmerveggen. Jeg har fått mange spørsmål om hva
som foregikk under De odontologiske vinterleker ´82, som er
diskret markedsført ved OL-banneret i spisestuen og Magnus Finnes
ski på stueveggen.(« Ni har tjent mig väl, men nu måste jag lämna
er här. Tack för allt.» [Dypt bukk.] ) 96-klubben (og De
odontologiske vinterleker ´83,) må jeg markedsføre selv, ganske
enkelt fordi ingen vet at de eksisterer! Nå må vi komme på banen!
HERALDISK BRUK AV 96-KLUBBENS MERKE, DRÅPEN:
Heraldikken er oppbygget av faste elementer. Noe har det faktisk vært litt vanskelig å bygge sammen med vår eksisterende merkebruk, men med en smule tillemping går det meste. Noe passer faktisk også (Helt utilsiktet?) midt i blinken.
Merke og Motto:
Dråpen har vært 96-klubbens merke fra starten. Hvor tilsiktet det er, vet jeg ikke, men det er også en skotsk tradisjon å bære en metallplate med merke og motto rundt nakken. Med pålegg om en heraldisk utførelse av oppdraget gir det en noe å gå på. Imidlertid mangler vi et definert motto. -Eller gjør vi det? Etter endel gode år i klubben, mener jeg det er ett eneste utsagn som gjør seg fortjent til betegnelsen «motto», og det er: «DET NIPPES» [ For å få alt heraldisk korrekt, burde vi nå forandre plaketten så den ble rund, omsluttet av et belte påskrevet mottoet. Så kunne «Chief» Lilleulv også bære merket i beret´en med tre ørnefjær på toppen, og vi andre med to fjær. Det var noen som presiserte at alt skulle være heraldisk korrekt, men It´s a long way to Tipparary, og dette er ikke ment som et seriøst forslag. Imidlertid kan vi notere oss riktig heraldisk utforming hvis vi senere skal lage oss noe nytt «krimskrams».
Våpenfarve / Flagg:
De første ordentlige flagg var det romerske kavalleriets «Vexillum»,-et kvadratisk stykke tøy opphengt på en tverrstang i toppen av et spyd. Det var også Romerne som innførte skikken med å henge opp flagget i sine templer, noe man har fortsatt med til moderne tid. Denne flaggtypen, fanen, var den vanlige på kontinentet frem til middelalderen, da det sideopphengte flagget ble vanlig. Siden de gamle riddere var ugjenkjennelige i full rustning, begynte de å bære kjortler i personlige våpenfarver over blikkdressen, senere også på skjold, personlig banner og hestedekken. Først med rene farver eller kombinasjoner av flere farver, senere mere kompliserte delinger av farver eller stiliserte avbildninger av bærerens merke, etter spesielle regler. Etter korstogene dukket de første nasjonalflaggene opp. Datidens konger knabbet gjerne flagget til sin viktigste helgen på vegne av sitt land. I England ble f.eks. St.Georgs kors brukt som nasjonalflagg fra det 13. århundre. Mot slutten av middelalderen var flagg blitt aksepterte symboler på nasjoner, konger, organisasjoner, byer og laug. De eldste flaggene var kvadratiske, og en stund var det størrelsen som indikerte eierens rang. Yngre flagg er gjerne bredere i forhold til høyden, og fra slutten av 1700-tallet er mange flagg komponert fritt uten respekt for de heraldiske regler. Et interessant aspekt er også at vi i Norge har «gjeninnført» en tradisjon vi neppe hadde, med den Romerske fanen. Den er pre-heraldisk, og ganske særnorsk etter 1945!
96-Klubben:
Dråpen er festet på en sølvplate, mens 96-klubbens «kjortel» tradisjonelt var blå busserull. Jeg går ut fra at alle ønsker dråpen, i gull, med på flagget. Imidlertid setter det oss litt i klemme når det gjelder våpenfarven. Skal vi ha blått flagg med hvite striper, eller bruke hvit duk? ( Sølv gjengis hvitt på flagg.) Heraldisk får vi et problem med det siste. Sølv og gull brukes vanligvis ikke sammen. Der er vi imidlertid i godt selskap: Det franske kongebanneret var i hvitt og gull, mens flagget var blått med gule liljer. Godt nok for Ludvig, godt nok for oss. Vi kan bruke BEGGE. Det hvite kan tas frem som «Kongeflagg» ved store anledninger, som beslutningsdyktige møter, Pygh-, og Overdragelsesfest, mens det blå brukes hver gang det er representanter for Klubben tilstede på hytta, eller andre steder hvor det er naturlig å markere sin tilstedeværelse. I tillegg er det vel naturlig at vår eminente formann i kraft av sin posisjon kan benytte det hvite flagget som sitt personlige merke.
Dette er, rent heraldisk, så nært 96-Klubbens opprinelse og originalitet man kan komme. Plaketten er representert i det hvite flagget, busserullen i det blå. Hvis det er noen som savner 96-tallet, så er det fordi tall eller bokstaver ikke skal gjengis på flagg eller skjold. Likeledes forenkles alle strukturer, så dråpen er symmetrisk, stripene i det blå flagget er få, og de hvite er like brede som de blå. Østerdalslua er foreløbig ikke nevnt, men heller ikke glemt.
Heraldikk:
Noe av det interessante ved heraldikken er at den er både rigid, pompøs, innviklet, omfattende, antikvarisk og i praksis inkonsekvent. Allikevel har den i den europeiske form holdt stand i snart 900 år, og er på enkelte områder til og med i fremgang. Noe av hemmeligheten er kanskje mangfoldet, at man av de mange elementene kan plukke ut dem som passer for en selv der og da. Alt fra det enkleste merke, (dråpen) til fullt Coat of arms eller Les armoires (= «skjold med attributter ») er like riktig. 96-Klubbens medlemmer kan relativt fritt velge fra klubbens heraldiske symbolelementer, og også kombinere dem med egne etter fastsatte regler.
96-klubbens "coat of arms"
Skjold:
Skjoldet har i likhet med flagget våpenfarvene, gull dråpe på blå bunn med to vertikale hvite striper. (Skjold alene kalles the Arms, eller les arms.)
Hjelm:
Like det eller ikke. Man opererer med fem klasser. [ Royalty, Peers, Knights, Scots Barons & Chiefs, og Gentlemen.] I mangel av vikinghjelm føler jeg at vi hører til den siste klassen, og har kopiert hjelmen til «Gentlemen; Steel, Closed». Lars har vel rett til noe høyere på rangstigen, men det kan han få tegne selv.
«Mantling»:
Bak på hjelmen ble det vanlig å henge et silketørkle mot solen, festet med et bånd av tvinnet silke. 96-Klubbens farver er blått / hvitt, men personlige alternativer bør aksepteres. Istedet for silkebåndet kunne også enkelte store menn bruke en «chapeau» eller «crest-coronet». 96-Klubbens «chapeau» er østerdalslua,og vi er store menn(esker) på Tannlegehytta.
«Crest»:
Et personlig hjelmmerke eller «crest» i lett treverk eller kokt lær hører til på toppen av hjelmen. Dråpen, i en friere utforming er OK, men dette er også et sted hvor enhver kan velge noe friere hva man vil bruke. Heraldisk er både løver, ørner bjørner og drager fullt akseptable, alt etter hva man føler for eller føler seg som...
Motto:
Hører også til, på «kassalapp» skrått over eller horisontalt under. «DET NIPPES» er foreslått.
Sammen utgjør dette Coat of arms for vanlige personer. For bl.a. kongelige,
adelige, institusjoner og institusjoner, er det mere!
Plantemerke:
Tradisjonen er mest utbygd i Japan, som har hele sin heraldikk bygget på plantemerker, men den er også tilstede i europeisk heraldikk. I all ydmykhet har jeg tillatt meg å velge MALURT til 96-klubbens plantemerke.
Skjoldbærere:
Enkelte prominenser (som oss) er også tillatt å ha skjoldbærere på hver side av skjoldet. Gjerne noen huleboerlignende fremtoninger. For vårt vedkommende passer det vel bedre med to pygh?
Så gikk tiden fra meg. Resten får jeg ta til Pyghfesten.
Melhus, 7/6-96, Kl. 14.45
Bård.
Forespørsler og komentarer kan sendes til: